Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

NÅR DØDEN BLIR ET ALTERNATIV

Vi blir opplyst om hvor mange det er som omkommer i trafikken hver år. Det er mye fokus på hvor mange det er som blir tatt av kreft eller andre fysiske sykdommer. Hvor ofte hører vi egentlig om hvor mange det er som begår selvmord? Eller som jeg heller vil si – blir drept av psykiske lidelser. Jeg følte nemlig ikke at det var jeg som forsøkte å drepe meg den kvelden. Det var ikke jeg, som elsker å løpe i fjellet og å stelle med hestene mine. Det var ikke jeg, som ler så kraftig at jeg mister balansen og som stille ønsker meg noe hver gang jeg ser et stjerneskudd. Nei, det var ikke jeg som forsøkte å ta livet mitt – det var depresjonen min.

590 mennesker i Norge tok i 2015 sitt eget liv. (Kilde: Dødsårsaksregisteret). 

590 mennesker. Individer med et bankende hjerte, en tenkende hjerne…1 menneske, 1 liv – ganger 590. Ifølge Folkehelseinstituttet kan man anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er høye tall. Spesielt for et lite og rikt land, med et i utgangspunktet godt helsetilbud. Verdens lykkeligste land…

I USA viser tall at det er flere som dør av selvmord, enn det er som dør i trafikken. Er ikke det verd å ofre noen tanker?

Det er viktig å se at dette ikke bare er tall. Det er døtre og sønner, kjærester, ektefeller, mødre og fedre, en venn…Noens noen.

Bloggen har ligget langt fremme i hodet mitt, helt siden jeg våknet opp omgitt av hvitt, full av ledninger. Smerten rev og slet i meg, både i kropp og sinn. Jeg hadde gitt opp. Herregud, jeg hadde gitt opp. Jeg hadde forsøkt å forsvinne. Jeg som skulle vise alle at dette skulle gå fint.

Skulle jeg bare stikke fra bloggen, som hadde holdt meg oppe så lenge? Den som hadde betydd mest for meg, i en forferdelig mørk og vond periode av livet mitt. Jeg tenkte det en stund. At jeg bare skulle forsvinne herfra, ikke komme tilbake mer. Jeg ante jo ikke hvor jeg skulle begynne, hvordan jeg skulle forklare eller hvor mye jeg skulle fortelle…

Men skulle ikke jeg kjempe for åpenhet? Skulle ikke jeg være den som fortalte den brutale sannheten, den som blottet innsiden min, for å kjempe for alle i samme situasjon? Da hadde det blitt for dumt om jeg skulle forsvinne, når det virkelig gikk skeis. For det gjorde det. Det ble svartere enn svart og jeg holdt på å dø av det.

Jeg har ikke tenkt å forlate skipet nå. Det tok litt tid for å bli sterk nok, men endelig er jeg tilbake. Jeg står her ved roret og er klar for å fortelle.

I løpet av den nærmeste fremtiden, vil jeg jobbe med å få ut tre forskjellige innlegg:

«Dagene før», «Kvelden» og «Dagene etter».

Dette er brutale saker. Det er tungt å skrive om og det er helt sikkert tungt å lese om, spesielt for de som står meg nær. Dersom du føler at dette blir for tungt å lese om, får jeg be deg om å ikke klikke deg inn hit, med hensyn til deg selv. For dette er en kamp jeg kjenner at jeg må kjempe.

For å unngå å bli fullstendig ødelagt av depresjonen og angsten, har jeg forsøkt å finne en mening i at jeg skulle få det så innmari vondt inni meg. Og midt oppi alt det vonde, har jeg funnet meningen med det. Jeg har blitt tildelt denne tunge depresjonen for å formidle. Jeg må bruke evnen min til å sette ord på følelser, til å legge opp til åpenhet og forståelse. Samfunnet har, slik jeg ser det, kommet seg litt over det med at det er tabu å slite psykisk. Men forståelsen mangler enda. Og det er helt forståelig! Dette er større enn oss og som med annen sykdom, kan vi ikke bare dytte det under en stol og forvente at det forsvinner. Det er vanskelig å forstå, til og med for oss som opplever det. Likevel er det slik at det er lettere å prøve å forstå, dersom noen forteller. Det skal jeg gjøre.

Den dagen jeg blir borte fra denne verdenen, om forhåpentligvis mange år og et levd liv, håper jeg at jeg har gjort noe som har endret noe. Jeg håper at jeg har klart å utrette noe som vil gjøre kampen for de som kommer etter meg, litt lettere. Jeg håper at flere kan åpne øynene og jeg håper at det blir slått mer ring rundt andre, enn det ble gjort rundt meg. Jeg ønsker at de som ber om hjelp skal bli hørt og at de som ikke ber om hjelp skal bli sett. Det er mitt største ønske. Jeg vet nå hvor fælt det er og jeg unner ingen å ha det så vondt.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

BYGD FOR Å BREKKE

«Jeg tror ikke jeg var skapt til å tåle så mye. Jeg tror ikke jeg var ment til å overleve alt jeg har kommet meg gjennom. Vet at mange har kommet seg gjennom verre hendelser enn hva jeg har gått gjennom. Men de var satt sammen for å klare det. De var sterke i utgangspunktet. Det var ikke jeg. Jeg var mild. Som den første solstrålen som finner veien over en fjelltopp og får skinne litt, før den forsvinner i det sterke lyset av sin egen opprinnelse.

Jeg tror jeg lever på overtid, som et blekgult blad som klamrer seg fast til treet sitt og ikke vil gi slipp, fordi det har et vakt minne om hvor fint livet var på de gode dagene med solskinn og fuglekvitter.»

«Kan du ikke finne en eneste grunn til at du skal ha gått gjennom alt? At du har blitt sterk, kanskje? Tøff, rustet til å tåle mye?»

«Jeg føler meg ikke sterk. Jeg har brekt uten å fullstendig gro, så mange ganger at jeg kan knuses av den minste ting.

…Men empati. Det har jeg fått mye av. Litt for mye for mitt eget beste, egentlig. Kanskje dét er grunnen. Kanskje den som sitter og trekker i trådene setter sårbare vesener i vanskelige posisjoner, for å skape noen som dypt og inderlig klarer å leve seg inn i andre sin smerte? Noen som virkelig forstår?»

«Det er en fin teori.»

«Men hvis det er slik empater skapes, må det jo skapes forferdelig mange? Man klarer jo ikke å gå gjennom et helt liv på egne brukne bein og med punkterte lunger, med andre sine sorger på ryggen i tillegg? Jeg har prøvd å beskytte meg, prøvd å skape en barriere. Men hver gang jeg selv får det vondt, faller jo denne barrieren ned med et brak og alt slipper gjennom.»

«Kanskje du har rett. Kanskje noen er bygd for å brekkes. Men det vet vi ikke. Så du må bare kjempe videre. Alt vil gi mening til slutt. Det er jeg helt sikker på.»

Øynene mine gjenspeiler havet jeg sitter og ser ut over. En bølge skvulper over, salt vann renner nedover kinnet mitt. Føler at jeg i ferd med å dø innvendig og at den delen av meg som gjorde meg i stand til å føle glede er den første som har visnet. Et lite vindpust treffer meg i ryggen. Ta med deg de visne delene av meg. Sett noe av meg fri fra denne kroppen. Dette sinnet føles som et fengsel som står og brenner opp innenfor murene sine.

Ærlig talt, Hverdag

STILLNESS

/Dirty Pretty Things.

Som et spøkelse av meg selv, vandrer jeg rundt i en lett morgenkåpe. Sorte blonder. Sort er den eneste fargen som ikke blender øynene mine. Den føles rolig, behagelig. Som natten. Absorberende. Jeg kan liksom forsvinne. Det er fint.

Barbeint over gulvet, gjennom solstrålene som skinner inn gjennom vinduene. Tenk at noe kan stråle så kraftig at det holder liv i alt annet.

Jeg går ikke – flyter, svever. Er ikke i kontakt med gulvet. Tyngdekraften har gitt slipp på meg. Jeg eksisterer, men er ikke levende. Et tomt skall, en skygge av det som pleide å være et veldig levende menneske. Latter, varme og iver – hvor ble det av.

Sola lager levende tegninger på huden min. Jeg lar fingrene gli nedover armen min, hvor strålene treffer. Lyset fra strålene danser. Det er vakkert. Sola er vakker. Naturen er vakker. Livet er også ganske vakkert. Må bare finne tilbake det som pleide å bo og skape liv inne i dette tomme skallet.

Hverdag, Ukategorisert

FRIHET

Kanskje den dypeste kjærligheten
Er den som finnes
Når du elsker noe
uten å kunne eie det

Her ute kan jeg puste.

Ærlig talt, Hverdag

NÅR ALT INNI DEG VISNER

Jeg vandrer langs en sti jeg allerede har tråkket opp
Jeg har kvistet trærne og dyttet bort de aller største steinene
Men det er iskaldt, samtidig som det føles som jeg brenner opp fra innsiden
Lungene fylles med noe annet enn oksygen
Synet er uklart, slørete

Vet at denne stien går gjennom et helvete
av mørke og smerte
den føles alt for lang å gå

Men jeg vet at den ender et sted
Jeg vet at jeg kommer fram, hvis jeg bare fortsetter å gå
Må ignorere de blødende sårene under føttene
man får ikke med seg tursko hit

Det er som å være halvvåken i en vond drøm du har hatt før
Du vet hva som skjer og du forsøker iherdig å våkne
uten hell
Men selv om du ikke klarer å våkne nå
selv om du er redd og du vet at det som kommer er svært ubehagelig
Vet du innerst inne
At dette ikke er virkeligheten
Du kommer til å våkne.

.

(Misforstå meg rett, en depresjon er like virkelig som alzheimers og kreft. Det er også en av grunnene til at jeg synes det er viktig med mer åpenhet rundt det – også når man er i det og ikke bare når man har kommet seg gjennom det.)

Hodet mitt står i fyr og flamme. Kroppen skjelver. Hendene er så ustødige at jeg sliter med å kneppe igjen skjorta mi.

Gamle minner har klart å dirke opp låsen på safen jeg hadde stengt dem inn i. Nå flyter de gjennom kroppen min som gift.

Jeg ser inn i fire uforstående øyne og forsøker å forklare hvordan det er:

«Det kjennes ut som om hele verden gir etter under beina mine og drar meg med ned i dragsuget.»

Jeg kan romantisere melankolske følelser. Jeg kan romantisere tristhet, vemod og smerte. Men jeg kan ikke romantisere en depresjon. En depresjon er ikke vakker, på noen måte. Det finnes ikke farger å male med. Bare svart – og hvis du er heldig, litt grå. Det finnes ikke spenning å krydre med. Alt er dødt. Angsten står for krydderet og det krydderet er så sterkt at jeg tror hjertet skal stoppe i meg. Det er ikke pent det heller.

Hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å havne her igjen. Ikke langt nede. Virkelig. Men her er jeg og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke ignorere det. Jeg gjennom det. Selv om jeg ikke har lyst. Må mobilisere krefter jeg føler jeg ikke har.

Igjen.

Grunnen til at det føles så naturlig for meg å være åpen om dette, er at jeg har vært her før…Og funnet tilbake til gleden og livet. Jeg vet at det er mulig å få det godt igjen. Så hvis det er flere som befinner seg her nede i dette mørke dypet – ta meg i hånden og bli med meg opp. Jeg kan ikke løfte deg, har ikke nok krefter til å dytte deg. Klarer såvidt å bære meg selv. Har tidligere prøvd å tenne andre sine lys, med min lille flamme. Det har bare ført til at min flamme selv har sloknet. Men jeg er her og jeg kan fortelle deg at det finnes håp. Jeg vet er det er for mørkt her nede til å få øye på en stige. Men den finnes.
Og vi må klatre.

Hverdag, Inspirasjon

Å TA NOEN STEG TILBAKE

Definisjoner:

Å danse
bevege seg til musikk

Å le
lage muntre lyder som reaksjon på noe morsomt

Å puste
trekke surstoff fra lufta inn i organismen

Å synge
lage sanger/melodier med stemmen

Å føle
oppfatte noe ved hjelp av sansene

Å forstå
se hvordan noe er eller henger sammen, oppfatte

Å forenkle
gjøre mindre innviklet

.

Kanskje vi skal ta noen steg tilbake…Bevege oss til musikk, lage muntre lyder, trekke surstoff inn i organismen, lage melodier med stemmene våre, oppfatte ved hjelp av sansene, se sammenhenger og gjøre livet mindre innviklet.

(Definisjoner funnet på http://no.thefreedictionary.com og http://www.betydning-definisjoner.com)

Hverdag, Ukategorisert

PUSTEROM

De sekundene hvor den grå massen på himmelen slår sprekker
Blå himmel kommer til syne og sola slipper til
Strålene treffer ansiktet mitt, kysser meg på pannen
Fremkaller liv i meg
Varmen fra sola tiner den stive masken, slik at jeg kan smile
Da drar jeg pusten godt inn
Føler for en liten stund at alt er helt fint
Skulle ønske jeg kunne tappe denne følelsen på flasker
Og drikke den ved behov.

Ikke så rart at hele naturen strekker seg mot sola.