Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. «Eskil skriver…». Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. «Hjem» er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene «Jeg elsker deg» til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte «Out the blue» av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

Antrekk, Hverdag, Ukategorisert

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

Hverdag, Ukategorisert

TIL DEG

Til deg

Som alltid gir for mye

til dem som verdsetter det minst

Til deg

Som ikke tror du fortjener noe

uten å selv ha gitt for mye først

Denne er til deg.

 

Ærlig talt, Hverdag

KVELDEN JEG TOK MITT EGET LIV

DEL 2/3 (Dagene før, Kvelden jeg tok mitt eget liv og Dagene etter).

At de som velger å avslutte livet er feige, at døden er en enkel utvei og at det er egoistisk å stikke ifra de du er glad i, er blant mange utsagn jeg har hørt med jevne mellomrom. Har nok uttalt noe lignende selv også, på den tiden jeg trodde jeg visste hva smerte var. Det virker som om dette er noe som har blitt sagt i generasjoner, bare for å legge enda mer lokk på det faktum at sinnet vårt kan bli sykt, på samme måte som ethvert annet organ.

Jeg kaldsvetter av å legge ut denne teksten. Den kommer fra et veldig ærlig og sårt sted i meg. Jeg deler den for oss som har banket på døren til den andre siden og for de som gikk gjennom og forsvant. For de som aldri fikk muligheten til å forklare at det ikke var et valg. Og for de som trenger å få en forklaring på det ufattelige. Det oppleves nok forskjellig for alle. Jeg kan dele det jeg opplevde. Håper at det å gi et innblikk i mine tanker og følelser gjennom det hele, vil få noen til å skjønne litt mer om hva det dreier seg om.

Døden er ikke en enkel utvei. Døden er konstant. En siste utvei.

Vil advare mot at teksten er sterk. Er du sårbar, kan det være lurt å la være å lese videre. Jeg ønsker ikke å trigge farlige følelser i noen.

Illustrasjonsbilde: «Falling into Depression» av  Zarina Situmorang.

 

10.03.17

 

Øynene mine åpner seg til en ny dag. Den tomme følelsen melder seg umiddelbart. Jeg legger meg over på siden og blir liggende slik og stirre tomt ut i luften alt for lenge, før jeg omsider kommer meg opp. Denne dagen har jeg ventet på. I dag skal jeg ikke bli nødt til å kjempe meg gjennom hele dagen på egenhånd. Jeg har prøvd å holde meg sterk så alt for lenge. Sanden i timeglasset mitt er i ferd med å renne ut. Orker ikke én kveld til av de jeg har hatt så mange av de siste månedene.

Bruker en liten evighet på å dusje og ordne meg. Utmattet i både kropp og sinn.

Sitter i bilen på parkeringsplassen utenfor legekontoret og observerer det ene minuttet slå i hjel det andre. Må snart få samlet meg nok til å gå inn. Jeg er redd. Overveldet. Har mest lyst til å låse meg inne i bilen og flykte til et fjernt sted. Til en fjern tid. Griper bilnøkkelen og stiger ut fra den nogen lunde trygge barrikaden min. Beina mine skjelver. Det er ubehagelig å gå. Føler at jeg når som helst kan miste balansen og falle.

Inne på venteværelset. Jeg hater dette stedet. Det er alt for trangt. Klaustrofobisk. Jeg slutter å puste. Kjenner blikk som gransker meg. De andre pasientene, som alle ser ut til å være i dårligere forfatning enn meg, lurer nok på hvorfor jeg er her. Typisk med nysgjerrighet i et lite samfunn. Ingen kan vite at denne dagen er det jeg som er mest døende av oss. Jeg står med en fot i graven. Den andre vakler.

Min egen ryggrad stikker meg i ryggen. Hendene mine er klamme. Vær så snill, få det overstått.

Inne hos legen. Håpefull. Det er krevende for en sterk personlighet å måtte be om hjelp. Tro meg. Jeg hadde ikke gjort det, dersom det ikke var nødvendig. Masken er på, det vet jeg. Forsøker å ta den av, men den har vært på så lenge at den har grodd fast i ansiktet mitt. Jeg er ikke lenger i stand til å uttrykke min egen smerte på andre måter enn med ord. Men legen hører ikke hvor høyt jeg egentlig skriker etter hjelp, med en lavmælt stemme. Har ikke nok krefter til å heve stemmen. Jeg får en kommentar på utseendet. Som et slag i magen. Så ubetydelig. Enda en bekreftelse på at det indre ikke betyr noe, om du har et ytre som kan virke tiltalende for mange. Det føles som et av de marerittene hvor jeg roper alt jeg kan, uten at det kommer en lyd.

Klokken tikker. Jeg får ingenting ut av denne timen. Denne praten som hadde vært den eneste motivasjonen gjennom flere motløse døgn med mye lidelse.

Noe slukner inni meg. Flammen min. Håpet. Bare røyk kan minne om at det fantes et lyspunkt i mørket.

«Da snakkes vi om en uke da. Så ringer du bare om du blir verre.» Blir verre, gjentok jeg i hodet. Jeg kan ikke bli verre. Men nå er jeg for motløs til å gjøre noe mer med det. Vil bare ut herfra. Bort. «Ja.» sier jeg bare, sender legen et lite smil, reiser meg og spaserer med lange steg ut av kontoret. Gjennom korridoren, venteværelset, ut en ny dør, ned et par trapper. Det føles som om veggene legger seg utover meg etterhvert som jeg går. Gulvet bølger seg under beina mine. Jeg må kaste opp. Kroppen er så tom at jeg skjelver. Noe stikker under brystkassen. Synet blir uklart, det prikker foran øynene mine. Hodet føles glovarmt.

Kjører rett hjem, uten å flytte blikket en eneste gang. Har ikke enset noe levende siden jeg forlot legekontoret. Ikke en sjel. Jeg er den eneste i hele verden nå. Alt er mørkt, dystert og livløst. Ensomt og skremmende.

Jeg må bedøve meg selv, tenker jeg. Kanskje følelsen blir svakere. Heller ren sprit inn i munnen og svelger det ned. Alkoholen svir i den tomme magen min. Men følelsen kommer klatrende opp, like fort. Jeg drikker mer. Og mer. Følelsen fortsetter å klatre. Som et stygt avskum, som vil ut. Det vil ut og det vil ødelegge meg på veien.

Setter på høy musikk, for å prøve å overdøve mine egne tanker. Stua er mørklagt, jeg har ikke slått på et eneste lys. Har ingen planer om å kose meg denne fredagskvelden.

Kun ikledd en rød blonde-bh og blå jeans, danser jeg vilt rundt til musikken. Eller, danse er kanskje feil å si. Alle bevegelsene mine er preget av desperasjon. Redsel. Jeg prøver å riste den altoppslukende følelsen av meg. Mister meg selv. Tonene ljomer i veggene. Ulyder. Musikk jeg egentlig liker, skjærer gjennom marg og bein. Skremmer meg. Stuen føles som et farlig sted. Kjøkkenet likedan. Jeg får øye på gjenskinnet av meg selv i vinduet. Øynene mine stirrer på meg, ville av redsel. Innser at det jeg er livredd for bare finnes inni meg, ikke i eller utenfor huset.

«Nå tar det meg. Å herregud, hjelp meg.» Tårene spretter. Jeg løper rundt meg selv. Stresser. Mørket inni meg tar over kroppen min. Sinnet mitt. Hele meg. Jeg har ikke noen krefter igjen til å holde det tilbake lenger. Noen, hjelp meg. Vær så snill. Det gjør så vondt. Så vondt i hele meg. Jeg brenner opp under huden min.

Tenker at hvis jeg kanskje kan føle noe fra utsiden, kan jeg glemme smerten på innsiden litt. Løper til kjøkkenet og griper fatt i en stor kniv. Legger knivbladet på innsiden av den ene underarmen min og lar det gli gjennom huden. Friskt blod renner nedover armen, ned i vasken. Blir nesten overrasket over å se at blodet mitt har en rød, frisk farge. «Å herregud» gråter jeg. Hikster. Gisper etter luft gjennom en alt for trang hals. Lager en ekkel lyd. Smertene inni meg er så store, at skadene på utsiden nesten ikke kjennes.

Titter opp på gjenskinnet av meg selv i vinduet igjen. Munnen er vidåpen, hodet tilter bakover. Ser på de fortapte øyene mine. Stivner i et øyeblikk. Nå er det absolutt. Jeg har tapt. I kveld skjer det, tenker jeg. Det jeg har prøvd å unngå så alt for lenge, men som jeg likevel har ventet på.

Så finner jeg en ny nødløsning. Smertestillende. Plutselig har jeg tømt to esker med smertestillende.

Mobilen min gløder. Usikker på hva jeg har lagt ut eller sendt til venner og bekjente. Virkeligheten er ikke lenger virkelig. En av mine beste venninner har sendt meg flere meldinger. En setning dirrer foran øynene mine. «Trenger du ambulanse?». Et lite håp blusser opp i meg. I noen små sekunder husker jeg mitt egentlige ønske. Jeg ønsket jo ikke å dø. Jeg ønsket å få hjelp. Og nå kommer jeg til å dø. Dersom jeg ikke rekker å svare, før telefonen faller ut av det slappe, skjelvende grepet mitt, finnes det ingen sjanser. Jeg falmer, bruker en liten evighet på å finne bokstavene. «Ja». Jeg finner ikke send-knappen med det første. Alkoholen og tablettene samarbeider om å fjerne meg fra virkeligheten. Så finner jeg send-knappen. Håper at jeg har gjort det riktig. Vi kjenner vel alle følelsen av å være så beruset, at man ikke vet om man har klart å håndtere sin egen mobil.

Sløv og panisk på samme tid. Som om jeg bare har hemmet meg selv, men gitt mer næring til det sorte hullet inni meg. Det spinner seg større, drar meg innover.

Nå står jeg foran speilet på badet. Ser på meg selv. Gråter høyt. Svart maskara i halve ansiktet. Den innvendige smerten overtar alt igjen. Den fryktelige følelsen sluker meg. Jeg makter ikke mer.

På dette tidspunktet endrer ønsket mitt seg. Nå ønsker jeg å dø. Nå er det å være i live så håpløst og smertefullt, at døden føles bedre. Vil bare få fred. Stanse smerten. I desperasjon roter jeg fram medisiner av ulike slag. Aner ikke hva de inneholder. Ser meg selv trykke store mengder piller ut fra brettene sine, samler dem sammen og kaster de inn i munnen. Svelger. Gjentar. Gjentar. Gjentar. Får lagt ut en liten hilsen til de jeg er glad i. Bruker en evighet på å formulere få ord. Så vet i det minste folk at de må skinne videre og at jeg elsker dem. Men nå holder det ikke lenger. All verdens kjærlighet, kan ikke stanse det som spiser seg gjennom meg nå.

Det piper i hodet. Jeg støtter meg med begge hender. Omgivelsene blir diffuse. Alt snurrer.

Ligger på badegulvet i armene til mamma. Slik jeg har ligget så mange ganger før. Liten og hjelpeløs. Likevel er alt annerledes denne gangen. Øynene hennes er stive av skrekk, stemmen desperat. Hun gjentar seg selv. Om og om igjen. Det samme stemmeleiet. De samme ordene. Full panikk. Jeg har lyst til å be henne om å ta det med ro. Si at det går fint. Jeg er ikke redd lengre. Men jeg er ikke i stand til å uttale ordene tydelig nok, selv om jeg forsøker flere ganger. Faller lengre og lengre bort. Kroppen min er som laget av gelé.

I det neste tydelige øyeblikket, henger jeg mellom et par ambulansearbeidere. De leder meg ut av huset, ut i natten. Dette husker jeg ikke selv, men jeg skal ha fått fram ordene «Men jeg vil jo ikke ha hjelp!». Heldigvis hadde jeg ingenting å stritte imot med.

Turen i sykebilen husker jeg bare små glimt av. De pratet sikkert til meg, men jeg husker hverken stemmer, ord eller ansikt.

Skarpt lys i ansiktet. Avkledd. Et stort team jobber rundt meg på alle kanter. Nålestikk. Høyt tempo. Spørsmål. Kommandoer. En sonde blir ført inn i munnen min og ned gjennom halsen. Jeg brekker meg. Så fører de den videre, ned i magesekken min. Det er ubehagelig, men de kunne nok ha skåret meg åpen, uten at det ville ha målt seg med smerten jeg føler inni meg. Magen min blir skyllet. Jeg ser piller komme opp gjennom en slange, på rekke og rad. Jeg hadde fått i meg mellom to og tre hundre piller, fikk jeg høre senere.

Så mange mennesker som jobber på høygir for å redde livet mitt, som jeg selv ville gjøre slutt på. Så fryktelig unødvendig at de kaster bort kvelden sin på meg, som ikke engang har lyst til å overleve, tenker jeg. Et par varme tårer renner nedover kinnene mine. Jeg vil bare slippe dette. «Er du lei deg fordi at du ikke fikk gjennomføre det?», spør en av personene rundt meg. Jeg nikker og feller et par tårer til.

Så føler jeg meg rolig. Kroppen slapper av.

En mannsstemme trenger seg gjennom underbevisstheten min. Drar meg bort fra det rolige stedet hvor jeg i et øyeblikk tillot meg å slappe av. «Se inn i øynene mine!». Noen rister i meg. Hvor alle hendene rundt meg befinner seg eller hva de driver med, enser jeg ikke. Alt jeg fokuserer på nå, er å få øyne mine til å slutte å rulle bakover. Forsøke å fokusere. Forsøke å finne blikket til legen. «Se inn i øynene mine! Øyekontakt!» Jeg ser tredobbelt. Alt beveger seg. Så finner jeg et par øyne å feste blikket ved. Husker ansiktet hans enda. Et vennlig ansikt. Noen som helt tydelig ønsket å redde et menneske som var knust av livet.

Iskald. Jeg var så kald.

Intensiv-avdelingen. Kroppen full av ledninger i forskjellige farger. Gjennomsiktige slanger leder noe flytende inn i kroppen min. Jeg vet ikke hva posene som henger bak meg og drypper inneholder. Men jeg bryr meg ærlig talt ikke så hardt heller. Føler meg ødelagt. Alt er ødelagt. Håpløsheten griper meg med all sin kraft. Jeg gråter.

Får stripset og bandasjert kuttene på armen min. Jeg føler meg motbydelig. Full av selvforakt.

En intens kvalme velter seg gjennom meg. «Må kaste opp» får jeg stotret fram, nesten målløs. Får et beger fremfor meg. Kvalmen bølger seg fra magen, opp gjennom spiserøret. Ut nærmest spruter det en tykk, svart masse. Svart som natten. «Er det kull?» spør den ene sykepleieren. «Ja» svarer den andre. Må ha et nytt beger. Fyller det med en kullsort, tykk masse. Har ikke fått med meg hva de har gitt meg eller hva jeg har fått fortalt. Jeg tror rett og slett at det er mine egne organer som har sviktet og som nå kommer opp og ut gjennom munnen min. Er det slik det ser ut, når organene dine svikter på grunn av forgiftning, tenker jeg.

Hele natten går med til å kaste opp. Kun svart masse. Det smaker mold. Fyller det ene begeret etter det andre. Det koker i kroppen min, samtidig som jeg fryser noe fryktelig. Gjennomsvett. Fullstendig utmattet. Jeg gråter. Orker ikke mer, holder ikke ut lenger. Vrir meg i sengen. Kanylen stikker meg i hånden, når jeg krøller meg sammen i enda en krampetrekning. Alle ledningene som er festet til kroppen min, tillater meg ikke å gjøre store bevegelser. En hånd stryker meg over håret «Stakkars liten…». Jeg skjønner ingenting. De er så snille mot meg. Jeg hadde en slags forventning om å bli behandlet med forakt. Slik jeg hadde gjort mot meg selv. Det blir jeg ikke. Men jeg fortjener ikke at de er så snille mot meg, tenker jeg.

Skjermen ved siden av senga viser at hjertet mitt slår, men jeg føler meg død. Jeg hadde tatt livet av meg selv. Det var bare det at andre hadde samarbeidet om å gripe fatt i det og å gi det tilbake til meg. Tiden står stille. Den stoppet en gang tidlig på dagen, da jeg satt i stolen inne hos legen og kjente håpet forsvinne. Jeg lurer på om tiden noen gang kommer til å bevege seg igjen.

«Dagene etter», som blir det tredje og siste innlegget om dette kapittelet, kommer neste fredag.

Ta vare på hverandre og dere selv.

.

Illustrasjonsbildet er hentet herfra.

Fotograf: Kamilla Waagen.

Hverdag, Ukategorisert

THE SUN WILL RISE AND WE WILL TRY AGAIN;

Kverner så mye om dagen. Om natten. Prøver å notere ned en ærlig og oppriktig tekst, som forteller om det såreste døgnet i mitt liv. Om hva som kan røre seg i sinnet til et menneske som bestemmer seg for å ta sitt eget liv og hvordan det hele kan oppleves. Prøver å være ærlig, uten at det skal bli for stygt. Vil at det skal være åpent, uten å bli for mye.

Hver natt våkner jeg med nye setninger jeg må notere, før jeg mister dem. Men i natt var de eneste ordene som ga meg mening disse:

Hva skal jeg skrive

Hva skal jeg si

Vanskelig å ordlegge seg riktig

Når ingenting ble slik

det skulle bli.

Uansett. Jeg har hadde en fin dag i går. Depresjonen forverret seg de siste døgnene, men jeg har likevel klart å holde motet oppe. I går dro jeg til stallen, bare for å stryke over den varme pelsen til hestene mine. Det gjorde så godt. Vi har et spesielt forhold. Jeg kan åpne meg for psykologer, prate med familie og venner, uten å lage en mine. Men så snart jeg kommer til hestene mine, faller masken av. Der er jeg bare meg. Tårene triller om de vil.

Senere dro jeg på middag hos bestemor. Det var også veldig koselig. Hun er den fineste dama jeg vet om. Så vakker på alle mulige måter. Jeg ønsker å bli som bestemor.

Nå stikker jeg til storesøster og hennes lille familie, som jeg er så glad i. Det gleder jeg meg til.

Vi skrives. <3

Hverdag, Ukategorisert

DU BEHØVER IKKE Å KRYMPE DEG, FORDI DU HAR DET TØFT

Det virker som en ganske så felles oppfatning blant kvinnen og mannen i gata, og ja, også blant helsepersonell, at mennesker som har det tøft skal gjemme seg i mest mulig usynlige klær, droppe den daglige vasken og minst av alt gidde å pynte seg. Nei, du… Jeg velger å bære meg med stolthet, selv om styggen på ryggen river og sliter i meg. Nekter å forfalle på alle områder, selv om det koster meg mer tid og krefter enn til vanlig. Jeg er ikke noe mindre nå, enn jeg var da jeg hadde det bra. Kanskje tvert imot. Det krever mye mer av meg å komme meg gjennom dagene nå, enn det gjorde da jeg svevde på en rosa sky i medvind. Når jeg i gode øyeblikk reflekterer litt rundt det, får det meg til å føle meg ganske så badass.

Kjapt spørsmål:

Se for deg et turfølge på 4, hvor kun 1 bærer sekk. Sekken er stor, tung og inneholder diverse som alle skal få nytte av i løpet av turen…Synes du den som bærer sekken er svakere enn resten, fordi vedkommende puster litt tyngre, tråkker litt langsommere og må mobilisere mer krefter for å gjennomføre turen?

 

Dagens ord fra meg skal bli få, men de lyder som følgende:

Ikke krymp deg selv, bare fordi andre forventer det. Vis dem heller at det går an å holde blikket løftet. Gi dem en positiv overraskelse.

Du er ikke et mindre menneske, selv om du kjemper en tøff kamp med og tidvis imot deg selv. Bær deg selv med stolthet.. Eller akkurat hvordan du vil.

 

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

DAGENE FØR

DEL 1/3 (Dagene før, Kvelden og Dagene etter). Alle bildene i innlegget er tatt fra disse dagene jeg skriver om her.

De siste månedene hadde vært fryktelig vonde. Alt jeg hadde følt var en blanding av sorg, tomhet, utmattelse og angst, uansett hva jeg drev med. Våknet hver dag med den samme følelsen jeg hadde sovnet med. Det føltes uutholdelig. Kroppen kjentes tung. Måtte bruke et par timer for å mobilisere nok krefter til å komme meg ut av senga, selv om jeg var lys våken og virkelig prøvde. For jeg la meg ikke ned for å gi opp. Jeg kjempet. Jeg skulle jo overvinne dette. Bli lykkelig igjen.

Sakte men sikkert hadde jeg mistet all livsgnist. Hadde båret på så mye, så lenge. Jeg var sliten. Fryktelig sliten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle orke mer. Det eneste skillet mellom livet og døden, var et lite håp. En liten flamme, som flakket og ble litt blekere for hver dag som gikk. Jeg begynte å bli redd for at den skulle slokne.

 

Øynene mine gled over horisonten, der hvor himmel møtte hav. Lyseblått gikk over i mørkeblått og rolig møtte urolig. Et slikt syn hadde alltid fremkalt mange følelser i meg. Nå følte jeg ingenting. Jeg forsøkte å føle noe, forsøkte å drømme meg bort i det endeløse synet. Men blikket mitt ble bare dratt nedover. Bort fra der himmelen møtte havet, ned til dit havet møtte hardt berg. Der hvor bølgene ikke fikk rulle lenger, men knustes til skum og forsvant i den store massen. Mistet sin kraft. Slik jeg hadde gjort. Jeg følte at jeg ble dratt ned mot dypet. Kanskje jeg bare skulle forsvinne der nede, slik bølgene gjorde. Kanskje det var slik det var ment. Det føltes som en invitasjon.

Det var ikke slik at jeg hadde lyst til å dø. Det var ingenting jeg heller ville, enn å leve og ha det bra. Jeg ønsket å oppleve og utforske, le og føle. Men det var nettopp det. Jeg følte ikke lenger. Ingenting annet enn vonde følelser og smerte.

Jeg løftet blikket og så mot sola. Den blendet meg. Sved i øyene. Lyset var for skarpt for meg på dagtid. Kveldene var for mørke og skumle. Alt imellom var tyngende.

Svimmelheten meldte seg nok en gang. Det prikket foran øyene mine og jeg måtte finne noe å støtte meg til, for å gjenvinne balansen. Den stakkars kroppen min hadde tæret på seg selv i det siste. Det ga meg ikke mening å spise mat. Hva skulle jeg med energi, jeg levde jo ikke uansett. Hadde ikke lyst til å fôre det som spiste meg opp fra innsiden. For nei, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte, enn så lenge. Var bare et sted å bo, for det som hadde bosatt seg i kroppen og sinnet mitt. Det var helt grusomt.

Tvang blikket mitt mot fjellet, der hvor jeg hadde tilbakelagt så mange fine turer. Både sammen med andre og alene. Kroppen min hadde vært så sterk, sinnet så entusiastisk. Jeg hadde løpt opp fjellsiden. Jeg var så sterk. Sterkere enn de fleste. Da jeg nådde toppen, hadde jeg sittet lenge og speidet utover horisonten. Drømt meg bort. Jeg hadde elsket hvert sekund, hvert åndedrag. Nå stod jeg på bakkenivå, tittet opp på det ruvende fjellet og mintes den jeg pleide å være. Jeg var borte. Allerede død. Som et fredløst gjenferd, mintes jeg et liv jeg pleide å ha. Et liv som pleide å være mitt. Et liv jeg pleide å elske.

Nå ble blikket mitt dratt ned i dragsuget igjen. Gleden min var borte. Den sprudlende personligheten min hadde forsvunnet. Jeg følte at jeg hadde en tumor i magen, som vokste seg større for hvert åndedrag. Ja, jeg hadde fysiske smerter. Utrolig at det går an.

Et par båter gled gjennom sundet i en jevn, rolig motordur. Sola ble reflektert i havet. Det glitret. Magisk. Dette var det peneste jeg visste. Men i dag var det der bare. Øynene mine så det, men kroppen og sinnet var på et helt annet sted. I en mørk kjeller eller på havets bunn. Et sted hvor hverken lys, farger eller følelser var å få tak i. Havet fikk vanligvis orden på tankene mine. Ikke i dag. Her stod jeg på et sted jeg elsket, med en person jeg elsket – og følte ingenting. Det var nå det for alvor gikk opp for meg, hvor dypt inne i depresjonen jeg virkelig var.

Jeg hadde tvunget meg opp hver dag for å stelle med hestene, selv om jeg holdt på å besvime av utmattelse og matmangel hver gang. Det kokte i hodet. Alt var så utmattende. Så tungt. Da jeg ikke var så dypt inne i depresjonen, kunne det hjelpe å klappe hestene, se en morsom film eller slå av en prat med noen jeg var trygg på. Nå maktet jeg ikke engang det. Å skulle snakke, var en kraftanstrengelse. Det brant i lungene, gjorde vondt å lage lyd. Alt ble for mye for meg. For intenst. Overveldende. Jeg lå bare som en ball i sengen. Visnet. Det føltes virkelig som jeg visnet. Maktet ikke engang å flytte blikket. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på å sovne, slik at jeg skulle slippe litt.

Jeg ville bare det.

Slippe.

Slippe å ha det så innmari vondt.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å dø heller.

Det er et umulig sted å befinne seg på – der hvor du hverken har lyst til å leve eller dø.

Nei, jeg ønsket ikke å dø. Men jeg ønsket å slippe å kjenne at jeg forsvant fra meg selv. Å miste glede for alt jeg elsket, føltes som store og vonde tap. Jeg kunne kjenne at jeg forsvant litt mer for hver dag. Jeg var ikke lenger meg, så hvem var jeg?

Hver gang noen la armene sine rundt meg og ga meg en klem, følte jeg for å dytte dem unna og beklage. «Nei, du må ikke være glad i meg» følte jeg for å si. For hvem var jeg. Ikke den de var glad i. Ikke den jeg selv hadde lært meg å være glad i. Jeg var bare en kropp som var forgiftet av noe mørkt. Noe som sakte men sikkert hadde overtatt alt. Etset bort meg og erstattet meg med seg selv. Ingen kunne bli glad i denne mørke hva det nå var som bodde inni meg. Denne sorte røyken, som hadde startet som en røykbombe i kjernen av magen min og spredt seg rundt, forurenset blodet i blodårene, forgiftet lungene og svekket ryggraden min. Ikke minst hadde denne svarte røyken lagt seg som en hinne rundt øynene mine. Jeg var nesten overrasket over at øynene mine fremdeles hadde en klar grønnblå farge, for alt de kunne se var fargeløst og trist. Jeg så ikke lenger verden slik den var. Alt jeg kjente og var glad i, hadde endret form til noe ukjent og skremmende. Jeg savnet sånn å føle glede. Jeg savnet å kjenne sommerfugler i magen min. Magen min var bare helt tom nå. Jeg var helt tom.

På dette punktet hjalp det ikke engang å vite at folk var glade i meg og at jeg var fryktelig glad i dem. Det var for smertefullt. Jeg døde inni meg selv og ingen kunne se det.

Den eneste grunnen til at jeg klamret meg fast den siste uka, var fordi at jeg hadde en legetime på fredagen. Jeg hadde bedt om hjelp og hjelp skulle jeg få, tenkte jeg. Dette skulle gå bra. Jeg så et lys i enden av tunnelen.

Så jeg fortsatte å puste.

Del 2 «Kvelden» kommer neste fredag.

Målet mitt med å dele mine vonde erfaringer, er å forsøke å skape mer kunnskap rundt psykiske lidelser. Alt er skremmende før vi vet noe om det. Fordommer bunner som regel i mangel på kunnskap. Hadde ikke andre sykdommer også vært fryktelig skremmende, dersom vi ikke visste noe om dem? Til og med nordlyset skremte folk før i tiden, før forskning kunne fortelle oss hva det var og at det ikke var ute etter oss. Det er jo typisk mennesker, at alt som er fremmed er skremmende. Derfor vil jeg gjerne bidra med å sette ord på en dyp depresjon og dermed kanskje spre litt kunnskap rundt temaet og forhåpentligvis gjøre det litt mer håndfast for noen. Folk flest blir jo mindre skremt av det som er håndfast.

Slik beskriver Norsk Psykologforening depresjon:

Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og nedstemtheten vi alle rammes av i løpet av livet.

Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen av verdi for oss. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon.

Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer.

En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. Personen blir gjerne selvkritisk og fokuserer ofte på tidligere nederlag og egen utilstrekkelighet. Passivitet og ubesluttsomhet er også vanlig, likeså kroppslige smerter og ubehag.

Mellom seks og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. En undersøkelse fra Oslo viste for eksempel at hver sjette person blir deprimert i løpet av livet. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner.

På grunn av utbredelsen har Verdens helseorganisasjon slått fast at depresjon er en av de ledende årsaker til sykdom i verden. Depresjon er en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykmelding og uførhet. Det er altså ikke bare store personlige lidelser og tap av livskvalitet forbundet med depresjon, men også omfattende økonomiske og samfunnsmessige omkostninger.

Kilde: http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-depresjon

Er ikke dette noe det er verd å prøve å tilegne seg mer kunnskap om, for de aller fleste av oss?

Hverdag, Ukategorisert

HELGEN I TRONDHEIM

I natt fikk jeg ikke sove, fordi jeg har begynt å jobbe med de vondeste tekstene jeg noen gang har skrevet. Det er krevende. Derfor føler jeg behov for å skrive noe lett i dag. Noe fint. Livet mitt er ikke bare kullsort lenger og det er viktig å få frem lyspunktene og å sette pris på dem når de er der. Jeg vil ikke at folk skal bli bare triste av å lese bloggen min. Jeg har den heller ikke for å få medlidenhet. Jeg skriver for å belyse et viktig tema som ligger i skyggeland. For å fortelle hvordan realiteten kan være. Når jeg nå innimellom er så heldig at jeg får oppleve lyspunkt, griper jeg dem med begge hender og vil dele dem også.

På onsdag fikk jeg reise hjem fra sykehuset. Allerede på fredag satt jeg på hurtigbåten til Trondheim. Var lenge usikker på om jeg skulle reise. Men magefølelsen ba om å dra, så da gjorde jeg det. Det er jeg glad for! Så deilig det var å være omgitt av farger og mangfold igjen. Og å faktisk kunne se fargene. Å kunne se ting slik de var. Uten det tunge mørket som fylte hele meg. Er det ikke merkelig, at det å være så nærme døden, var det som skulle til for å få meg til å føle meg levende igjen?

Uansett, jeg var så heldig at jeg fikk reise sammen med storesøster. Da vi ankom Tronheim var det allerede kveld og jeg ville legge meg tidlig, siden jeg skulle opp på en fotoshoot dagen etter. Så spennende! Og så gøy å få muligheten. Jeg pakket ferdig bagen min, gikk gjennom hudpleierutinen min, stilte inn vekking på TV-en til klokka 08:00 og…Ble vekket av TV-en klokka 07:00. Haha, så det gikk jo som planlagt. Virret litt rundt i gangene, med den alt for tunge kofferten min, før jeg fant heisen. Jeg eier ikke retningssans. Når jeg kommer ut fra et hotellrom, er det som om å bli sluppet ut i en labyrint. Men jeg finner jo fram til slutt, da. Dessuten får jeg le litt av meg selv og det har man jo godt av.

Usminket spaserte jeg gjennom lobbyen og ut til taxien som stod som bestilt utenfor hotellet. Jeg foretrekker alltid å ta taxi, nettopp av den grunn at jeg mangler retningssans.

Sola skinte opp hele byen, glitret i sjøen og i øynene på folk. Det er noe med den første vårfornemmelsen. Er varsel om bedre tider. Om at sola skal returnere og tine opp de frosne kroppene våre, farger og dufter melde sin ankomst og alt bli mer levende. Får ikke gjentatt det nok, hvor utrolig fantastisk det var å kunne se dette igjen. Å kunne føle igjen. Føle glede. Føle at det var godt å være til. Slike øyeblikk skal vi leve for.

Vel fremme hos Norsk fotofagskole, ble jeg pent sminket av en flink makeup-artist og fikk kjenne mørk, varm kaffe vekke kroppen min. Snakk om kontraster. For bare en uke siden lå jeg likblek og gjennomsvett i en sykehusseng og ventet spent på at dagen skulle gå, slik at jeg skulle komme utenfor faresonen hvor organene mine enda kunne svikte. Jeg hadde satt så stor pris på å få gå på et toalett når jeg måtte på do og det å endelig få vaske seg. Nå satt jeg i en sminkestol. Livet er rart.

Timene fløy under fotoseansen. Skiftet flere antrekk, prøvde mange forskjellige positurer og uttrykk. Jeg hadde det så gøy. Trodde vi hadde brukt en drøy time, når vi i realiteten hadde brukt fire! Fikk se gjennom noen av bildene og åh, jeg gleder meg til å få se det ferdige resultatet. Veldig spent.

Etter en liten taxitur i solskinnet, var jeg tilbake på hotellrommet. Hadde avtalt med søster å gå ut og spise middag etter shooten (noe tungen og magen min gledet seg enormt mye til). Klokka var allerede fire, så jeg rakk bare å kaste av meg det antrekket jeg hadde på meg og slenge på et nytt, før jeg virret litt i gangene og til slutt fant veien ut dørene igjen.

Nå var sola på vei ned og det var så nydelig. Jeg har jo hatt mye vakkert fremfor øynene mine mange ganger i løpet av den siste tiden, men jeg har ikke klart å se det. Nå klarte jeg det. Det er umulig å forklare hvor godt det føles, å kunne føle noe igjen.

Det hadde vært dårlig med mat de siste månedene, men denne kvelden meldte matlysten sin ankomst og jeg spiste som en helt. Deilig å kunne nyte mat igjen! Det er trist når matlysten forsvinner fra deg, når du egentlig setter stor pris på god mat. Jeg kunne nok ha imponert en fullvoksen mann med matinntaket mitt denne kvelden.

Nå er det jo slik at jeg bli fryktelig fort sliten for tiden, etter alt kroppen og sinnet har vært gjennom. Så etter kosen ute, ville jeg bare slappe av på hotellrommet. Utpå kvelden fikk jeg besøk av min lille Christina, som jeg er så glad i. Det var alt for lenge siden sist vi hadde sett hverandre, så det ble et par gode klemmer da vi møttes, før vi gikk opp og slo oss til ro på rommet. Det å bare fjerne sminken, sette opp håret bort fra ansiktet, legge seg ned og bare skravle sammen med ei god venninne er noe av det koseligste som finnes. Det er så viktig med slike stunder. Man trenger ikke engang å snakke om de vanskelige tingene. Bare være der i samme rom og å vite at man kan være hundre prosent seg selv. Helt avslappet. Ingen maske, ingen fasade.

Søndagen viste seg å ankomme enda mer strålende enn lørdagen. Våknet til at et par pene solstråler tittet gjennom gardinene. Jeg liker å ikke lukke gardinene helt. Det er så mye bedre å våkne til et rom hvor litt lys får slippe inn.

Denne dagen gikk med til å gå rundt fra den ene kaffebaren til den andre. Å bare nyte det å ha god tid. Kjenne sola varme i ansiktet. Se på mennesker. Ta seg tid. Det var en veldig fin dag.

Trondheim er en fin by. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å komme dit igjen. Gleder meg allerede til neste besøk.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

NÅR DØDEN BLIR ET ALTERNATIV

Vi blir opplyst om hvor mange det er som omkommer i trafikken hver år. Det er mye fokus på hvor mange det er som blir tatt av kreft eller andre fysiske sykdommer. Hvor ofte hører vi egentlig om hvor mange det er som begår selvmord? Eller som jeg heller vil si – blir drept av psykiske lidelser. Jeg følte nemlig ikke at det var jeg som forsøkte å drepe meg den kvelden. Det var ikke jeg, som elsker å løpe i fjellet og å stelle med hestene mine. Det var ikke jeg, som ler så kraftig at jeg mister balansen og som stille ønsker meg noe hver gang jeg ser et stjerneskudd. Nei, det var ikke jeg som forsøkte å ta livet mitt – det var depresjonen min.

590 mennesker i Norge tok i 2015 sitt eget liv. (Kilde: Dødsårsaksregisteret). 

590 mennesker. Individer med et bankende hjerte, en tenkende hjerne…1 menneske, 1 liv – ganger 590. Ifølge Folkehelseinstituttet kan man anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er høye tall. Spesielt for et lite og rikt land, med et i utgangspunktet godt helsetilbud. Verdens lykkeligste land…

I USA viser tall at det er flere som dør av selvmord, enn det er som dør i trafikken. Er ikke det verd å ofre noen tanker?

Det er viktig å se at dette ikke bare er tall. Det er døtre og sønner, kjærester, ektefeller, mødre og fedre, en venn…Noens noen.

Bloggen har ligget langt fremme i hodet mitt, helt siden jeg våknet opp omgitt av hvitt, full av ledninger. Smerten rev og slet i meg, både i kropp og sinn. Jeg hadde gitt opp. Herregud, jeg hadde gitt opp. Jeg hadde forsøkt å forsvinne. Jeg som skulle vise alle at dette skulle gå fint.

Skulle jeg bare stikke fra bloggen, som hadde holdt meg oppe så lenge? Den som hadde betydd mest for meg, i en forferdelig mørk og vond periode av livet mitt. Jeg tenkte det en stund. At jeg bare skulle forsvinne herfra, ikke komme tilbake mer. Jeg ante jo ikke hvor jeg skulle begynne, hvordan jeg skulle forklare eller hvor mye jeg skulle fortelle…

Men skulle ikke jeg kjempe for åpenhet? Skulle ikke jeg være den som fortalte den brutale sannheten, den som blottet innsiden min, for å kjempe for alle i samme situasjon? Da hadde det blitt for dumt om jeg skulle forsvinne, når det virkelig gikk skeis. For det gjorde det. Det ble svartere enn svart og jeg holdt på å dø av det.

Jeg har ikke tenkt å forlate skipet nå. Det tok litt tid for å bli sterk nok, men endelig er jeg tilbake. Jeg står her ved roret og er klar for å fortelle.

I løpet av den nærmeste fremtiden, vil jeg jobbe med å få ut tre forskjellige innlegg:

«Dagene før», «Kvelden» og «Dagene etter».

Dette er brutale saker. Det er tungt å skrive om og det er helt sikkert tungt å lese om, spesielt for de som står meg nær. Dersom du føler at dette blir for tungt å lese om, får jeg be deg om å ikke klikke deg inn hit, med hensyn til deg selv. For dette er en kamp jeg kjenner at jeg må kjempe.

For å unngå å bli fullstendig ødelagt av depresjonen og angsten, har jeg forsøkt å finne en mening i at jeg skulle få det så innmari vondt inni meg. Og midt oppi alt det vonde, har jeg funnet meningen med det. Jeg har blitt tildelt denne tunge depresjonen for å formidle. Jeg må bruke evnen min til å sette ord på følelser, til å legge opp til åpenhet og forståelse. Samfunnet har, slik jeg ser det, kommet seg litt over det med at det er tabu å slite psykisk. Men forståelsen mangler enda. Og det er helt forståelig! Dette er større enn oss og som med annen sykdom, kan vi ikke bare dytte det under en stol og forvente at det forsvinner. Det er vanskelig å forstå, til og med for oss som opplever det. Likevel er det slik at det er lettere å prøve å forstå, dersom noen forteller. Det skal jeg gjøre.

Den dagen jeg blir borte fra denne verdenen, om forhåpentligvis mange år og et levd liv, håper jeg at jeg har gjort noe som har endret noe. Jeg håper at jeg har klart å utrette noe som vil gjøre kampen for de som kommer etter meg, litt lettere. Jeg håper at flere kan åpne øynene og jeg håper at det blir slått mer ring rundt andre, enn det ble gjort rundt meg. Jeg ønsker at de som ber om hjelp skal bli hørt og at de som ikke ber om hjelp skal bli sett. Det er mitt største ønske. Jeg vet nå hvor fælt det er og jeg unner ingen å ha det så vondt.