Ærlig talt

KJÆRE BLINDFOLDEDE HELSEVESEN

Over et halvt år har gått. Papirene mine har fortalt dere om et menneske som ga opp livet. Jeg har fortalt dere min historie. Spilt med åpne kort. For hva? For å underholde? Er det slik at når dere innimellom sitter igjen med svarteper, som dere vel gjør fra tid til annen, tenker at det ikke var noe dere kunne ha gjort annerledes? For vet dere hva, etter å selv ha blitt en håpløs vandrer som har falt ned i hvert eneste hull i det hullete systemet deres, vil jeg si dere dette. Jeg tror ikke på dere. Når et liv går tapt, tror jeg ikke at hver og en av dere gjorde jobben deres godt nok. Menneskelige feil forekommer, det forstår jeg. Men hvor mange svik per pasient er ok?

Aner dere hvor slitsomt det er å løpe fra dør til dør og banke på uten å få komme inn? Jeg tror ikke dere forstår. Imens dere ser alle andre veier, skyves deres jobb over på de jeg elsker mest og det føles helt jævlig. Uverdig.

Det er nå dere skulle ha sett meg, dere som har fortalt meg at jeg «ser så frisk ut» og at jeg «virker veldig oppegående». Dere som har tenkt at jeg sikkert kan vente litt til. Dere skulle ha sett meg med hovne øyne etter å ha grått i flere timer. Dere skulle ha sett meg hengende over doskåla når kroppen min ikke vil ta til seg næring, fordi jeg blir dårlig av mine egne tanker. Et sinn tungt som bly og en samvittighet som gnager hjertet i fillebiter. Det handler ikke om å være klok eller dum. Det handler ikke om å være ustelt eller pyntet. Det handler om å være syk. Dette kan ramme hvem som helst av oss. Dere også.

Folk ønsker ikke å slite. Folk kjemper som bare faen. Det er ikke morsomt. Det er ikke spennende. Det er helt forferdelig.

Ja, det er nå dere skulle ha sett meg, her jeg ligger og føler at jeg ikke er verd livet og at livet ikke er verd meg. Måtte vinden snart skifte retning.

Hverdag

OMSORG

Klokken 10:13 befant jeg meg midt i Kaibakken. Med lange steg stresset jeg avgårde til den avstressende massasjen min. Sola tittet fram gjennom en smal sprekk i det blågrå skylaget på himmelen. For første gang på alt for lenge, kunne jeg kjenne en god følelse av å gå ute blant allmennheten. Likevel kjente jeg knutene i nakken min stramme seg. Virvelvindene av angst raste rundt under huden. Når jeg går rundt i byen, opplever jeg det ofte som om at noen har tvunget på meg en alt for stram genser og knytt den opp i tillegg. En slags tvangstrøye, det er det mine egne skuldre føles som, der jeg føler meg som verdens mest utsatte.

Klokken 10:15 gikk jeg stille inn dørene hos C spa Buddakan. Som å entre en annen verden, idet døra bak meg lukket ute larmen fra byen. Rolig atmosfære. Avslappende musikk, hyggelige mennesker og et pent, stilrent lokale. Først nå innså jeg hvor stresset kroppen min var. Hvor stresset den har vært veldig, veldig lenge. Når var egentlig forrige gang jeg følte meg avslappet helt innerst inne? Jeg har vært elendig til å ta vare på meg selv det siste året. Å ta vare på seg selv handler om så mye mer enn å trene og spise sunt. Du tar ikke vare på deg selv, om du plasserer sjela di i et tomt venterom, fordi du vil være uforstyrret av dine egne følelser imens du gjør alt du tror er riktig og nødvendig. Jeg åpnet døra til den forsømte sjela mi, den dagen jeg med bøyd hode innså at jeg ikke kunne leve uten at den var på plass. Siden da har den begynt å gro på plass inni meg igjen, litt etter litt. Jeg kunne kjenne den gro litt i dag også.

Etter en nydelig avstressende aromaterapi med ansiktspleie, gikk jeg avslappet og fornøyd ut i det harde dagslyset igjen. Dagslys kan føles brutalt. Når sola står på sitt høyeste, er det vanskelig å smyge seg usett nedover gatene som et spøkelse. Men jeg opplevde det ikke like brutalt nå. Jeg var i kontakt med mitt indre. Vannet hadde stilnet. Endelig fikk jeg en følelse av selvsikkerhet igjen. Jeg var alene, ikke redd. Usminket, ikke naken.

Å ha en kjæreste som viser meg omtanke og kjærlighet, hjelper til at jeg sakte men sikkert får et ønske om å ta vare på meg selv igjen også. Litt etter litt begynner jeg å venne meg til tanken om at jeg kanskje fortjener å ha det godt, jeg også.

Takk for en fin dag.

Ærlig talt, Hverdag

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)

Hverdag

EMPATI

Bare store mennesker kan romme andre sine følelser
Du bør ikke forvente for mye av de mindre
ei heller klandre dem
de har simpelthen ikke plass.

Pust dypt, flytt blikket og la det gå.

“You can only understand people if you feel them in yourself.”

― John Steinbeck

Hverdag

RENHET

«Tenk å være så heldig og få være sammen med den du er forelsket i»

«Jeg elsker deg»

Ærlig talt, Hverdag

NÅR NÅTID OG FORTID FORVEKSLES

Virkelighetsfjern.

Hva er jeg?

Redd for å miste vettet.

Jeg er sliten. Lei av å ha det slik. Lei av å ikke ha med meg hodet.

I det ene øyeblikket har jeg det greit. Tenker at livet tross alt er fint. Føler meg heldig. Så skjer det et eller annet som får det til å eksplodere i følelsessenteret mitt. Skal så lite til. Et ansikt som minner om et annet, en lyd, ei lukt eller et spesielt stemmeleie. I det samme øyeblikket som inntrykket treffer sansene mine, faller jeg. Som å gå med en ladet pistol rettet mot tinningen til enhver tid. Vel vitende om at den når som helst kan gå av. Like klar over at jeg ikke vil rekke å reagere før kula sitter i hodet mitt. Virkelighet, tid og sted blir uklart. Jeg befinner meg brått i fortiden. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker på hendelser som har skjedd. Jeg gjennomlever dem på nytt.

Om ingen drar meg ut av denne tilstanden, kan den vare en god stund. Filmen på lerretet innenfor øynene mine snurrer og snurrer. Hjertet hamrer og tårene renner i en jevn strøm. Kroppen føles like fjern som omgivelsene. Det eneste jeg kjenner tydelig er hodet mitt, som føles alt for trangt og alt for varmt.

Når jeg endelig innser at jeg ikke befinner meg i hendelsene som har satt seg i kroppen min, kan en følelse av trygghet begynne å spre seg. Samtidig som jeg gjenvinner pusten og er glad for at fortid er fortid og nåtid en ny, annen tid, kommer en ny følelse krypende. En følelse jeg forsøker å dytte på avstand. En redsel jeg tenker sitter ganske sterkt i de fleste av oss. Redselen for å bli gal.

Jeg har faktisk spurt et par profesjonelle rett ut, om jeg er i ferd med å bli gal. Når jeg glipper virkelighetsoppfatningen så kraftig som jeg gjør når jeg får flashbacks, føles det slik. Mister man vettet, mister man jo alt, tenker jeg. Det blir et totalt tap. Heldigvis har jeg blitt beroliget med at jeg hverken har mistet eller er i ferd med å miste vettet. Tvert imot er det helt normalt for oss som sliter med posttraumatisk stress å få slike opplevelser og tanker og følelser som følger med.

Gleder meg til å komme i gang med behandling. Har ventet så lenge. Gått på autopilot i et tåkete landskap. Gleder meg til å forhåpentligvis kunne finne tilbake til tryggheten i meg selv. Har ikke ord for hvor mye jeg savner å være en person jeg selv kunne stole på. Det gjør så vondt å plutselig føle seg så utrygg inne i seg selv. Grusomt å frykte sitt eget hode mer enn noe annet.

Stoler du nok på ditt eget sinn, til å føle at du er trygg for deg selv? Da vil jeg at du skal sette pris på det i dag.

Hverdag, Ukategorisert

MORGENTIMER

Duften av kaffe.
Båttrafikk utenfor vinduet.
En god kjæreste.
Stillhet.
Jazz, inspirasjon…

Den kreative hjernen begynner å våkne til liv i disse omgivelsene. Deilig. Angsten bruser under overflaten. Prøver å holde den på avstand. Trekke pusten dypt. Få med meg de små øyeblikkene. Her og nå. Puste, lese, lytte, elske, smake. Flyte med. Akseptere.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. «Eskil skriver…». Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. «Hjem» er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene «Jeg elsker deg» til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte «Out the blue» av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.