Browse Category by Ukategorisert
Hverdag, Ukategorisert

MORGENTIMER

Duften av kaffe.
Båttrafikk utenfor vinduet.
En god kjæreste.
Stillhet.
Jazz, inspirasjon…

Den kreative hjernen begynner å våkne til liv i disse omgivelsene. Deilig. Angsten bruser under overflaten. Prøver å holde den på avstand. Trekke pusten dypt. Få med meg de små øyeblikkene. Her og nå. Puste, lese, lytte, elske, smake. Flyte med. Akseptere.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. «Eskil skriver…». Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. «Hjem» er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene «Jeg elsker deg» til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte «Out the blue» av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

Antrekk, Hverdag, Ukategorisert

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

Hverdag, Ukategorisert

TIL DEG

Til deg

Som alltid gir for mye

til dem som verdsetter det minst

Til deg

Som ikke tror du fortjener noe

uten å selv ha gitt for mye først

Denne er til deg.

 

Hverdag, Ukategorisert

THE SUN WILL RISE AND WE WILL TRY AGAIN;

Kverner så mye om dagen. Om natten. Prøver å notere ned en ærlig og oppriktig tekst, som forteller om det såreste døgnet i mitt liv. Om hva som kan røre seg i sinnet til et menneske som bestemmer seg for å ta sitt eget liv og hvordan det hele kan oppleves. Prøver å være ærlig, uten at det skal bli for stygt. Vil at det skal være åpent, uten å bli for mye.

Hver natt våkner jeg med nye setninger jeg må notere, før jeg mister dem. Men i natt var de eneste ordene som ga meg mening disse:

Hva skal jeg skrive

Hva skal jeg si

Vanskelig å ordlegge seg riktig

Når ingenting ble slik

det skulle bli.

Uansett. Jeg har hadde en fin dag i går. Depresjonen forverret seg de siste døgnene, men jeg har likevel klart å holde motet oppe. I går dro jeg til stallen, bare for å stryke over den varme pelsen til hestene mine. Det gjorde så godt. Vi har et spesielt forhold. Jeg kan åpne meg for psykologer, prate med familie og venner, uten å lage en mine. Men så snart jeg kommer til hestene mine, faller masken av. Der er jeg bare meg. Tårene triller om de vil.

Senere dro jeg på middag hos bestemor. Det var også veldig koselig. Hun er den fineste dama jeg vet om. Så vakker på alle mulige måter. Jeg ønsker å bli som bestemor.

Nå stikker jeg til storesøster og hennes lille familie, som jeg er så glad i. Det gleder jeg meg til.

Vi skrives. <3

Hverdag, Ukategorisert

DU BEHØVER IKKE Å KRYMPE DEG, FORDI DU HAR DET TØFT

Det virker som en ganske så felles oppfatning blant kvinnen og mannen i gata, og ja, også blant helsepersonell, at mennesker som har det tøft skal gjemme seg i mest mulig usynlige klær, droppe den daglige vasken og minst av alt gidde å pynte seg. Nei, du… Jeg velger å bære meg med stolthet, selv om styggen på ryggen river og sliter i meg. Nekter å forfalle på alle områder, selv om det koster meg mer tid og krefter enn til vanlig. Jeg er ikke noe mindre nå, enn jeg var da jeg hadde det bra. Kanskje tvert imot. Det krever mye mer av meg å komme meg gjennom dagene nå, enn det gjorde da jeg svevde på en rosa sky i medvind. Når jeg i gode øyeblikk reflekterer litt rundt det, får det meg til å føle meg ganske så badass.

Kjapt spørsmål:

Se for deg et turfølge på 4, hvor kun 1 bærer sekk. Sekken er stor, tung og inneholder diverse som alle skal få nytte av i løpet av turen…Synes du den som bærer sekken er svakere enn resten, fordi vedkommende puster litt tyngre, tråkker litt langsommere og må mobilisere mer krefter for å gjennomføre turen?

 

Dagens ord fra meg skal bli få, men de lyder som følgende:

Ikke krymp deg selv, bare fordi andre forventer det. Vis dem heller at det går an å holde blikket løftet. Gi dem en positiv overraskelse.

Du er ikke et mindre menneske, selv om du kjemper en tøff kamp med og tidvis imot deg selv. Bær deg selv med stolthet.. Eller akkurat hvordan du vil.

 

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

DAGENE FØR

DEL 1/3 (Dagene før, Kvelden og Dagene etter). Alle bildene i innlegget er tatt fra disse dagene jeg skriver om her.

De siste månedene hadde vært fryktelig vonde. Alt jeg hadde følt var en blanding av sorg, tomhet, utmattelse og angst, uansett hva jeg drev med. Våknet hver dag med den samme følelsen jeg hadde sovnet med. Det føltes uutholdelig. Kroppen kjentes tung. Måtte bruke et par timer for å mobilisere nok krefter til å komme meg ut av senga, selv om jeg var lys våken og virkelig prøvde. For jeg la meg ikke ned for å gi opp. Jeg kjempet. Jeg skulle jo overvinne dette. Bli lykkelig igjen.

Sakte men sikkert hadde jeg mistet all livsgnist. Hadde båret på så mye, så lenge. Jeg var sliten. Fryktelig sliten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle orke mer. Det eneste skillet mellom livet og døden, var et lite håp. En liten flamme, som flakket og ble litt blekere for hver dag som gikk. Jeg begynte å bli redd for at den skulle slokne.

 

Øynene mine gled over horisonten, der hvor himmel møtte hav. Lyseblått gikk over i mørkeblått og rolig møtte urolig. Et slikt syn hadde alltid fremkalt mange følelser i meg. Nå følte jeg ingenting. Jeg forsøkte å føle noe, forsøkte å drømme meg bort i det endeløse synet. Men blikket mitt ble bare dratt nedover. Bort fra der himmelen møtte havet, ned til dit havet møtte hardt berg. Der hvor bølgene ikke fikk rulle lenger, men knustes til skum og forsvant i den store massen. Mistet sin kraft. Slik jeg hadde gjort. Jeg følte at jeg ble dratt ned mot dypet. Kanskje jeg bare skulle forsvinne der nede, slik bølgene gjorde. Kanskje det var slik det var ment. Det føltes som en invitasjon.

Det var ikke slik at jeg hadde lyst til å dø. Det var ingenting jeg heller ville, enn å leve og ha det bra. Jeg ønsket å oppleve og utforske, le og føle. Men det var nettopp det. Jeg følte ikke lenger. Ingenting annet enn vonde følelser og smerte.

Jeg løftet blikket og så mot sola. Den blendet meg. Sved i øyene. Lyset var for skarpt for meg på dagtid. Kveldene var for mørke og skumle. Alt imellom var tyngende.

Svimmelheten meldte seg nok en gang. Det prikket foran øyene mine og jeg måtte finne noe å støtte meg til, for å gjenvinne balansen. Den stakkars kroppen min hadde tæret på seg selv i det siste. Det ga meg ikke mening å spise mat. Hva skulle jeg med energi, jeg levde jo ikke uansett. Hadde ikke lyst til å fôre det som spiste meg opp fra innsiden. For nei, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte, enn så lenge. Var bare et sted å bo, for det som hadde bosatt seg i kroppen og sinnet mitt. Det var helt grusomt.

Tvang blikket mitt mot fjellet, der hvor jeg hadde tilbakelagt så mange fine turer. Både sammen med andre og alene. Kroppen min hadde vært så sterk, sinnet så entusiastisk. Jeg hadde løpt opp fjellsiden. Jeg var så sterk. Sterkere enn de fleste. Da jeg nådde toppen, hadde jeg sittet lenge og speidet utover horisonten. Drømt meg bort. Jeg hadde elsket hvert sekund, hvert åndedrag. Nå stod jeg på bakkenivå, tittet opp på det ruvende fjellet og mintes den jeg pleide å være. Jeg var borte. Allerede død. Som et fredløst gjenferd, mintes jeg et liv jeg pleide å ha. Et liv som pleide å være mitt. Et liv jeg pleide å elske.

Nå ble blikket mitt dratt ned i dragsuget igjen. Gleden min var borte. Den sprudlende personligheten min hadde forsvunnet. Jeg følte at jeg hadde en tumor i magen, som vokste seg større for hvert åndedrag. Ja, jeg hadde fysiske smerter. Utrolig at det går an.

Et par båter gled gjennom sundet i en jevn, rolig motordur. Sola ble reflektert i havet. Det glitret. Magisk. Dette var det peneste jeg visste. Men i dag var det der bare. Øynene mine så det, men kroppen og sinnet var på et helt annet sted. I en mørk kjeller eller på havets bunn. Et sted hvor hverken lys, farger eller følelser var å få tak i. Havet fikk vanligvis orden på tankene mine. Ikke i dag. Her stod jeg på et sted jeg elsket, med en person jeg elsket – og følte ingenting. Det var nå det for alvor gikk opp for meg, hvor dypt inne i depresjonen jeg virkelig var.

Jeg hadde tvunget meg opp hver dag for å stelle med hestene, selv om jeg holdt på å besvime av utmattelse og matmangel hver gang. Det kokte i hodet. Alt var så utmattende. Så tungt. Da jeg ikke var så dypt inne i depresjonen, kunne det hjelpe å klappe hestene, se en morsom film eller slå av en prat med noen jeg var trygg på. Nå maktet jeg ikke engang det. Å skulle snakke, var en kraftanstrengelse. Det brant i lungene, gjorde vondt å lage lyd. Alt ble for mye for meg. For intenst. Overveldende. Jeg lå bare som en ball i sengen. Visnet. Det føltes virkelig som jeg visnet. Maktet ikke engang å flytte blikket. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på å sovne, slik at jeg skulle slippe litt.

Jeg ville bare det.

Slippe.

Slippe å ha det så innmari vondt.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å dø heller.

Det er et umulig sted å befinne seg på – der hvor du hverken har lyst til å leve eller dø.

Nei, jeg ønsket ikke å dø. Men jeg ønsket å slippe å kjenne at jeg forsvant fra meg selv. Å miste glede for alt jeg elsket, føltes som store og vonde tap. Jeg kunne kjenne at jeg forsvant litt mer for hver dag. Jeg var ikke lenger meg, så hvem var jeg?

Hver gang noen la armene sine rundt meg og ga meg en klem, følte jeg for å dytte dem unna og beklage. «Nei, du må ikke være glad i meg» følte jeg for å si. For hvem var jeg. Ikke den de var glad i. Ikke den jeg selv hadde lært meg å være glad i. Jeg var bare en kropp som var forgiftet av noe mørkt. Noe som sakte men sikkert hadde overtatt alt. Etset bort meg og erstattet meg med seg selv. Ingen kunne bli glad i denne mørke hva det nå var som bodde inni meg. Denne sorte røyken, som hadde startet som en røykbombe i kjernen av magen min og spredt seg rundt, forurenset blodet i blodårene, forgiftet lungene og svekket ryggraden min. Ikke minst hadde denne svarte røyken lagt seg som en hinne rundt øynene mine. Jeg var nesten overrasket over at øynene mine fremdeles hadde en klar grønnblå farge, for alt de kunne se var fargeløst og trist. Jeg så ikke lenger verden slik den var. Alt jeg kjente og var glad i, hadde endret form til noe ukjent og skremmende. Jeg savnet sånn å føle glede. Jeg savnet å kjenne sommerfugler i magen min. Magen min var bare helt tom nå. Jeg var helt tom.

På dette punktet hjalp det ikke engang å vite at folk var glade i meg og at jeg var fryktelig glad i dem. Det var for smertefullt. Jeg døde inni meg selv og ingen kunne se det.

Den eneste grunnen til at jeg klamret meg fast den siste uka, var fordi at jeg hadde en legetime på fredagen. Jeg hadde bedt om hjelp og hjelp skulle jeg få, tenkte jeg. Dette skulle gå bra. Jeg så et lys i enden av tunnelen.

Så jeg fortsatte å puste.

Del 2 «Kvelden» kommer neste fredag.

Målet mitt med å dele mine vonde erfaringer, er å forsøke å skape mer kunnskap rundt psykiske lidelser. Alt er skremmende før vi vet noe om det. Fordommer bunner som regel i mangel på kunnskap. Hadde ikke andre sykdommer også vært fryktelig skremmende, dersom vi ikke visste noe om dem? Til og med nordlyset skremte folk før i tiden, før forskning kunne fortelle oss hva det var og at det ikke var ute etter oss. Det er jo typisk mennesker, at alt som er fremmed er skremmende. Derfor vil jeg gjerne bidra med å sette ord på en dyp depresjon og dermed kanskje spre litt kunnskap rundt temaet og forhåpentligvis gjøre det litt mer håndfast for noen. Folk flest blir jo mindre skremt av det som er håndfast.

Slik beskriver Norsk Psykologforening depresjon:

Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og nedstemtheten vi alle rammes av i løpet av livet.

Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen av verdi for oss. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon.

Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer.

En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. Personen blir gjerne selvkritisk og fokuserer ofte på tidligere nederlag og egen utilstrekkelighet. Passivitet og ubesluttsomhet er også vanlig, likeså kroppslige smerter og ubehag.

Mellom seks og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. En undersøkelse fra Oslo viste for eksempel at hver sjette person blir deprimert i løpet av livet. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner.

På grunn av utbredelsen har Verdens helseorganisasjon slått fast at depresjon er en av de ledende årsaker til sykdom i verden. Depresjon er en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykmelding og uførhet. Det er altså ikke bare store personlige lidelser og tap av livskvalitet forbundet med depresjon, men også omfattende økonomiske og samfunnsmessige omkostninger.

Kilde: http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-depresjon

Er ikke dette noe det er verd å prøve å tilegne seg mer kunnskap om, for de aller fleste av oss?

Hverdag, Ukategorisert

HELGEN I TRONDHEIM

I natt fikk jeg ikke sove, fordi jeg har begynt å jobbe med de vondeste tekstene jeg noen gang har skrevet. Det er krevende. Derfor føler jeg behov for å skrive noe lett i dag. Noe fint. Livet mitt er ikke bare kullsort lenger og det er viktig å få frem lyspunktene og å sette pris på dem når de er der. Jeg vil ikke at folk skal bli bare triste av å lese bloggen min. Jeg har den heller ikke for å få medlidenhet. Jeg skriver for å belyse et viktig tema som ligger i skyggeland. For å fortelle hvordan realiteten kan være. Når jeg nå innimellom er så heldig at jeg får oppleve lyspunkt, griper jeg dem med begge hender og vil dele dem også.

På onsdag fikk jeg reise hjem fra sykehuset. Allerede på fredag satt jeg på hurtigbåten til Trondheim. Var lenge usikker på om jeg skulle reise. Men magefølelsen ba om å dra, så da gjorde jeg det. Det er jeg glad for! Så deilig det var å være omgitt av farger og mangfold igjen. Og å faktisk kunne se fargene. Å kunne se ting slik de var. Uten det tunge mørket som fylte hele meg. Er det ikke merkelig, at det å være så nærme døden, var det som skulle til for å få meg til å føle meg levende igjen?

Uansett, jeg var så heldig at jeg fikk reise sammen med storesøster. Da vi ankom Tronheim var det allerede kveld og jeg ville legge meg tidlig, siden jeg skulle opp på en fotoshoot dagen etter. Så spennende! Og så gøy å få muligheten. Jeg pakket ferdig bagen min, gikk gjennom hudpleierutinen min, stilte inn vekking på TV-en til klokka 08:00 og…Ble vekket av TV-en klokka 07:00. Haha, så det gikk jo som planlagt. Virret litt rundt i gangene, med den alt for tunge kofferten min, før jeg fant heisen. Jeg eier ikke retningssans. Når jeg kommer ut fra et hotellrom, er det som om å bli sluppet ut i en labyrint. Men jeg finner jo fram til slutt, da. Dessuten får jeg le litt av meg selv og det har man jo godt av.

Usminket spaserte jeg gjennom lobbyen og ut til taxien som stod som bestilt utenfor hotellet. Jeg foretrekker alltid å ta taxi, nettopp av den grunn at jeg mangler retningssans.

Sola skinte opp hele byen, glitret i sjøen og i øynene på folk. Det er noe med den første vårfornemmelsen. Er varsel om bedre tider. Om at sola skal returnere og tine opp de frosne kroppene våre, farger og dufter melde sin ankomst og alt bli mer levende. Får ikke gjentatt det nok, hvor utrolig fantastisk det var å kunne se dette igjen. Å kunne føle igjen. Føle glede. Føle at det var godt å være til. Slike øyeblikk skal vi leve for.

Vel fremme hos Norsk fotofagskole, ble jeg pent sminket av en flink makeup-artist og fikk kjenne mørk, varm kaffe vekke kroppen min. Snakk om kontraster. For bare en uke siden lå jeg likblek og gjennomsvett i en sykehusseng og ventet spent på at dagen skulle gå, slik at jeg skulle komme utenfor faresonen hvor organene mine enda kunne svikte. Jeg hadde satt så stor pris på å få gå på et toalett når jeg måtte på do og det å endelig få vaske seg. Nå satt jeg i en sminkestol. Livet er rart.

Timene fløy under fotoseansen. Skiftet flere antrekk, prøvde mange forskjellige positurer og uttrykk. Jeg hadde det så gøy. Trodde vi hadde brukt en drøy time, når vi i realiteten hadde brukt fire! Fikk se gjennom noen av bildene og åh, jeg gleder meg til å få se det ferdige resultatet. Veldig spent.

Etter en liten taxitur i solskinnet, var jeg tilbake på hotellrommet. Hadde avtalt med søster å gå ut og spise middag etter shooten (noe tungen og magen min gledet seg enormt mye til). Klokka var allerede fire, så jeg rakk bare å kaste av meg det antrekket jeg hadde på meg og slenge på et nytt, før jeg virret litt i gangene og til slutt fant veien ut dørene igjen.

Nå var sola på vei ned og det var så nydelig. Jeg har jo hatt mye vakkert fremfor øynene mine mange ganger i løpet av den siste tiden, men jeg har ikke klart å se det. Nå klarte jeg det. Det er umulig å forklare hvor godt det føles, å kunne føle noe igjen.

Det hadde vært dårlig med mat de siste månedene, men denne kvelden meldte matlysten sin ankomst og jeg spiste som en helt. Deilig å kunne nyte mat igjen! Det er trist når matlysten forsvinner fra deg, når du egentlig setter stor pris på god mat. Jeg kunne nok ha imponert en fullvoksen mann med matinntaket mitt denne kvelden.

Nå er det jo slik at jeg bli fryktelig fort sliten for tiden, etter alt kroppen og sinnet har vært gjennom. Så etter kosen ute, ville jeg bare slappe av på hotellrommet. Utpå kvelden fikk jeg besøk av min lille Christina, som jeg er så glad i. Det var alt for lenge siden sist vi hadde sett hverandre, så det ble et par gode klemmer da vi møttes, før vi gikk opp og slo oss til ro på rommet. Det å bare fjerne sminken, sette opp håret bort fra ansiktet, legge seg ned og bare skravle sammen med ei god venninne er noe av det koseligste som finnes. Det er så viktig med slike stunder. Man trenger ikke engang å snakke om de vanskelige tingene. Bare være der i samme rom og å vite at man kan være hundre prosent seg selv. Helt avslappet. Ingen maske, ingen fasade.

Søndagen viste seg å ankomme enda mer strålende enn lørdagen. Våknet til at et par pene solstråler tittet gjennom gardinene. Jeg liker å ikke lukke gardinene helt. Det er så mye bedre å våkne til et rom hvor litt lys får slippe inn.

Denne dagen gikk med til å gå rundt fra den ene kaffebaren til den andre. Å bare nyte det å ha god tid. Kjenne sola varme i ansiktet. Se på mennesker. Ta seg tid. Det var en veldig fin dag.

Trondheim er en fin by. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å komme dit igjen. Gleder meg allerede til neste besøk.