Borghild Terese Jørgensen

DU KOMMER TIL Å BLI VOKSEN

Husker hvordan jeg i tenårene pleide å tenke med gru på det å bli voksen. Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig enn å leve et voksenliv. Så viste det seg å være det beste som skulle skje meg. Å bli voksen.

Kjære deg. Som barn la du din lit i deres hender. De voksne. De visste jo best. De kunne og skulle ordne opp. De skulle passe på deg, vise deg rett og galt. Som tenåring lærte du deg at de voksne ikke var så store helter likevel. Et sted midt mellom barn og voksen, kaver du etter å bli respektert og forstått. Det kommer til å bli bedre.

Kjære deg. Du kommer til å vokse opp. Du kommer til å innse at ikke alle vokser opp i samme tempo som deg. Noen forblir barn, andre blir hengende igjen i tenårene. Men du kommer til å bli voksen. For du har sett, du har lært. Du har følt det på kroppen. Du har sett for deg og ønsket deg hvordan en voksen skal være. Du kan bli den.

Så pust. Rett blikket fremover. Snart er du voksen. Du kommer til å komme deg på beina. Du kommer til å klare å ta vare på deg selv. Du kommer til å stå opp for deg selv og slutte å godta å bli dårlig behandlet av andre voksne. Du kommer til å starte ditt eget liv. Du kommer til å få noen å selv være voksen for.

Husk dette.

STEINSPRANG

Jeg vet ikke, jeg. Små hull tvers gjennom meg, som lekker ut lykken min. Er det arrene i hjertet, som gjør at det har litt tyngre for å holde takten. Redselen for å miste alt, som gjør det vanskeligere å nyte det jeg har?

Etter å ha blitt tatt av steinras, blir selv det minste steinsprang livsfarlig. Du vet hvor galt alt kan gå. Du vet at du kan miste alt. Hva er det som hindrer det fra å skje igjen? Hva er det som bestemmer når og hvordan alt kan kollapse?

Tviholder på alt jeg har, til knoklene blir hvite. Tviholder på kontrollen over følelsene mine. Ikke se. Ikke vis. La meg surre meg inn i ståltråden som holder meg rakrygget, selv på de dagene jeg helst vil krype.

Jeg har oppdaget hva en stor del av det å eie lykken er. Lykke er å vite at morgendagen sannsynligvis blir bedre. Å tro på morgendagen. Med eller uten dårlige erfaringer.

Nå får jeg snart bildene fra fotoshooten jeg var på i Trondheim for litt over et år siden. Er så spent på hvordan de ble og gleder meg til å vise de frem. Det ble en spesiell fotoshoot. Ekte, sår, ærlig og sterk. Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg ikke at jeg klarte å gjennomføre den. Men den ga meg så mye. Det var akkurat det jeg trengte. Gjennom bildene fikk jeg fikk utløp for følelsene mine, som var tett på uoverkommelige. Det gjør både godt og vondt å se de, men mest av alt blir jeg stolt av meg selv. Jeg synes jeg var tøff som kom meg gjennom det jeg kom meg gjennom på den tiden. Det lyste mer styrke av meg på disse bildene, enn det gjorde senere på året. Jeg kollapset etter kollapsen, om man kan si det slik. Litt på samme måte som da jeg brakk ribbein etter et fall fra hesten i galopp, satte meg opp og fortsatte å ri, før jeg segnet sammen da jeg var ferdig med rideøkten og skulle ta av salen. Kroppen holder deg gående, inntil vettet forstår hva som har skjedd.

EN ANNERLEDES 17. MAI

Gårsdagen var en slik dag som helt uanstrengt ble perfekt. Her var det verken champagnefrokost, festkledde folk eller hurrastemning. Vi stod opp og spiste en lang og god frokost, før vi fant fram hageredskapene og gikk ut. Solstrålene fikk treffe usminket hud. Hendene var sorte av jord. Latteren satt løst. Kropp og sinn var helt i balanse. Vi plantet ned flere vakre busker og trær ute i hagen, pottet om inneplantene, pyntet og stelte. Innimellom kunne jeg kjenne bevegelse inne i magen. For en vakker følelse, å stelle rundt i hagen og samtidig kjenne på livet som vokser inni meg.

Litt utpå dagen skiftet vi til turklær og satte snuten mot fjellet. Denne fjellturen gikk mye lettere enn den forrige. Sannsynligvis en blanding av at dette fjellet er mindre og at jeg fikk litt drahjelp av den skjønne hunden vi passet. En kjempefin tur ble det iallfall.

Vel hjemme ble det en lang dusj, middag, iskrem og film. Her har jeg egentlig lyst til å avslutte innlegget, fordi dagen var så fin og det er det fine jeg har lyst til å fokusere på. Men heller enn å rosemale alt, vil jeg vise at man kan lære seg å flette de gode og de vonde delene av livet sammen, i stedet for å la alt rakne hver gang det vonde dominerer. Det verste med posstraumatisk stress er at det slår til når som helst, hvor som helst. De gangene jeg hater det aller mest, er når alt egentlig er perfekt. Hele dagen kan ha vært som et eventyr, så skjer det et eller annet som setter meg helt ut. Jeg har nå fått nok kontroll over det, til at den logiske delen av hjernen henger med meg gjennom det og forteller meg at dette bare er en reaksjon på noe som har vært, at det er helt naturlig og at det går over. Dessverre er den andre delen av hjernen, som styrer følelser, i full sving lenge før logikken får slippe til. Det blir en kamp mot meg selv, hvor nåtid og tilstedeværelse forsvinner i større eller mindre grad. Jeg blir frustrert fordi det ødelegger fine stunder, lei meg fordi det påvirker andre og sint fordi jeg lar noen som har ødelagt mye for meg, få lov til å ødelegge nok en gang…Vel, jeg har omsider innsett hvilken heiagjeng jeg har bak meg og endelig begynt å heie på meg selv også, så det går bra. Det er også viktig å lære seg at en dårlig time ikke ødelegger en hel dag. Dagen har like fullt vært kjempefin frem til den ble litt mindre god.

Livet er ikke alltid godt og det synes jeg er viktig å anerkjenne. Men innimellom er livet perfekt og det må det også få lov til å være.

Gårsdagen var en herlig dag og det skal jeg huske.

Følg meg på Bloglovin

AKUTT HJELP – MÅ DET GÅ GALT FØRST?

Nå har jeg mye på hjertet. Hjertet mitt svir. Hjernen min går på høygir og kroppen hisser seg opp. Jeg føler meg klar til kamp. Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle gå fram. På tunga mi har det hopet seg opp setninger som vil ut. Jeg får lyst til å rope og skrike, riste i folk for å få sagt det som må fram.

I en lengre periode nå har jeg vært helt stille angående psykiatrien. Ikke fordi jeg ikke lenger bryr meg. Jeg har vært mindre engasjert fordi jeg har vært redd for å få et tilbakefall av det. Det har skjedd før, at jeg har blitt syk selv av å bry meg for mye om andre. Derfor har det vært lettere å bare dytte det unna. Når folk har nevnt fortiden min, har jeg vært rask med å avfeie dem. Jeg vil ikke tenke på det. Men jeg ser og hører for mye til å ikke bry meg. Og jeg bryr meg for mye til å tie. Dette har, enten jeg vil det eller ei, blitt en hjertesak for meg. Jeg vet hvor jævlig det er å gå rundt å lide, uten å bli hørt. Folk skal for pokker ikke gå rundt slik.

Først lurer jeg på hva som legges i begrepet akutt psykisk helsehjelp? Hva regnes som akutt? Jeg ville ha trodd at det er en akutt situasjon når et menneske kommer og ber om hjelp, fordi de har det så vondt at det ikke er til å holde ut. Når de svarer ja på spørsmålet om selvmordstanker. Når hvert minutt av hver time er en lidelse. Burde ikke psykiatrien fungere som en omkjøring eller i verste fall en kollisjonspute, heller enn et sted hvor de lapper sammen fillene av deg etter at det smalt?

Ligger problemet i at tilbudet er for snevert? For få folk, for lite plass? For dårlig vurderingsevne og forståelse? Jeg skulle så gjerne ha fått vite hvor den råtne rota til problemet ligger, for det er på tide å dra den opp. Å sette mennesker som opplever hver eneste dag som et alt for høyt fjell som må bestiges, på venteliste i ukevis, kanskje månedsvis er forferdelig. For mange er ventetiden uoverkommelig.

Selv har jeg opplevd god hjelp når jeg først har kommet inn og havnet hos riktig behandler. Men også jeg måtte vente alt, alt for lenge. Dagene er ikke normale, når du er alvorlig psykisk syk. Du vrir deg i ditt eget skinn, ser svart og føler bare smerte. Du har på mange måter allerede mistet livet og det bankende hjertet ditt er det eneste som holder deg igjen i denne vonde virkeligheten. Da er det ikke mange utveier å få øye på. Da må man ha hjelp før det er for sent. For det kan brått være for sent. Et selvmordsforsøk er bare enda et vondt minne man får å slite med, dersom man er så heldig å mislykkes uten å få varige mén. Overlevelsesinstinktet sitter sterkt i oss. At det svikter, burde fortelle nok om lidelsene til å ta dem på alvor.

Jeg ønsker ikke å svartmale psykiatrien i Norge. Jeg har mye godt å si. Men det er for mange hull å falle i og muligens ikke komme seg opp av, før man får hjelp. Spranget mellom å søke hjelp og å få den er alt for langt.

Jeg har så lyst til å gjøre noe. Hjelpe på veien mot en endring i positiv retning. Hjelpe slik at flere får hjelp. Kroppen min verker for alle som går rundt med en mørk sky over hodet og ikke kommer seg noen steder. Om noen har forslag til hvor jeg kan starte, ta gjerne kontakt. Og bli gjerne med.

Foto: Fotograf Kamilla Waagen

ET NYTT LIV

Når bladene på trærne begynner å gulne og sommerens lange dager gradvis gir slipp, blir to til tre og en liten familie dannet.

Til høsten får vi en sønn! Alt ser bra ut og vi gleder oss veldig. Livet har aldri føltes mer dyrebart. Å få en så stor og flott oppgave, er det beste som kunne ha hendt. Er allerede så stolt og fylt av kjærlighet for den lille, at jeg holder på å sprekke.

Du har beriket livene våre allerede.

SOL I HJERTET

For noen vakre soldager vi har nå. Lyset ute varer nesten helt til leggetid. Småfuglene sitter i tretoppene og synger en sang jeg har savnet veldig i løpet av de mørke høst- og vintermånedene. Nå har jeg sluttet å drømme meg bort til varmere strøk. Nå er det ingen steder jeg heller vil være enn akkurat her.

Husker jeg pleide å tenke at hjertet mitt aldri kom til å bli tilstrekkelig fylt. Jeg har alltid hatt et stort behov for kjærlighet. Både et stort behov for å gi og å få. Uten at jeg har vært spesielt god til å ta imot. Ikke vet jeg om mitt behov har vært større enn hos folk flest, jeg har kun meg selv å gå ut ifra. Har alltid følt at kjærlighet er det viktigste i livet. Har jeg ikke nok kjærlighet, blir livet mitt meningsløst.

Nå kjenner jeg for første gang at hjertet mitt er fylt. Endelig har jeg lært meg å ta imot kjærlighet fra andre. Ingen blir varme på innsiden av å kun gi, du må også lære deg å få. Du må forstå at hjertene til de du er glad i slår like hardt for deg, som ditt gjør for dem.

Et hjerte vil alltid ha sine brister, samme hvor lykkelig det er. Sorg og lykke lærer seg å gå hånd i hånd der inne. Det er smerten og skjønnheten ved det. Det som gjør det akkurat så levende og vakkert som det er.

Kjolen er av merket Gestuz og du finner den HER til nedsatt pris (Annonselenke).

RAY OF LIGHT

Jeg tror fremdeles at lignelsen skal stemme til slutt. Sammenligningen av mengde godt og vondt i løpet av et liv. Det betyr naturligvis ikke at jeg tror alle mennesker får oppleve like mye vondt i livet, det vet vi alle at ikke kan stemme. Det jeg tror er at de som har opplevd en større mengde smerte, setter såpass mye større pris på alt det gode de opplever, at det jevner seg ut slik.

PÅSKE VED HAVET

Endelig tilbake her inne. Sinnet er lysere, likt dagene. Medvind, det er det jeg har hatt så langt dette året. Rart hvordan vinden plutselig snur. Slik sommerregn bråstopper og får deg til å føle deg dum som står og gjemmer deg under et tak, der sola står høyt fremfor deg. Vel, jeg føler meg ikke dum som har slitt så kraftig som jeg har. Jeg føler meg ny. Jeg føler meg som et normalt menneske igjen. Riktignok et menneske med traumatiske opplevelser i bagasjen. Men et menneske. Lik andre. Jeg sklir plutselig inn i mengden, i stedet for å føle meg som en alien. Jeg føler bakken under føttene mine og det å ha bakkekontakt er så mye mer vidunderlig enn å sveve rundt vektløs, fjern og skremt.

Pausen herfra kom fordi jeg gjennomgikk en stor forandring. Et naturlig skifte. Jeg fikk krype ut av mitt gamle skinn og gro et nytt. Jeg har ikke kunnet skrive noe gjennom denne perioden, fordi jeg ikke ville ha visst hvordan jeg skulle ha formulert meg. Har bare måttet følge med gjennom forandringen, la den skje naturlig. En del av meg hadde tillit til at naturlovene kom til å ta hånd om meg til slutt og nå har det endelig skjedd.

Uansett. Jeg tenker å komme tilbake for fullt nå og vil gjerne starte med å dele noen bilder fra påska som nylig har blitt et tilbakelagt kapittel.

Kort beskrevet har uka bestått av masse sol i ansiktet, sjølukt, padleturer, hest og godt selskap. Takknemlig for ei fin uke, den ga et godt påfyll av god energi.

Magisk å padle i nattemørket, med fullmånen og stjernehimmelen både over og under oss.

“Du blir jo aldri den samme igjen.”

«Du MÅ fokusere på fremgangen. På hvor du er nå, i forhold til hvor du var for bare noen måneder siden.»

«I gode øyeblikk klarer jeg det. Da ser jeg fremgangen. I de dårlige stundene, sikkert oftere, sammenligner jeg meg selv med den jeg var før alt skjedde.»

«Du blir jo aldri den samme igjen.»

Hun sa det på en helt åpenbar måte. Litt lattermild. For meg var det noe som klikket det på plass i hodet mitt. Selvfølgelig. Selvfølgelig blir jeg aldri den jeg var før. Jeg gjentok setningen i hodet mitt, slik at den skulle feste seg. Her har jeg strevd i snart et par år for å bli den gamle meg, når jeg egentlig burde ha fokusert på å bli en ny, kanskje forbedret versjon.

Psykologhjelp kan være uvurderlig dersom du møter riktig person. Men av og til er en god samtale med en venn som har kjent deg lenge, det som hjelper mest.

Naturlig forandring

Jeg trenger en ny vår, har jeg sagt.

Kanskje følte jeg lengselen etter varmere dager litt svakere der ute i skogen, med ski på beina og lav vintersol i ansiktet. Det eneste ørene mine kunne høre var knasende snøkrystaller og tanker som fløt litt lettere.

Jeg klarer ikke å skape fullstendig kaos inni meg, når uendelig med frihet og ro ligger rundt meg på alle kanter. Selv om jeg trives best om våren, finner jeg en slags trøst i de forskjellige årstidene. Naturen er under konstant forandring. Den står ikke stille. Endring og fornyelse er naturlig. Vi forandrer oss hele tiden vi også, bare litt mindre synlig. Nettopp fordi vi er en del av naturen, burde vi kanskje la forandringer skje litt lettere i oss også.

Forsøker å gi daglig næring til tanken om at det at jeg har det vondt nå, betyr at jeg er under en stor innvending forandring. Slik trærne slipper bladene om høsten, bakken legges under is og sne om vinteren og vaskes ren før en ny vår omsider bryter gjennom og gir nytt og friskt liv.

Tenk om vi hadde satt fyr på skogen hver vinter, fordi den så død ut? Man kan bare ikke gi opp. Våren er så vakker og sommeren lar oss nesten forglemme vinterens harde kulde.