Borghild Terese Jørgensen

SOL I HJERTET

For noen vakre soldager vi har nå. Lyset ute varer nesten helt til leggetid. Småfuglene sitter i tretoppene og synger en sang jeg har savnet veldig i løpet av de mørke høst- og vintermånedene. Nå har jeg sluttet å drømme meg bort til varmere strøk. Nå er det ingen steder jeg heller vil være enn akkurat her.

Husker jeg pleide å tenke at hjertet mitt aldri kom til å bli tilstrekkelig fylt. Jeg har alltid hatt et stort behov for kjærlighet. Både et stort behov for å gi og å få. Uten at jeg har vært spesielt god til å ta imot. Ikke vet jeg om mitt behov har vært større enn hos folk flest, jeg har kun meg selv å gå ut ifra. Har alltid følt at kjærlighet er det viktigste i livet. Har jeg ikke nok kjærlighet, blir livet mitt meningsløst.

Nå kjenner jeg for første gang at hjertet mitt er fylt. Endelig har jeg lært meg å ta imot kjærlighet fra andre. Ingen blir varme på innsiden av å kun gi, du må også lære deg å få. Du må forstå at hjertene til de du er glad i slår like hardt for deg, som ditt gjør for dem.

Et hjerte vil alltid ha sine brister, samme hvor lykkelig det er. Sorg og lykke lærer seg å gå hånd i hånd der inne. Det er smerten og skjønnheten ved det. Det som gjør det akkurat så levende og vakkert som det er.

Kjolen er av merket Gestuz og du finner den HER til nedsatt pris (Annonselenke).

RAY OF LIGHT

Jeg tror fremdeles at lignelsen skal stemme til slutt. Sammenligningen av mengde godt og vondt i løpet av et liv. Det betyr naturligvis ikke at jeg tror alle mennesker får oppleve like mye vondt i livet, det vet vi alle at ikke kan stemme. Det jeg tror er at de som har opplevd en større mengde smerte, setter såpass mye større pris på alt det gode de opplever, at det jevner seg ut slik.

PÅSKE VED HAVET

Endelig tilbake her inne. Sinnet er lysere, likt dagene. Medvind, det er det jeg har hatt så langt dette året. Rart hvordan vinden plutselig snur. Slik sommerregn bråstopper og får deg til å føle deg dum som står og gjemmer deg under et tak, der sola står høyt fremfor deg. Vel, jeg føler meg ikke dum som har slitt så kraftig som jeg har. Jeg føler meg ny. Jeg føler meg som et normalt menneske igjen. Riktignok et menneske med traumatiske opplevelser i bagasjen. Men et menneske. Lik andre. Jeg sklir plutselig inn i mengden, i stedet for å føle meg som en alien. Jeg føler bakken under føttene mine og det å ha bakkekontakt er så mye mer vidunderlig enn å sveve rundt vektløs, fjern og skremt.

Pausen herfra kom fordi jeg gjennomgikk en stor forandring. Et naturlig skifte. Jeg fikk krype ut av mitt gamle skinn og gro et nytt. Jeg har ikke kunnet skrive noe gjennom denne perioden, fordi jeg ikke ville ha visst hvordan jeg skulle ha formulert meg. Har bare måttet følge med gjennom forandringen, la den skje naturlig. En del av meg hadde tillit til at naturlovene kom til å ta hånd om meg til slutt og nå har det endelig skjedd.

Uansett. Jeg tenker å komme tilbake for fullt nå og vil gjerne starte med å dele noen bilder fra påska som nylig har blitt et tilbakelagt kapittel.

Kort beskrevet har uka bestått av masse sol i ansiktet, sjølukt, padleturer, hest og godt selskap. Takknemlig for ei fin uke, den ga et godt påfyll av god energi.

Magisk å padle i nattemørket, med fullmånen og stjernehimmelen både over og under oss.

“Du blir jo aldri den samme igjen.”

«Du MÅ fokusere på fremgangen. På hvor du er nå, i forhold til hvor du var for bare noen måneder siden.»

«I gode øyeblikk klarer jeg det. Da ser jeg fremgangen. I de dårlige stundene, sikkert oftere, sammenligner jeg meg selv med den jeg var før alt skjedde.»

«Du blir jo aldri den samme igjen.»

Hun sa det på en helt åpenbar måte. Litt lattermild. For meg var det noe som klikket det på plass i hodet mitt. Selvfølgelig. Selvfølgelig blir jeg aldri den jeg var før. Jeg gjentok setningen i hodet mitt, slik at den skulle feste seg. Her har jeg strevd i snart et par år for å bli den gamle meg, når jeg egentlig burde ha fokusert på å bli en ny, kanskje forbedret versjon.

Psykologhjelp kan være uvurderlig dersom du møter riktig person. Men av og til er en god samtale med en venn som har kjent deg lenge, det som hjelper mest.

Naturlig forandring

Jeg trenger en ny vår, har jeg sagt.

Kanskje følte jeg lengselen etter varmere dager litt svakere der ute i skogen, med ski på beina og lav vintersol i ansiktet. Det eneste ørene mine kunne høre var knasende snøkrystaller og tanker som fløt litt lettere.

Jeg klarer ikke å skape fullstendig kaos inni meg, når uendelig med frihet og ro ligger rundt meg på alle kanter. Selv om jeg trives best om våren, finner jeg en slags trøst i de forskjellige årstidene. Naturen er under konstant forandring. Den står ikke stille. Endring og fornyelse er naturlig. Vi forandrer oss hele tiden vi også, bare litt mindre synlig. Nettopp fordi vi er en del av naturen, burde vi kanskje la forandringer skje litt lettere i oss også.

Forsøker å gi daglig næring til tanken om at det at jeg har det vondt nå, betyr at jeg er under en stor innvending forandring. Slik trærne slipper bladene om høsten, bakken legges under is og sne om vinteren og vaskes ren før en ny vår omsider bryter gjennom og gir nytt og friskt liv.

Tenk om vi hadde satt fyr på skogen hver vinter, fordi den så død ut? Man kan bare ikke gi opp. Våren er så vakker og sommeren lar oss nesten forglemme vinterens harde kulde.

Sletter sosiale medier

Mobilbruken min har bare gått nedover den siste tiden. Jeg bruker mye mindre tid på sosiale medier og jeg ser så å si aldri på tv når jeg er alene. Det har både vært gjennomtenkt og en naturlig del av en prosess som har gått ut på å leve med mer tilstedeværelse. Lenge har jeg opplevd mobiltelefonen og sosiale medier som stressende, men først det siste året har jeg forstått hvor mye de tar fra meg.

Selvfølgelig er det koselig å få videoer av tantebarna mine, for eksempel. Men jeg må spørre meg selv følgende spørsmål: Får disse videoene på sosiale medier meg til å føle at jeg er der, selv om jeg egentlig ikke er det? Blir den dårlige samvittigheten lettere, eller blir jeg lurt? Kanskje ville jeg ha ringt eller besøkt venner og familie oftere, dersom jeg ikke gikk rundt med de kjære fjesene deres tilgjengelig på Snapchat døgnet rundt. For jeg går jo ikke rundt med vennegjengen i lomma. Jeg ligger ikke på sofaen med familien min med meg i stua. Jeg går rundt med en glorifisert dings i lomma. Jeg ligger på sofaen alene. Og ofte tenker jeg på de jeg egentlig kunne og burde ha vært sammen med. Hva hadde det betydd for meg å få mobilen knust, kontra det å miste noen jeg er glad i? Det er jo ikke engang sammenlignbart. Så hvorfor velger jeg ofte mobilen? Jeg går glipp av vakker himmel, tid med venner og mange fine øyeblikk, fordi jeg stirrer på en skjerm som gjør meg dummere og mer lengselsfull for hver dag som går.


Foto: Tore Alvheim Foto

Med tiden har jeg opplevd mobilen mer og mer som et forstyrrelsesmoment som planter stress og uro i kropp og sjel. En tidstyv. En som spolerer fine øyeblikk. En som stjeler oppmerksomheten min, når den egentlig burde ha vært rettet andre steder. Aldri før har sosiale medier vært større. Aldri har jeg følt at vi er så asosiale vesener som nå. Vi bærer ikke vekten av verden på våre skuldre. Vi bærer den i lomma. Verden er alltid tilgjengelig for oss og vi er alltid tilgjengelig for den. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil rette blikket opp mot fuglene som leker seg i vinden. Jeg vil være fri.

Bestemor er, med noen få unntak, den eneste jeg får følelsen av at virkelig er tilstede når vi er sammen. Hun sitter ikke og trykker på mobilen, scroller gjennom den ene appen etter den andre og mumler seg gjennom samtalene. Hun titter ikke på mobilen med jevne mellomrom for å se om den blinker gult, grønt eller blått. Hun er hos meg når jeg er hos henne. Slik hun er tilstede vil også jeg være tilstede. Rolig, interessert. Mangel på 4G eller uleste meldinger skal ikke plage meg. Det skal ikke stresse meg. Det skal ikke bry meg.


Foto: Tore Alvheim Foto

Nå kommer jeg ikke til å gå så hardt til verks at jeg kaster mobilen med det første, selv om det til tider kan være fristende. Den kan være en nyttig ting hvis den brukes riktig. Altså til å ringe, sende noen meldinger og kanskje et bilde i ny og ne. Men etter å ha båret rundt på tanken lenge, har jeg nå fjernet alle sosiale medier fra mobilen bortsett fra Instagram. Jeg slettet profilen på Snapchat og Twitter. Avinstallerte både Facebook, Messenger og Outlook. Skal jeg sjekke mail eller Facebook, kan jeg slå på PC-en når jeg finner det for godt. Jeg behøver ikke å være oppdatert til enhver tid. Det går faktisk helt fint likevel. Hadde det ikke vært for bloggen og ønsket mitt om å formidle, hadde jeg nok fjernet meg fra alle sosiale medier.

Jeg vet ikke om alle disse tankene jeg har omkring dette temaet er riktige. Men jeg vet at grunnleggeren av Snapchat eller Facebook ikke skal få bestemme hvor oppmerksomheten min skal være rettet og hva jeg skal bruke tiden min på.

Det har bare gått noen timer siden jeg fjernet alt som skapte liv på telefonen min. Det føles litt merkelig å se den ligge der helt stille og fredelig. Merkelig og riktig. Nå befrir jeg meg selv fra det unødvendige stresset som følger med det å følge med på alt.

Vi skrives.

Dristig som havet

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stormer kan sprenge. Bølger kan skumme og briste.
Alt skal mitt hjerte tåle. Alt – til det siste.

Dypt under dypet ligger min skjebne og sover.
Følger den også havets veldige lover?
Flyter den opp en stormdag som lik imot stranden?
Vil jeg gå under av det? Blir jeg en annen?

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stolt og urokkelig i flo som i fjære.

– Inger Hagerup

Foto: Tore Alvheim Foto

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. “Eskil skriver…”. Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. “Hjem” er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene “Jeg elsker deg” til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte “Out the blue” av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.