Browse Category by Ærlig talt
Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

BYGD FOR Å BREKKE

«Jeg tror ikke jeg var skapt til å tåle så mye. Jeg tror ikke jeg var ment til å overleve alt jeg har kommet meg gjennom. Vet at mange har kommet seg gjennom verre hendelser enn hva jeg har gått gjennom. Men de var satt sammen for å klare det. De var sterke i utgangspunktet. Det var ikke jeg. Jeg var mild. Som den første solstrålen som finner veien over en fjelltopp og får skinne litt, før den forsvinner i det sterke lyset av sin egen opprinnelse.

Jeg tror jeg lever på overtid, som et blekgult blad som klamrer seg fast til treet sitt og ikke vil gi slipp, fordi det har et vakt minne om hvor fint livet var på de gode dagene med solskinn og fuglekvitter.»

«Kan du ikke finne en eneste grunn til at du skal ha gått gjennom alt? At du har blitt sterk, kanskje? Tøff, rustet til å tåle mye?»

«Jeg føler meg ikke sterk. Jeg har brekt uten å fullstendig gro, så mange ganger at jeg kan knuses av den minste ting.

…Men empati. Det har jeg fått mye av. Litt for mye for mitt eget beste, egentlig. Kanskje dét er grunnen. Kanskje den som sitter og trekker i trådene setter sårbare vesener i vanskelige posisjoner, for å skape noen som dypt og inderlig klarer å leve seg inn i andre sin smerte? Noen som virkelig forstår?»

«Det er en fin teori.»

«Men hvis det er slik empater skapes, må det jo skapes forferdelig mange? Man klarer jo ikke å gå gjennom et helt liv på egne brukne bein og med punkterte lunger, med andre sine sorger på ryggen i tillegg? Jeg har prøvd å beskytte meg, prøvd å skape en barriere. Men hver gang jeg selv får det vondt, faller jo denne barrieren ned med et brak og alt slipper gjennom.»

«Kanskje du har rett. Kanskje noen er bygd for å brekkes. Men det vet vi ikke. Så du må bare kjempe videre. Alt vil gi mening til slutt. Det er jeg helt sikker på.»

Øynene mine gjenspeiler havet jeg sitter og ser ut over. En bølge skvulper over, salt vann renner nedover kinnet mitt. Føler at jeg i ferd med å dø innvendig og at den delen av meg som gjorde meg i stand til å føle glede er den første som har visnet. Et lite vindpust treffer meg i ryggen. Ta med deg de visne delene av meg. Sett noe av meg fri fra denne kroppen. Dette sinnet føles som et fengsel som står og brenner opp innenfor murene sine.

Ærlig talt, Hverdag

STILLNESS

/Dirty Pretty Things.

Som et spøkelse av meg selv, vandrer jeg rundt i en lett morgenkåpe. Sorte blonder. Sort er den eneste fargen som ikke blender øynene mine. Den føles rolig, behagelig. Som natten. Absorberende. Jeg kan liksom forsvinne. Det er fint.

Barbeint over gulvet, gjennom solstrålene som skinner inn gjennom vinduene. Tenk at noe kan stråle så kraftig at det holder liv i alt annet.

Jeg går ikke – flyter, svever. Er ikke i kontakt med gulvet. Tyngdekraften har gitt slipp på meg. Jeg eksisterer, men er ikke levende. Et tomt skall, en skygge av det som pleide å være et veldig levende menneske. Latter, varme og iver – hvor ble det av.

Sola lager levende tegninger på huden min. Jeg lar fingrene gli nedover armen min, hvor strålene treffer. Lyset fra strålene danser. Det er vakkert. Sola er vakker. Naturen er vakker. Livet er også ganske vakkert. Må bare finne tilbake det som pleide å bo og skape liv inne i dette tomme skallet.

Ærlig talt, Hverdag

NÅR ALT INNI DEG VISNER

Jeg vandrer langs en sti jeg allerede har tråkket opp
Jeg har kvistet trærne og dyttet bort de aller største steinene
Men det er iskaldt, samtidig som det føles som jeg brenner opp fra innsiden
Lungene fylles med noe annet enn oksygen
Synet er uklart, slørete

Vet at denne stien går gjennom et helvete
av mørke og smerte
den føles alt for lang å gå

Men jeg vet at den ender et sted
Jeg vet at jeg kommer fram, hvis jeg bare fortsetter å gå
Må ignorere de blødende sårene under føttene
man får ikke med seg tursko hit

Det er som å være halvvåken i en vond drøm du har hatt før
Du vet hva som skjer og du forsøker iherdig å våkne
uten hell
Men selv om du ikke klarer å våkne nå
selv om du er redd og du vet at det som kommer er svært ubehagelig
Vet du innerst inne
At dette ikke er virkeligheten
Du kommer til å våkne.

.

(Misforstå meg rett, en depresjon er like virkelig som alzheimers og kreft. Det er også en av grunnene til at jeg synes det er viktig med mer åpenhet rundt det – også når man er i det og ikke bare når man har kommet seg gjennom det.)

Hodet mitt står i fyr og flamme. Kroppen skjelver. Hendene er så ustødige at jeg sliter med å kneppe igjen skjorta mi.

Gamle minner har klart å dirke opp låsen på safen jeg hadde stengt dem inn i. Nå flyter de gjennom kroppen min som gift.

Jeg ser inn i fire uforstående øyne og forsøker å forklare hvordan det er:

«Det kjennes ut som om hele verden gir etter under beina mine og drar meg med ned i dragsuget.»

Jeg kan romantisere melankolske følelser. Jeg kan romantisere tristhet, vemod og smerte. Men jeg kan ikke romantisere en depresjon. En depresjon er ikke vakker, på noen måte. Det finnes ikke farger å male med. Bare svart – og hvis du er heldig, litt grå. Det finnes ikke spenning å krydre med. Alt er dødt. Angsten står for krydderet og det krydderet er så sterkt at jeg tror hjertet skal stoppe i meg. Det er ikke pent det heller.

Hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å havne her igjen. Ikke langt nede. Virkelig. Men her er jeg og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke ignorere det. Jeg gjennom det. Selv om jeg ikke har lyst. Må mobilisere krefter jeg føler jeg ikke har.

Igjen.

Grunnen til at det føles så naturlig for meg å være åpen om dette, er at jeg har vært her før…Og funnet tilbake til gleden og livet. Jeg vet at det er mulig å få det godt igjen. Så hvis det er flere som befinner seg her nede i dette mørke dypet – ta meg i hånden og bli med meg opp. Jeg kan ikke løfte deg, har ikke nok krefter til å dytte deg. Klarer såvidt å bære meg selv. Har tidligere prøvd å tenne andre sine lys, med min lille flamme. Det har bare ført til at min flamme selv har sloknet. Men jeg er her og jeg kan fortelle deg at det finnes håp. Jeg vet er det er for mørkt her nede til å få øye på en stige. Men den finnes.
Og vi må klatre.

Ærlig talt

ANGSTEN

Åpner øynene og kjenner umiddelbart
Faen, her er den følelsen igjen
Hele livet føles plutselig så uklart

Hjertet hamrer i brystet, slår alt for hardt
Prøver å trekke pusten
Alt føles uvirkelig og rart

Sola titter inn på rommet
Jeg som elsker sola
I dag får den meg til å føle meg enda mer forkommet

Forteller meg selv at «Det du tenker nå, stemmer ikke»
Kroppen min tror den er i fare
Alt inni meg skriker «Du må stikke!»
Måtte dette bare ikke vare

Mobilen ligger og lyser mot meg
Enda et tapt anrop
Magen min knyter seg

Grepet av en panikk som ikke gir noen mening.

«Vær så snill, la meg slippe å ha det sånn»
Alt jeg vil er å ha det godt
Jeg er for godt kjent der nede i dypet, helt på bånn
Det er ikke et sted man vil være
Tungt å puste, vanskelig å sove
Gir slipp på alt av selvtillit, fornuft og ære
Ikke følg etter meg hit, det må du love

Mørket inni meg spiser meg levende
«Ikke nå igjen»
Dette mørket er så altoverskyggende
Vent på meg i lyset, min venn

Vil bare pakke en bag og flykte min vei
Men du vet
Du kan ikke flykte fra noe som bor inni deg

Vet at jeg skal reise meg på nytt
Må bare puste, gjenvinne balanse
Slutte å være så jævlig forknytt
Bare vent, en dag snart vil du atter en gang se meg danse

Sånn er det i dag.
I morgen er det kanskje bedre.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

MAN KAN BLI KALD AV EN KLEM

«…Du kjenner det på måten han holder rundt deg på. Man klemmer som om man ikke vil gi slipp, dersom det er ekte…»

Gutten jeg satt sammen med på et utested i stedet for deg, så på meg med et sikkert blikk. «Du kjenner det. Helt sikkert.»

Jeg kom hjem til deg. Du kom gående imot meg, blikket festet dypt inne i øynene mine og gjorde meg liten igjen – slik du alltid gjorde. «Din lille, snille…». Du kunne få meg til og gjøre hva faen du ville.

«Nå må jeg kjenne etter» tenkte jeg… Du la armene dine rundt meg, ga slipp. Et eller annet inni meg løsnet og sank ned i magen min. Innvendig skrek jeg etter å bare være omfavnet av deg bare litt lenger. Bare deg. Bare litt. Bare hold meg. Bare litt. Bare litt lenger.

Hadde blitt kald under huden. Utvendig var jeg varm og rolig. Du trodde fremdeles at jeg ikke visste. Jeg visste.

Hadde du holdt et par sekunder lenger, kunne du ha lurt meg her også.

Hvor ofte gidder jeg å lese samme bok flere ganger? Aldri, mer eller mindre. Jeg tror det har skjedd én gang.

Vår historie er også den samme hver gang jeg gjennomlever den inne i hodet mitt. Den samme historien, hver jævla gang. Den som først får det til å kile i magen og som får munnen til å smile, før smilet brått faller ned og stikket i magen kommer like brått og kvalmende hver gang. I min tykke, uferdige bok med mange kapitler, har jeg satt meg fast i kapittelet om deg. Har levd mer enn noen sinne, opplevd så mye nytt og spennende. Og likevel, blar jeg tilbake og leser hele historien om oss på nytt, selv om jeg vet hva som skjer. Den var så fantastisk. Bare synd at den var så alt for fantastisk til å være sann.

Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

VENTER VI PÅ NOE SOM PASSERER HER OG NÅ?

Når jeg har fullført utdanningen min, fått drømmejobben, giftet meg med drømmemannen, kjøpt drømmehuset, kjører drømmebilen og har fått kjærlighetsbarna…Blir jeg lykkelig da?

Eller kommer jeg til å drømme meg tilbake til denne tiden, hvor jeg flyr rundt som en fri fugl med hele verden fremfor meg?

Nå når alt er spennende. Nå når jeg kan drikke champagne, kline med en fremmed og gråte på badegulvet etterpå. Nå når jeg kan kjøre bil i flere timer uten mål og mening, bare for å lufte tankene mine. Når når jeg helt spontant kan kjøpe meg en flybillett og stikke. Nå når jeg jakter på solnedganger og alt som inspirerer meg. Nå når jeg kan tillate meg å både være skyhøyt oppe og helt nede, uten at andre tar skade av det.

20-årene skal være din egoistiske alder, har jeg fått høre. Kanskje ligger det noe i det. Jeg tror iallfall man lærer ekstremt mye i løpet av 20-årene. På godt og vondt. Akkurat nå har jeg det vondt – men plutselig snur det. Det er jo den naturlige syklusen i livet, er det ikke? Himmelen sprekker jo opp etter en tung periode. Lyset finner alltid veien tilbake.

Må lære meg å leve i nuet. Nuet er faktisk ganske bra.

Ærlig talt

HÅPET

Håpet.

Det som griper deg i armen og får deg til å reise deg, når du vurderer å bli liggende nede.

Når håpløsheten kommer, er det håpet som skal i ringen mot den. Hold håpet sterkt.

Håpet.

Det som gir deg krefter til å bevege deg fremover, selv om utmattelsen sliter og drar i andre enden.

Den lille stemmen inni deg som hvisker at alt skal gå bra, selv når du forsøker å overbevise deg selv om at alt går dårlig.

Når lykken har reist fra deg og troen har sviktet…Det er da håpet viser seg fra sitt sterkeste.

Håpet er solskinnet som skinner fra innsiden, selv om det er grått og tungt ute.

Like vesentlig som hjertemuskelen.

Du trenger håp for å leve. Men håp lever i deg. Mer enn du aner.

Du møter håpet på sitt sterkeste, når du er på ditt svakeste.

Du blir aldri et svakt menneske, så lenge du inneholder et sterkt håp.

Ærlig talt

MAL MEG EN FØLELSE

Kan du definere kunst?

Alt som er ektefølt fra et menneske og som får et annet menneske til å føle noe. Det er kunst for meg.

Dans, syng, mal, skriv…La oss se hverandre føle.

Noen er gode med pensel, andre er gode med strenger og tangenter. Så har vi oss som ender opp med en uheldig flodhest når vi skal male en hest og som får ulyder ut av ethvert instrument. Men gi oss et notatark og en blyant eller et tastatur og en blank side, så skal vi male for deg. Gi oss tilgang til bokstaver, så vil vi spille for deg. Er ikke sikkert du liker det du får, men det kommer innenfra.

Vi blotter noe som finnes inne i dypet. Det som kan elskes eller hates, men som ikke lar seg påvirke av det. Og så nydelig det er, at vi kan skape forskjellige typer kunst.

Kjærtegn kan også være kunst. Alt som er ektefølt fra et menneske og som får et annet menneske til å føle noe. Det er det jeg legger i ordet. Følelser. Fordi følelser er det vakreste som finnes.

Røde solnedganger, en glitrende stjernehimmel og vide enger med friske blomster som strekker seg mot sola er pene syn, men det er følelsene de fremkaller inne i oss som lar de ta fra oss pusten.

Jeg ser på skriving som kunst på samme nivå som maling og fotografering. Det handler om å skape bilder. Om å formidle følelser. De fleste vil nok mene at et maleri er mer åpent for tolkning enn en tekst, fordi en tekst er «satt». At en tekst forteller deg akkurat hva du skal tenke. Men slik er det ikke. Tro meg. Et ord kan ha mange betydninger. Det kan ligge flere never med følelser og betydninger bak én enkel setning. Å lese med øyene er enkelt. Å lese med hjertet og sinnet er spennende, vakkert og interessant. På samme måte som når du iakttar et maleri eller en dans. Bare du setter grenser.

Når jeg skriver en tekst som kommer fra meg, sitter jeg ikke og tenker «hva er det jeg nå skal finne på å skrive?». Sitter ikke og grubler. Nei, det er ikke sånn det fungerer. Fingrene rekker nesten ikke å skrive ned alt jeg tenker, før tankene blir erstattet av nye tanker. Det er som å se en film inne i hodet. Kan ikke se bort uten å miste noe. Detaljene er så lette å gå glipp av.

Det er rart hvordan det å skrive kan sette i gang en lik prosess, både fysisk og psykisk. Slik som nå, når jeg kan kjenne hjertet hamre inne i brystet. Pulsen stiger og kroppstemperaturen øker.

Når det siste punktumet faller naturlig på plass, drar jeg pusten dypt. Blir så oppslukt at jeg nesten glemmer å puste. Når et klimaks. Etterpå føler jeg meg tom. På en god eller dårlig måte. Det kan gå begge veier. Men samme hvilken følelse jeg sitter med like etterpå, føler jeg meg renset. En renselse kan være både god og vond. Disse ordene har jo bodd inne i meg. Nå har de sluppet gjennom. Ut i det fri. Det er etter stormen at det blir virkelig stille – når forventningen også er over.

Det handler ikke om å søke oppmerksomhet eller medlidenhet. Når jeg poster bilder av meg selv på sosiale medier, handler det nok sikkert om en oppmerksomhetstrang (vår generasjon trenger jo søren meg oppmerksomhet for å overleve, haha). Men når jeg skriver, kommer det fra hjertet. Det handler om å skape. Selvfølgelig er det noen som kjøper gaver bare for å få gaver tilbake. Andre lager noe fra bunnen av, med sine egne hender og gir det bort bare fordi det føles riktig. Ikke at jeg ser på tekstene mine som gaver, men jeg håper du skjønner hvor jeg vil med dette. Jeg skriver ikke for å få noe tilbake. Jeg gjør det fordi det er det som er min måte å uttrykke meg på. Selv om jeg blir mer fôret av en melding om at ordene mine har fått noen til å føle noe, enn jeg blir av et godt måltid. (tusen takk)

Har prøvd å male. Har prøvd å lære meg å spille på instrumenter…Bare for å ha en måte å få uttrykk for følelsene mine på, uten å si de ordrett. Men i det siste har jeg konkludert med at det er dette som er min måte. Hvorfor skal jeg peile unna ord og styre meg selv inn på en annen vei, når det er nettopp det å sette sammen ord som er min naturlige måte å uttrykke meg på. Jeg sier deg; Hva enn det er som roer uroen i deg – la det få slippe til. Jeg tror alle har sin måte å få utløp for følelsene sine på og at det faller seg helt naturlig, bare vi lytter til oss selv.

La oss betrakte malerier, tolke tekster, drømme oss bort i dans, føle musikk og dykke inn i hverandre sine sinn. Jeg ønsker ikke å kun eksistere alene i mitt eget sinn. Jeg har åpnet mitt og jeg vil utforske ditt.