Borghild Terese Jørgensen

SKRIVER DØDSATTESTEN MIN FORAN DE LEVENDE ØYNENE MINE

“Systemet har drept meg flere ganger, mamma, det er bare takket være dere jeg er glad i at jeg lever.”

Skal jeg skrive dette? Legetimer er private. Man vil helst ikke at samtalene som tar plass der inne, skal finne veien ut av rommet. Men jeg må skrive.

Jeg taler for meg. Men det er som å tale til vegger. Tomme rom. Får ingen gode svar. Jeg synger for full hals på en stor scene, til en tom sal. Ingen hører. De ser. De ser sminken, håret, smilet jeg klistrer på meg. Kjenner det faste håndtrykket mitt og møter et blikk som fremdeles kan glimte til med selvtillit. De oppfatter ikke. Lytter ikke. Er ikke interesserte. Lar meg skrike. Lar meg falle. Gå i tusen knas. Så, ingenting. Ingen til å ta imot, ingen til å samle sammen bitene. Klorer meg fast for bare livet. Ser dere ikke at jeg dør fremfor dere? Hører dere ikke det? Jeg forteller det jo høyt og tydelig.

Det er tre steder jeg løper til, når jeg føler meg urettferdig behandlet:

1. Mine nærmeste, som kjenner meg og som er glade i meg. De minner meg på hvem jeg er, gir meg trygghet og styrke.

2. Hestene mine, for ubetinget kjærlighet, bakkekontakt og ro i sjela. De er stort sett fornøyde med livet.

3. Bloggen min, som er stedet jeg får plass til å uttrykke meg. Her kan jeg skrive fritt og fortelle uavbrutt.

Etter dette halvåret, kan jeg si at jeg forstår at det rabler for noen. Kan levende sette meg inn i hvordan det kan klikke fullstendig for folk. Havner man først litt utenfor samfunnet, er det en tung motstrøm å svømme gjennom for å komme seg tilbake til fast grunn. Så snart du virkelig begynner å slite så mye at du ikke lenger klarer å leve et normalt liv, er det tydeligvis fryktelig vanskelig å bli tatt på alvor. Det tristeste er at det er de som sitter i stillinger hvor de egentlig skal være til hjelp, som er raskest ute med å stemple deg. Det er i alle fall min opplevelse etter å ha vært en ubetydelig kasteball i et halvt år.

«Vil du være så snill å bli med meg inn?» hørte jeg stemmen min si, tynnere og lysere enn vanlig.
«Selvfølgelig. Hvis du vil det.» Det å ha ei god venninne ved siden min, var det som tillot meg å samle nok mot til å møte opp hos legen. Enkelte dager føles det umulig å møte opp til noe som helst. Ofte må jeg avlyse planer. Oftere enn jeg klarer å møte opp. Det kan til og med være hyggelige planer, som å møte en venn.

Etter en halvtimes tid med venting, hører jeg navnet mitt. Sjangler nedover korridoren og inn på kontoret. Jeg skal jo ikke noe skummelt. Bare forlenge en sykemelding som helt åpenbart må forlenges, da jeg ikke har kommet noe lengre og fremdeles venter på behandling.

Inne hos legen forsøker jeg å være samlet, saklig. Forklarende og åpen. Fullstendig unaturlig å åpne seg for en fremmed, som enda ikke har gjort seg fortjent til tilliten din. Men ærlighet er det man kommer lengst med, har jeg alltid tenkt. Til nå den siste tiden, i det minste.

«Ja, hvorfor er du her da? Jeg vet ingenting om deg.»
Vet ingenting om meg, tenkte jeg. Dårlig utgangspunkt for noen med min sykehistore. Den kan ikke lett ramses opp på to minutter.
«I dag er jeg her hovedsakelig for å forlenge sykemeldingen min.»
Det er rimelig opplagt at jeg ikke er i stand til å jobbe nå, som jeg ikke engang er i stand til å gå på butikken for å kjøpe mat. Jeg kan få panikk hvor som helst, når som helst. Det skjer med jevne mellomrom. Hver eneste dag er en kamp mot angsten som forteller meg at absolutt alt er livsfarlig og depresjonen som forteller meg at jeg aldri kommer til å komme meg ut av det.
«Jeg kan ikke bare skrive ut en sykemelding til deg. Det skjønner jo du også.» sier han med en tone som får meg til å føle at jeg er der fordi jeg bare ikke orker å være ute i jobb. Jeg blir sjokkert.
«Har du ikke lest journalen min?» spør jeg. Kjenner at det vrenger seg i magen. Panikken stiger. Det går kaldt nedover ryggen min.  Hadde ringt legesenteret hjemme og fått de til å sende over journalen min, så det burde jo være i orden. Jeg kan ikke begynne å forklare alt på nytt. Det er for tungt og sårt.
«Nei, har ikke fått den. Eller fått tid til å lese den. Eller ja…»
Ikke fått tid til å lese den, gjentok jeg lydløst inni meg. Allerede nå kjente jeg at dette ble helt feil. Jeg følte meg ikke møtt på en måte jeg behøver å bli møtt på for tiden. Hadde byttet fastlege, fordi jeg ville ha en ny start. Fordi venteværelset på det gamle legekontoret mitt føltes klaustrofobisk og at området er fylt med alt for mange vonde minner fra den verste perioden i mitt liv.
Jeg måtte fortelle i korte trekk om hvordan jeg hadde gått på en smell, at jeg forsøkte å ta livet av meg og at jeg enda går og venter på å få behandling. Jeg la kortene mine på bordet, rev av plasteret og måtte la enda en fremmed person få pirke i sårene mine. Kunne like gjerne ha kledd av meg alle klærne og blottet meg for han. Slik følte jeg meg. Naken. Sårbar. Mindreverdig.
«Trives du på jobben?»
Jeg blir nesten trykket bakover i stolen. Hvordan er det relevant, slik situasjonen har blitt? Det er ikke slik at jeg møter opp her med en forkjølelse og ber om å få sykemelde meg. Ei heller med en lett depresjon eller murrende angst. Jeg sitter fremfor deg og forteller at jeg har falt inn i et så grusomt mørke, at jeg så vidt klarer å holde meg i live imens jeg venter på riktig behandling.
Men jeg samlet meg og svarte saklig.
«Ja, jeg trives veldig godt på jobb. Jobben har gitt meg mye. Det ble et av mine største nederlag, da jeg måtte innse ikke lenger klarte å jobbe på grunn av kropp og psyke i vinter. Jeg ser på det som et stort mål å komme meg tilbake på jobb en dag. Det er jo det jeg ønsker. Men nå er jeg alt for syk. Jeg går og venter på behandling. Inntil jeg har fått kommet i gang med terapi, har jeg ikke sjans til å leve et normalt liv.»

«Men skal du på jobb i morgen eller dagen etter?» Kjente ansiktet mitt lage et overrasket uttrykk, før jeg rakk å stanse det.
«Eh, nei, selvfølgelig ikke!» Jeg har ikke engang vært inne på kjøpesenteret jeg jobber på, etter at jeg møtte veggen i vinter. Jeg vet at jeg var kjent som en gladjente der inne. Jeg var blid, positiv og energisk. Jeg hadde stor lidenskap for faget og jeg likte å ha kunder. Med et smil om munnen, jobbet jeg gjennom dagene, ofte med tanken om hvor heldig jeg var, som fikk jobbe med noe jeg er så interessert i. Jeg stortrivdes og jeg vet at det vistes. Det skjedde mye på privaten gjennom sommeren, høsten og vinteren, men jobben holdt meg gående. Den fikk meg til å glemme meg selv og ga meg muligheten til å møte masse mennesker og å fokusere på noe som ga meg energi, fremfor å tappe meg for den. Jeg var kjent for å være blid. Fikk høre at jeg lyste opp lokalet. Det er nettopp derfor jeg ikke har vært der inne i ettertid. Fordi jeg ikke er meg. Jeg er ikke blid og jeg eier ikke energi. Jeg er trist og redd. Sliten. Jeg har lyst til å gjemme meg. Minst av alt lyst til å bli gjenkjent av de som kjente meg før. En liten stund oppfattet jeg alle andre som fremmede. Helt til jeg innså at det var jeg som hadde blitt en fremmed.
«Men du sa jo at du trives på jobb?»
Hva, har du ikke hørt noe av det jeg nettopp har fortalt deg, tenkte jeg.
«Jo, jeg trives på jobb! Men jeg er for syk til å jobbe, jeg har ikke sjans. Du og andre som jobber med syke mennesker ser oss ikke når vi ligger inne og har det som verst. Dere ser oss på de dagene vi klarer å samle nok krefter til å komme oss ut av huset. På de timene bruker vi gjerne opp alt vi har samlet.» Sier jeg, i et nytt forsøk på å bli hørt, imens klumpen i halsen går i oppløsning. Øynene fylles med tårer. Hodet prikker.
“Har du hatt kontakt med sjefen din imens du har vært sykemeldt?”
Kjenner et nytt stikk. Antyder han at jeg er en skulker, at jeg bare har sneket meg unna, droppet å møte opp på jobb?
“Ja, vi har hatt kontakt jevnlig gjennom perioden. Alle på jobb har vært veldig støttende og det har betydd mye for meg gjennom en ufattelig tøff tid.”

Klare ord. Sunkostjentene var herlige da livet var bra og de har vært gode etter at livet mitt falt i grus. Jeg føler meg trygg på at de vet at jeg mer enn noe skulle ha jobbet sammen med dem, i stedet for å halte rundt slik jeg gjør nå.
«Bor du sammen med noen eller har noen rundt deg til vanlig?»
«Jeg har en kjæreste…»

«Er han støttende og snill eller?»
«Ja! Han er helt fantastisk.»
Nok en gang følte jeg at vi pratet om noe irrelevant. Jeg hadde kommet for å fornye en sykemelding det aldri har vært noe spørsmål om jeg har behov for. Det har vært og er helt klart.
«Jeg må bare ha papir.» Jeg går ustødig over gulvet fremfor han og river av et par tørk med papir, for å tørke tårene som jeg ikke lenger klarer å holde inne. Jeg føler meg tråkket på. Igjen. Hver gang jeg og mine kjære klarer å lappe meg litt sammen, skal det komme en ny utenforstående og rive alt ned igjen. Folk ser, men kun på det ytre. Skal du se lengre inn, må du lytte. Det krever litt mer.
«Det ser jo ut som at du har en støttende venninne også, siden hun er med deg her i dag?»
«Ja, hun er helt fantastisk hun også. Men hvorfor, hva…» Det er ikke ofte jeg mister munn og mæle. Det gjør jeg nesten utelukkende når jeg føler at jeg ikke har noe mer å si. Når jeg har sagt for mye. Når jeg føler at det ikke er vits i å si mer, fordi jeg ikke har fått noen respons på det jeg alt har sagt.
«Hva bruker du dagene til, nå som du er sykemeldt?»
Jeg tittet opp på han. Hva er det han tror? At jeg surrer rundt og koser meg, lever livet? Eller at jeg er dønn lat og bare slapper av hele dagen?
Jeg svelger tungt, forsøker å få klumpen i halsen til å gi plass til stemmen min.
«Dagene mine går bare ut på å overleve imens jeg venter på å komme i behandling.»
Svarer jeg. Jeg forsøker å møte blikket hans. Blikket jeg møter er ikke beroligende. Han ser på meg med et blikk ovenfra og ned. Føler meg så liten. Jeg har alltid følt meg som et sterkt og oppegående menneske. Hjelpsom og trygg. Nå sitter jeg her og bryter sammen fremfor en fremmed mann og får ikke så mye som et støttende ord. Ingenting. Venninnen min sitter selv og kjemper imot tårene. Dette er så urettferdig. Angrer umiddelbart på at jeg åpnet meg for han i utgangspunktet. Han fortjente ikke å få et innblikk i mitt liv.

Jeg undrer meg hvor stødig dere hadde stått, om dere fikk prøve mine sko. Jeg undrer meg om dere hadde sittet i kontorstolene deres med nedlatende blikk og følelsesløse ord, dersom dere hadde båret på min bagasje, uten å ha fått hjelp til å stable den.
Jeg undrer meg hvor mange mennesker dere har ødelagt i løpet av karrieren og om dere er så dårlig utstyrt med empati at dere bare ikke bryr dere. Jeg vet at mange av de dere ser ned på i løpet av en dag, er nettopp mennesker som hadde kommet til å gitt dere en håndsrekning om der var dere som behøvde det.

«Hva skal du gjøre nå da?» Spør legen meg, som et nytt spark mot hodet.
Jeg ligger allerede nede. Føler meg mørbanket.
«Hva jeg skal gjøre nå? Jeg aner ikke. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre…»
Et par upassende spørsmål til og rullegardinen min går ned.
«Dette får jeg ingenting ut av.» Sier jeg hikstende og reiser meg raskt. Beina mine flykter. Jeg merker nesten ikke at jeg passerer folk, åpner dører og småjogger ut. Så blir jeg sittende og hyperventilere i en halvtime, imens tårene strømmer nedover kinnene. Jeg får støttende ord og en klem fra venninnen min, som jeg er så takknemlig for at var hos meg. Hun var med inn, fikk høre hvordan man kan bli behandlet. Hun har vært ved min side nesten hele livet, kjenner meg inn og ut. Vet det meste. Vet at jeg ikke er slik jeg ble fremstilt der inne. Vet at jeg har måttet tåle. Vet at jeg har gått gjennom mange mørke, kalde netter og stått gjennom mange stormer. En telefonsamtale med mamma, som gråt frustrert i den andre enden. Hun vet at jeg har vært sterk. Hun vet også at styrken min har tatt slutt og at jeg nå bare holdes oppe av alle jeg er glad i. Dersom mine nærmeste hadde sluppet taket, hadde jeg falt i døden. Det sikkerhetsnettet som skal være der dersom du faller, er der nemlig ikke. Jeg ser hvor slitsomt det er for pårørende å måtte dele av sin styrke til meg, for å holde hjertet mitt i gang. Jeg ser og forstår. Jeg elsker dere for det. Jeg hadde elsket dere uansett. Når jeg en dag gjenvinner styrken min, skal jeg støtte dere tilbake. Når livsgnisten er tilbake, skal jeg lyse opp livene deres. Det skal jeg love.

I mellomtiden skal jeg kjempe med all den styrken dere tilfører meg hver dag. Jeg overlever for dere. I tillegg til å overleve, skal jeg skrive og fortelle. Jeg skal ikke tie. Ingen skal målbinde meg. Jeg ønsker å kjempe for dem som ikke har så sterke og kjærlige mennesker til å holde dem i hånden. Dere er beundringsverdige. Jeg har stått på begge sider og jeg kan fortelle at livet krever mye mer styrke av deg når du føler deg svak, enn det gjør når du har det bra. Heldigvis er det helt sikkert mange som får god behandling, men at én person skal bli behandlet slik jeg har opplevd å bli behandlet når jeg har trengt hjelp som mest, er én for mye.

Når jeg skriver dette sitter jeg og trekker frisk luft, venter på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og tenker disse tankene:

Midt oppe i alt, er jeg glad for at jeg og menneskene som står meg nær er mennesker med gode hjerter, empati og styrke til å holde hverandres hender gjennom godt og vondt. Dere er fullkomne mennesker og jeg er ufattelig stolt av dere. Dere betyr så mye mer enn de som bare ikke forstår.

EN SOLSKINNSDAG

De gode dagene…

Jeg skal tappe disse gode følelsene, latteren og smilene på glass, lagre dem på et trygt sted og finne dem fram når himmelen oppleves tung og truende.

Midt oppi alt det tunge, føler jeg så dypt og inderlig at jeg er velsignet med så mange gode, fine mennesker i livet mitt. Størst av alt er kjærligheten. Kjærligheten til alt som får hjertet til å blomstre.

PANIKK

Hjertebanken. Følelsen av at rommet krymper. Krymper til et rom jeg ikke lenger får plass i. Gulvet som gynger når jeg forsøker å bevege meg over det. Svimmelheten. Hodet som suser eller piper. Uvirkelighetsfølelsen. Feber. Kvalme. Følelsen av å skulle besvime. Kvelningsfornemmelser. Det glovarme hodet. Magen som vrenger seg. Åndenød. Kuldegysninger gjennom kroppen. Dødsangst. Redselen for å bli gal.

Redselen for neste panikkanfall…

Hverdagen.

Jeg har ikke lenger kontroll over angsten. Angsten har kontroll over meg. Jeg er livredd. Burde snart motta en pris for antall panikkanfall jeg har kommet meg helskinnet gjennom i løpet av de siste månedene.

“Bare hold ut. Hold deg fast. Kom deg gjennom det. Overlev.”

KJÆRE BLINDFOLDEDE HELSEVESEN

Over et halvt år har gått. Papirene mine har fortalt dere om et menneske som ga opp livet. Jeg har fortalt dere min historie. Spilt med åpne kort. For hva? For å underholde? Er det slik at når dere innimellom sitter igjen med svarteper, som dere vel gjør fra tid til annen, tenker at det ikke var noe dere kunne ha gjort annerledes? For vet dere hva, etter å selv ha blitt en håpløs vandrer som har falt ned i hvert eneste hull i det hullete systemet deres, vil jeg si dere dette. Jeg tror ikke på dere. Når et liv går tapt, tror jeg ikke at hver og en av dere gjorde jobben deres godt nok. Menneskelige feil forekommer, det forstår jeg. Men hvor mange svik per pasient er ok?

Aner dere hvor slitsomt det er å løpe fra dør til dør og banke på uten å få komme inn? Jeg tror ikke dere forstår. Imens dere ser alle andre veier, skyves deres jobb over på de jeg elsker mest og det føles helt jævlig. Uverdig.

Det er nå dere skulle ha sett meg, dere som har fortalt meg at jeg «ser så frisk ut» og at jeg “virker veldig oppegående”. Dere som har tenkt at jeg sikkert kan vente litt til. Dere skulle ha sett meg med hovne øyne etter å ha grått i flere timer. Dere skulle ha sett meg hengende over doskåla når kroppen min ikke vil ta til seg næring, fordi jeg blir dårlig av mine egne tanker. Et sinn tungt som bly og en samvittighet som gnager hjertet i fillebiter. Det handler ikke om å være klok eller dum. Det handler ikke om å være ustelt eller pyntet. Det handler om å være syk. Dette kan ramme hvem som helst av oss. Dere også.

Folk ønsker ikke å slite. Folk kjemper som bare faen. Det er ikke morsomt. Det er ikke spennende. Det er helt forferdelig.

Ja, det er nå dere skulle ha sett meg, her jeg ligger og føler at jeg ikke er verd livet og at livet ikke er verd meg. Måtte vinden snart skifte retning.

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)

NÅR NÅTID OG FORTID FORVEKSLES

Virkelighetsfjern.

Hva er jeg?

Redd for å miste vettet.

Jeg er sliten. Lei av å ha det slik. Lei av å ikke ha med meg hodet.

I det ene øyeblikket har jeg det greit. Tenker at livet tross alt er fint. Føler meg heldig. Så skjer det et eller annet som får det til å eksplodere i følelsessenteret mitt. Skal så lite til. Et ansikt som minner om et annet, en lyd, ei lukt eller et spesielt stemmeleie. I det samme øyeblikket som inntrykket treffer sansene mine, faller jeg. Som å gå med en ladet pistol rettet mot tinningen til enhver tid. Vel vitende om at den når som helst kan gå av. Like klar over at jeg ikke vil rekke å reagere før kula sitter i hodet mitt. Virkelighet, tid og sted blir uklart. Jeg befinner meg brått i fortiden. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker på hendelser som har skjedd. Jeg gjennomlever dem på nytt.

Om ingen drar meg ut av denne tilstanden, kan den vare en god stund. Filmen på lerretet innenfor øynene mine snurrer og snurrer. Hjertet hamrer og tårene renner i en jevn strøm. Kroppen føles like fjern som omgivelsene. Det eneste jeg kjenner tydelig er hodet mitt, som føles alt for trangt og alt for varmt.

Når jeg endelig innser at jeg ikke befinner meg i hendelsene som har satt seg i kroppen min, kan en følelse av trygghet begynne å spre seg. Samtidig som jeg gjenvinner pusten og er glad for at fortid er fortid og nåtid en ny, annen tid, kommer en ny følelse krypende. En følelse jeg forsøker å dytte på avstand. En redsel jeg tenker sitter ganske sterkt i de fleste av oss. Redselen for å bli gal.

Jeg har faktisk spurt et par profesjonelle rett ut, om jeg er i ferd med å bli gal. Når jeg glipper virkelighetsoppfatningen så kraftig som jeg gjør når jeg får flashbacks, føles det slik. Mister man vettet, mister man jo alt, tenker jeg. Det blir et totalt tap. Heldigvis har jeg blitt beroliget med at jeg hverken har mistet eller er i ferd med å miste vettet. Tvert imot er det helt normalt for oss som sliter med posttraumatisk stress å få slike opplevelser og tanker og følelser som følger med.

Gleder meg til å komme i gang med behandling. Har ventet så lenge. Gått på autopilot i et tåkete landskap. Gleder meg til å forhåpentligvis kunne finne tilbake til tryggheten i meg selv. Har ikke ord for hvor mye jeg savner å være en person jeg selv kunne stole på. Det gjør så vondt å plutselig føle seg så utrygg inne i seg selv. Grusomt å frykte sitt eget hode mer enn noe annet.

Stoler du nok på ditt eget sinn, til å føle at du er trygg for deg selv? Da vil jeg at du skal sette pris på det i dag.

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. “Eskil skriver…”. Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. “Hjem” er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene “Jeg elsker deg” til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte “Out the blue” av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

KVELDEN JEG TOK MITT EGET LIV

DEL 2/3 (Dagene før, Kvelden jeg tok mitt eget liv og Dagene etter).

At de som velger å avslutte livet er feige, at døden er en enkel utvei og at det er egoistisk å stikke ifra de du er glad i, er blant mange utsagn jeg har hørt med jevne mellomrom. Har nok uttalt noe lignende selv også, på den tiden jeg trodde jeg visste hva smerte var. Det virker som om dette er noe som har blitt sagt i generasjoner, bare for å legge enda mer lokk på det faktum at sinnet vårt kan bli sykt, på samme måte som ethvert annet organ.

Jeg kaldsvetter av å legge ut denne teksten. Den kommer fra et veldig ærlig og sårt sted i meg. Jeg deler den for oss som har banket på døren til den andre siden og for de som gikk gjennom og forsvant. For de som aldri fikk muligheten til å forklare at det ikke var et valg. Og for de som trenger å få en forklaring på det ufattelige. Det oppleves nok forskjellig for alle. Jeg kan dele det jeg opplevde. Håper at det å gi et innblikk i mine tanker og følelser gjennom det hele, vil få noen til å skjønne litt mer om hva det dreier seg om.

Døden er ikke en enkel utvei. Døden er konstant. En siste utvei.

Vil advare mot at teksten er sterk. Er du sårbar, kan det være lurt å la være å lese videre. Jeg ønsker ikke å trigge farlige følelser i noen.

Illustrasjonsbilde: “Falling into Depression” av  Zarina Situmorang.

 

10.03.17

 

Øynene mine åpner seg til en ny dag. Den tomme følelsen melder seg umiddelbart. Jeg legger meg over på siden og blir liggende slik og stirre tomt ut i luften alt for lenge, før jeg omsider kommer meg opp. Denne dagen har jeg ventet på. I dag skal jeg ikke bli nødt til å kjempe meg gjennom hele dagen på egenhånd. Jeg har prøvd å holde meg sterk så alt for lenge. Sanden i timeglasset mitt er i ferd med å renne ut. Orker ikke én kveld til av de jeg har hatt så mange av de siste månedene.

Bruker en liten evighet på å dusje og ordne meg. Utmattet i både kropp og sinn.

Sitter i bilen på parkeringsplassen utenfor legekontoret og observerer det ene minuttet slå i hjel det andre. Må snart få samlet meg nok til å gå inn. Jeg er redd. Overveldet. Har mest lyst til å låse meg inne i bilen og flykte til et fjernt sted. Til en fjern tid. Griper bilnøkkelen og stiger ut fra den nogen lunde trygge barrikaden min. Beina mine skjelver. Det er ubehagelig å gå. Føler at jeg når som helst kan miste balansen og falle.

Inne på venteværelset. Jeg hater dette stedet. Det er alt for trangt. Klaustrofobisk. Jeg slutter å puste. Kjenner blikk som gransker meg. De andre pasientene, som alle ser ut til å være i dårligere forfatning enn meg, lurer nok på hvorfor jeg er her. Typisk med nysgjerrighet i et lite samfunn. Ingen kan vite at denne dagen er det jeg som er mest døende av oss. Jeg står med en fot i graven. Den andre vakler.

Min egen ryggrad stikker meg i ryggen. Hendene mine er klamme. Vær så snill, få det overstått.

Inne hos legen. Håpefull. Det er krevende for en sterk personlighet å måtte be om hjelp. Tro meg. Jeg hadde ikke gjort det, dersom det ikke var nødvendig. Masken er på, det vet jeg. Forsøker å ta den av, men den har vært på så lenge at den har grodd fast i ansiktet mitt. Jeg er ikke lenger i stand til å uttrykke min egen smerte på andre måter enn med ord. Men legen hører ikke hvor høyt jeg egentlig skriker etter hjelp, med en lavmælt stemme. Har ikke nok krefter til å heve stemmen. Jeg får en kommentar på utseendet. Som et slag i magen. Så ubetydelig. Enda en bekreftelse på at det indre ikke betyr noe, om du har et ytre som kan virke tiltalende for mange. Det føles som et av de marerittene hvor jeg roper alt jeg kan, uten at det kommer en lyd.

Klokken tikker. Jeg får ingenting ut av denne timen. Denne praten som hadde vært den eneste motivasjonen gjennom flere motløse døgn med mye lidelse.

Noe slukner inni meg. Flammen min. Håpet. Bare røyk kan minne om at det fantes et lyspunkt i mørket.

«Da snakkes vi om en uke da. Så ringer du bare om du blir verre.» Blir verre, gjentok jeg i hodet. Jeg kan ikke bli verre. Men nå er jeg for motløs til å gjøre noe mer med det. Vil bare ut herfra. Bort. «Ja.» sier jeg bare, sender legen et lite smil, reiser meg og spaserer med lange steg ut av kontoret. Gjennom korridoren, venteværelset, ut en ny dør, ned et par trapper. Det føles som om veggene legger seg utover meg etterhvert som jeg går. Gulvet bølger seg under beina mine. Jeg må kaste opp. Kroppen er så tom at jeg skjelver. Noe stikker under brystkassen. Synet blir uklart, det prikker foran øynene mine. Hodet føles glovarmt.

Kjører rett hjem, uten å flytte blikket en eneste gang. Har ikke enset noe levende siden jeg forlot legekontoret. Ikke en sjel. Jeg er den eneste i hele verden nå. Alt er mørkt, dystert og livløst. Ensomt og skremmende.

Jeg må bedøve meg selv, tenker jeg. Kanskje følelsen blir svakere. Heller ren sprit inn i munnen og svelger det ned. Alkoholen svir i den tomme magen min. Men følelsen kommer klatrende opp, like fort. Jeg drikker mer. Og mer. Følelsen fortsetter å klatre. Som et stygt avskum, som vil ut. Det vil ut og det vil ødelegge meg på veien.

Setter på høy musikk, for å prøve å overdøve mine egne tanker. Stua er mørklagt, jeg har ikke slått på et eneste lys. Har ingen planer om å kose meg denne fredagskvelden.

Kun ikledd en rød blonde-bh og blå jeans, danser jeg vilt rundt til musikken. Eller, danse er kanskje feil å si. Alle bevegelsene mine er preget av desperasjon. Redsel. Jeg prøver å riste den altoppslukende følelsen av meg. Mister meg selv. Tonene ljomer i veggene. Ulyder. Musikk jeg egentlig liker, skjærer gjennom marg og bein. Skremmer meg. Stuen føles som et farlig sted. Kjøkkenet likedan. Jeg får øye på gjenskinnet av meg selv i vinduet. Øynene mine stirrer på meg, ville av redsel. Innser at det jeg er livredd for bare finnes inni meg, ikke i eller utenfor huset.

«Nå tar det meg. Å herregud, hjelp meg.» Tårene spretter. Jeg løper rundt meg selv. Stresser. Mørket inni meg tar over kroppen min. Sinnet mitt. Hele meg. Jeg har ikke noen krefter igjen til å holde det tilbake lenger. Noen, hjelp meg. Vær så snill. Det gjør så vondt. Så vondt i hele meg. Jeg brenner opp under huden min.

Tenker at hvis jeg kanskje kan føle noe fra utsiden, kan jeg glemme smerten på innsiden litt. Løper til kjøkkenet og griper fatt i en stor kniv. Legger knivbladet på innsiden av den ene underarmen min og lar det gli gjennom huden. Friskt blod renner nedover armen, ned i vasken. Blir nesten overrasket over å se at blodet mitt har en rød, frisk farge. «Å herregud» gråter jeg. Hikster. Gisper etter luft gjennom en alt for trang hals. Lager en ekkel lyd. Smertene inni meg er så store, at skadene på utsiden nesten ikke kjennes.

Titter opp på gjenskinnet av meg selv i vinduet igjen. Munnen er vidåpen, hodet tilter bakover. Ser på de fortapte øyene mine. Stivner i et øyeblikk. Nå er det absolutt. Jeg har tapt. I kveld skjer det, tenker jeg. Det jeg har prøvd å unngå så alt for lenge, men som jeg likevel har ventet på.

Så finner jeg en ny nødløsning. Smertestillende. Plutselig har jeg tømt to esker med smertestillende.

Mobilen min gløder. Usikker på hva jeg har lagt ut eller sendt til venner og bekjente. Virkeligheten er ikke lenger virkelig. En av mine beste venninner har sendt meg flere meldinger. En setning dirrer foran øynene mine. «Trenger du ambulanse?». Et lite håp blusser opp i meg. I noen små sekunder husker jeg mitt egentlige ønske. Jeg ønsket jo ikke å dø. Jeg ønsket å få hjelp. Og nå kommer jeg til å dø. Dersom jeg ikke rekker å svare, før telefonen faller ut av det slappe, skjelvende grepet mitt, finnes det ingen sjanser. Jeg falmer, bruker en liten evighet på å finne bokstavene. «Ja». Jeg finner ikke send-knappen med det første. Alkoholen og tablettene samarbeider om å fjerne meg fra virkeligheten. Så finner jeg send-knappen. Håper at jeg har gjort det riktig. Vi kjenner vel alle følelsen av å være så beruset, at man ikke vet om man har klart å håndtere sin egen mobil.

Sløv og panisk på samme tid. Som om jeg bare har hemmet meg selv, men gitt mer næring til det sorte hullet inni meg. Det spinner seg større, drar meg innover.

Nå står jeg foran speilet på badet. Ser på meg selv. Gråter høyt. Svart maskara i halve ansiktet. Den innvendige smerten overtar alt igjen. Den fryktelige følelsen sluker meg. Jeg makter ikke mer.

På dette tidspunktet endrer ønsket mitt seg. Nå ønsker jeg å dø. Nå er det å være i live så håpløst og smertefullt, at døden føles bedre. Vil bare få fred. Stanse smerten. I desperasjon roter jeg fram medisiner av ulike slag. Aner ikke hva de inneholder. Ser meg selv trykke store mengder piller ut fra brettene sine, samler dem sammen og kaster de inn i munnen. Svelger. Gjentar. Gjentar. Gjentar. Får lagt ut en liten hilsen til de jeg er glad i. Bruker en evighet på å formulere få ord. Så vet i det minste folk at de må skinne videre og at jeg elsker dem. Men nå holder det ikke lenger. All verdens kjærlighet, kan ikke stanse det som spiser seg gjennom meg nå.

Det piper i hodet. Jeg støtter meg med begge hender. Omgivelsene blir diffuse. Alt snurrer.

Ligger på badegulvet i armene til mamma. Slik jeg har ligget så mange ganger før. Liten og hjelpeløs. Likevel er alt annerledes denne gangen. Øynene hennes er stive av skrekk, stemmen desperat. Hun gjentar seg selv. Om og om igjen. Det samme stemmeleiet. De samme ordene. Full panikk. Jeg har lyst til å be henne om å ta det med ro. Si at det går fint. Jeg er ikke redd lengre. Men jeg er ikke i stand til å uttale ordene tydelig nok, selv om jeg forsøker flere ganger. Faller lengre og lengre bort. Kroppen min er som laget av gelé.

I det neste tydelige øyeblikket, henger jeg mellom et par ambulansearbeidere. De leder meg ut av huset, ut i natten. Dette husker jeg ikke selv, men jeg skal ha fått fram ordene «Men jeg vil jo ikke ha hjelp!». Heldigvis hadde jeg ingenting å stritte imot med.

Turen i sykebilen husker jeg bare små glimt av. De pratet sikkert til meg, men jeg husker hverken stemmer, ord eller ansikt.

Skarpt lys i ansiktet. Avkledd. Et stort team jobber rundt meg på alle kanter. Nålestikk. Høyt tempo. Spørsmål. Kommandoer. En sonde blir ført inn i munnen min og ned gjennom halsen. Jeg brekker meg. Så fører de den videre, ned i magesekken min. Det er ubehagelig, men de kunne nok ha skåret meg åpen, uten at det ville ha målt seg med smerten jeg føler inni meg. Magen min blir skyllet. Jeg ser piller komme opp gjennom en slange, på rekke og rad. Jeg hadde fått i meg mellom to og tre hundre piller, fikk jeg høre senere.

Så mange mennesker som jobber på høygir for å redde livet mitt, som jeg selv ville gjøre slutt på. Så fryktelig unødvendig at de kaster bort kvelden sin på meg, som ikke engang har lyst til å overleve, tenker jeg. Et par varme tårer renner nedover kinnene mine. Jeg vil bare slippe dette. «Er du lei deg fordi at du ikke fikk gjennomføre det?», spør en av personene rundt meg. Jeg nikker og feller et par tårer til.

Så føler jeg meg rolig. Kroppen slapper av.

En mannsstemme trenger seg gjennom underbevisstheten min. Drar meg bort fra det rolige stedet hvor jeg i et øyeblikk tillot meg å slappe av. «Se inn i øynene mine!». Noen rister i meg. Hvor alle hendene rundt meg befinner seg eller hva de driver med, enser jeg ikke. Alt jeg fokuserer på nå, er å få øyne mine til å slutte å rulle bakover. Forsøke å fokusere. Forsøke å finne blikket til legen. «Se inn i øynene mine! Øyekontakt!» Jeg ser tredobbelt. Alt beveger seg. Så finner jeg et par øyne å feste blikket ved. Husker ansiktet hans enda. Et vennlig ansikt. Noen som helt tydelig ønsket å redde et menneske som var knust av livet.

Iskald. Jeg var så kald.

Intensiv-avdelingen. Kroppen full av ledninger i forskjellige farger. Gjennomsiktige slanger leder noe flytende inn i kroppen min. Jeg vet ikke hva posene som henger bak meg og drypper inneholder. Men jeg bryr meg ærlig talt ikke så hardt heller. Føler meg ødelagt. Alt er ødelagt. Håpløsheten griper meg med all sin kraft. Jeg gråter.

Får stripset og bandasjert kuttene på armen min. Jeg føler meg motbydelig. Full av selvforakt.

En intens kvalme velter seg gjennom meg. «Må kaste opp» får jeg stotret fram, nesten målløs. Får et beger fremfor meg. Kvalmen bølger seg fra magen, opp gjennom spiserøret. Ut nærmest spruter det en tykk, svart masse. Svart som natten. «Er det kull?» spør den ene sykepleieren. «Ja» svarer den andre. Må ha et nytt beger. Fyller det med en kullsort, tykk masse. Har ikke fått med meg hva de har gitt meg eller hva jeg har fått fortalt. Jeg tror rett og slett at det er mine egne organer som har sviktet og som nå kommer opp og ut gjennom munnen min. Er det slik det ser ut, når organene dine svikter på grunn av forgiftning, tenker jeg.

Hele natten går med til å kaste opp. Kun svart masse. Det smaker mold. Fyller det ene begeret etter det andre. Det koker i kroppen min, samtidig som jeg fryser noe fryktelig. Gjennomsvett. Fullstendig utmattet. Jeg gråter. Orker ikke mer, holder ikke ut lenger. Vrir meg i sengen. Kanylen stikker meg i hånden, når jeg krøller meg sammen i enda en krampetrekning. Alle ledningene som er festet til kroppen min, tillater meg ikke å gjøre store bevegelser. En hånd stryker meg over håret «Stakkars liten…». Jeg skjønner ingenting. De er så snille mot meg. Jeg hadde en slags forventning om å bli behandlet med forakt. Slik jeg hadde gjort mot meg selv. Det blir jeg ikke. Men jeg fortjener ikke at de er så snille mot meg, tenker jeg.

Skjermen ved siden av senga viser at hjertet mitt slår, men jeg føler meg død. Jeg hadde tatt livet av meg selv. Det var bare det at andre hadde samarbeidet om å gripe fatt i det og å gi det tilbake til meg. Tiden står stille. Den stoppet en gang tidlig på dagen, da jeg satt i stolen inne hos legen og kjente håpet forsvinne. Jeg lurer på om tiden noen gang kommer til å bevege seg igjen.

Ta vare på hverandre og dere selv.

.

Illustrasjonsbildet er hentet herfra.

Fotograf: Kamilla Waagen.