Borghild Terese Jørgensen

NYINNKJØPTE BABYKLÆR

Å handle klær er (dessverre) noe jeg finner både underholdende, spennende og tilfredsstillende. I fjor hadde jeg nesten full handlestans i nesten et halvt år, før jeg sprakk igjen. Samvittigheten min føltes ren, men gleden av å henge nye godsaker i klesskapet tok nok en gang overhånd. Jeg vil jo så gjerne være miljøbevisst, flink til å spare på ressursene, snill mot andre mennesker og flink til å spare penger. Og da er det jo ikke bra å kjøpe mer klær enn man strengt talt har behov for. Men jeg liker å tro at jeg gjennomfører disse punktene på mange andre måter og velger derfor å innse og godta at klær er min last.

Nå har jeg jo snart enda en jeg kan pynte opp og om jeg skal være ærlig er det enda kjekkere å handle klær til han! Jeg har så smått begynt å kjøpe inn noen plagg allerede, mest fordi jeg synes det er stas. De store, viktige tingene blir prioritert først – med litt babyklær innimellom.

Det viktigste for meg når jeg kjøper klær til den lille, er at plaggene er myke og behagelige, at de ikke inneholder farlige stoffer, at de er praktiske og at de som har laget plaggene har blitt rettferdig behandlet. Når det gjelder utseendet liker jeg godt naturfarger og helt enkle mønstre. Etter å ha surfet rundt på nettet, ramlet jeg over to merker jeg falt helt for. Mole og MeMini er begge norskdesignede klesmerker som fokuserer på kvalitet og har en bærekraftig filosofi. Stilen er klassisk og litt gammeldags, akkurat slik jeg liker det. Her kommer jeg nok til å legge igjen noen kroner fremover…

MED HAVET SOM NABO

Innenfor synsfeltet mitt nå finnes en bukett roser, et brennende telys, en kopp varm kaffe med melk og katten som surrer rundt og gjør seg kjent. Vi fikk dyrene våre hit i går. Det gjør virkelig noe med et hjem. Et hjem uten kjæledyr er så tomt, kaldt og stille i forhold til når du har disse søte, små pelsdottene surrende omkring deg. Hjertet mitt har alltid banket ekstra for dyr og det kommer det nok alltid til å gjøre.

Fikk også møtt Christina igjen i går. Sola hadde stått høyt på himmelen hele dagen, men da vi var klare for å ta oss en tur ut sammen, kom selvfølgelig tåka. Ulempen ved å ha havet som nærmeste nabo. En ulempe jeg er villig til å se forbi, da godene er så mange flere.

Vakre Christina. Denne lille jenta er så vakker, sterk og god. Jeg verdsetter og respekterer folk som har opplevd mye kjipt fra andre, men ikke blitt bitter og slem av den grunn. Å beholde et godt hjerte til tross for at det har blitt mye herjet med, krever enorm styrke. Evig glad i deg!

Nå skjønner jeg hva kjæresten min mener med at jeg smiler med hele ansiktet, hahaha.

Gårsdagens antrekk passet nok temperaturen bedre tidligere på dagen. Men det var sommerlig og lett og jeg er villig til å late som at været var det også. Blazeren finner du HER (Annonselenke). Kjolen er dessverre utsolgt, men den kjøpte jeg hos Nelly.

DU KOMMER TIL Å BLI VOKSEN

Husker hvordan jeg i tenårene pleide å tenke med gru på det å bli voksen. Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig enn å leve et voksenliv. Så viste det seg å være det beste som skulle skje meg. Å bli voksen.

Kjære deg. Som barn la du din lit i deres hender. De voksne. De visste jo best. De kunne og skulle ordne opp. De skulle passe på deg, vise deg rett og galt. Som tenåring lærte du deg at de voksne ikke var så store helter likevel. Et sted midt mellom barn og voksen, kaver du etter å bli respektert og forstått. Det kommer til å bli bedre.

Kjære deg. Du kommer til å vokse opp. Du kommer til å innse at ikke alle vokser opp i samme tempo som deg. Noen forblir barn, andre blir hengende igjen i tenårene. Men du kommer til å bli voksen. For du har sett, du har lært. Du har følt det på kroppen. Du har sett for deg og ønsket deg hvordan en voksen skal være. Du kan bli den.

Så pust. Rett blikket fremover. Snart er du voksen. Du kommer til å komme deg på beina. Du kommer til å klare å ta vare på deg selv. Du kommer til å stå opp for deg selv og slutte å godta å bli dårlig behandlet av andre voksne. Du kommer til å starte ditt eget liv. Du kommer til å få noen å selv være voksen for.

Husk dette.

STEINSPRANG

Jeg vet ikke, jeg. Små hull tvers gjennom meg, som lekker ut lykken min. Er det arrene i hjertet, som gjør at det har litt tyngre for å holde takten. Redselen for å miste alt, som gjør det vanskeligere å nyte det jeg har?

Etter å ha blitt tatt av steinras, blir selv det minste steinsprang livsfarlig. Du vet hvor galt alt kan gå. Du vet at du kan miste alt. Hva er det som hindrer det fra å skje igjen? Hva er det som bestemmer når og hvordan alt kan kollapse?

Tviholder på alt jeg har, til knoklene blir hvite. Tviholder på kontrollen over følelsene mine. Ikke se. Ikke vis. La meg surre meg inn i ståltråden som holder meg rakrygget, selv på de dagene jeg helst vil krype.

Jeg har oppdaget hva en stor del av det å eie lykken er. Lykke er å vite at morgendagen sannsynligvis blir bedre. Å tro på morgendagen. Med eller uten dårlige erfaringer.

Nå får jeg snart bildene fra fotoshooten jeg var på i Trondheim for litt over et år siden. Er så spent på hvordan de ble og gleder meg til å vise de frem. Det ble en spesiell fotoshoot. Ekte, sår, ærlig og sterk. Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg ikke at jeg klarte å gjennomføre den. Men den ga meg så mye. Det var akkurat det jeg trengte. Gjennom bildene fikk jeg fikk utløp for følelsene mine, som var tett på uoverkommelige. Det gjør både godt og vondt å se de, men mest av alt blir jeg stolt av meg selv. Jeg synes jeg var tøff som kom meg gjennom det jeg kom meg gjennom på den tiden. Det lyste mer styrke av meg på disse bildene, enn det gjorde senere på året. Jeg kollapset etter kollapsen, om man kan si det slik. Litt på samme måte som da jeg brakk ribbein etter et fall fra hesten i galopp, satte meg opp og fortsatte å ri, før jeg segnet sammen da jeg var ferdig med rideøkten og skulle ta av salen. Kroppen holder deg gående, inntil vettet forstår hva som har skjedd.

EN ANNERLEDES 17. MAI

Gårsdagen var en slik dag som helt uanstrengt ble perfekt. Her var det verken champagnefrokost, festkledde folk eller hurrastemning. Vi stod opp og spiste en lang og god frokost, før vi fant fram hageredskapene og gikk ut. Solstrålene fikk treffe usminket hud. Hendene var sorte av jord. Latteren satt løst. Kropp og sinn var helt i balanse. Vi plantet ned flere vakre busker og trær ute i hagen, pottet om inneplantene, pyntet og stelte. Innimellom kunne jeg kjenne bevegelse inne i magen. For en vakker følelse, å stelle rundt i hagen og samtidig kjenne på livet som vokser inni meg.

Litt utpå dagen skiftet vi til turklær og satte snuten mot fjellet. Denne fjellturen gikk mye lettere enn den forrige. Sannsynligvis en blanding av at dette fjellet er mindre og at jeg fikk litt drahjelp av den skjønne hunden vi passet. En kjempefin tur ble det iallfall.

Vel hjemme ble det en lang dusj, middag, iskrem og film. Her har jeg egentlig lyst til å avslutte innlegget, fordi dagen var så fin og det er det fine jeg har lyst til å fokusere på. Men heller enn å rosemale alt, vil jeg vise at man kan lære seg å flette de gode og de vonde delene av livet sammen, i stedet for å la alt rakne hver gang det vonde dominerer. Det verste med posstraumatisk stress er at det slår til når som helst, hvor som helst. De gangene jeg hater det aller mest, er når alt egentlig er perfekt. Hele dagen kan ha vært som et eventyr, så skjer det et eller annet som setter meg helt ut. Jeg har nå fått nok kontroll over det, til at den logiske delen av hjernen henger med meg gjennom det og forteller meg at dette bare er en reaksjon på noe som har vært, at det er helt naturlig og at det går over. Dessverre er den andre delen av hjernen, som styrer følelser, i full sving lenge før logikken får slippe til. Det blir en kamp mot meg selv, hvor nåtid og tilstedeværelse forsvinner i større eller mindre grad. Jeg blir frustrert fordi det ødelegger fine stunder, lei meg fordi det påvirker andre og sint fordi jeg lar noen som har ødelagt mye for meg, få lov til å ødelegge nok en gang…Vel, jeg har omsider innsett hvilken heiagjeng jeg har bak meg og endelig begynt å heie på meg selv også, så det går bra. Det er også viktig å lære seg at en dårlig time ikke ødelegger en hel dag. Dagen har like fullt vært kjempefin frem til den ble litt mindre god.

Livet er ikke alltid godt og det synes jeg er viktig å anerkjenne. Men innimellom er livet perfekt og det må det også få lov til å være.

Gårsdagen var en herlig dag og det skal jeg huske.

Følg meg på Bloglovin

TANKER EN HELT VANLIG MORGEN

• Jeg savner å gå til en helt vanlig jobb. Når jeg ser andre stå opp og dra til jobb, får jeg lyst til å slenge med meg veska og henge meg på. Arbeid handler om så mye mer enn penger. Det man får av sosial omgang og mestringsfølelse er nesten like viktig som lønna.

• Jeg trives godt i hjemmet vårt allerede. Etter å ha kjørt hjemover fra byen med en klump i magen (det føles ikke riktig å bruke det uttrykket nå som jeg har en baby i magen), fikk jeg en god følelse da jeg svingte ned til huset. Da jeg kom inn følte jeg den komforten man skal føle når man kommer hjem. Det var godt.

• Jeg gleder meg til å bli mamma. Føler meg litt som en mor allerede, her jeg går og passer på og tenker på den lille hele tiden. Innimellom kan jeg få små øyeblikk hvor jeg tenker «hjelp». Andre øyeblikk blir jeg så rørt av tanken på å snart skulle få barn, at jeg nesten må gråte litt. Haha, hormonell. Mesteparten av tiden bare ruger, koser jeg meg og gleder meg voldsomt til å møte gutten vår og til å passe på han for resten av livet.

Å SKAPE ET TRIVELIG HJEM

Nå som vi holder på å flytte inn i et helt hus som vi har planer om å bo i en stund, er det ikke bare mange ting som må skaffes. Det er også mye planlegging. Hva må vi ha? Hva liker vi? Hva er det som får oss til å føle oss hjemme?

Det viktigste for meg er å skape et hjem som det skal være godt å være i. Et sted som inviterer til lave skuldre, trygghet og hygge. Det er lett å bli påvirket når man blar gjennom interiørblogger, magasiner og brukere på Instagram. Men de gir ingen indikasjon på hva det er som vil få meg og oss til å trives. For å være helt ærlig synes jeg at veldig mange hjem ser helt like ut. Det skjer ikke ofte at jeg kommer inn til noen og tenker “Her er det lett å se at det er akkurat du/dere som bor”. Så jeg spør meg selv og gjentar spørsmålet jevnlig: Hva er det jeg liker? Hvilke omgivelser gjør godt for mitt sinn? Jeg har det bestandig best når jeg er ute i naturen. Derfor er kanskje det et godt utgangspunkt. Jeg liker det naturlig, grønt og levende. Øynene mine synes naturlige materialer er mer behagelige å se på enn plast, stål osv. Dessuten reflekterer det litt hvem jeg er på innsiden. Heldigvis er jeg og mannen jeg skal bo der sammen med (og som er det aller viktigste for meg i hjemmet), stort sett veldig enige. Vi vet begge hva vi liker og vi liker ofte det samme.

Klarer man å skape harmoni mellom hvem man er på innsiden og hvordan man innreder hjemmet sitt, tror jeg man vil trives veldig mye bedre, enn om man kun ser på hva alle andre gjør.

Planter er et godt sted å starte. Hvilket som helst hjem blir raskt mye hyggeligere om du tar med inn noen planter, synes jeg. Her er den foreløpige samlingen. Noen skal stå inne, andre skal stå ute. Gleder meg til å få de i jorda og til å se dem vokse.

Nå skal både uteområde, garderobe og barnerom komme på plass i løpet av sommeren. I prioritert rekkefølge. Vi har enda noen måneder igjen som bare to.

FJELLTUR TIL MELEN

Min første fjelltur som gravid er unnagjort og haha, det var noe annet! Tror aldri jeg har gått så sakte opp til Melen før. Kroppen føltes lett og fin, bortsett fra rundt magen, der var det tungt. Kan muligens sammenlignes med å gå tur rett etter å ha spist en stor middag og alt for mange vaffelplater (men til tross for stappfull mage være sulten som en ulv). Jeg pleide å løpe rett opp og ned Melen, med kun ei vannflaske i hånden. Nå følte jeg at jeg gikk like mye sidelengs og baklengs som oppover og allerede halvveis måtte vi legge inn en rastepause, fordi jeg følte at jeg skulle gå i bakken av sult.

Til tross for et langsomt tempo, koste vi oss hele veien. Det blir nok flere fjellturer fremover. Kropp og sjel har så godt av det.

Deilig å komme seg på fjellet igjen. Tiden står litt stille der oppe.

EN SOMMERDRØM

“I sommer skal jeg kjøpe meg en fin, hvit sommerkjole” sa jeg i vinter. Nå sprader jeg rundt i kjolen jeg hadde sett for meg i tankene. Du finner den HER (annonselenke).

Sol på kroppen, fritt flagrende hår, en hvit, behagelig kjole og voksende mage. Akkurat slik jeg hadde drømt om at dagene skulle bli.

I dag har vi vært på Hageland og kjøpt en nydelig, aprikosfarget Azalea Knaphill, som skal plantes ved huset. Regner med at det blir en ny tur til Hageland i helga, når vi har kommet oss mer på plass. Da skal bilen fylles av planter og blomster. Gleder meg til å pynte og ordne både ute og inne! Den beste tiden på året må nytes til det fulle og da er en trivelig uteplass god å ha.

MAI, DU SKJØNNE MILDE

Kirsebærtrær er helt klart noe av det fineste jeg vet om. Rosa trær i full blomst gjør meg glad, haha.

Endelig er mai her. Jeg synes det er en av de fineste månedene. Den føles som en lang fredag. God i seg selv, men med det beste i vente.

Fine Linn-Christina. Tenker ofte på hvor heldig jeg er med menneskene jeg har i livet mitt. Jeg mener, virkelig heldig. Om alt det vonde i livet har ført meg sammen med disse gode folkene, er faktisk alt verd det. Jeg kunne aldri ha byttet ut noen av dem mot noe som helst. Å ha gode folk rundt seg er det viktigste i livet.

Magen har virkelig begynt å poppe ut. Hold-in strømpebuksene er for lengst sprettet opp med saks rundt midjen. Har også begynt å kjenne mye liv. Spesielt når jeg skal slappe av eller sove. Da trafikken nesten sto helt stille gjennom byen i går, begynte mini å sparke. Det er så koselig og rart!

Slike dager håper jeg det blir mange av fremover.