Borghild Terese Jørgensen

En mental oppvask

Jeg har så mye på hjertet. Hver natt ligger jeg i sengen og prøver å vri meg unna mine egne tanker. Jeg har flyktet så lenge fra min egen tankegang og ignorert mine egne følelser så lenge at jeg nesten har glemt hva det er jeg løper fra. (Etterhvert som jeg skrev dette innlegget, fant jeg svar på mye. Kraften i å skrive, altså!)

Jeg er jo ikke syk lenger. Men med tiden har jeg begynt å lure på: Er det slik at noen mennesker bare er født mer melankolsk enn andre? At hjertene våre absorberer mer enn de er skapt til å tåle? Jo, jeg er friskmeldt og jeg har stort sett fine dager, masse engergi og jeg kan av og til boble over av livsglede. Men selv om jeg liker å uttrykke mer styrke enn hva som kanskje er bra for meg, føler jeg meg alltid så skjør. Mentalt.

Når jeg gjør noe som betyr noe for meg eller blir glad i noen, legger jeg hele hjertet mitt i det, uansett hvor mye jeg forsøker å stritte imot. Det er bare slik jeg er sammenskrudd. Jeg trekker inn alt for mange inntrykk på en gang, føler for dypt og gir for mye. Hele livet har jeg forsøkt å bygge en mur rundt meg, for å forhindre andre i å komme nært nok til å såre meg. Så ender det gang på gang med at det er jeg selv som klatrer over denne muren, for å gi av hele meg.

Jeg har løftet vekter imens tårene har sildret nedover kinnene mine. Jeg har løpt imens klumpen i halsen har tatt kvelertak på meg og jeg har ridd selv om tårene i øynene mine har blendet meg. Men dersom jeg skal være i dette livet som meg, som jeg jo har innsett at jeg vil, må jeg bare godta at jeg har en litt skjør innside. At jeg føler med hele kroppen og at jeg omfavner andre mennesker før jeg vet om de har gode intensjoner.

Dette ble et innlegg til alle dere der ute som har fått utdelt en litt for filosofisk tankegang og litt for åpne armer. La oss leve og la leve, danse på roser, stikke oss på tornene, falle og reise oss.

large