Borghild Terese Jørgensen

Åpenhet, forståelse og mange varme hjerter

I skrivende stund triller det et par varme tårer nedover kinnene mine. Men i kveld er det ikke tristhet som får tårene til å trille. Jeg er overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Jeg har mottatt flere meldinger med gode og støttende ord, samt flere som har åpnet seg og fortalt sine historier og fortalt meg at det har vært godt å lese tekstene mine. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye det betyr for meg. I flere år har jeg følt meg så alene om dette slitet, men nå sitter jeg bare med en følelse av samhold og masse hjertevarme. Tusen takk.

Skal innrømme at jeg publiserte innlegget med en stor klump i halsen og at jeg har vært nervøs flere ganger, etterhvert som det har tikket inn varsler og meldinger på mobilen min. Men ordene deres har varmet så langt inn i hjerterota og har fått meg til å føle at vi er mange. Noe at det verste med å ha psykiske problemer, er å føle at man er den eneste som har det slik. At det er noe fullstendig feil med deg. At alle andre er bedre, sterkere og at ingen forstår.

Om du faller og brekker et bein, vil folk legge merke til dette og de vil hjelpe. Men er du i ferd med å bli oppspist innvendig av et ubeskrivelig mørke, vil ikke folk kunne se dette. Sannsynligvis vil smilet ditt skjule smerten, selv om den er like virkelig som ved et beinbrudd. Men alle som har fått utdelt en dose empati, ville gjerne ha gitt deg en støttende hånd, om de bare visste. Det kan jeg love deg, det har jeg lært.

Jeg vil være med og kjempe for å få mer åpenhet rundt temaet. For jeg skulle virkelig ha ønsket at det var mer åpenhet rundt det da jeg begynte å slite for mange år siden. Jeg var ei ung jente som trodde at det var noe veldig, veldig galt med meg, når sannheten var at flere av de tilsynelatende perfekte menneskene jeg møtte på dagligvarebutikken, gikk rundt med de samme vonde tankene.

Det er så utrolig mange som sliter og så mange som har hatt det tøft en eller annen gang. Det finnes så mye hjertevarme og forståelse der ute, om man bare åpner seg. Jo mer åpenhet, jo mer hjelp kan man få – og gi.
10302695_10204649987559169_5195090449236908924_n
Et gammelt, men ekte og fint (synes jeg) sommerbilde av en av mine beste venninner og meg. Det å ha gode venner er gull verd. ♥

Vær så snill

Nå kommer det et lite utbrudd. Dette er noe som har plaget meg lenge og jeg håper at jeg kan nå ut til noen av de menneskene som burde høre dette.

Selv har jeg har kommet meg over ei stor, tung kneik, som på det verste føltes helt håpløs. Jeg får ikke vondt inni meg når folk kommer med nedlatende kommentarer lenger. Jeg takler fint å jobbe og liker å være sosial – og jeg viser fingeren til de som prøver å tråkke på meg med sine polerte sko. MEN jeg føler et behov for å forsvare den usikre jenta jeg pleide å være – og alle som fortsatt får et dypt stikk i magen når andre må blande seg inn i saker de ikke har noenting med. Om du er 15 eller 60 år spiller ingen rolle – vondt gjør det uansett.

Jeg tror ikke at det er mange som virkelig vil gjøre andre vondt. Eller, jeg ønsker å ikke tro det. Derfor håper jeg at dette innlegget vil få noen til åpne øynene.

Spør du en sykelig overvektig person “Hvorfor løper du ikke helmaraton i morgen? Eller klatrer opp et av de høyeste fjellene i verden?”. Nei, det gjør du bare ikke – fordi det ville ha fått vedkommende til å føle seg helt ubrukelig og fordi at oppgaven ville ha føltes uoverkommelig. Men hvor ofte spør du mennesker som kanskje har det ubeskrivelig vondt bak masken om hva de skal med fremtiden sin, hva det skal bli av dem? Hvorfor de ikke gjør som alle andre oppegående mennesker med ambisjoner i livet? Selvfølgelig er det mange som spør bare for å ha noe å snakke om, få i gang en samtale. Det er til og med noen som spør fordi de bryr seg. Og det er hyggelig. Men dette innlegget er myntet på dere som har et behov for å finne noe å putte fingeren på ved andre. Noe som gjør deg litt bedre enn den andre. Deg som har et behov for å belære andre, fortelle andre hva de burde bruke livene sine til. Vel, faen ta deg. Vil jeg ha råd, oppsøker jeg en rådgiver. Jeg er ikke interessert i rådene dine. Vil ikke høre dine meninger om MITT liv og mine valg. For du vet ikke en dritt om hva jeg har vært gjennom, hvilke tanker jeg sliter med og at jeg er stolt over å i det heletatt være til stede. Det er faktisk veldig, veldig sårende å gang på gang få den belærende pekefingeren i trynet og å bli fortalt at man ikke er god nok, når man er stolt over å i det hele tatt ha kommet seg ut av senga og ut i det offentlige.

Se for deg at du står og prater med en person som står og vigler på en stol, med ei løkke rundt halsen. Ville du da ha bombardert vedkommende med utsagn om at hun/han burde se til å skaffe seg en utdannelse? Fått personen med løkka rundt halsen til å føle seg enda mer håpløs enn fra før? For det er nettopp sånne kommentarer som over tid kan få en person til å tråkke utfor stolen. Det er sånn det er å snakke med noen som er suicidal. Personen kan være velkledd, sminket og tilsynelatende glad. Men løkken er der. Strammer rundt halsen. Trigger. Du ser selvfølgelig ikke løkka, kniven som vrir seg i magen, klumpen i halsen… Men det er det som er poenget; du vet ikke hva mennesket foran deg sliter med, hvilke kamper det må kjempe hver eneste dag. Nettopp derfor bør du være litt forsiktig med hva du lirer av deg.

I en periode unngikk jeg å være sosial med andre enn de jeg kjente fra før. Fordi jeg ikke orket å få spørsmål om utdannelse, jobb og fremtidsplaner. Når man lever fra dag til dag og fremtiden virker fjern, skremmende og veldig diffus, vil man ikke snakke om disse tingene.

For du som er så mye bedre enn andre: Aner du hvor vondt det er å ikke komme seg ut døra, fordi alt føles håpløst? Når det føles som alle stirrer på deg, at du blir svimmel, kvalm og får en klaustrofobisk følelse hver gang noen snur seg i din retning? Eller fordi at du føler at ingenting betyr noe lenger. Skjønner du hvor vondt man må ha det inni seg, for å fysisk skade seg selv -for at det skal føles godt og beroligende å skade seg selv til blods?! At det føles fint når det utvendige, synlige såret gjør så vondt at det i noen minutter får deg til å glemme at du føler deg døende innvendig.

Skjønner du at mennesket du prater med ikke klarer å tenke på utdanning, når h*n måtte shotte flere glass med sterke dråper, for å i det heletatt forlate huset? Eller at den du snakker med har tatt fire smertestillende for mye, for å bedøve de tunge følelsene for en stund?

Jeg har hatt ordet suicidal på papirene mine. Det står der sikkert enda. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde fått nok. Nok av alt. Jeg hadde planlagt alt til punkt og prikke. MEN jeg kom meg gjennom en helvetes vanskelig og tung tid, med god hjelp av venner, familie, lege, psykolog og medisiner. Hjelpen fra disse var helt avgjørende for meg og jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er. Og jeg er stolt over å ha kommet meg ut av dypet og inn i et ganske så normalt liv. Det er fantastisk å være glad på ekte igjen. Det å kunne gråte igjen, le, føle. Jeg synes at det er kjekt å jobbe, selv om du mener at jobben min ikke er høyt nok på rangstigen. Jeg er stolt over å leve som et friskt menneske, selv om jeg fremdeles har det vanskelig innimellom. Jeg får til det meste jeg prøver på og får masse skryt på jobben. For jeg er ikke dum, bare fordi at jeg ikke har en lang, pen CV å vise til. Men livserfaring har jeg masse av. Dessuten har jeg blitt mer ydmyk, mer medfølende og kanskje snillere av den lange, vanskelige reisen.

Dette er en bønn om at vi må prøve å respektere medmenneskene våre, uansett hvilken skole de har gått – eller ikke gått. For vi ANER virkelig ikke hvordan menneskene vi møter har det eller hva de bærer med seg i bagasjen.

large (3)
Illustrasjonsfoto fra weheartit.com.

Ekte kjærlighet

Tenk at vi er på vårt 8’ende år sammen! Verdens beste ♥
11017461_10207331334071156_2439305922645048822_n-001
I går kveld red jeg en lang tur på Star. Temperaturen hadde endelig steget litt, så det var behagelig å ri med lette klær. Sommerkveld og hest…Jeg blir så lykkelig av det.
11018190_10207350155101670_7098170070603162352_n
Haha, ingen fotoseanser sammen med Star uten at han må dytte meg i trynet! 😛
11141168_10207350155181672_8332875522793976947_n
♥♥
11216711_10207350155141671_6104590992609885456_n
I dag våknet jeg av at solstrålene trengte seg inn forbi rullegardina. Jeg får så mye energi, når jeg våknet til sol! Så nå er frokosten inntatt og jeg skal snart hoppe i rideklærne, for å nyte denne søndagen sammen med Star og Fia!

Håper du får en deilig søndag 😀

I’m gonna be free and I’m gonna be fine

Tror ikke det er noe musikk som har truffet meg så godt som Florence + The Machine gjør. Og har gjort lenge. Den rødhårede dama har sunget meg gjennom både tårer og dans, smerte og glede. Tekstene hennes treffer meg så godt at det nesten er summelt. Samtidig som de virker beroligende og trøstende på et vis. Og jeg elsker det.

I dag har jeg vært veldig travel. 3 jobber på en dag + hestestell! Men når hestene har fått stellet og kosen sin, skal jeg legge beina høyt, spise med tallerkenen på magen og kose meg i godt selskap og rolig atmosfære. Det trenger jeg nå! 🙂

11017461_10207331334071156_2439305922645048822_nBildet er av søskenbarnet mitt og meg på sommerfest for ei uke siden. Søkenbarnflokken var samlet, god mat og drikke gikk ned og sola strålte. Fikk med oss både solnedgang og soloppgang den natta 🙂
11038922_10207331332311112_4986908461291437977_n Denne har også gått på repeat i det siste. Men når jeg først begynner å dele én sang, får jeg plutselig lyst til å dele 100 andre også. Så sjekk heller ut *2015*-lista mi på Spotify 😉

11707612_10207331332231110_7684454185277425822_n

Søskenbarnflokken ♥ ♥ ♥♥ 11707648_10207331332191109_6088558995335698178_n

Kvelden…11695334_10207331332271111_5003963523306569537_n

 

Oog dagen derpå – takk og lov for solbriller. Under så jeg ut som en sliten pandabjørn.11168578_10207331333951153_7749302228083753919_n-003

Håper dere får en herlig fredagskveld!