Browse Month by november 2016
Ærlig talt, Hverdag

ET UFERDIG PUSLESPILL

Det var jeg som gikk. Men da jeg gikk, var det ikke med de samme brikkene jeg hadde da vi først møttes. Jeg har satt sammen puslespillet mitt brikke for brikke, etter at du knuste det. Men jeg mangler en brikke. Har lett godt, men den er ikke å finne. Det eneste stedet jeg ikke er villig til å lete, er i lommene dine, hvor jeg innerst inne vet at den befinner seg. Det er ingen vits. Den kommer uansett ikke til å passe inn i det nye puslespillet mitt. Du kan beholde den.

14487174_1797153047219610_5647748712814870528_n
…Tillits-brikken min. Den delen som gjorde meg søkende mot andre. Lysten til å åpne meg, slippe nye mennesker inn og å vise meg sårbar. Det var den du tok. Hadde jeg opplevd nok i livet til å være usikker på andre menneskers intensjoner fra før av? Ja. Men bare du har fått muligheten til å stjele fra meg. Får ikke uttrykt nok hvor mye det irriterer meg. Hvorfor skulle du få gå lengre inn enn noen andre. Hvorfor skulle jeg la deg lage skade? Jeg tror jeg ble mest såret av at den personen jeg trodde du var, viste seg å ikke eksistere. Du var en illusjon. Ikke ekte. Du var ikke noe bedre enn dem. Faen, så vondt det gjorde.

Ser du, det er idioti å la hjertedøra stå åpen. Selvfølgelig vil det før eller senere gå inn noen som ikke kommer for å varme seg.

Aner du hvor vanskelig det er å snu seg og gå bort fra noen du har fått følelser for? Et menneske som alt inni deg lengter etter å være sammen med. Så skal du plutselig bare snu deg, gå og aldri se deg tilbake, fordi du vet at du selv er verd mer. Fy søren, det er tungt. Jeg føler meg faktisk jævlig sterk som gjorde det. Sånn badass, superhelt-sterk. Haha. Iallefall veldig mye sterkere enn deg, som ikke engang var tøff nok til å være deg selv.

Men selv om resultatet av det hele var at jeg ble sterkere og tryggere på meg selv, gjorde du meg utrygg på andre. Jeg savner å være tillitsfull. Det føles bedre å være varm og åpen, enn lunken og livredd for at noen skal komme og stjele den lille varmen du nå vokter så godt.

Nå tenker jeg at de menneskene som har vansker med å stole på andre, tidligere har stolt for mye på noen. At det finnes noen der ute, som går rundt med deres rene, ekte, varme tillit i lommen sin. Noen som har mottatt mer varme enn de fortjente. Mer enn de visste de fortjente. Jeg lurer på om de varmer seg på den, eller om den svir å kjenne på.

Mitt alle største ønske her i livet, er å være lykkelig. Jeg er det nå, til en viss grad. For all del. Jeg er frisk og rask, har mange fantastiske mennesker rundt meg, hobbyer jeg brenner for og en jobb jeg trives godt i. Jeg har det godt. Men redselen for at noen skal ta ifra meg den lykken jeg har klart å bygge opp, hindrer meg fra å nå den virkelige lykken. Den som bunner helt inn i hjerterota og som gjør deg både sårbar og sterk på samme tid. Akkurat nå føler jeg meg bare sterk.

Det er jo trist om man skal overbeskytte den «sånn passe lykkelige» versjonen av seg selv, i frykt for å bli frastjålet den trygge «ok lykken», slik at man går glipp av ordentlig lykke.

.

Jeg savner deg ikke,
men jeg savner den delen av meg du tok.

Jeg håper at noen en dag kan lære meg å lage en ny tillits-brikke, slik at jeg blir hel igjen. Et puslespill ser ikke bra ut, med en manglende brikke.

large-6