Borghild Terese Jørgensen

22:24

Fyller rødvinsglasset på nytt. En tåre triller nedover kinnet mitt, etterfulgt av et par nye. Tårekanalene åpnes for fullt. Munnen er åpen. Ansiktet som for bare litt siden smilte og lo, har blitt omformet til en stygg grimase. Øynene er lukket, men strømmen av varme tårer finner veien ut likevel. Den svarte maskaraen på øyevippene blander seg med tårene og maler svarte striper fra øynene ned til halsen. Hikster etter luft. Gi meg oksygen. Noen… Kan noen bare komme og puste litt for meg? Jeg klarer det nemlig ikke på egenhånd.

Faen altså

kan jeg starte på nytt?

BLESSED

Alle burde ha noe eller noen i livet sitt, som gir de like mye som hestene gir meg.

Det er vanskelig for et hjerte å hardne fullstendig, når man omgås så godhjertede skapninger, med så mye ren kjærlighet og bare gode hensikter. Det er som om de tiner meg opp og nullstiller hodet mitt bare med nærværet sitt. Jeg kan ha verdens dårligste dag og føle at alt jeg gjør går galt. Så ser jeg hestene mine, ser gleden deres idet de får øye på meg, kjenner den varme pusten deres imot ansiktet mitt, stryker over den store, myke kroppen deres – og alt det som veide meg ned er glemt. Det føles som om jeg er trygg for alt, når jeg er sammen med dem. Ingen kan såre meg her. Sånn har de fått meg til å føle det fra første stund. Skytsenglene mine.

Jeg er så takknemlig. Vi går inn i vårt tiende år sammen, de to hestene mine og jeg. Alle minnene, all lærdommen og kjærligheten de har gitt meg…Det har vært helt avgjørende for meg. De har vært med på å forme meg som menneske, tilført meg så mye godt. Hvordan kan man vise nok takknemlighet og kjærlighet til noen man simpelthen ikke kan gi nok kjærlighet til.

Tror de vet hvor mye de betyr for meg, likevel. De vet at jeg er den lille jenta deres, selv om jeg ikke er så liten lenger. De kloke, brune øynene oppfatter og forstår mer enn vi aner. Dessuten er kjærlighet et språk alle snakker.

Jeg får bakkekontakt og vinger på samme tid.

VIL HELLER SKAPE ENN Å LETE

Tror jeg at det finnes en mening med alt? Nei. Jeg tror det meste som skjer med oss enten er tilfeldig eller et resultat av egne tanker og handlinger. Bevisste og ubevisste.

Tenk at livet går til helvete og dyrk den tanken. Så skal du se at alt går til helvete.

Derimot tror jeg vi kan finne en mening med alt. Og at alle har et kall her i livet. Sammen vil det ytre og indre livet danne en vei. Din vei. Stein for stein. Humper i veien vil det nok bli mange av. Men disse kan enten velte lasset ditt, eller gjøre deg mer skjerpet til veien videre. Om du så velter, så vil du bli styrket av å stable alt på plass igjen.

Jeg føler på mange måter at veien til helvete er kortere enn veien til paradis, eller hva det nå er vi eimer etter. Tror ikke jeg er den eneste som føler det. Det å legge seg ned og gi opp, er selvfølgelig lettere enn å kjempe. Men selv om det er det enkleste alternativet, er det også det desidert dårligste. Livene våre kan bli så himla fantastiske, at vi forstår det ikke selv engang. Ja, så kan det føles som vi befinner oss inne i en labyrint til tider. Men la oss i det minste prøve å spre vingene, før vi legger oss ned og spiller døde.

Livet passerer uansett.

Ta sjanser, finn deg selv, mist deg selv, finn tilbake igjen, bli forelsket, bli knust, gråt, le, utforsk og oppdag, søk spenning, føl på stolthet, redsel, sorg, glede… Lev og gjør hva faen du vil. Grip oksen ved hornene, slå løs håret og gjør det til en ferd det blir verd å minnes. 

Hvor feil kan man egentlig gå, med blikket festet framover og hjertet på riktig sted? Jeg aner ikke. Men la oss sørge for å gjøre det til en innholdsrik reise, hvor vi utvikler oss og vokser som individer.

Våre største problemer i dag, vil sannsynligvis ikke bety en dritt når vi sitter og gynger på gamlehjemmet. Men eventyrene, de opplevelsene som fikk hjertet til å hamre og kinnene til å gløde…De gangene vi spredte vingene og mot alle odds klarte å fly…Herregud, ja, de kommer til å bety noe.

SELF-DESTRUCT

“Å nei, jeg mistet mobilen min i bakken. Men den fikk bare en ripe. La meg nå tråkke på den, til skjermen knuser…”

…Nei? Jeg gjør jo ikke det! Jeg lukker øynene i to sekunder, ber en liten, stille bønn om at skjermen skal være like hel når jeg plukker opp mobilen, børster av den støvet og passer litt bedre på.

Hvorfor gjør jeg ikke det samme med meg selv? Hvorfor plukker jeg meg ikke opp, børster av meg støvet og passer litt ekstra godt på meg selv? I stedet for å tråkke på meg selv, til jeg nesten knuser…

Hvorfor er det sånn at vi så raskt ender opp i spiraler?

I gode perioder, tar jeg gode valg, som fører til at enda mer positivt kommer. Spinner oppover. Føler at jeg kan klare alt jeg vil. Men i løpet av et menneskeliv, skjer det jo hendelser som får oss til å innse at det finnes et mørke inni oss også. Det er ikke bare natta som kan være mørk. Ikke bare fargen sort, som kan absorbere alt lys. Vi kan oppleve at dag føles som natt og at søtt kan smake bittert.

Jeg har levd i 100km/t. Og det kan være veldig fint av og til det. Det er morsomt med hektiske perioder. Jeg koser meg når det går litt fort, slik at jeg får luft under vingene. Men når en periode blir til…Standarden. Livet, hverdagen. Når du ikke klarer å komme deg av karusellen du sitter i og den bare spinner fortere og fortere. Når du kjenner at “Dette går ikke. Dette ender ikke godt. Dette kommer til å ende med et smell” men ikke klarer å stoppe. Det er da det blir skummelt. Når du mister kontrollen og bare må henge med på karusellen du selv har satt i gang…

Vel, denne gangen smalt det bokstavelig talt for meg. Kan ikke påstå at det ikke hadde skjedd, dersom jeg hadde vært mer opplagt. Men det som er sikkert er at det skjedde og at jeg ikke unner noen den følelsen det gav meg. Jeg kjørte ut med bil og krasjet i et tre. Vraket bilen, men slapp heldigvis å bli vraket selv. Mye smerter, mange tanker, legebesøk og lange netter. Jeg vil ikke skrive så mye om ulykken her nå. Den har vært så altoppslukende de siste par ukene, at jeg blir sliten av å prate om den. Du vet jo hvordan det er, når det skjer noe i livet ditt, som du får vondt i magen av å snakke om, men som du likevel må gjenfortelle om og om igjen, fordi du tross alt er heldig som har mange som bryr seg. Kommer sikkert til å skrive et lite innlegg om ulykken senere, for å kvitte meg med det grumset som henger igjen. Men akkurat nå må jeg få det hele litt på avstand. Det holder at de siste sekundene før det smalt går på repeat inne i hodet mitt og at jeg stivner i nesten hver sving jeg sitter på gjennom. Jeg kommer meg over det, men det tar tid.

Tid har jeg i alle fall fått etter krasjen. Mer enn på lenge. Jeg har fått tid til å tenke og ikke hatt mulighet til å rømme fra tankene mine, slik jeg har gjort i en lang periode nå. Og vet du hva, jeg har trengt det. Jeg har vandret gjennom gjørme og stein inne i hodet mitt. Samtidig som det har vært tungt, har det gjort godt. På en merkelig måte…Man er både begavet og forbannet om man har fått utdelt en grublende hjerne. Men om man først har en, får man bare akseptere og utforske den. Må bare passe på å legge ut ledetråder, slik at man ikke går seg helt vill der inne.

Jeg anser meg selv som et mentalt sterkt menneske. Har en del livserfaring i bagasjen min, kamper beseiret og jeg vet hvordan jeg skal bruke hodet mitt riktig. Men samtidig er jeg så full av følelser. Og jeg er alt for glad i å flørte med dem – gode og vonde. Hva det nå enn var som bestemte hvordan jeg skulle bli, kunne ikke ha fått stappet mer følelser inn i meg om det hadde prøvd. Jeg både elsker og hater å være sånn. Ethvert menneske inneholder jo en hel verden. Et univers av tanker og følelser. Men noen av oss er vel flinkere til å finne veien inn og å utforske det. Det er et univers det er lett å bli fortapt i. Jeg tror ikke du helt kan forstå hva jeg snakker om, med mindre du har vært litt fortapt der inne i deg selv.

Så til den destruktive oppførselen som kan oppstå, dersom jeg først begynner å flørte med melankolien. Den er som en dårlig person som kommer inni livet mitt, bare for å få meg med på alt mulig dumt. En som ønsker å ødelegge det jeg har bygget opp, men som vil se det bli utført av meg selv. Den legger slegga i mine hender og trykker på de punktene som får meg til å svinge den. Og til tross for at den forsøker å bryte meg ned, kan jeg finne sjarm i den! Hvorfor i all verden gjør jeg det… Jeg liker jo selvfølgelig mye bedre å ha sinnet fullt av farger, solskinn og fyrverkeri. Når jeg i tillegg vet hva som skal til for at jeg skal ha det bra, skulle man jo tro at det var et lett valg… Men så er det den melankolien som finnes et sted der langt inne i sinnet mitt. Den som farger sola sort og havet rødt. Dit jeg har kommet meg i dag, lar jeg den ikke lenger ødelegge det jeg har skapt. Stort sett. Men jeg klarer fremdeles ikke å unngå å flørte med den. Det er som å ha en mørk, mystisk elsker. En som tidvis er innom livet mitt og som gang på gang lurer meg til å være utro mot lykken min, som jeg jo egentlig er mye mer glad i.

Hvordan går det an å finne sjarm i noe så mørkt og usjarmerende? Tja, det er vel det som er aberet med å ha et sinn som leter etter skjønnhet i alt.

Vet ikke hvor langvarig denne affæren blir, men jeg begynner allerede å savne lykken. Så jeg er nok straks tilbake der hvor jeg har det best.

FRIHET

Boarding.

Jeg sitter rolig og venter på at folkemengden som skal samme vei som meg, skal minke litt. Alle har blikket festet framover. Alle ser ut til å vite nøyaktig hvor og hva de skal. Ikke jeg.

Gjennom kontrollen, ut døra…Flyet står og venter på meg. Meg med de ikkeeksisterende planene mine. En liten del av meg forsøker å stritte litt imot. Den delen må pent tie.

Beina mine bærer meg opp trappen og inn i flyet. Hilser på flyvertinnen. Hun tror nok at jeg vet hva jeg skal. Folk flest vet jo det, når de befinner seg ombord på et fly.

Går nedover midtgangen, møter noen blikk på veien. Smiler litt. Føler meg en smule ufokusert. Finner setet mitt og setter meg ned. Titter ut av vinduet og kjenner at det kiler i magen. Hva skal jeg, egentlig?

Takeoff,

så er vi i luften.

Det er litt tåkete, så jeg lar musikken jeg har plugget inn i ørene være underholdning nok, lukker øynene og forsøker å slappe av. Hvordan kan man egentlig slappe av, når man er på vei til et ukjent sted, helt uten mål og mening?

Ser ut gjennom vinduet. Tåken har lettet og en nydelig utsikt viser seg gjennom det lille, runde flyvinduet. Jeg beundrer utsikten, konkluderer nok en gang med at vi bor i et vakkert land. Et lite øyeblikk glemmer jeg at jeg er på vei mot…ingenting? En tanke slår meg; “Hva faen er det egentlig jeg holder på med?”. Må smile et litt skjevt smil, selv om sommerfuglene i magen min har tredoblet seg, “Jeg er jo ikke riktig god”.

Snur meg og lar blikket gli rundt i flyet. De fleste andre ser helt avslappede ut. Noen sover. De vet jo hva de er på vei til. Flyet er bare et fremkomstmiddel. For meg er flyturen en del av et eventyr. Mitt eventyr. Jeg kan jo like gjerne ta til meg og nyte hvert minutt av tiden her oppe i luften, i denne atmosfæren som føles så trygg her og nå. Har jo ikke peiling på hva som skal skje når jeg forlater dette flyet. Jeg snur hodet tilbake og vender blikket ut gjennom vinduet igjen. En ny følelse griper meg; “Så spennende dette er!”.

Myk landing.

Nok en gang sitter jeg rolig og venter til de fleste har kommet seg ut. Jeg har det jo ikke travelt. Selv om det kjennes slik ut inni kroppen min. Sommerfuglene i magen min danser med hverandre.

Inne på flyplassen er det som det pleier å være der hvor mennesker reiser kollektivt. Preget av tid. En blanding av stress og kjedsomhet henger i lufta.

Jeg ser på menneskene rundt meg. Kjenner lukten av parfymene til de som passerer. Så mange forskjellige dufter. Inntrykk. Forskjellige bekledninger, uniformer. Forskjellige liv. Kontraster. Så mange forskjellige ansikt. Noen er preget av for lite søvn. Noen har lengselsfulle blikk. Kanskje de savner noen, eller kjemper mot en klump i halsen, fordi de ikke ønsker å reise. Kanskje de til og med har mistet noen. Eller har kjærlighetssorg. Hvem vet. Andre er oppglødde og glade. Smil som nesten går rundt. Herlig å se. Mulig de skal på den ferieturen de har gledet seg så lenge til. Eller kanskje de er på vei til noen de ikke kan vente til å få klemme igjen. Jeg kan jo bare gjette.

For et virrvarr av følelser, spenning, forventninger, lengsel, glede og sorg på ett sted. Det skjer noe litt magisk og interessant, når så mange mennesker samles. Hvis man bare tar seg tid til å virkelig legge merke til det, da.

Jeg føler at jeg står midt i en storm, hvor vinden suser rundt meg, uten å direkte berøre meg. 

På vei for å hente bagasjen, merker jeg at en ro har spredt seg i kroppen min. Sommerfuglene har slått seg ned etter dansen. Istedenfor å stresse meg, har alle inntrykkene gjort meg rolig. Så mange mennesker, men alle bærer på sitt. Alle befinner seg i sitt eget hode og ser alt gjennom sine egne øyne. Vi er alle så like. Så opptatte av oss selv. Men sammen, likevel.

Jeg går med stødige skritt, ryggen er rak. Møter mange blikk. Smiler. Ja, jeg reiser alene. Nei, jeg aner ikke hva jeg skal. Men jeg føler meg hverken alene eller fortapt.

Så går det opp for meg;

man kan bli avhengig av følelsen man får av å gå alene midt i en storm.

I løpet av fjoråret var jeg på flere spontane eventyr alene, helt uten mål og mening. Men de endte alle opp med å gi meg mye mening.

Gleder meg til neste gang jeg sprer vingene mine og flyr på vei til…hva? hvor? Jeg aner ikke.

Å LEKE MED ILD

Kun et lite bord skiller oss. Øynene mine møter dine og de trenger dypt inn i hverandre. Det er som om alle andre i rommet forsvinner. Tunnelsyn. Du legger hendene dine på det lille bordet, jeg gjenspeiler bevegelsen. Kun noen centimeter skiller fingrene våre fra berøring. Energien strømmer mellom dem. Mellom oss. Hendene dine får mine til å se små ut. Vi utveksler smil, tanker, følelser. Nysgjerrighet, forståelse.

Besvarte spørsmål, velvalgte ord. Gjennomtenkt.

Innsats. Skulle nesten tro at det betyr noe for oss, slik som vi legger energien vår i det.

Tiden blir ubetydelig, dette handler bare om oss.

Spenning. Latter. Nysgjerrighet. Fascinasjon.

Kvelden løper fra oss. Vi går sammen, side om side. Tett. Det gjør ingenting om noen ser oss. Bare vi som eksisterer nå. Bare oss.

Hender som søker hverandre. Varme som deles idet du trekker meg nærmere. Din kropp mot min. Så trygt og godt. Lepper som møtes. Så myke. Det føles så godt. Som om vi virkelig betyr noe for hverandre. La oss begge late som det, bare her og nå.

Spenning.

Bare vi som betyr noe. Dette og alt vi er.

Kropper som møtes. Hud mot hud. Blodet strømmer gjennom kroppen, gjør tankene uklare. Blottleggelse og sårbarhet. Varme, kjærlighet.

Du trekker meg inn i armkroken din. Med hodet på brystkassen din og hjerteslagene dine som det eneste jeg hører, blir jeg nesten lurt av instinktene mine til å tro at jeg bryr meg. Hjerteslagene dine og varmen fra kroppen din. Den sterke armen som holder meg godt inntil deg. Det er beroligende og fint. Vakkert å være så nærme et annet menneske, som man er tiltrukket av. Pulsen vår får samme rytme. To individer – føles som ett.

Begge sårbare. Fascinerte av hverandre. Du sier at jeg er nydelig, jeg gjentar ordene. Ordene er genuine. Vi mener dem. Likevel…

Natt blir til morgen og morgen til formiddag. (Vi har det enda helt fantastisk. Fremdeles bare vi som eksisterer).

Tiden, som har vært ikkeeksisterende, glemt, begynner sakte men sikkert å gjøre seg gjeldende igjen. Jeg har planer. Du har planer. Forskjellige, selvsagt.

“Vi snakkes”

Jeg snur meg med et lurt, kanskje litt vemodig, smil om munnen og ser deg inn i øynene. Nesten like dypt som kvelden før. Vi vet begge at “Vi snakkes” er ord som faller ut av munnen, fordi “Ha det bra” føles for kort og tomt alene.

Vi går hver vår vei,

to fremmede på vei til hver våre ærender.

14624718_861821200626952_8575398627374006272_n