Borghild Terese Jørgensen

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. “Eskil skriver…”. Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. “Hjem” er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene “Jeg elsker deg” til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte “Out the blue” av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.