Borghild Terese Jørgensen

DAGENE KOMMER OG GÅR

Balanserer forsiktig rundt. Ser dagene passere. Fokuserer fullt og helt på å holde meg på beina. De slitne beina. Har ikke overskudd til å falle og reise meg mer. Å balansere på denne måten, livredd for å snuble, er ikke å leve.

Klappet hestene mine ute i solskinnet i dag. Følte den myke pelsen deres under fingertuppene mine. Det var fint. Jeg er så lei av papirer og styr. Lei av mine egne problemer. Deilig de stundene jeg glemmer det hele om situasjonen min. Om så bare for noen sekunder. Det er dyrebare stunder. Lykkelige øyeblikk.

Kjærligheten til de to hestene mine stikker så dypt. Blir varm så snart jeg får øye på dem. Gleder meg til jeg får nok energi til å skape enda flere fine minner sammen med dem. Frisk luft og hest, det er jo det som er livet.

EN SOLSKINNSDAG

De gode dagene…

Jeg skal tappe disse gode følelsene, latteren og smilene på glass, lagre dem på et trygt sted og finne dem fram når himmelen oppleves tung og truende.

Midt oppi alt det tunge, føler jeg så dypt og inderlig at jeg er velsignet med så mange gode, fine mennesker i livet mitt. Størst av alt er kjærligheten. Kjærligheten til alt som får hjertet til å blomstre.

PANIKK

Hjertebanken. Følelsen av at rommet krymper. Krymper til et rom jeg ikke lenger får plass i. Gulvet som gynger når jeg forsøker å bevege meg over det. Svimmelheten. Hodet som suser eller piper. Uvirkelighetsfølelsen. Feber. Kvalme. Følelsen av å skulle besvime. Kvelningsfornemmelser. Det glovarme hodet. Magen som vrenger seg. Åndenød. Kuldegysninger gjennom kroppen. Dødsangst. Redselen for å bli gal.

Redselen for neste panikkanfall…

Hverdagen.

Jeg har ikke lenger kontroll over angsten. Angsten har kontroll over meg. Jeg er livredd. Burde snart motta en pris for antall panikkanfall jeg har kommet meg helskinnet gjennom i løpet av de siste månedene.

“Bare hold ut. Hold deg fast. Kom deg gjennom det. Overlev.”

KJÆRE BLINDFOLDEDE HELSEVESEN

Over et halvt år har gått. Papirene mine har fortalt dere om et menneske som ga opp livet. Jeg har fortalt dere min historie. Spilt med åpne kort. For hva? For å underholde? Er det slik at når dere innimellom sitter igjen med svarteper, som dere vel gjør fra tid til annen, tenker at det ikke var noe dere kunne ha gjort annerledes? For vet dere hva, etter å selv ha blitt en håpløs vandrer som har falt ned i hvert eneste hull i det hullete systemet deres, vil jeg si dere dette. Jeg tror ikke på dere. Når et liv går tapt, tror jeg ikke at hver og en av dere gjorde jobben deres godt nok. Menneskelige feil forekommer, det forstår jeg. Men hvor mange svik per pasient er ok?

Aner dere hvor slitsomt det er å løpe fra dør til dør og banke på uten å få komme inn? Jeg tror ikke dere forstår. Imens dere ser alle andre veier, skyves deres jobb over på de jeg elsker mest og det føles helt jævlig. Uverdig.

Det er nå dere skulle ha sett meg, dere som har fortalt meg at jeg «ser så frisk ut» og at jeg “virker veldig oppegående”. Dere som har tenkt at jeg sikkert kan vente litt til. Dere skulle ha sett meg med hovne øyne etter å ha grått i flere timer. Dere skulle ha sett meg hengende over doskåla når kroppen min ikke vil ta til seg næring, fordi jeg blir dårlig av mine egne tanker. Et sinn tungt som bly og en samvittighet som gnager hjertet i fillebiter. Det handler ikke om å være klok eller dum. Det handler ikke om å være ustelt eller pyntet. Det handler om å være syk. Dette kan ramme hvem som helst av oss. Dere også.

Folk ønsker ikke å slite. Folk kjemper som bare faen. Det er ikke morsomt. Det er ikke spennende. Det er helt forferdelig.

Ja, det er nå dere skulle ha sett meg, her jeg ligger og føler at jeg ikke er verd livet og at livet ikke er verd meg. Måtte vinden snart skifte retning.

OMSORG

Klokken 10:13 befant jeg meg midt i Kaibakken. Med lange steg stresset jeg avgårde til den avstressende massasjen min. Sola tittet fram gjennom en smal sprekk i det blågrå skylaget på himmelen. For første gang på alt for lenge, kunne jeg kjenne en god følelse av å gå ute blant allmennheten. Likevel kjente jeg knutene i nakken min stramme seg. Virvelvindene av angst raste rundt under huden. Når jeg går rundt i byen, opplever jeg det ofte som om at noen har tvunget på meg en alt for stram genser og knytt den opp i tillegg. En slags tvangstrøye, det er det mine egne skuldre føles som, der jeg føler meg som verdens mest utsatte.

Klokken 10:15 gikk jeg stille inn dørene hos C spa Buddakan. Som å entre en annen verden, idet døra bak meg lukket ute larmen fra byen. Rolig atmosfære. Avslappende musikk, hyggelige mennesker og et pent, stilrent lokale. Først nå innså jeg hvor stresset kroppen min var. Hvor stresset den har vært veldig, veldig lenge. Når var egentlig forrige gang jeg følte meg avslappet helt innerst inne? Jeg har vært elendig til å ta vare på meg selv det siste året. Å ta vare på seg selv handler om så mye mer enn å trene og spise sunt. Du tar ikke vare på deg selv, om du plasserer sjela di i et tomt venterom, fordi du vil være uforstyrret av dine egne følelser imens du gjør alt du tror er riktig og nødvendig. Jeg åpnet døra til den forsømte sjela mi, den dagen jeg med bøyd hode innså at jeg ikke kunne leve uten at den var på plass. Siden da har den begynt å gro på plass inni meg igjen, litt etter litt. Jeg kunne kjenne den gro litt i dag også.

Etter en nydelig avstressende aromaterapi med ansiktspleie, gikk jeg avslappet og fornøyd ut i det harde dagslyset igjen. Dagslys kan føles brutalt. Når sola står på sitt høyeste, er det vanskelig å smyge seg usett nedover gatene som et spøkelse. Men jeg opplevde det ikke like brutalt nå. Jeg var i kontakt med mitt indre. Vannet hadde stilnet. Endelig fikk jeg en følelse av selvsikkerhet igjen. Jeg var alene, ikke redd. Usminket, ikke naken.

Å ha en kjæreste som viser meg omtanke og kjærlighet, hjelper til at jeg sakte men sikkert får et ønske om å ta vare på meg selv igjen også. Litt etter litt begynner jeg å venne meg til tanken om at jeg kanskje fortjener å ha det godt, jeg også.

Takk for en fin dag.

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)

EMPATI

Bare store mennesker kan romme andre sine følelser
Du bør ikke forvente for mye av de mindre
ei heller klandre dem
de har simpelthen ikke plass.

Pust dypt, flytt blikket og la det gå.

“You can only understand people if you feel them in yourself.”

― John Steinbeck

NÅR NÅTID OG FORTID FORVEKSLES

Virkelighetsfjern.

Hva er jeg?

Redd for å miste vettet.

Jeg er sliten. Lei av å ha det slik. Lei av å ikke ha med meg hodet.

I det ene øyeblikket har jeg det greit. Tenker at livet tross alt er fint. Føler meg heldig. Så skjer det et eller annet som får det til å eksplodere i følelsessenteret mitt. Skal så lite til. Et ansikt som minner om et annet, en lyd, ei lukt eller et spesielt stemmeleie. I det samme øyeblikket som inntrykket treffer sansene mine, faller jeg. Som å gå med en ladet pistol rettet mot tinningen til enhver tid. Vel vitende om at den når som helst kan gå av. Like klar over at jeg ikke vil rekke å reagere før kula sitter i hodet mitt. Virkelighet, tid og sted blir uklart. Jeg befinner meg brått i fortiden. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker på hendelser som har skjedd. Jeg gjennomlever dem på nytt.

Om ingen drar meg ut av denne tilstanden, kan den vare en god stund. Filmen på lerretet innenfor øynene mine snurrer og snurrer. Hjertet hamrer og tårene renner i en jevn strøm. Kroppen føles like fjern som omgivelsene. Det eneste jeg kjenner tydelig er hodet mitt, som føles alt for trangt og alt for varmt.

Når jeg endelig innser at jeg ikke befinner meg i hendelsene som har satt seg i kroppen min, kan en følelse av trygghet begynne å spre seg. Samtidig som jeg gjenvinner pusten og er glad for at fortid er fortid og nåtid en ny, annen tid, kommer en ny følelse krypende. En følelse jeg forsøker å dytte på avstand. En redsel jeg tenker sitter ganske sterkt i de fleste av oss. Redselen for å bli gal.

Jeg har faktisk spurt et par profesjonelle rett ut, om jeg er i ferd med å bli gal. Når jeg glipper virkelighetsoppfatningen så kraftig som jeg gjør når jeg får flashbacks, føles det slik. Mister man vettet, mister man jo alt, tenker jeg. Det blir et totalt tap. Heldigvis har jeg blitt beroliget med at jeg hverken har mistet eller er i ferd med å miste vettet. Tvert imot er det helt normalt for oss som sliter med posttraumatisk stress å få slike opplevelser og tanker og følelser som følger med.

Gleder meg til å komme i gang med behandling. Har ventet så lenge. Gått på autopilot i et tåkete landskap. Gleder meg til å forhåpentligvis kunne finne tilbake til tryggheten i meg selv. Har ikke ord for hvor mye jeg savner å være en person jeg selv kunne stole på. Det gjør så vondt å plutselig føle seg så utrygg inne i seg selv. Grusomt å frykte sitt eget hode mer enn noe annet.

Stoler du nok på ditt eget sinn, til å føle at du er trygg for deg selv? Da vil jeg at du skal sette pris på det i dag.