Borghild Terese Jørgensen

BYGD FOR Å BREKKE

“Jeg tror ikke jeg var skapt til å tåle så mye. Jeg tror ikke jeg var ment til å overleve alt jeg har kommet meg gjennom. Vet at mange har kommet seg gjennom verre hendelser enn hva jeg har gått gjennom. Men de var satt sammen for å klare det. De var sterke i utgangspunktet. Det var ikke jeg. Jeg var mild. Som den første solstrålen som finner veien over en fjelltopp og får skinne litt, før den forsvinner i det sterke lyset av sin egen opprinnelse.

Jeg tror jeg lever på overtid, som et blekgult blad som klamrer seg fast til treet sitt og ikke vil gi slipp, fordi det har et vakt minne om hvor fint livet var på de gode dagene med solskinn og fuglekvitter.”

“Kan du ikke finne en eneste grunn til at du skal ha gått gjennom alt? At du har blitt sterk, kanskje? Tøff, rustet til å tåle mye?”

“Jeg føler meg ikke sterk. Jeg har brekt uten å fullstendig gro, så mange ganger at jeg kan knuses av den minste ting.

…Men empati. Det har jeg fått mye av. Litt for mye for mitt eget beste, egentlig. Kanskje dét er grunnen. Kanskje den som sitter og trekker i trådene setter sårbare vesener i vanskelige posisjoner, for å skape noen som dypt og inderlig klarer å leve seg inn i andre sin smerte? Noen som virkelig forstår?”

“Det er en fin teori.”

“Men hvis det er slik empater skapes, må det jo skapes forferdelig mange? Man klarer jo ikke å gå gjennom et helt liv på egne brukne bein og med punkterte lunger, med andre sine sorger på ryggen i tillegg? Jeg har prøvd å beskytte meg, prøvd å skape en barriere. Men hver gang jeg selv får det vondt, faller jo denne barrieren ned med et brak og alt slipper gjennom.”

“Kanskje du har rett. Kanskje noen er bygd for å brekkes. Men det vet vi ikke. Så du må bare kjempe videre. Alt vil gi mening til slutt. Det er jeg helt sikker på.”

Øynene mine gjenspeiler havet jeg sitter og ser ut over. En bølge skvulper over, salt vann renner nedover kinnet mitt. Føler at jeg i ferd med å dø innvendig og at den delen av meg som gjorde meg i stand til å føle glede er den første som har visnet. Et lite vindpust treffer meg i ryggen. Ta med deg de visne delene av meg. Sett noe av meg fri fra denne kroppen. Dette sinnet føles som et fengsel som står og brenner opp innenfor murene sine.

2 comments

  1. Fysøren så bra du skriver! Du skulle ha skreve ei bok en gang synes jeg😁
    Elsker metaforene. Det er nok mange som finner trøst i tekstene dine. Håper du får like mye ut av å skrive bloggen som leserne dine får av å lese. Stå på, du er dritflink!

    1. Ååh. Fine Marte Elise. Du aner ikke hvor mye den kommentaren betydde for meg nå (og kommer til å gjøre fremover). Morgenen min gikk fra skikkelig rævva til overkommelig, hehe. Men virkelig, den varmet godt. Tusen takk. <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: