Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

DAGENE FØR

DEL 1/3 (Dagene før, Kvelden og Dagene etter). Alle bildene i innlegget er tatt fra disse dagene jeg skriver om her.

De siste månedene hadde vært fryktelig vonde. Alt jeg hadde følt var en blanding av sorg, tomhet, utmattelse og angst, uansett hva jeg drev med. Våknet hver dag med den samme følelsen jeg hadde sovnet med. Det føltes uutholdelig. Kroppen kjentes tung. Måtte bruke et par timer for å mobilisere nok krefter til å komme meg ut av senga, selv om jeg var lys våken og virkelig prøvde. For jeg la meg ikke ned for å gi opp. Jeg kjempet. Jeg skulle jo overvinne dette. Bli lykkelig igjen.

Sakte men sikkert hadde jeg mistet all livsgnist. Hadde båret på så mye, så lenge. Jeg var sliten. Fryktelig sliten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle orke mer. Det eneste skillet mellom livet og døden, var et lite håp. En liten flamme, som flakket og ble litt blekere for hver dag som gikk. Jeg begynte å bli redd for at den skulle slokne.

 

Øynene mine gled over horisonten, der hvor himmel møtte hav. Lyseblått gikk over i mørkeblått og rolig møtte urolig. Et slikt syn hadde alltid fremkalt mange følelser i meg. Nå følte jeg ingenting. Jeg forsøkte å føle noe, forsøkte å drømme meg bort i det endeløse synet. Men blikket mitt ble bare dratt nedover. Bort fra der himmelen møtte havet, ned til dit havet møtte hardt berg. Der hvor bølgene ikke fikk rulle lenger, men knustes til skum og forsvant i den store massen. Mistet sin kraft. Slik jeg hadde gjort. Jeg følte at jeg ble dratt ned mot dypet. Kanskje jeg bare skulle forsvinne der nede, slik bølgene gjorde. Kanskje det var slik det var ment. Det føltes som en invitasjon.

Det var ikke slik at jeg hadde lyst til å dø. Det var ingenting jeg heller ville, enn å leve og ha det bra. Jeg ønsket å oppleve og utforske, le og føle. Men det var nettopp det. Jeg følte ikke lenger. Ingenting annet enn vonde følelser og smerte.

Jeg løftet blikket og så mot sola. Den blendet meg. Sved i øyene. Lyset var for skarpt for meg på dagtid. Kveldene var for mørke og skumle. Alt imellom var tyngende.

Svimmelheten meldte seg nok en gang. Det prikket foran øyene mine og jeg måtte finne noe å støtte meg til, for å gjenvinne balansen. Den stakkars kroppen min hadde tæret på seg selv i det siste. Det ga meg ikke mening å spise mat. Hva skulle jeg med energi, jeg levde jo ikke uansett. Hadde ikke lyst til å fôre det som spiste meg opp fra innsiden. For nei, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte, enn så lenge. Var bare et sted å bo, for det som hadde bosatt seg i kroppen og sinnet mitt. Det var helt grusomt.

Tvang blikket mitt mot fjellet, der hvor jeg hadde tilbakelagt så mange fine turer. Både sammen med andre og alene. Kroppen min hadde vært så sterk, sinnet så entusiastisk. Jeg hadde løpt opp fjellsiden. Jeg var så sterk. Sterkere enn de fleste. Da jeg nådde toppen, hadde jeg sittet lenge og speidet utover horisonten. Drømt meg bort. Jeg hadde elsket hvert sekund, hvert åndedrag. Nå stod jeg på bakkenivå, tittet opp på det ruvende fjellet og mintes den jeg pleide å være. Jeg var borte. Allerede død. Som et fredløst gjenferd, mintes jeg et liv jeg pleide å ha. Et liv som pleide å være mitt. Et liv jeg pleide å elske.

Nå ble blikket mitt dratt ned i dragsuget igjen. Gleden min var borte. Den sprudlende personligheten min hadde forsvunnet. Jeg følte at jeg hadde en tumor i magen, som vokste seg større for hvert åndedrag. Ja, jeg hadde fysiske smerter. Utrolig at det går an.

Et par båter gled gjennom sundet i en jevn, rolig motordur. Sola ble reflektert i havet. Det glitret. Magisk. Dette var det peneste jeg visste. Men i dag var det der bare. Øynene mine så det, men kroppen og sinnet var på et helt annet sted. I en mørk kjeller eller på havets bunn. Et sted hvor hverken lys, farger eller følelser var å få tak i. Havet fikk vanligvis orden på tankene mine. Ikke i dag. Her stod jeg på et sted jeg elsket, med en person jeg elsket – og følte ingenting. Det var nå det for alvor gikk opp for meg, hvor dypt inne i depresjonen jeg virkelig var.

Jeg hadde tvunget meg opp hver dag for å stelle med hestene, selv om jeg holdt på å besvime av utmattelse og matmangel hver gang. Det kokte i hodet. Alt var så utmattende. Så tungt. Da jeg ikke var så dypt inne i depresjonen, kunne det hjelpe å klappe hestene, se en morsom film eller slå av en prat med noen jeg var trygg på. Nå maktet jeg ikke engang det. Å skulle snakke, var en kraftanstrengelse. Det brant i lungene, gjorde vondt å lage lyd. Alt ble for mye for meg. For intenst. Overveldende. Jeg lå bare som en ball i sengen. Visnet. Det føltes virkelig som jeg visnet. Maktet ikke engang å flytte blikket. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på å sovne, slik at jeg skulle slippe litt.

Jeg ville bare det.

Slippe.

Slippe å ha det så innmari vondt.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å dø heller.

Det er et umulig sted å befinne seg på – der hvor du hverken har lyst til å leve eller dø.

Nei, jeg ønsket ikke å dø. Men jeg ønsket å slippe å kjenne at jeg forsvant fra meg selv. Å miste glede for alt jeg elsket, føltes som store og vonde tap. Jeg kunne kjenne at jeg forsvant litt mer for hver dag. Jeg var ikke lenger meg, så hvem var jeg?

Hver gang noen la armene sine rundt meg og ga meg en klem, følte jeg for å dytte dem unna og beklage. «Nei, du må ikke være glad i meg» følte jeg for å si. For hvem var jeg. Ikke den de var glad i. Ikke den jeg selv hadde lært meg å være glad i. Jeg var bare en kropp som var forgiftet av noe mørkt. Noe som sakte men sikkert hadde overtatt alt. Etset bort meg og erstattet meg med seg selv. Ingen kunne bli glad i denne mørke hva det nå var som bodde inni meg. Denne sorte røyken, som hadde startet som en røykbombe i kjernen av magen min og spredt seg rundt, forurenset blodet i blodårene, forgiftet lungene og svekket ryggraden min. Ikke minst hadde denne svarte røyken lagt seg som en hinne rundt øynene mine. Jeg var nesten overrasket over at øynene mine fremdeles hadde en klar grønnblå farge, for alt de kunne se var fargeløst og trist. Jeg så ikke lenger verden slik den var. Alt jeg kjente og var glad i, hadde endret form til noe ukjent og skremmende. Jeg savnet sånn å føle glede. Jeg savnet å kjenne sommerfugler i magen min. Magen min var bare helt tom nå. Jeg var helt tom.

På dette punktet hjalp det ikke engang å vite at folk var glade i meg og at jeg var fryktelig glad i dem. Det var for smertefullt. Jeg døde inni meg selv og ingen kunne se det.

Den eneste grunnen til at jeg klamret meg fast den siste uka, var fordi at jeg hadde en legetime på fredagen. Jeg hadde bedt om hjelp og hjelp skulle jeg få, tenkte jeg. Dette skulle gå bra. Jeg så et lys i enden av tunnelen.

Så jeg fortsatte å puste.

Del 2 «Kvelden» kommer neste fredag.

Målet mitt med å dele mine vonde erfaringer, er å forsøke å skape mer kunnskap rundt psykiske lidelser. Alt er skremmende før vi vet noe om det. Fordommer bunner som regel i mangel på kunnskap. Hadde ikke andre sykdommer også vært fryktelig skremmende, dersom vi ikke visste noe om dem? Til og med nordlyset skremte folk før i tiden, før forskning kunne fortelle oss hva det var og at det ikke var ute etter oss. Det er jo typisk mennesker, at alt som er fremmed er skremmende. Derfor vil jeg gjerne bidra med å sette ord på en dyp depresjon og dermed kanskje spre litt kunnskap rundt temaet og forhåpentligvis gjøre det litt mer håndfast for noen. Folk flest blir jo mindre skremt av det som er håndfast.

Slik beskriver Norsk Psykologforening depresjon:

Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og nedstemtheten vi alle rammes av i løpet av livet.

Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen av verdi for oss. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon.

Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer.

En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. Personen blir gjerne selvkritisk og fokuserer ofte på tidligere nederlag og egen utilstrekkelighet. Passivitet og ubesluttsomhet er også vanlig, likeså kroppslige smerter og ubehag.

Mellom seks og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. En undersøkelse fra Oslo viste for eksempel at hver sjette person blir deprimert i løpet av livet. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner.

På grunn av utbredelsen har Verdens helseorganisasjon slått fast at depresjon er en av de ledende årsaker til sykdom i verden. Depresjon er en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykmelding og uførhet. Det er altså ikke bare store personlige lidelser og tap av livskvalitet forbundet med depresjon, men også omfattende økonomiske og samfunnsmessige omkostninger.

Kilde: http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-depresjon

Er ikke dette noe det er verd å prøve å tilegne seg mer kunnskap om, for de aller fleste av oss?

Legg igjen en kommentar