Ærlig talt, Hverdag

KVELDEN JEG TOK MITT EGET LIV

DEL 2/3 (Dagene før, Kvelden jeg tok mitt eget liv og Dagene etter).

At de som velger å avslutte livet er feige, at døden er en enkel utvei og at det er egoistisk å stikke ifra de du er glad i, er blant mange utsagn jeg har hørt med jevne mellomrom. Har nok uttalt noe lignende selv også, på den tiden jeg trodde jeg visste hva smerte var. Det virker som om dette er noe som har blitt sagt i generasjoner, bare for å legge enda mer lokk på det faktum at sinnet vårt kan bli sykt, på samme måte som ethvert annet organ.

Jeg kaldsvetter av å legge ut denne teksten. Den kommer fra et veldig ærlig og sårt sted i meg. Jeg deler den for oss som har banket på døren til den andre siden og for de som gikk gjennom og forsvant. For de som aldri fikk muligheten til å forklare at det ikke var et valg. Og for de som trenger å få en forklaring på det ufattelige. Det oppleves nok forskjellig for alle. Jeg kan dele det jeg opplevde. Håper at det å gi et innblikk i mine tanker og følelser gjennom det hele, vil få noen til å skjønne litt mer om hva det dreier seg om.

Døden er ikke en enkel utvei. Døden er konstant. En siste utvei.

Vil advare mot at teksten er sterk. Er du sårbar, kan det være lurt å la være å lese videre. Jeg ønsker ikke å trigge farlige følelser i noen.

Illustrasjonsbilde: «Falling into Depression» av  Zarina Situmorang.

 

10.03.17

 

Øynene mine åpner seg til en ny dag. Den tomme følelsen melder seg umiddelbart. Jeg legger meg over på siden og blir liggende slik og stirre tomt ut i luften alt for lenge, før jeg omsider kommer meg opp. Denne dagen har jeg ventet på. I dag skal jeg ikke bli nødt til å kjempe meg gjennom hele dagen på egenhånd. Jeg har prøvd å holde meg sterk så alt for lenge. Sanden i timeglasset mitt er i ferd med å renne ut. Orker ikke én kveld til av de jeg har hatt så mange av de siste månedene.

Bruker en liten evighet på å dusje og ordne meg. Utmattet i både kropp og sinn.

Sitter i bilen på parkeringsplassen utenfor legekontoret og observerer det ene minuttet slå i hjel det andre. Må snart få samlet meg nok til å gå inn. Jeg er redd. Overveldet. Har mest lyst til å låse meg inne i bilen og flykte til et fjernt sted. Til en fjern tid. Griper bilnøkkelen og stiger ut fra den nogen lunde trygge barrikaden min. Beina mine skjelver. Det er ubehagelig å gå. Føler at jeg når som helst kan miste balansen og falle.

Inne på venteværelset. Jeg hater dette stedet. Det er alt for trangt. Klaustrofobisk. Jeg slutter å puste. Kjenner blikk som gransker meg. De andre pasientene, som alle ser ut til å være i dårligere forfatning enn meg, lurer nok på hvorfor jeg er her. Typisk med nysgjerrighet i et lite samfunn. Ingen kan vite at denne dagen er det jeg som er mest døende av oss. Jeg står med en fot i graven. Den andre vakler.

Min egen ryggrad stikker meg i ryggen. Hendene mine er klamme. Vær så snill, få det overstått.

Inne hos legen. Håpefull. Det er krevende for en sterk personlighet å måtte be om hjelp. Tro meg. Jeg hadde ikke gjort det, dersom det ikke var nødvendig. Masken er på, det vet jeg. Forsøker å ta den av, men den har vært på så lenge at den har grodd fast i ansiktet mitt. Jeg er ikke lenger i stand til å uttrykke min egen smerte på andre måter enn med ord. Men legen hører ikke hvor høyt jeg egentlig skriker etter hjelp, med en lavmælt stemme. Har ikke nok krefter til å heve stemmen. Jeg får en kommentar på utseendet. Som et slag i magen. Så ubetydelig. Enda en bekreftelse på at det indre ikke betyr noe, om du har et ytre som kan virke tiltalende for mange. Det føles som et av de marerittene hvor jeg roper alt jeg kan, uten at det kommer en lyd.

Klokken tikker. Jeg får ingenting ut av denne timen. Denne praten som hadde vært den eneste motivasjonen gjennom flere motløse døgn med mye lidelse.

Noe slukner inni meg. Flammen min. Håpet. Bare røyk kan minne om at det fantes et lyspunkt i mørket.

«Da snakkes vi om en uke da. Så ringer du bare om du blir verre.» Blir verre, gjentok jeg i hodet. Jeg kan ikke bli verre. Men nå er jeg for motløs til å gjøre noe mer med det. Vil bare ut herfra. Bort. «Ja.» sier jeg bare, sender legen et lite smil, reiser meg og spaserer med lange steg ut av kontoret. Gjennom korridoren, venteværelset, ut en ny dør, ned et par trapper. Det føles som om veggene legger seg utover meg etterhvert som jeg går. Gulvet bølger seg under beina mine. Jeg må kaste opp. Kroppen er så tom at jeg skjelver. Noe stikker under brystkassen. Synet blir uklart, det prikker foran øynene mine. Hodet føles glovarmt.

Kjører rett hjem, uten å flytte blikket en eneste gang. Har ikke enset noe levende siden jeg forlot legekontoret. Ikke en sjel. Jeg er den eneste i hele verden nå. Alt er mørkt, dystert og livløst. Ensomt og skremmende.

Jeg må bedøve meg selv, tenker jeg. Kanskje følelsen blir svakere. Heller ren sprit inn i munnen og svelger det ned. Alkoholen svir i den tomme magen min. Men følelsen kommer klatrende opp, like fort. Jeg drikker mer. Og mer. Følelsen fortsetter å klatre. Som et stygt avskum, som vil ut. Det vil ut og det vil ødelegge meg på veien.

Setter på høy musikk, for å prøve å overdøve mine egne tanker. Stua er mørklagt, jeg har ikke slått på et eneste lys. Har ingen planer om å kose meg denne fredagskvelden.

Kun ikledd en rød blonde-bh og blå jeans, danser jeg vilt rundt til musikken. Eller, danse er kanskje feil å si. Alle bevegelsene mine er preget av desperasjon. Redsel. Jeg prøver å riste den altoppslukende følelsen av meg. Mister meg selv. Tonene ljomer i veggene. Ulyder. Musikk jeg egentlig liker, skjærer gjennom marg og bein. Skremmer meg. Stuen føles som et farlig sted. Kjøkkenet likedan. Jeg får øye på gjenskinnet av meg selv i vinduet. Øynene mine stirrer på meg, ville av redsel. Innser at det jeg er livredd for bare finnes inni meg, ikke i eller utenfor huset.

«Nå tar det meg. Å herregud, hjelp meg.» Tårene spretter. Jeg løper rundt meg selv. Stresser. Mørket inni meg tar over kroppen min. Sinnet mitt. Hele meg. Jeg har ikke noen krefter igjen til å holde det tilbake lenger. Noen, hjelp meg. Vær så snill. Det gjør så vondt. Så vondt i hele meg. Jeg brenner opp under huden min.

Tenker at hvis jeg kanskje kan føle noe fra utsiden, kan jeg glemme smerten på innsiden litt. Løper til kjøkkenet og griper fatt i en stor kniv. Legger knivbladet på innsiden av den ene underarmen min og lar det gli gjennom huden. Friskt blod renner nedover armen, ned i vasken. Blir nesten overrasket over å se at blodet mitt har en rød, frisk farge. «Å herregud» gråter jeg. Hikster. Gisper etter luft gjennom en alt for trang hals. Lager en ekkel lyd. Smertene inni meg er så store, at skadene på utsiden nesten ikke kjennes.

Titter opp på gjenskinnet av meg selv i vinduet igjen. Munnen er vidåpen, hodet tilter bakover. Ser på de fortapte øyene mine. Stivner i et øyeblikk. Nå er det absolutt. Jeg har tapt. I kveld skjer det, tenker jeg. Det jeg har prøvd å unngå så alt for lenge, men som jeg likevel har ventet på.

Så finner jeg en ny nødløsning. Smertestillende. Plutselig har jeg tømt to esker med smertestillende.

Mobilen min gløder. Usikker på hva jeg har lagt ut eller sendt til venner og bekjente. Virkeligheten er ikke lenger virkelig. En av mine beste venninner har sendt meg flere meldinger. En setning dirrer foran øynene mine. «Trenger du ambulanse?». Et lite håp blusser opp i meg. I noen små sekunder husker jeg mitt egentlige ønske. Jeg ønsket jo ikke å dø. Jeg ønsket å få hjelp. Og nå kommer jeg til å dø. Dersom jeg ikke rekker å svare, før telefonen faller ut av det slappe, skjelvende grepet mitt, finnes det ingen sjanser. Jeg falmer, bruker en liten evighet på å finne bokstavene. «Ja». Jeg finner ikke send-knappen med det første. Alkoholen og tablettene samarbeider om å fjerne meg fra virkeligheten. Så finner jeg send-knappen. Håper at jeg har gjort det riktig. Vi kjenner vel alle følelsen av å være så beruset, at man ikke vet om man har klart å håndtere sin egen mobil.

Sløv og panisk på samme tid. Som om jeg bare har hemmet meg selv, men gitt mer næring til det sorte hullet inni meg. Det spinner seg større, drar meg innover.

Nå står jeg foran speilet på badet. Ser på meg selv. Gråter høyt. Svart maskara i halve ansiktet. Den innvendige smerten overtar alt igjen. Den fryktelige følelsen sluker meg. Jeg makter ikke mer.

På dette tidspunktet endrer ønsket mitt seg. Nå ønsker jeg å dø. Nå er det å være i live så håpløst og smertefullt, at døden føles bedre. Vil bare få fred. Stanse smerten. I desperasjon roter jeg fram medisiner av ulike slag. Aner ikke hva de inneholder. Ser meg selv trykke store mengder piller ut fra brettene sine, samler dem sammen og kaster de inn i munnen. Svelger. Gjentar. Gjentar. Gjentar. Får lagt ut en liten hilsen til de jeg er glad i. Bruker en evighet på å formulere få ord. Så vet i det minste folk at de må skinne videre og at jeg elsker dem. Men nå holder det ikke lenger. All verdens kjærlighet, kan ikke stanse det som spiser seg gjennom meg nå.

Det piper i hodet. Jeg støtter meg med begge hender. Omgivelsene blir diffuse. Alt snurrer.

Ligger på badegulvet i armene til mamma. Slik jeg har ligget så mange ganger før. Liten og hjelpeløs. Likevel er alt annerledes denne gangen. Øynene hennes er stive av skrekk, stemmen desperat. Hun gjentar seg selv. Om og om igjen. Det samme stemmeleiet. De samme ordene. Full panikk. Jeg har lyst til å be henne om å ta det med ro. Si at det går fint. Jeg er ikke redd lengre. Men jeg er ikke i stand til å uttale ordene tydelig nok, selv om jeg forsøker flere ganger. Faller lengre og lengre bort. Kroppen min er som laget av gelé.

I det neste tydelige øyeblikket, henger jeg mellom et par ambulansearbeidere. De leder meg ut av huset, ut i natten. Dette husker jeg ikke selv, men jeg skal ha fått fram ordene «Men jeg vil jo ikke ha hjelp!». Heldigvis hadde jeg ingenting å stritte imot med.

Turen i sykebilen husker jeg bare små glimt av. De pratet sikkert til meg, men jeg husker hverken stemmer, ord eller ansikt.

Skarpt lys i ansiktet. Avkledd. Et stort team jobber rundt meg på alle kanter. Nålestikk. Høyt tempo. Spørsmål. Kommandoer. En sonde blir ført inn i munnen min og ned gjennom halsen. Jeg brekker meg. Så fører de den videre, ned i magesekken min. Det er ubehagelig, men de kunne nok ha skåret meg åpen, uten at det ville ha målt seg med smerten jeg føler inni meg. Magen min blir skyllet. Jeg ser piller komme opp gjennom en slange, på rekke og rad. Jeg hadde fått i meg mellom to og tre hundre piller, fikk jeg høre senere.

Så mange mennesker som jobber på høygir for å redde livet mitt, som jeg selv ville gjøre slutt på. Så fryktelig unødvendig at de kaster bort kvelden sin på meg, som ikke engang har lyst til å overleve, tenker jeg. Et par varme tårer renner nedover kinnene mine. Jeg vil bare slippe dette. «Er du lei deg fordi at du ikke fikk gjennomføre det?», spør en av personene rundt meg. Jeg nikker og feller et par tårer til.

Så føler jeg meg rolig. Kroppen slapper av.

En mannsstemme trenger seg gjennom underbevisstheten min. Drar meg bort fra det rolige stedet hvor jeg i et øyeblikk tillot meg å slappe av. «Se inn i øynene mine!». Noen rister i meg. Hvor alle hendene rundt meg befinner seg eller hva de driver med, enser jeg ikke. Alt jeg fokuserer på nå, er å få øyne mine til å slutte å rulle bakover. Forsøke å fokusere. Forsøke å finne blikket til legen. «Se inn i øynene mine! Øyekontakt!» Jeg ser tredobbelt. Alt beveger seg. Så finner jeg et par øyne å feste blikket ved. Husker ansiktet hans enda. Et vennlig ansikt. Noen som helt tydelig ønsket å redde et menneske som var knust av livet.

Iskald. Jeg var så kald.

Intensiv-avdelingen. Kroppen full av ledninger i forskjellige farger. Gjennomsiktige slanger leder noe flytende inn i kroppen min. Jeg vet ikke hva posene som henger bak meg og drypper inneholder. Men jeg bryr meg ærlig talt ikke så hardt heller. Føler meg ødelagt. Alt er ødelagt. Håpløsheten griper meg med all sin kraft. Jeg gråter.

Får stripset og bandasjert kuttene på armen min. Jeg føler meg motbydelig. Full av selvforakt.

En intens kvalme velter seg gjennom meg. «Må kaste opp» får jeg stotret fram, nesten målløs. Får et beger fremfor meg. Kvalmen bølger seg fra magen, opp gjennom spiserøret. Ut nærmest spruter det en tykk, svart masse. Svart som natten. «Er det kull?» spør den ene sykepleieren. «Ja» svarer den andre. Må ha et nytt beger. Fyller det med en kullsort, tykk masse. Har ikke fått med meg hva de har gitt meg eller hva jeg har fått fortalt. Jeg tror rett og slett at det er mine egne organer som har sviktet og som nå kommer opp og ut gjennom munnen min. Er det slik det ser ut, når organene dine svikter på grunn av forgiftning, tenker jeg.

Hele natten går med til å kaste opp. Kun svart masse. Det smaker mold. Fyller det ene begeret etter det andre. Det koker i kroppen min, samtidig som jeg fryser noe fryktelig. Gjennomsvett. Fullstendig utmattet. Jeg gråter. Orker ikke mer, holder ikke ut lenger. Vrir meg i sengen. Kanylen stikker meg i hånden, når jeg krøller meg sammen i enda en krampetrekning. Alle ledningene som er festet til kroppen min, tillater meg ikke å gjøre store bevegelser. En hånd stryker meg over håret «Stakkars liten…». Jeg skjønner ingenting. De er så snille mot meg. Jeg hadde en slags forventning om å bli behandlet med forakt. Slik jeg hadde gjort mot meg selv. Det blir jeg ikke. Men jeg fortjener ikke at de er så snille mot meg, tenker jeg.

Skjermen ved siden av senga viser at hjertet mitt slår, men jeg føler meg død. Jeg hadde tatt livet av meg selv. Det var bare det at andre hadde samarbeidet om å gripe fatt i det og å gi det tilbake til meg. Tiden står stille. Den stoppet en gang tidlig på dagen, da jeg satt i stolen inne hos legen og kjente håpet forsvinne. Jeg lurer på om tiden noen gang kommer til å bevege seg igjen.

Ta vare på hverandre og dere selv.

.

Illustrasjonsbildet er hentet herfra.

Fotograf: Kamilla Waagen.

6 Comments

  • Reply

    Drea

    april 1

    Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg vet hvordan du følte det. Klem.

  • Reply

    DKH

    april 1

    Vil bare si at dette er utrolig godt skrevet, jeg skulle gjerne visst hva som var utløser for din depresjon (hvis du er villig til å dele). Jeg har selv ikke vært lengre nede enn at jeg har hengt etter to fingre fra kanten av klippen så full forståelse for dine opplevelser kan jeg ikke si jeg har, men at du deler dine tanker hjelper mye. Igjen godt skrevet, takk.

    • Reply

      Hei,
      tusen takk for en god og oppløftende kommentar. Leit å høre at du selv har hengt på kanten, det unner jeg ingen. Har flere ganger hatt lyst til å skrive om det som fikk meg til å stenge av følelsene mine og ende opp i en dyp depresjon. Det som stanser meg er at det ville ha involvert andre mennesker, som nok ikke ønsker å bli skrevet om eller gjenkjent gjennom tekst. Jeg prøver å passe meg godt for å ikke skrive om noe som kan henge ut eller såre noen rundt meg.
      Håper det går bedre med deg, takker igjen for en fin kommentar.

  • Reply

    sjelemamma

    april 3

    Så utrolig sterkt ❤️ Jeg er glad du deler, så uvitende som meg kan prøve forstå at det er masse jeg aldri vil forstå. ❤️ Klem

Legg igjen en kommentar