Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

2 Comments

  • Reply

    Tina Ask

    juni 13

    Jeg beklager at du sliter med depresjon, jeg har selv en mor som sliter med det og vet litt hvordan det er. Du er heldig som har venner som strekker ut sine hender. Vær sterk og len deg på dine venner.

    Forresten, hvor er måne smykket ditt fra ?

    • Reply

      <3

      Månen er et anheng av sten som jeg kjøpte et sted på ferie for lenge siden. Så jeg husker dessverre ikke. Takk for en fin kommentar.

Legg igjen en kommentar