Borghild Terese Jørgensen

KJÆRE BLINDFOLDEDE HELSEVESEN

Over et halvt år har gått. Papirene mine har fortalt dere om et menneske som ga opp livet. Jeg har fortalt dere min historie. Spilt med åpne kort. For hva? For å underholde? Er det slik at når dere innimellom sitter igjen med svarteper, som dere vel gjør fra tid til annen, tenker at det ikke var noe dere kunne ha gjort annerledes? For vet dere hva, etter å selv ha blitt en håpløs vandrer som har falt ned i hvert eneste hull i det hullete systemet deres, vil jeg si dere dette. Jeg tror ikke på dere. Når et liv går tapt, tror jeg ikke at hver og en av dere gjorde jobben deres godt nok. Menneskelige feil forekommer, det forstår jeg. Men hvor mange svik per pasient er ok?

Aner dere hvor slitsomt det er å løpe fra dør til dør og banke på uten å få komme inn? Jeg tror ikke dere forstår. Imens dere ser alle andre veier, skyves deres jobb over på de jeg elsker mest og det føles helt jævlig. Uverdig.

Det er nå dere skulle ha sett meg, dere som har fortalt meg at jeg «ser så frisk ut» og at jeg “virker veldig oppegående”. Dere som har tenkt at jeg sikkert kan vente litt til. Dere skulle ha sett meg med hovne øyne etter å ha grått i flere timer. Dere skulle ha sett meg hengende over doskåla når kroppen min ikke vil ta til seg næring, fordi jeg blir dårlig av mine egne tanker. Et sinn tungt som bly og en samvittighet som gnager hjertet i fillebiter. Det handler ikke om å være klok eller dum. Det handler ikke om å være ustelt eller pyntet. Det handler om å være syk. Dette kan ramme hvem som helst av oss. Dere også.

Folk ønsker ikke å slite. Folk kjemper som bare faen. Det er ikke morsomt. Det er ikke spennende. Det er helt forferdelig.

Ja, det er nå dere skulle ha sett meg, her jeg ligger og føler at jeg ikke er verd livet og at livet ikke er verd meg. Måtte vinden snart skifte retning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: