Borghild Terese Jørgensen

DEN SOM LEVER

04:12

Undrer meg hvordan en myk madrass og ei god pute kan føles hard som betong. Tenker at jeg må snu meg over på ryggen, før jeg ligger skulderen min helt fordervet. Det blir med tanken. Om igjen og igjen. Tung som bly. Umulig å løfte en eneste kroppsdel. Skal jeg ligge slik i all evighet nå. Det føles slik.

Ønsker å kunne male med livlige farger. Varme farger. Alle du kjenner til og kanskje flere. Ønsker å kunne gripe fatt i noen av de vakre øyeblikkene som flyr forbi. Bare holde dem litt. De forsvinner alt for fort. Igjen står jeg med min dysterhet. Dragsuget som vrenger meg innover. Mørket jeg har forvillet meg inn i. Hvordan kunne jeg gå meg så vill. En liten tur kunne ha lært meg noe om livet og meg selv. Å miste retningssansen og veien tilbake har mest av alt vært ødeleggende.

Å, hvor jeg har lyst til å plukke blomster til dere. Sette sammen en herlig bukett. Speider utover enga. Det pleide å spire vakkert her, skjønner du. Akkurat nå kan jeg ikke finne så mye som et gulgrønt strå. Alt øyet treffer er grått. Grått etter alt som brant ned i fjor. Å, hvor jeg mye heller ønsker å spre glede til dere. Det var ikke aske jeg var på leting etter.

Om jeg ikke kan dele ut glede, kan jeg i det minste dele ut trøst? Si at,hei du, du er ikke alene. Jeg vet hvordan det føles. Vet hvordan det føles å svømme for langt ifra land. Vet hvordan det føles å drukne usett. Kan ikke love at alt blir bra. Det jeg vet er at jeg er i live til å skrive denne teksten. Du også, som sitter der og leser den. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at den eneste måten å få det godt på i livet, er å være i det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: