Borghild Terese Jørgensen

TIDSMASKINEN SKAL KUN BENYTTES NÅR DET ER HØYST NØDVENDIG

Å være klar over hvem jeg er, uten å være i stand til å leve som jeg behøver for å være meg, viser seg å være mer smertefullt enn å ikke vite.

Føler meg som en fugl med avskårne vinger. Ute av stand til å være den jeg er ment til å være.

Synker gjennom meg selv. Gjennom gulvet, gjennom bakken. Bort fra virkeligheten. Pulsen senker seg. Pusten blir roligere. Glir bort. Befinner meg i et fint minne. En ridetur. Ser for meg halve rideturen i hodet. Føles nesten virkelig. Som om det er nå.

En rask, likevel svevende galopp. Skogsveien vi forflytter oss bortover er omkranset av høye, grønne trær. Om sola står høyt på himmelen eller om regntunge skyer henger over oss, spiller ingen rolle. Jeg er lykkelig uansett. Vi velger en avstikker fra den trygge skogsveien. Oppover mot fjellet. Jevn stigning et lite stykke, før den kronglete veien blir så bratt at hesten må klatre. Kraftige bevegelser, nesten byks. En pustepause. Jeg legger meg framover, hviler hodet mitt mot hestenakken og lar hendene gli rundt den svette brystkassen hans. Blodet bruser gjennom årene mine. Her har jeg det som fisken i vannet. Det er her jeg hører til.

Klatreturen går videre. Terrenget endrer seg. Løfter blikket og lar det flyte fritt, idet vi legger skogen bak oss og vandrer inn i et åpent landskap. En ørn letter fra et gammelt, dødt tre og begynner å seile i ring over oss. Leppene mine blir trukket opp til et smil. Hele hjertet mitt smiler. Her er det bare oss. Vi er alene her oppe. Hesten, ørnen og meg. Bare natur. Kanskje står et par dyr i skjul og iakttar den merkelige skikkelsen vi må oppfattes som for dem.

Vi når toppen. Hesten puster tungt. Et belønnende klapp på halsen. Han pruster. Fornøyd med egen innsats. Dalen viser seg fremfor oss. Hesten stopper av seg selv og skuer utover. Den som påstår at hester ikke bryr seg om vakker utsikt, skulle ha sett Star nå. Men det trenger de ikke. Ingen trenger å se oss. Vi er lykkeligst slik, uten noe å bevise. Vel vitende om at vi begge føler på den samme følelsen. Frihet.

Nåtiden innhenter meg, drar meg bort fra det fine minnet. Føles som et smell i hodet. «Dette var før. Det er dette du har mistet.». Hjertet hamrer i brystet. Det svir i hals og hode, som om jeg har svelget noe etsende. Om det er slik at jeg har mistet dette for godt, vil jeg helst dø, tenker jeg. Hvem er jeg, uten alt som gjør meg til meg. Tanken klistrer seg fast som lim. Jeg blir ikke kvitt den. Det er den eneste tanken jeg klarer å tenke resten av kvelden. «Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre…»

Svartere enn svart. Mørkere enn mørkt. Grums. Alt er grums. Innsiden min finnes ikke. Nummen. Hvem er jeg, kom dere unna. Slutt å være glad i meg, slik at jeg kan få stikke herfra.

Den nye dagen kommer likevel. Katten stryker seg inntil meg. Hennes store, runde øyne møter mine hovne, slitne. Et øyeblikk føles det som om hun ser rett inn i tankene mine. Det føles som hun oppfatter desperasjonen og maktesløsheten i øynene mine. “Hva i all verden skal vi gjøre?” spør jeg katten, som om jeg forventer at hun skal si “Jo, nå skal du høre her…” og gi meg en oppklarende leksjon angående håndtering av livet. Jeg synker sammen ved kjøkkenbenken. Katten klatrer opp på fanget mitt. Å sitte på kjøkkengulvet med en malende katt på fanget, føles som det mest fornuftige jeg kan gjøre akkurat nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: