Borghild Terese Jørgensen

GODHET GÅR RUNDT

En kjæreste som er litt eldre enn meg, men mye eldre enn andre på samme alder. En som åpner døra for meg, holder hånden min i folkemengder og viser meg filmer i svart-hvitt…

I går kveld tente vi levende lys og lot filmen It’s a Wonderful Life underholde oss. Ikke bare underholde. Bevege. Det var så mye ved denne filmen som fikk meg til å kjenne på ulike følelser. Gjenkjente både meg selv og flere mennesker jeg har og har hatt rundt meg.

Filmen forteller om hvordan et ressurssterkt menneske kan vie hele seg selv og sitt liv til å holde andre fornøyde. Hvor usynlig det kan virke å gi litt til alle, i forhold til å gi alt til noe. Hvor raskt et godt menneske kan bli feiltolket og dyttet lengre ut mot kanten, dersom livet først begynner å rase sammen. Den viser hvordan problemer kan eskalere inne i hodet de slår rot i og i verste fall overta sinnet…Hvor likt menneskesinnet er et korthus. Ikke minst viser den betydningen hvert enkelt liv kan ha for andre.

Dersom du skal se noen julefilmer, vil jeg anbefale deg å ta med denne. Uansett årstid egentlig. Bare se den.

Jeg husker jeg pleide å stille meg spørsmålet:

«Hva har man egentlig igjen for å være så snill mot alle sammen, hele tiden?»

Jeg så alle innhente meg og gå forbi. De bygget livene sine med bitene de fikk utdelt hver dag og delte ut de som ble til overs. Jeg brukte opp alle bitene mine på andre og hadde ingen igjen til meg selv.

«Du blir den alle regner med. Den snille. Den som alltid er der. Alltid gir. Aldri krever tilbake. En som etter hvert blir tatt for gitt. Du blir bare den…» tenkte jeg.

Jeg falt oftere enn jeg kom meg helt på beina. “Slik går det om du gir så mye av deg selv, at du ikke har noe til overs.” Skulle ha lært meg å delegere. Gitt litt til meg, litt til dem.

Kvikksand opp til hoftene. Motløs. «Det er greit, jeg har gitt bort alt jeg er. Nå kan du komme og hente restene.”

Så kom alt tilbake til meg. Alt jeg hadde gitt opp gjennom årene. Kjærlighet, støtte og håp. Venner har fått sett meg på mitt verste, men likevel ikke gitt slipp. Det er venner for livet. De jeg har tatt i forsvar, forsvarer nå meg. Jeg har en hel hær rundt meg. En hær som gjør det mulig å balansere videre på denne linen livet er.

Kanskje føles det tidvis bortkastet å være snillere enn nødvendig. Men fortsett å hjelpe hverandre. Vis omtanke for nære og fremmede, store og små. Gjør stort og smått. Det betyr noe. Godhet går rundt, forsvinner ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: