Borghild Terese Jørgensen

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

OMSORG

Klokken 10:13 befant jeg meg midt i Kaibakken. Med lange steg stresset jeg avgårde til den avstressende massasjen min. Sola tittet fram gjennom en smal sprekk i det blågrå skylaget på himmelen. For første gang på alt for lenge, kunne jeg kjenne en god følelse av å gå ute blant allmennheten. Likevel kjente jeg knutene i nakken min stramme seg. Virvelvindene av angst raste rundt under huden. Når jeg går rundt i byen, opplever jeg det ofte som om at noen har tvunget på meg en alt for stram genser og knytt den opp i tillegg. En slags tvangstrøye, det er det mine egne skuldre føles som, der jeg føler meg som verdens mest utsatte.

Klokken 10:15 gikk jeg stille inn dørene hos C spa Buddakan. Som å entre en annen verden, idet døra bak meg lukket ute larmen fra byen. Rolig atmosfære. Avslappende musikk, hyggelige mennesker og et pent, stilrent lokale. Først nå innså jeg hvor stresset kroppen min var. Hvor stresset den har vært veldig, veldig lenge. Når var egentlig forrige gang jeg følte meg avslappet helt innerst inne? Jeg har vært elendig til å ta vare på meg selv det siste året. Å ta vare på seg selv handler om så mye mer enn å trene og spise sunt. Du tar ikke vare på deg selv, om du plasserer sjela di i et tomt venterom, fordi du vil være uforstyrret av dine egne følelser imens du gjør alt du tror er riktig og nødvendig. Jeg åpnet døra til den forsømte sjela mi, den dagen jeg med bøyd hode innså at jeg ikke kunne leve uten at den var på plass. Siden da har den begynt å gro på plass inni meg igjen, litt etter litt. Jeg kunne kjenne den gro litt i dag også.

Etter en nydelig avstressende aromaterapi med ansiktspleie, gikk jeg avslappet og fornøyd ut i det harde dagslyset igjen. Dagslys kan føles brutalt. Når sola står på sitt høyeste, er det vanskelig å smyge seg usett nedover gatene som et spøkelse. Men jeg opplevde det ikke like brutalt nå. Jeg var i kontakt med mitt indre. Vannet hadde stilnet. Endelig fikk jeg en følelse av selvsikkerhet igjen. Jeg var alene, ikke redd. Usminket, ikke naken.

Å ha en kjæreste som viser meg omtanke og kjærlighet, hjelper til at jeg sakte men sikkert får et ønske om å ta vare på meg selv igjen også. Litt etter litt begynner jeg å venne meg til tanken om at jeg kanskje fortjener å ha det godt, jeg også.

Takk for en fin dag.

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)

EMPATI

Bare store mennesker kan romme andre sine følelser
Du bør ikke forvente for mye av de mindre
ei heller klandre dem
de har simpelthen ikke plass.

Pust dypt, flytt blikket og la det gå.

“You can only understand people if you feel them in yourself.”

― John Steinbeck

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

KVELDEN JEG TOK MITT EGET LIV

DEL 2/3 (Dagene før, Kvelden jeg tok mitt eget liv og Dagene etter).

At de som velger å avslutte livet er feige, at døden er en enkel utvei og at det er egoistisk å stikke ifra de du er glad i, er blant mange utsagn jeg har hørt med jevne mellomrom. Har nok uttalt noe lignende selv også, på den tiden jeg trodde jeg visste hva smerte var. Det virker som om dette er noe som har blitt sagt i generasjoner, bare for å legge enda mer lokk på det faktum at sinnet vårt kan bli sykt, på samme måte som ethvert annet organ.

Jeg kaldsvetter av å legge ut denne teksten. Den kommer fra et veldig ærlig og sårt sted i meg. Jeg deler den for oss som har banket på døren til den andre siden og for de som gikk gjennom og forsvant. For de som aldri fikk muligheten til å forklare at det ikke var et valg. Og for de som trenger å få en forklaring på det ufattelige. Det oppleves nok forskjellig for alle. Jeg kan dele det jeg opplevde. Håper at det å gi et innblikk i mine tanker og følelser gjennom det hele, vil få noen til å skjønne litt mer om hva det dreier seg om.

Døden er ikke en enkel utvei. Døden er konstant. En siste utvei.

Vil advare mot at teksten er sterk. Er du sårbar, kan det være lurt å la være å lese videre. Jeg ønsker ikke å trigge farlige følelser i noen.

Illustrasjonsbilde: “Falling into Depression” av  Zarina Situmorang.

 

10.03.17

 

Øynene mine åpner seg til en ny dag. Den tomme følelsen melder seg umiddelbart. Jeg legger meg over på siden og blir liggende slik og stirre tomt ut i luften alt for lenge, før jeg omsider kommer meg opp. Denne dagen har jeg ventet på. I dag skal jeg ikke bli nødt til å kjempe meg gjennom hele dagen på egenhånd. Jeg har prøvd å holde meg sterk så alt for lenge. Sanden i timeglasset mitt er i ferd med å renne ut. Orker ikke én kveld til av de jeg har hatt så mange av de siste månedene.

Bruker en liten evighet på å dusje og ordne meg. Utmattet i både kropp og sinn.

Sitter i bilen på parkeringsplassen utenfor legekontoret og observerer det ene minuttet slå i hjel det andre. Må snart få samlet meg nok til å gå inn. Jeg er redd. Overveldet. Har mest lyst til å låse meg inne i bilen og flykte til et fjernt sted. Til en fjern tid. Griper bilnøkkelen og stiger ut fra den nogen lunde trygge barrikaden min. Beina mine skjelver. Det er ubehagelig å gå. Føler at jeg når som helst kan miste balansen og falle.

Inne på venteværelset. Jeg hater dette stedet. Det er alt for trangt. Klaustrofobisk. Jeg slutter å puste. Kjenner blikk som gransker meg. De andre pasientene, som alle ser ut til å være i dårligere forfatning enn meg, lurer nok på hvorfor jeg er her. Typisk med nysgjerrighet i et lite samfunn. Ingen kan vite at denne dagen er det jeg som er mest døende av oss. Jeg står med en fot i graven. Den andre vakler.

Min egen ryggrad stikker meg i ryggen. Hendene mine er klamme. Vær så snill, få det overstått.

Inne hos legen. Håpefull. Det er krevende for en sterk personlighet å måtte be om hjelp. Tro meg. Jeg hadde ikke gjort det, dersom det ikke var nødvendig. Masken er på, det vet jeg. Forsøker å ta den av, men den har vært på så lenge at den har grodd fast i ansiktet mitt. Jeg er ikke lenger i stand til å uttrykke min egen smerte på andre måter enn med ord. Men legen hører ikke hvor høyt jeg egentlig skriker etter hjelp, med en lavmælt stemme. Har ikke nok krefter til å heve stemmen. Jeg får en kommentar på utseendet. Som et slag i magen. Så ubetydelig. Enda en bekreftelse på at det indre ikke betyr noe, om du har et ytre som kan virke tiltalende for mange. Det føles som et av de marerittene hvor jeg roper alt jeg kan, uten at det kommer en lyd.

Klokken tikker. Jeg får ingenting ut av denne timen. Denne praten som hadde vært den eneste motivasjonen gjennom flere motløse døgn med mye lidelse.

Noe slukner inni meg. Flammen min. Håpet. Bare røyk kan minne om at det fantes et lyspunkt i mørket.

«Da snakkes vi om en uke da. Så ringer du bare om du blir verre.» Blir verre, gjentok jeg i hodet. Jeg kan ikke bli verre. Men nå er jeg for motløs til å gjøre noe mer med det. Vil bare ut herfra. Bort. «Ja.» sier jeg bare, sender legen et lite smil, reiser meg og spaserer med lange steg ut av kontoret. Gjennom korridoren, venteværelset, ut en ny dør, ned et par trapper. Det føles som om veggene legger seg utover meg etterhvert som jeg går. Gulvet bølger seg under beina mine. Jeg må kaste opp. Kroppen er så tom at jeg skjelver. Noe stikker under brystkassen. Synet blir uklart, det prikker foran øynene mine. Hodet føles glovarmt.

Kjører rett hjem, uten å flytte blikket en eneste gang. Har ikke enset noe levende siden jeg forlot legekontoret. Ikke en sjel. Jeg er den eneste i hele verden nå. Alt er mørkt, dystert og livløst. Ensomt og skremmende.

Jeg må bedøve meg selv, tenker jeg. Kanskje følelsen blir svakere. Heller ren sprit inn i munnen og svelger det ned. Alkoholen svir i den tomme magen min. Men følelsen kommer klatrende opp, like fort. Jeg drikker mer. Og mer. Følelsen fortsetter å klatre. Som et stygt avskum, som vil ut. Det vil ut og det vil ødelegge meg på veien.

Setter på høy musikk, for å prøve å overdøve mine egne tanker. Stua er mørklagt, jeg har ikke slått på et eneste lys. Har ingen planer om å kose meg denne fredagskvelden.

Kun ikledd en rød blonde-bh og blå jeans, danser jeg vilt rundt til musikken. Eller, danse er kanskje feil å si. Alle bevegelsene mine er preget av desperasjon. Redsel. Jeg prøver å riste den altoppslukende følelsen av meg. Mister meg selv. Tonene ljomer i veggene. Ulyder. Musikk jeg egentlig liker, skjærer gjennom marg og bein. Skremmer meg. Stuen føles som et farlig sted. Kjøkkenet likedan. Jeg får øye på gjenskinnet av meg selv i vinduet. Øynene mine stirrer på meg, ville av redsel. Innser at det jeg er livredd for bare finnes inni meg, ikke i eller utenfor huset.

«Nå tar det meg. Å herregud, hjelp meg.» Tårene spretter. Jeg løper rundt meg selv. Stresser. Mørket inni meg tar over kroppen min. Sinnet mitt. Hele meg. Jeg har ikke noen krefter igjen til å holde det tilbake lenger. Noen, hjelp meg. Vær så snill. Det gjør så vondt. Så vondt i hele meg. Jeg brenner opp under huden min.

Tenker at hvis jeg kanskje kan føle noe fra utsiden, kan jeg glemme smerten på innsiden litt. Løper til kjøkkenet og griper fatt i en stor kniv. Legger knivbladet på innsiden av den ene underarmen min og lar det gli gjennom huden. Friskt blod renner nedover armen, ned i vasken. Blir nesten overrasket over å se at blodet mitt har en rød, frisk farge. «Å herregud» gråter jeg. Hikster. Gisper etter luft gjennom en alt for trang hals. Lager en ekkel lyd. Smertene inni meg er så store, at skadene på utsiden nesten ikke kjennes.

Titter opp på gjenskinnet av meg selv i vinduet igjen. Munnen er vidåpen, hodet tilter bakover. Ser på de fortapte øyene mine. Stivner i et øyeblikk. Nå er det absolutt. Jeg har tapt. I kveld skjer det, tenker jeg. Det jeg har prøvd å unngå så alt for lenge, men som jeg likevel har ventet på.

Så finner jeg en ny nødløsning. Smertestillende. Plutselig har jeg tømt to esker med smertestillende.

Mobilen min gløder. Usikker på hva jeg har lagt ut eller sendt til venner og bekjente. Virkeligheten er ikke lenger virkelig. En av mine beste venninner har sendt meg flere meldinger. En setning dirrer foran øynene mine. «Trenger du ambulanse?». Et lite håp blusser opp i meg. I noen små sekunder husker jeg mitt egentlige ønske. Jeg ønsket jo ikke å dø. Jeg ønsket å få hjelp. Og nå kommer jeg til å dø. Dersom jeg ikke rekker å svare, før telefonen faller ut av det slappe, skjelvende grepet mitt, finnes det ingen sjanser. Jeg falmer, bruker en liten evighet på å finne bokstavene. «Ja». Jeg finner ikke send-knappen med det første. Alkoholen og tablettene samarbeider om å fjerne meg fra virkeligheten. Så finner jeg send-knappen. Håper at jeg har gjort det riktig. Vi kjenner vel alle følelsen av å være så beruset, at man ikke vet om man har klart å håndtere sin egen mobil.

Sløv og panisk på samme tid. Som om jeg bare har hemmet meg selv, men gitt mer næring til det sorte hullet inni meg. Det spinner seg større, drar meg innover.

Nå står jeg foran speilet på badet. Ser på meg selv. Gråter høyt. Svart maskara i halve ansiktet. Den innvendige smerten overtar alt igjen. Den fryktelige følelsen sluker meg. Jeg makter ikke mer.

På dette tidspunktet endrer ønsket mitt seg. Nå ønsker jeg å dø. Nå er det å være i live så håpløst og smertefullt, at døden føles bedre. Vil bare få fred. Stanse smerten. I desperasjon roter jeg fram medisiner av ulike slag. Aner ikke hva de inneholder. Ser meg selv trykke store mengder piller ut fra brettene sine, samler dem sammen og kaster de inn i munnen. Svelger. Gjentar. Gjentar. Gjentar. Får lagt ut en liten hilsen til de jeg er glad i. Bruker en evighet på å formulere få ord. Så vet i det minste folk at de må skinne videre og at jeg elsker dem. Men nå holder det ikke lenger. All verdens kjærlighet, kan ikke stanse det som spiser seg gjennom meg nå.

Det piper i hodet. Jeg støtter meg med begge hender. Omgivelsene blir diffuse. Alt snurrer.

Ligger på badegulvet i armene til mamma. Slik jeg har ligget så mange ganger før. Liten og hjelpeløs. Likevel er alt annerledes denne gangen. Øynene hennes er stive av skrekk, stemmen desperat. Hun gjentar seg selv. Om og om igjen. Det samme stemmeleiet. De samme ordene. Full panikk. Jeg har lyst til å be henne om å ta det med ro. Si at det går fint. Jeg er ikke redd lengre. Men jeg er ikke i stand til å uttale ordene tydelig nok, selv om jeg forsøker flere ganger. Faller lengre og lengre bort. Kroppen min er som laget av gelé.

I det neste tydelige øyeblikket, henger jeg mellom et par ambulansearbeidere. De leder meg ut av huset, ut i natten. Dette husker jeg ikke selv, men jeg skal ha fått fram ordene «Men jeg vil jo ikke ha hjelp!». Heldigvis hadde jeg ingenting å stritte imot med.

Turen i sykebilen husker jeg bare små glimt av. De pratet sikkert til meg, men jeg husker hverken stemmer, ord eller ansikt.

Skarpt lys i ansiktet. Avkledd. Et stort team jobber rundt meg på alle kanter. Nålestikk. Høyt tempo. Spørsmål. Kommandoer. En sonde blir ført inn i munnen min og ned gjennom halsen. Jeg brekker meg. Så fører de den videre, ned i magesekken min. Det er ubehagelig, men de kunne nok ha skåret meg åpen, uten at det ville ha målt seg med smerten jeg føler inni meg. Magen min blir skyllet. Jeg ser piller komme opp gjennom en slange, på rekke og rad. Jeg hadde fått i meg mellom to og tre hundre piller, fikk jeg høre senere.

Så mange mennesker som jobber på høygir for å redde livet mitt, som jeg selv ville gjøre slutt på. Så fryktelig unødvendig at de kaster bort kvelden sin på meg, som ikke engang har lyst til å overleve, tenker jeg. Et par varme tårer renner nedover kinnene mine. Jeg vil bare slippe dette. «Er du lei deg fordi at du ikke fikk gjennomføre det?», spør en av personene rundt meg. Jeg nikker og feller et par tårer til.

Så føler jeg meg rolig. Kroppen slapper av.

En mannsstemme trenger seg gjennom underbevisstheten min. Drar meg bort fra det rolige stedet hvor jeg i et øyeblikk tillot meg å slappe av. «Se inn i øynene mine!». Noen rister i meg. Hvor alle hendene rundt meg befinner seg eller hva de driver med, enser jeg ikke. Alt jeg fokuserer på nå, er å få øyne mine til å slutte å rulle bakover. Forsøke å fokusere. Forsøke å finne blikket til legen. «Se inn i øynene mine! Øyekontakt!» Jeg ser tredobbelt. Alt beveger seg. Så finner jeg et par øyne å feste blikket ved. Husker ansiktet hans enda. Et vennlig ansikt. Noen som helt tydelig ønsket å redde et menneske som var knust av livet.

Iskald. Jeg var så kald.

Intensiv-avdelingen. Kroppen full av ledninger i forskjellige farger. Gjennomsiktige slanger leder noe flytende inn i kroppen min. Jeg vet ikke hva posene som henger bak meg og drypper inneholder. Men jeg bryr meg ærlig talt ikke så hardt heller. Føler meg ødelagt. Alt er ødelagt. Håpløsheten griper meg med all sin kraft. Jeg gråter.

Får stripset og bandasjert kuttene på armen min. Jeg føler meg motbydelig. Full av selvforakt.

En intens kvalme velter seg gjennom meg. «Må kaste opp» får jeg stotret fram, nesten målløs. Får et beger fremfor meg. Kvalmen bølger seg fra magen, opp gjennom spiserøret. Ut nærmest spruter det en tykk, svart masse. Svart som natten. «Er det kull?» spør den ene sykepleieren. «Ja» svarer den andre. Må ha et nytt beger. Fyller det med en kullsort, tykk masse. Har ikke fått med meg hva de har gitt meg eller hva jeg har fått fortalt. Jeg tror rett og slett at det er mine egne organer som har sviktet og som nå kommer opp og ut gjennom munnen min. Er det slik det ser ut, når organene dine svikter på grunn av forgiftning, tenker jeg.

Hele natten går med til å kaste opp. Kun svart masse. Det smaker mold. Fyller det ene begeret etter det andre. Det koker i kroppen min, samtidig som jeg fryser noe fryktelig. Gjennomsvett. Fullstendig utmattet. Jeg gråter. Orker ikke mer, holder ikke ut lenger. Vrir meg i sengen. Kanylen stikker meg i hånden, når jeg krøller meg sammen i enda en krampetrekning. Alle ledningene som er festet til kroppen min, tillater meg ikke å gjøre store bevegelser. En hånd stryker meg over håret «Stakkars liten…». Jeg skjønner ingenting. De er så snille mot meg. Jeg hadde en slags forventning om å bli behandlet med forakt. Slik jeg hadde gjort mot meg selv. Det blir jeg ikke. Men jeg fortjener ikke at de er så snille mot meg, tenker jeg.

Skjermen ved siden av senga viser at hjertet mitt slår, men jeg føler meg død. Jeg hadde tatt livet av meg selv. Det var bare det at andre hadde samarbeidet om å gripe fatt i det og å gi det tilbake til meg. Tiden står stille. Den stoppet en gang tidlig på dagen, da jeg satt i stolen inne hos legen og kjente håpet forsvinne. Jeg lurer på om tiden noen gang kommer til å bevege seg igjen.

Ta vare på hverandre og dere selv.

.

Illustrasjonsbildet er hentet herfra.

Fotograf: Kamilla Waagen.

DAGENE FØR

DEL 1/3 (Dagene før, Kvelden og Dagene etter). Alle bildene i innlegget er tatt fra disse dagene jeg skriver om her.

De siste månedene hadde vært fryktelig vonde. Alt jeg hadde følt var en blanding av sorg, tomhet, utmattelse og angst, uansett hva jeg drev med. Våknet hver dag med den samme følelsen jeg hadde sovnet med. Det føltes uutholdelig. Kroppen kjentes tung. Måtte bruke et par timer for å mobilisere nok krefter til å komme meg ut av senga, selv om jeg var lys våken og virkelig prøvde. For jeg la meg ikke ned for å gi opp. Jeg kjempet. Jeg skulle jo overvinne dette. Bli lykkelig igjen.

Sakte men sikkert hadde jeg mistet all livsgnist. Hadde båret på så mye, så lenge. Jeg var sliten. Fryktelig sliten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle orke mer. Det eneste skillet mellom livet og døden, var et lite håp. En liten flamme, som flakket og ble litt blekere for hver dag som gikk. Jeg begynte å bli redd for at den skulle slokne.

 

Øynene mine gled over horisonten, der hvor himmel møtte hav. Lyseblått gikk over i mørkeblått og rolig møtte urolig. Et slikt syn hadde alltid fremkalt mange følelser i meg. Nå følte jeg ingenting. Jeg forsøkte å føle noe, forsøkte å drømme meg bort i det endeløse synet. Men blikket mitt ble bare dratt nedover. Bort fra der himmelen møtte havet, ned til dit havet møtte hardt berg. Der hvor bølgene ikke fikk rulle lenger, men knustes til skum og forsvant i den store massen. Mistet sin kraft. Slik jeg hadde gjort. Jeg følte at jeg ble dratt ned mot dypet. Kanskje jeg bare skulle forsvinne der nede, slik bølgene gjorde. Kanskje det var slik det var ment. Det føltes som en invitasjon.

Det var ikke slik at jeg hadde lyst til å dø. Det var ingenting jeg heller ville, enn å leve og ha det bra. Jeg ønsket å oppleve og utforske, le og føle. Men det var nettopp det. Jeg følte ikke lenger. Ingenting annet enn vonde følelser og smerte.

Jeg løftet blikket og så mot sola. Den blendet meg. Sved i øyene. Lyset var for skarpt for meg på dagtid. Kveldene var for mørke og skumle. Alt imellom var tyngende.

Svimmelheten meldte seg nok en gang. Det prikket foran øyene mine og jeg måtte finne noe å støtte meg til, for å gjenvinne balansen. Den stakkars kroppen min hadde tæret på seg selv i det siste. Det ga meg ikke mening å spise mat. Hva skulle jeg med energi, jeg levde jo ikke uansett. Hadde ikke lyst til å fôre det som spiste meg opp fra innsiden. For nei, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte, enn så lenge. Var bare et sted å bo, for det som hadde bosatt seg i kroppen og sinnet mitt. Det var helt grusomt.

Tvang blikket mitt mot fjellet, der hvor jeg hadde tilbakelagt så mange fine turer. Både sammen med andre og alene. Kroppen min hadde vært så sterk, sinnet så entusiastisk. Jeg hadde løpt opp fjellsiden. Jeg var så sterk. Sterkere enn de fleste. Da jeg nådde toppen, hadde jeg sittet lenge og speidet utover horisonten. Drømt meg bort. Jeg hadde elsket hvert sekund, hvert åndedrag. Nå stod jeg på bakkenivå, tittet opp på det ruvende fjellet og mintes den jeg pleide å være. Jeg var borte. Allerede død. Som et fredløst gjenferd, mintes jeg et liv jeg pleide å ha. Et liv som pleide å være mitt. Et liv jeg pleide å elske.

Nå ble blikket mitt dratt ned i dragsuget igjen. Gleden min var borte. Den sprudlende personligheten min hadde forsvunnet. Jeg følte at jeg hadde en tumor i magen, som vokste seg større for hvert åndedrag. Ja, jeg hadde fysiske smerter. Utrolig at det går an.

Et par båter gled gjennom sundet i en jevn, rolig motordur. Sola ble reflektert i havet. Det glitret. Magisk. Dette var det peneste jeg visste. Men i dag var det der bare. Øynene mine så det, men kroppen og sinnet var på et helt annet sted. I en mørk kjeller eller på havets bunn. Et sted hvor hverken lys, farger eller følelser var å få tak i. Havet fikk vanligvis orden på tankene mine. Ikke i dag. Her stod jeg på et sted jeg elsket, med en person jeg elsket – og følte ingenting. Det var nå det for alvor gikk opp for meg, hvor dypt inne i depresjonen jeg virkelig var.

Jeg hadde tvunget meg opp hver dag for å stelle med hestene, selv om jeg holdt på å besvime av utmattelse og matmangel hver gang. Det kokte i hodet. Alt var så utmattende. Så tungt. Da jeg ikke var så dypt inne i depresjonen, kunne det hjelpe å klappe hestene, se en morsom film eller slå av en prat med noen jeg var trygg på. Nå maktet jeg ikke engang det. Å skulle snakke, var en kraftanstrengelse. Det brant i lungene, gjorde vondt å lage lyd. Alt ble for mye for meg. For intenst. Overveldende. Jeg lå bare som en ball i sengen. Visnet. Det føltes virkelig som jeg visnet. Maktet ikke engang å flytte blikket. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på å sovne, slik at jeg skulle slippe litt.

Jeg ville bare det.

Slippe.

Slippe å ha det så innmari vondt.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å dø heller.

Det er et umulig sted å befinne seg på – der hvor du hverken har lyst til å leve eller dø.

Nei, jeg ønsket ikke å dø. Men jeg ønsket å slippe å kjenne at jeg forsvant fra meg selv. Å miste glede for alt jeg elsket, føltes som store og vonde tap. Jeg kunne kjenne at jeg forsvant litt mer for hver dag. Jeg var ikke lenger meg, så hvem var jeg?

Hver gang noen la armene sine rundt meg og ga meg en klem, følte jeg for å dytte dem unna og beklage. «Nei, du må ikke være glad i meg» følte jeg for å si. For hvem var jeg. Ikke den de var glad i. Ikke den jeg selv hadde lært meg å være glad i. Jeg var bare en kropp som var forgiftet av noe mørkt. Noe som sakte men sikkert hadde overtatt alt. Etset bort meg og erstattet meg med seg selv. Ingen kunne bli glad i denne mørke hva det nå var som bodde inni meg. Denne sorte røyken, som hadde startet som en røykbombe i kjernen av magen min og spredt seg rundt, forurenset blodet i blodårene, forgiftet lungene og svekket ryggraden min. Ikke minst hadde denne svarte røyken lagt seg som en hinne rundt øynene mine. Jeg var nesten overrasket over at øynene mine fremdeles hadde en klar grønnblå farge, for alt de kunne se var fargeløst og trist. Jeg så ikke lenger verden slik den var. Alt jeg kjente og var glad i, hadde endret form til noe ukjent og skremmende. Jeg savnet sånn å føle glede. Jeg savnet å kjenne sommerfugler i magen min. Magen min var bare helt tom nå. Jeg var helt tom.

På dette punktet hjalp det ikke engang å vite at folk var glade i meg og at jeg var fryktelig glad i dem. Det var for smertefullt. Jeg døde inni meg selv og ingen kunne se det.

Den eneste grunnen til at jeg klamret meg fast den siste uka, var fordi at jeg hadde en legetime på fredagen. Jeg hadde bedt om hjelp og hjelp skulle jeg få, tenkte jeg. Dette skulle gå bra. Jeg så et lys i enden av tunnelen.

Så jeg fortsatte å puste.

Del 2 «Kvelden» kommer neste fredag.

Målet mitt med å dele mine vonde erfaringer, er å forsøke å skape mer kunnskap rundt psykiske lidelser. Alt er skremmende før vi vet noe om det. Fordommer bunner som regel i mangel på kunnskap. Hadde ikke andre sykdommer også vært fryktelig skremmende, dersom vi ikke visste noe om dem? Til og med nordlyset skremte folk før i tiden, før forskning kunne fortelle oss hva det var og at det ikke var ute etter oss. Det er jo typisk mennesker, at alt som er fremmed er skremmende. Derfor vil jeg gjerne bidra med å sette ord på en dyp depresjon og dermed kanskje spre litt kunnskap rundt temaet og forhåpentligvis gjøre det litt mer håndfast for noen. Folk flest blir jo mindre skremt av det som er håndfast.

Slik beskriver Norsk Psykologforening depresjon:

Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og nedstemtheten vi alle rammes av i løpet av livet.

Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen av verdi for oss. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon.

Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer.

En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. Personen blir gjerne selvkritisk og fokuserer ofte på tidligere nederlag og egen utilstrekkelighet. Passivitet og ubesluttsomhet er også vanlig, likeså kroppslige smerter og ubehag.

Mellom seks og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. En undersøkelse fra Oslo viste for eksempel at hver sjette person blir deprimert i løpet av livet. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner.

På grunn av utbredelsen har Verdens helseorganisasjon slått fast at depresjon er en av de ledende årsaker til sykdom i verden. Depresjon er en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykmelding og uførhet. Det er altså ikke bare store personlige lidelser og tap av livskvalitet forbundet med depresjon, men også omfattende økonomiske og samfunnsmessige omkostninger.

Kilde: http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-depresjon

Er ikke dette noe det er verd å prøve å tilegne seg mer kunnskap om, for de aller fleste av oss?