Borghild Terese Jørgensen

KJÆRLIGHETSTATOVERING

“Out The Blue”

Out the blue you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me

Every day I thank the Lord and Lady
For the way that you came to me
Anyway it had to be two minds
One destiny

All my life’s been a long slow knife
I was born just to get to you
Anyway I survived long enough
To make you my wife

Like a U.F.O. you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me”

– John Lennon

Så har jeg fått gravert inn et hjerte i huden over mitt venstre ribben. Et hjerte hvor røde roser omkranser tre ord som sier mer enn tusen ord for meg. Denne tatoveringen representerer hva kjærligheten har betydd for meg, gjennom mitt livs hardeste kamp. Kjæresten min, som fikk det til å blomstre masse følelser inne i det tomme skallet mitt, har reddet livet mitt bare ved å være den han er. Om ikke det er verd en tatovering, når man allerede har tatoveringer og planer om flere, er vel ikke noe det. Det føles bare riktig.

Lenge leve kjærligheten.

ER DET FRED Å FÅ

Ny morgen. Våkner opp med tankekjør. Sola skinner, Ro ute, rolig inne. Kaos i hodet. Håpløshet. Nærvær. Hva er det som plager deg. Ingenting. Gråtkvalt. Smil. Tårer i øynene. Trygghet. Jeg elsker deg. Frykt. Hjernen tar fyr. Pust. Tenk rasjonelt, du forvirrer deg selv. Gi deg selv litt fred, virkeligheten er ikke så vond som du tror akkurat nå.

Redsel, kjærlighet, trygget, så forbanna lykkelig jeg er nå, så miserabel jeg tror jeg dør. Latter. Tårer. Opp og ned. Frem og tilbake. Pågangsmot, svakhet. Ingen balanse, kun ytterpunkter. Slitsomt. Det blir bedre. Det har allerede blitt bedre. Vær sterk. Vær svak. Vær ærlig. Ha tillit.

Dette skal gå bra. Livet skal gå bedre nå.

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.

TROLLSTIGEN

For en nydelig natur vi har. Blir helt bergtatt.

Fin helg på besøk hos Eirin i Isfjorden. Høye fjell, fossefall og grønne elver fortryllet denne jenta fra havet. Behøver ikke å reise langt for å se en helt annen type natur enn du normalt er omgitt av. Mangfold er vakkert.

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

DAGENE KOMMER OG GÅR

Balanserer forsiktig rundt. Ser dagene passere. Fokuserer fullt og helt på å holde meg på beina. De slitne beina. Har ikke overskudd til å falle og reise meg mer. Å balansere på denne måten, livredd for å snuble, er ikke å leve.

Klappet hestene mine ute i solskinnet i dag. Følte den myke pelsen deres under fingertuppene mine. Det var fint. Jeg er så lei av papirer og styr. Lei av mine egne problemer. Deilig de stundene jeg glemmer det hele om situasjonen min. Om så bare for noen sekunder. Det er dyrebare stunder. Lykkelige øyeblikk.

Kjærligheten til de to hestene mine stikker så dypt. Blir varm så snart jeg får øye på dem. Gleder meg til jeg får nok energi til å skape enda flere fine minner sammen med dem. Frisk luft og hest, det er jo det som er livet.

EN SOLSKINNSDAG

De gode dagene…

Jeg skal tappe disse gode følelsene, latteren og smilene på glass, lagre dem på et trygt sted og finne dem fram når himmelen oppleves tung og truende.

Midt oppi alt det tunge, føler jeg så dypt og inderlig at jeg er velsignet med så mange gode, fine mennesker i livet mitt. Størst av alt er kjærligheten. Kjærligheten til alt som får hjertet til å blomstre.

OMSORG

Klokken 10:13 befant jeg meg midt i Kaibakken. Med lange steg stresset jeg avgårde til den avstressende massasjen min. Sola tittet fram gjennom en smal sprekk i det blågrå skylaget på himmelen. For første gang på alt for lenge, kunne jeg kjenne en god følelse av å gå ute blant allmennheten. Likevel kjente jeg knutene i nakken min stramme seg. Virvelvindene av angst raste rundt under huden. Når jeg går rundt i byen, opplever jeg det ofte som om at noen har tvunget på meg en alt for stram genser og knytt den opp i tillegg. En slags tvangstrøye, det er det mine egne skuldre føles som, der jeg føler meg som verdens mest utsatte.

Klokken 10:15 gikk jeg stille inn dørene hos C spa Buddakan. Som å entre en annen verden, idet døra bak meg lukket ute larmen fra byen. Rolig atmosfære. Avslappende musikk, hyggelige mennesker og et pent, stilrent lokale. Først nå innså jeg hvor stresset kroppen min var. Hvor stresset den har vært veldig, veldig lenge. Når var egentlig forrige gang jeg følte meg avslappet helt innerst inne? Jeg har vært elendig til å ta vare på meg selv det siste året. Å ta vare på seg selv handler om så mye mer enn å trene og spise sunt. Du tar ikke vare på deg selv, om du plasserer sjela di i et tomt venterom, fordi du vil være uforstyrret av dine egne følelser imens du gjør alt du tror er riktig og nødvendig. Jeg åpnet døra til den forsømte sjela mi, den dagen jeg med bøyd hode innså at jeg ikke kunne leve uten at den var på plass. Siden da har den begynt å gro på plass inni meg igjen, litt etter litt. Jeg kunne kjenne den gro litt i dag også.

Etter en nydelig avstressende aromaterapi med ansiktspleie, gikk jeg avslappet og fornøyd ut i det harde dagslyset igjen. Dagslys kan føles brutalt. Når sola står på sitt høyeste, er det vanskelig å smyge seg usett nedover gatene som et spøkelse. Men jeg opplevde det ikke like brutalt nå. Jeg var i kontakt med mitt indre. Vannet hadde stilnet. Endelig fikk jeg en følelse av selvsikkerhet igjen. Jeg var alene, ikke redd. Usminket, ikke naken.

Å ha en kjæreste som viser meg omtanke og kjærlighet, hjelper til at jeg sakte men sikkert får et ønske om å ta vare på meg selv igjen også. Litt etter litt begynner jeg å venne meg til tanken om at jeg kanskje fortjener å ha det godt, jeg også.

Takk for en fin dag.

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)