Borghild Terese Jørgensen

DAGENE FØR

DEL 1/3 (Dagene før, Kvelden og Dagene etter). Alle bildene i innlegget er tatt fra disse dagene jeg skriver om her.

De siste månedene hadde vært fryktelig vonde. Alt jeg hadde følt var en blanding av sorg, tomhet, utmattelse og angst, uansett hva jeg drev med. Våknet hver dag med den samme følelsen jeg hadde sovnet med. Det føltes uutholdelig. Kroppen kjentes tung. Måtte bruke et par timer for å mobilisere nok krefter til å komme meg ut av senga, selv om jeg var lys våken og virkelig prøvde. For jeg la meg ikke ned for å gi opp. Jeg kjempet. Jeg skulle jo overvinne dette. Bli lykkelig igjen.

Sakte men sikkert hadde jeg mistet all livsgnist. Hadde båret på så mye, så lenge. Jeg var sliten. Fryktelig sliten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle orke mer. Det eneste skillet mellom livet og døden, var et lite håp. En liten flamme, som flakket og ble litt blekere for hver dag som gikk. Jeg begynte å bli redd for at den skulle slokne.

 

Øynene mine gled over horisonten, der hvor himmel møtte hav. Lyseblått gikk over i mørkeblått og rolig møtte urolig. Et slikt syn hadde alltid fremkalt mange følelser i meg. Nå følte jeg ingenting. Jeg forsøkte å føle noe, forsøkte å drømme meg bort i det endeløse synet. Men blikket mitt ble bare dratt nedover. Bort fra der himmelen møtte havet, ned til dit havet møtte hardt berg. Der hvor bølgene ikke fikk rulle lenger, men knustes til skum og forsvant i den store massen. Mistet sin kraft. Slik jeg hadde gjort. Jeg følte at jeg ble dratt ned mot dypet. Kanskje jeg bare skulle forsvinne der nede, slik bølgene gjorde. Kanskje det var slik det var ment. Det føltes som en invitasjon.

Det var ikke slik at jeg hadde lyst til å dø. Det var ingenting jeg heller ville, enn å leve og ha det bra. Jeg ønsket å oppleve og utforske, le og føle. Men det var nettopp det. Jeg følte ikke lenger. Ingenting annet enn vonde følelser og smerte.

Jeg løftet blikket og så mot sola. Den blendet meg. Sved i øyene. Lyset var for skarpt for meg på dagtid. Kveldene var for mørke og skumle. Alt imellom var tyngende.

Svimmelheten meldte seg nok en gang. Det prikket foran øyene mine og jeg måtte finne noe å støtte meg til, for å gjenvinne balansen. Den stakkars kroppen min hadde tæret på seg selv i det siste. Det ga meg ikke mening å spise mat. Hva skulle jeg med energi, jeg levde jo ikke uansett. Hadde ikke lyst til å fôre det som spiste meg opp fra innsiden. For nei, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte, enn så lenge. Var bare et sted å bo, for det som hadde bosatt seg i kroppen og sinnet mitt. Det var helt grusomt.

Tvang blikket mitt mot fjellet, der hvor jeg hadde tilbakelagt så mange fine turer. Både sammen med andre og alene. Kroppen min hadde vært så sterk, sinnet så entusiastisk. Jeg hadde løpt opp fjellsiden. Jeg var så sterk. Sterkere enn de fleste. Da jeg nådde toppen, hadde jeg sittet lenge og speidet utover horisonten. Drømt meg bort. Jeg hadde elsket hvert sekund, hvert åndedrag. Nå stod jeg på bakkenivå, tittet opp på det ruvende fjellet og mintes den jeg pleide å være. Jeg var borte. Allerede død. Som et fredløst gjenferd, mintes jeg et liv jeg pleide å ha. Et liv som pleide å være mitt. Et liv jeg pleide å elske.

Nå ble blikket mitt dratt ned i dragsuget igjen. Gleden min var borte. Den sprudlende personligheten min hadde forsvunnet. Jeg følte at jeg hadde en tumor i magen, som vokste seg større for hvert åndedrag. Ja, jeg hadde fysiske smerter. Utrolig at det går an.

Et par båter gled gjennom sundet i en jevn, rolig motordur. Sola ble reflektert i havet. Det glitret. Magisk. Dette var det peneste jeg visste. Men i dag var det der bare. Øynene mine så det, men kroppen og sinnet var på et helt annet sted. I en mørk kjeller eller på havets bunn. Et sted hvor hverken lys, farger eller følelser var å få tak i. Havet fikk vanligvis orden på tankene mine. Ikke i dag. Her stod jeg på et sted jeg elsket, med en person jeg elsket – og følte ingenting. Det var nå det for alvor gikk opp for meg, hvor dypt inne i depresjonen jeg virkelig var.

Jeg hadde tvunget meg opp hver dag for å stelle med hestene, selv om jeg holdt på å besvime av utmattelse og matmangel hver gang. Det kokte i hodet. Alt var så utmattende. Så tungt. Da jeg ikke var så dypt inne i depresjonen, kunne det hjelpe å klappe hestene, se en morsom film eller slå av en prat med noen jeg var trygg på. Nå maktet jeg ikke engang det. Å skulle snakke, var en kraftanstrengelse. Det brant i lungene, gjorde vondt å lage lyd. Alt ble for mye for meg. For intenst. Overveldende. Jeg lå bare som en ball i sengen. Visnet. Det føltes virkelig som jeg visnet. Maktet ikke engang å flytte blikket. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på å sovne, slik at jeg skulle slippe litt.

Jeg ville bare det.

Slippe.

Slippe å ha det så innmari vondt.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å dø heller.

Det er et umulig sted å befinne seg på – der hvor du hverken har lyst til å leve eller dø.

Nei, jeg ønsket ikke å dø. Men jeg ønsket å slippe å kjenne at jeg forsvant fra meg selv. Å miste glede for alt jeg elsket, føltes som store og vonde tap. Jeg kunne kjenne at jeg forsvant litt mer for hver dag. Jeg var ikke lenger meg, så hvem var jeg?

Hver gang noen la armene sine rundt meg og ga meg en klem, følte jeg for å dytte dem unna og beklage. «Nei, du må ikke være glad i meg» følte jeg for å si. For hvem var jeg. Ikke den de var glad i. Ikke den jeg selv hadde lært meg å være glad i. Jeg var bare en kropp som var forgiftet av noe mørkt. Noe som sakte men sikkert hadde overtatt alt. Etset bort meg og erstattet meg med seg selv. Ingen kunne bli glad i denne mørke hva det nå var som bodde inni meg. Denne sorte røyken, som hadde startet som en røykbombe i kjernen av magen min og spredt seg rundt, forurenset blodet i blodårene, forgiftet lungene og svekket ryggraden min. Ikke minst hadde denne svarte røyken lagt seg som en hinne rundt øynene mine. Jeg var nesten overrasket over at øynene mine fremdeles hadde en klar grønnblå farge, for alt de kunne se var fargeløst og trist. Jeg så ikke lenger verden slik den var. Alt jeg kjente og var glad i, hadde endret form til noe ukjent og skremmende. Jeg savnet sånn å føle glede. Jeg savnet å kjenne sommerfugler i magen min. Magen min var bare helt tom nå. Jeg var helt tom.

På dette punktet hjalp det ikke engang å vite at folk var glade i meg og at jeg var fryktelig glad i dem. Det var for smertefullt. Jeg døde inni meg selv og ingen kunne se det.

Den eneste grunnen til at jeg klamret meg fast den siste uka, var fordi at jeg hadde en legetime på fredagen. Jeg hadde bedt om hjelp og hjelp skulle jeg få, tenkte jeg. Dette skulle gå bra. Jeg så et lys i enden av tunnelen.

Så jeg fortsatte å puste.

Del 2 «Kvelden» kommer neste fredag.

Målet mitt med å dele mine vonde erfaringer, er å forsøke å skape mer kunnskap rundt psykiske lidelser. Alt er skremmende før vi vet noe om det. Fordommer bunner som regel i mangel på kunnskap. Hadde ikke andre sykdommer også vært fryktelig skremmende, dersom vi ikke visste noe om dem? Til og med nordlyset skremte folk før i tiden, før forskning kunne fortelle oss hva det var og at det ikke var ute etter oss. Det er jo typisk mennesker, at alt som er fremmed er skremmende. Derfor vil jeg gjerne bidra med å sette ord på en dyp depresjon og dermed kanskje spre litt kunnskap rundt temaet og forhåpentligvis gjøre det litt mer håndfast for noen. Folk flest blir jo mindre skremt av det som er håndfast.

Slik beskriver Norsk Psykologforening depresjon:

Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og nedstemtheten vi alle rammes av i løpet av livet.

Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen av verdi for oss. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon.

Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer.

En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. Personen blir gjerne selvkritisk og fokuserer ofte på tidligere nederlag og egen utilstrekkelighet. Passivitet og ubesluttsomhet er også vanlig, likeså kroppslige smerter og ubehag.

Mellom seks og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. En undersøkelse fra Oslo viste for eksempel at hver sjette person blir deprimert i løpet av livet. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner.

På grunn av utbredelsen har Verdens helseorganisasjon slått fast at depresjon er en av de ledende årsaker til sykdom i verden. Depresjon er en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykmelding og uførhet. Det er altså ikke bare store personlige lidelser og tap av livskvalitet forbundet med depresjon, men også omfattende økonomiske og samfunnsmessige omkostninger.

Kilde: http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-depresjon

Er ikke dette noe det er verd å prøve å tilegne seg mer kunnskap om, for de aller fleste av oss?

NÅR DØDEN BLIR ET ALTERNATIV

Vi blir opplyst om hvor mange det er som omkommer i trafikken hver år. Det er mye fokus på hvor mange det er som blir tatt av kreft eller andre fysiske sykdommer. Hvor ofte hører vi egentlig om hvor mange det er som begår selvmord? Eller som jeg heller vil si – blir drept av psykiske lidelser. Jeg følte nemlig ikke at det var jeg som forsøkte å drepe meg den kvelden. Det var ikke jeg, som elsker å løpe i fjellet og å stelle med hestene mine. Det var ikke jeg, som ler så kraftig at jeg mister balansen og som stille ønsker meg noe hver gang jeg ser et stjerneskudd. Nei, det var ikke jeg som forsøkte å ta livet mitt – det var depresjonen min.

590 mennesker i Norge tok i 2015 sitt eget liv. (Kilde: Dødsårsaksregisteret). 

590 mennesker. Individer med et bankende hjerte, en tenkende hjerne…1 menneske, 1 liv – ganger 590. Ifølge Folkehelseinstituttet kan man anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er høye tall. Spesielt for et lite og rikt land, med et i utgangspunktet godt helsetilbud. Verdens lykkeligste land…

I USA viser tall at det er flere som dør av selvmord, enn det er som dør i trafikken. Er ikke det verd å ofre noen tanker?

Det er viktig å se at dette ikke bare er tall. Det er døtre og sønner, kjærester, ektefeller, mødre og fedre, en venn…Noens noen.

Bloggen har ligget langt fremme i hodet mitt, helt siden jeg våknet opp omgitt av hvitt, full av ledninger. Smerten rev og slet i meg, både i kropp og sinn. Jeg hadde gitt opp. Herregud, jeg hadde gitt opp. Jeg hadde forsøkt å forsvinne. Jeg som skulle vise alle at dette skulle gå fint.

Skulle jeg bare stikke fra bloggen, som hadde holdt meg oppe så lenge? Den som hadde betydd mest for meg, i en forferdelig mørk og vond periode av livet mitt. Jeg tenkte det en stund. At jeg bare skulle forsvinne herfra, ikke komme tilbake mer. Jeg ante jo ikke hvor jeg skulle begynne, hvordan jeg skulle forklare eller hvor mye jeg skulle fortelle…

Men skulle ikke jeg kjempe for åpenhet? Skulle ikke jeg være den som fortalte den brutale sannheten, den som blottet innsiden min, for å kjempe for alle i samme situasjon? Da hadde det blitt for dumt om jeg skulle forsvinne, når det virkelig gikk skeis. For det gjorde det. Det ble svartere enn svart og jeg holdt på å dø av det.

Jeg har ikke tenkt å forlate skipet nå. Det tok litt tid for å bli sterk nok, men endelig er jeg tilbake. Jeg står her ved roret og er klar for å fortelle.

I løpet av den nærmeste fremtiden, vil jeg jobbe med å få ut tre forskjellige innlegg:

“Dagene før”, “Kvelden” og “Dagene etter”.

Dette er brutale saker. Det er tungt å skrive om og det er helt sikkert tungt å lese om, spesielt for de som står meg nær. Dersom du føler at dette blir for tungt å lese om, får jeg be deg om å ikke klikke deg inn hit, med hensyn til deg selv. For dette er en kamp jeg kjenner at jeg må kjempe.

For å unngå å bli fullstendig ødelagt av depresjonen og angsten, har jeg forsøkt å finne en mening i at jeg skulle få det så innmari vondt inni meg. Og midt oppi alt det vonde, har jeg funnet meningen med det. Jeg har blitt tildelt denne tunge depresjonen for å formidle. Jeg må bruke evnen min til å sette ord på følelser, til å legge opp til åpenhet og forståelse. Samfunnet har, slik jeg ser det, kommet seg litt over det med at det er tabu å slite psykisk. Men forståelsen mangler enda. Og det er helt forståelig! Dette er større enn oss og som med annen sykdom, kan vi ikke bare dytte det under en stol og forvente at det forsvinner. Det er vanskelig å forstå, til og med for oss som opplever det. Likevel er det slik at det er lettere å prøve å forstå, dersom noen forteller. Det skal jeg gjøre.

Den dagen jeg blir borte fra denne verdenen, om forhåpentligvis mange år og et levd liv, håper jeg at jeg har gjort noe som har endret noe. Jeg håper at jeg har klart å utrette noe som vil gjøre kampen for de som kommer etter meg, litt lettere. Jeg håper at flere kan åpne øynene og jeg håper at det blir slått mer ring rundt andre, enn det ble gjort rundt meg. Jeg ønsker at de som ber om hjelp skal bli hørt og at de som ikke ber om hjelp skal bli sett. Det er mitt største ønske. Jeg vet nå hvor fælt det er og jeg unner ingen å ha det så vondt.

BYGD FOR Å BREKKE

“Jeg tror ikke jeg var skapt til å tåle så mye. Jeg tror ikke jeg var ment til å overleve alt jeg har kommet meg gjennom. Vet at mange har kommet seg gjennom verre hendelser enn hva jeg har gått gjennom. Men de var satt sammen for å klare det. De var sterke i utgangspunktet. Det var ikke jeg. Jeg var mild. Som den første solstrålen som finner veien over en fjelltopp og får skinne litt, før den forsvinner i det sterke lyset av sin egen opprinnelse.

Jeg tror jeg lever på overtid, som et blekgult blad som klamrer seg fast til treet sitt og ikke vil gi slipp, fordi det har et vakt minne om hvor fint livet var på de gode dagene med solskinn og fuglekvitter.”

“Kan du ikke finne en eneste grunn til at du skal ha gått gjennom alt? At du har blitt sterk, kanskje? Tøff, rustet til å tåle mye?”

“Jeg føler meg ikke sterk. Jeg har brekt uten å fullstendig gro, så mange ganger at jeg kan knuses av den minste ting.

…Men empati. Det har jeg fått mye av. Litt for mye for mitt eget beste, egentlig. Kanskje dét er grunnen. Kanskje den som sitter og trekker i trådene setter sårbare vesener i vanskelige posisjoner, for å skape noen som dypt og inderlig klarer å leve seg inn i andre sin smerte? Noen som virkelig forstår?”

“Det er en fin teori.”

“Men hvis det er slik empater skapes, må det jo skapes forferdelig mange? Man klarer jo ikke å gå gjennom et helt liv på egne brukne bein og med punkterte lunger, med andre sine sorger på ryggen i tillegg? Jeg har prøvd å beskytte meg, prøvd å skape en barriere. Men hver gang jeg selv får det vondt, faller jo denne barrieren ned med et brak og alt slipper gjennom.”

“Kanskje du har rett. Kanskje noen er bygd for å brekkes. Men det vet vi ikke. Så du må bare kjempe videre. Alt vil gi mening til slutt. Det er jeg helt sikker på.”

Øynene mine gjenspeiler havet jeg sitter og ser ut over. En bølge skvulper over, salt vann renner nedover kinnet mitt. Føler at jeg i ferd med å dø innvendig og at den delen av meg som gjorde meg i stand til å føle glede er den første som har visnet. Et lite vindpust treffer meg i ryggen. Ta med deg de visne delene av meg. Sett noe av meg fri fra denne kroppen. Dette sinnet føles som et fengsel som står og brenner opp innenfor murene sine.

STILLNESS

/Dirty Pretty Things.

Som et spøkelse av meg selv, vandrer jeg rundt i en lett morgenkåpe. Sorte blonder. Sort er den eneste fargen som ikke blender øynene mine. Den føles rolig, behagelig. Som natten. Absorberende. Jeg kan liksom forsvinne. Det er fint.

Barbeint over gulvet, gjennom solstrålene som skinner inn gjennom vinduene. Tenk at noe kan stråle så kraftig at det holder liv i alt annet.

Jeg går ikke – flyter, svever. Er ikke i kontakt med gulvet. Tyngdekraften har gitt slipp på meg. Jeg eksisterer, men er ikke levende. Et tomt skall, en skygge av det som pleide å være et veldig levende menneske. Latter, varme og iver – hvor ble det av.

Sola lager levende tegninger på huden min. Jeg lar fingrene gli nedover armen min, hvor strålene treffer. Lyset fra strålene danser. Det er vakkert. Sola er vakker. Naturen er vakker. Livet er også ganske vakkert. Må bare finne tilbake det som pleide å bo og skape liv inne i dette tomme skallet.

NÅR ALT INNI DEG VISNER

Jeg vandrer langs en sti jeg allerede har tråkket opp
Jeg har kvistet trærne og dyttet bort de aller største steinene
Men det er iskaldt, samtidig som det føles som jeg brenner opp fra innsiden
Lungene fylles med noe annet enn oksygen
Synet er uklart, slørete

Vet at denne stien går gjennom et helvete
av mørke og smerte
den føles alt for lang å gå

Men jeg vet at den ender et sted
Jeg vet at jeg kommer fram, hvis jeg bare fortsetter å gå
Må ignorere de blødende sårene under føttene
man får ikke med seg tursko hit

Det er som å være halvvåken i en vond drøm du har hatt før
Du vet hva som skjer og du forsøker iherdig å våkne
uten hell
Men selv om du ikke klarer å våkne nå
selv om du er redd og du vet at det som kommer er svært ubehagelig
Vet du innerst inne
At dette ikke er virkeligheten
Du kommer til å våkne.

.

(Misforstå meg rett, en depresjon er like virkelig som alzheimers og kreft. Det er også en av grunnene til at jeg synes det er viktig med mer åpenhet rundt det – også når man er i det og ikke bare når man har kommet seg gjennom det.)

Hodet mitt står i fyr og flamme. Kroppen skjelver. Hendene er så ustødige at jeg sliter med å kneppe igjen skjorta mi.

Gamle minner har klart å dirke opp låsen på safen jeg hadde stengt dem inn i. Nå flyter de gjennom kroppen min som gift.

Jeg ser inn i fire uforstående øyne og forsøker å forklare hvordan det er:

“Det kjennes ut som om hele verden gir etter under beina mine og drar meg med ned i dragsuget.”

Jeg kan romantisere melankolske følelser. Jeg kan romantisere tristhet, vemod og smerte. Men jeg kan ikke romantisere en depresjon. En depresjon er ikke vakker, på noen måte. Det finnes ikke farger å male med. Bare svart – og hvis du er heldig, litt grå. Det finnes ikke spenning å krydre med. Alt er dødt. Angsten står for krydderet og det krydderet er så sterkt at jeg tror hjertet skal stoppe i meg. Det er ikke pent det heller.

Hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å havne her igjen. Ikke langt nede. Virkelig. Men her er jeg og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke ignorere det. Jeg gjennom det. Selv om jeg ikke har lyst. Må mobilisere krefter jeg føler jeg ikke har.

Igjen.

Grunnen til at det føles så naturlig for meg å være åpen om dette, er at jeg har vært her før…Og funnet tilbake til gleden og livet. Jeg vet at det er mulig å få det godt igjen. Så hvis det er flere som befinner seg her nede i dette mørke dypet – ta meg i hånden og bli med meg opp. Jeg kan ikke løfte deg, har ikke nok krefter til å dytte deg. Klarer såvidt å bære meg selv. Har tidligere prøvd å tenne andre sine lys, med min lille flamme. Det har bare ført til at min flamme selv har sloknet. Men jeg er her og jeg kan fortelle deg at det finnes håp. Jeg vet er det er for mørkt her nede til å få øye på en stige. Men den finnes.
Og vi må klatre.

ANGSTEN

Åpner øynene og kjenner umiddelbart
Faen, her er den følelsen igjen
Hele livet føles plutselig så uklart

Hjertet hamrer i brystet, slår alt for hardt
Prøver å trekke pusten
Alt føles uvirkelig og rart

Sola titter inn på rommet
Jeg som elsker sola
I dag får den meg til å føle meg enda mer forkommet

Forteller meg selv at «Det du tenker nå, stemmer ikke»
Kroppen min tror den er i fare
Alt inni meg skriker “Du må stikke!”
Måtte dette bare ikke vare

Mobilen ligger og lyser mot meg
Enda et tapt anrop
Magen min knyter seg

Grepet av en panikk som ikke gir noen mening.

“Vær så snill, la meg slippe å ha det sånn”
Alt jeg vil er å ha det godt
Jeg er for godt kjent der nede i dypet, helt på bånn
Det er ikke et sted man vil være
Tungt å puste, vanskelig å sove
Gir slipp på alt av selvtillit, fornuft og ære
Ikke følg etter meg hit, det må du love

Mørket inni meg spiser meg levende
“Ikke nå igjen”
Dette mørket er så altoverskyggende
Vent på meg i lyset, min venn

Vil bare pakke en bag og flykte min vei
Men du vet
Du kan ikke flykte fra noe som bor inni deg

Vet at jeg skal reise meg på nytt
Må bare puste, gjenvinne balanse
Slutte å være så jævlig forknytt
Bare vent, en dag snart vil du atter en gang se meg danse

Sånn er det i dag.
I morgen er det kanskje bedre.

MAN KAN BLI KALD AV EN KLEM

“…Du kjenner det på måten han holder rundt deg på. Man klemmer som om man ikke vil gi slipp, dersom det er ekte…”

Gutten jeg satt sammen med på et utested i stedet for deg, så på meg med et sikkert blikk. “Du kjenner det. Helt sikkert.”

Jeg kom hjem til deg. Du kom gående imot meg, blikket festet dypt inne i øynene mine og gjorde meg liten igjen – slik du alltid gjorde. “Din lille, snille…”. Du kunne få meg til og gjøre hva faen du ville.

“Nå må jeg kjenne etter” tenkte jeg… Du la armene dine rundt meg, ga slipp. Et eller annet inni meg løsnet og sank ned i magen min. Innvendig skrek jeg etter å bare være omfavnet av deg bare litt lenger. Bare deg. Bare litt. Bare hold meg. Bare litt. Bare litt lenger.

Hadde blitt kald under huden. Utvendig var jeg varm og rolig. Du trodde fremdeles at jeg ikke visste. Jeg visste.

Hadde du holdt et par sekunder lenger, kunne du ha lurt meg her også.

Hvor ofte gidder jeg å lese samme bok flere ganger? Aldri, mer eller mindre. Jeg tror det har skjedd én gang.

Vår historie er også den samme hver gang jeg gjennomlever den inne i hodet mitt. Den samme historien, hver jævla gang. Den som først får det til å kile i magen og som får munnen til å smile, før smilet brått faller ned og stikket i magen kommer like brått og kvalmende hver gang. I min tykke, uferdige bok med mange kapitler, har jeg satt meg fast i kapittelet om deg. Har levd mer enn noen sinne, opplevd så mye nytt og spennende. Og likevel, blar jeg tilbake og leser hele historien om oss på nytt, selv om jeg vet hva som skjer. Den var så fantastisk. Bare synd at den var så alt for fantastisk til å være sann.