Borghild Terese Jørgensen

NÅR NÅTID OG FORTID FORVEKSLES

Virkelighetsfjern.

Hva er jeg?

Redd for å miste vettet.

Jeg er sliten. Lei av å ha det slik. Lei av å ikke ha med meg hodet.

I det ene øyeblikket har jeg det greit. Tenker at livet tross alt er fint. Føler meg heldig. Så skjer det et eller annet som får det til å eksplodere i følelsessenteret mitt. Skal så lite til. Et ansikt som minner om et annet, en lyd, ei lukt eller et spesielt stemmeleie. I det samme øyeblikket som inntrykket treffer sansene mine, faller jeg. Som å gå med en ladet pistol rettet mot tinningen til enhver tid. Vel vitende om at den når som helst kan gå av. Like klar over at jeg ikke vil rekke å reagere før kula sitter i hodet mitt. Virkelighet, tid og sted blir uklart. Jeg befinner meg brått i fortiden. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker på hendelser som har skjedd. Jeg gjennomlever dem på nytt.

Om ingen drar meg ut av denne tilstanden, kan den vare en god stund. Filmen på lerretet innenfor øynene mine snurrer og snurrer. Hjertet hamrer og tårene renner i en jevn strøm. Kroppen føles like fjern som omgivelsene. Det eneste jeg kjenner tydelig er hodet mitt, som føles alt for trangt og alt for varmt.

Når jeg endelig innser at jeg ikke befinner meg i hendelsene som har satt seg i kroppen min, kan en følelse av trygghet begynne å spre seg. Samtidig som jeg gjenvinner pusten og er glad for at fortid er fortid og nåtid en ny, annen tid, kommer en ny følelse krypende. En følelse jeg forsøker å dytte på avstand. En redsel jeg tenker sitter ganske sterkt i de fleste av oss. Redselen for å bli gal.

Jeg har faktisk spurt et par profesjonelle rett ut, om jeg er i ferd med å bli gal. Når jeg glipper virkelighetsoppfatningen så kraftig som jeg gjør når jeg får flashbacks, føles det slik. Mister man vettet, mister man jo alt, tenker jeg. Det blir et totalt tap. Heldigvis har jeg blitt beroliget med at jeg hverken har mistet eller er i ferd med å miste vettet. Tvert imot er det helt normalt for oss som sliter med posttraumatisk stress å få slike opplevelser og tanker og følelser som følger med.

Gleder meg til å komme i gang med behandling. Har ventet så lenge. Gått på autopilot i et tåkete landskap. Gleder meg til å forhåpentligvis kunne finne tilbake til tryggheten i meg selv. Har ikke ord for hvor mye jeg savner å være en person jeg selv kunne stole på. Det gjør så vondt å plutselig føle seg så utrygg inne i seg selv. Grusomt å frykte sitt eget hode mer enn noe annet.

Stoler du nok på ditt eget sinn, til å føle at du er trygg for deg selv? Da vil jeg at du skal sette pris på det i dag.

MORGENTIMER

Duften av kaffe.
Båttrafikk utenfor vinduet.
En god kjæreste.
Stillhet.
Jazz, inspirasjon…

Den kreative hjernen begynner å våkne til liv i disse omgivelsene. Deilig. Angsten bruser under overflaten. Prøver å holde den på avstand. Trekke pusten dypt. Få med meg de små øyeblikkene. Her og nå. Puste, lese, lytte, elske, smake. Flyte med. Akseptere.

ESKIL

Vrir meg rundt i senga igjen. Klokka er 04:20. Jeg får ikke sove. Første natta uten deg på ganske lenge og senga føles alt for stor. Griper etter mobilen som ligger på nattbordet, vil sende deg ei melding. Like før jeg rekker tak i den, lyser skjermen opp. “Eskil skriver…”. Vi får ikke sove uten hverandre. Jeg åpner laptopen og skriver om deg, imens du skriver til meg…

Jeg må lukke den gamle boka mi og starte på en helt ny. Nullstille meg, alle mine fordommer og forventninger. Du knuser jo den ene etter den andre likevel. Takk og pris.

For bare noen måneder siden var livet mitt på mange måter over. Jeg stod ikke lenger i stormen. Jeg lå langt til sjøs, ute i et illsint hav. Ble slengt rundt av bølgene. Den påfølgende bølgen mer kraftfull og brutal enn den forrige. Luften ble slått ut av lungene mine og erstattet av iskaldt vann. Viljen min hadde gitt opp. Kroppen hadde fått beskjed om å slutte å kjempe. Fortapt. Fantes ingen vei tilbake. Den eneste veien var å synke enda lengre ned i dypet. Drukne. Ingen lysstråler nådde hit ned. Ingen farger, ingen følelser. Bare mørkt og kaldt. Jeg var nummen. Alene.

Mange hadde prøvd å komme seg ut til meg. Ingen nådde fram. Så, på det tidspunktet jeg hadde ventet det minst, grep to sterke hender tak i meg. Et fast grep. Forsiktig dro du meg i land. Pustet luft i lungene mine, varmet den frosne kroppen og ga næring til den uthulte magen min.

Med varsomhet stablet du meg på beina. Så falt jeg for deg og du tok imot.

Du er alt jeg har lengtet etter, alt jeg har manglet. Du fyller tomrommet i hjertet mitt og gir meg trygghet til å slappe av. Om jeg skal beskrive deg, kan jeg nok bli sittende lenge. Du er så nydelig, både utvendig og innvendig. Du er morsom, smart, klassisk, spennende, interessant og godhjertet. Du behandler andre mennesker godt og meg som ei dronning. Jeg som hverken trodde på forelskelse eller kjærlighet, sitter nå med en sommerfuglkoloni i magen og er kvalm av forelskelse. Har lyst til å tilbringe hvert sekund sammen med deg. Dessuten kjenner jeg det dypt inni meg, at dette er mer enn en forelskelse. Du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt og den kommer alltid til å tilhøre deg.

En av de få morgenene jeg våknet uten deg, våknet jeg med en mørk sky over hodet. Inni hodet. Jeg ble liggende i senga, lammet av mine egne miserable tanker og følelser. Dysterheten hadde dratt dagens krefter ut av kroppen allerede før dagen hadde begynt. Så dukket du opp i tankene mine, slik du som regel gjør. Jeg så for meg ansiktet ditt. Smilet ditt. Når du smiler bredt, slik at du viser de fine, hvite tennene dine. Når de store, brune øynene smalner litt og et par smilerynker strekker seg ut mot det mørke håret ditt. Dette er ekte lykke for meg. Kommer den dype latteren trillende i tillegg, kan du banne på at jeg selv sitter med et teit smil rundt munnen og med stjerner i øynene. Din lykke er min lykke. Jeg har det godt når du har det godt. Det er kjærlighet i sin reneste form. Minnet om smilet ditt løftet humøret mitt til en høyde hvor jeg hadde det ganske alright. Plutselig føltes det greit å stå opp og vandre inn i en ny dag.

Jeg har oppdaget at «hjem» ikke er et sted på kartet. «Hjem» er der hvor du kan være deg selv fullt ut, på godt og vondt. «Hjem» er noe du alltid ønsker å vende tilbake til. “Hjem” er selve grunnmuren i livet. Du er mitt hjem. Det er til deg jeg ønsker å komme krypende, når jeg behøver å gråte etter at verden har behandlet meg dårlig. Jeg som knapt har felt en tåre fremfor andre mennesker i mitt liv, gråter meg nå tom imot den deilige brystkassen din. Du er den første jeg vil løpe til om jeg bærer på gode nyheter eller bare vil overøse noen med kjærlighet og glede. Du er latter og tårer, glede og sorg. Hele følelsesspekteret. Det som hadde sluttet å fungere i meg. Før jeg møtte deg fantes det ikke forskjell på natt og dag. Alt var mørkt og dystert. Ingenting kunne få meg til å føle noe. Så kom du og fikk meg til å føle alt.

Hvileløs hadde jeg vandret rundt så lenge. Fikk aldri fred. Plaget både dag og natt. Hele livet mitt har vært preget av søvnvansker. Ingen sovemedisin har vært virkningsfull nok. Redd for å sovne, redd for å slippe kontrollen. Frykt for å være sårbar. Så sovnet jeg i armene dine, på et av våre første møter. Fullt påkledd. Ikke en eneste sovetablett. Ingen alkohol. Ingenting annet enn trygghet. En trygghet jeg aldri før har følt. Hele kroppen min, som hadde vært i helspenn så lenge, tillot seg å slappe helt av. Det sier ganske mye.

Alle de sene kveldene med episoder av Twin Peaks eller en fin film på skjermen…Alt du har vist meg. Du har mye å lære meg, mye å tilby. Så mye mer enn du selv aner.

Hvert øyeblikk i ditt nærvær, er øyeblikk med mening. Et par kopper kaffe om morgenen, hvor radioen er eneste lydkilde og vi bare veksler et par blikk og noen smil innimellom. Stillhet sammen med deg er noe helt annet enn stillhet noe annet sted. Alt er noe annet sammen med deg.

Du ble den første jeg sa ordene “Jeg elsker deg” til. Ord som veier tungt for meg. De kommer ikke lett.

I skrivende stund begynte “Out the blue” av John Lennon å spille fra spillelista mi. Teksten foran øynene mine blir med ett uklar. Et par krokodilletårer triller nedover hvert sitt kinn og lander i fanget mitt. Denne sangen har blitt spilt om og om igjen etter at du sendte den til meg. Så beskrivende.

Noen dager er jeg svak. Syk, sliten og lei. Noen dager er jeg håp- og motløs. På disse dagene klarer jeg ikke å være alt jeg ønsker å være for deg. Disse dagene som før pleide å være hverdagen min, er nå heldigvis i fåtall, etter at du kom inn i livet mitt. Det er nesten på magisk vis, at du legger merke til det hver gang sinnet mitt mørkner og sjøen min blir røff. Måten du håndterer meg på er også tett på magisk.

Du danser med demonene mine til de ikke makter å plage meg mer.

På alle de andre dagene, hvor jeg er meg selv, lover jeg at jeg skal være alt du fortjener at jeg er. Jeg ønsker å være en du kan lene deg på. En du vet alltid vil ta imot deg med åpne armer, selv i stunder hvor veien vår er krunglete og utfordrende. Jeg ønsker å få deg til å føle den tryggheten og kjærligheten du fortjener. Selv om jeg ofte kan være svak i mine egne problemer, kjenner jeg at jeg kan mobilisere umenneskelige krefter for deg. For deg vil jeg stanse tiden om jeg må. Jeg skal ære deg og verne om deg. Det er oss nå.

Nå kan jeg besvare spørsmålet jeg før pleide å betvile. Nå kan jeg bekrefte at ekte kjærlighet finnes. Og den er så innmari god, at selv den mest plagede sjel kan oppleve å være både lykkelig og til stede.

Eskil, jeg elsker deg med hele meg. Elsker deg som jeg aldri har elsket før. Det vi har er noe helt spesielt, noe andre ikke kan forstå. Noe andre ikke behøver å forstå. Hånd i hånd med deg føler jeg at jeg kan klare hva som helst. Vi skal klare alt.

Gleder meg til fremtiden vår.

Klem, Borghild Terese.

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

KVELDEN JEG TOK MITT EGET LIV

DEL 2/3 (Dagene før, Kvelden jeg tok mitt eget liv og Dagene etter).

At de som velger å avslutte livet er feige, at døden er en enkel utvei og at det er egoistisk å stikke ifra de du er glad i, er blant mange utsagn jeg har hørt med jevne mellomrom. Har nok uttalt noe lignende selv også, på den tiden jeg trodde jeg visste hva smerte var. Det virker som om dette er noe som har blitt sagt i generasjoner, bare for å legge enda mer lokk på det faktum at sinnet vårt kan bli sykt, på samme måte som ethvert annet organ.

Jeg kaldsvetter av å legge ut denne teksten. Den kommer fra et veldig ærlig og sårt sted i meg. Jeg deler den for oss som har banket på døren til den andre siden og for de som gikk gjennom og forsvant. For de som aldri fikk muligheten til å forklare at det ikke var et valg. Og for de som trenger å få en forklaring på det ufattelige. Det oppleves nok forskjellig for alle. Jeg kan dele det jeg opplevde. Håper at det å gi et innblikk i mine tanker og følelser gjennom det hele, vil få noen til å skjønne litt mer om hva det dreier seg om.

Døden er ikke en enkel utvei. Døden er konstant. En siste utvei.

Vil advare mot at teksten er sterk. Er du sårbar, kan det være lurt å la være å lese videre. Jeg ønsker ikke å trigge farlige følelser i noen.

Illustrasjonsbilde: “Falling into Depression” av  Zarina Situmorang.

 

10.03.17

 

Øynene mine åpner seg til en ny dag. Den tomme følelsen melder seg umiddelbart. Jeg legger meg over på siden og blir liggende slik og stirre tomt ut i luften alt for lenge, før jeg omsider kommer meg opp. Denne dagen har jeg ventet på. I dag skal jeg ikke bli nødt til å kjempe meg gjennom hele dagen på egenhånd. Jeg har prøvd å holde meg sterk så alt for lenge. Sanden i timeglasset mitt er i ferd med å renne ut. Orker ikke én kveld til av de jeg har hatt så mange av de siste månedene.

Bruker en liten evighet på å dusje og ordne meg. Utmattet i både kropp og sinn.

Sitter i bilen på parkeringsplassen utenfor legekontoret og observerer det ene minuttet slå i hjel det andre. Må snart få samlet meg nok til å gå inn. Jeg er redd. Overveldet. Har mest lyst til å låse meg inne i bilen og flykte til et fjernt sted. Til en fjern tid. Griper bilnøkkelen og stiger ut fra den nogen lunde trygge barrikaden min. Beina mine skjelver. Det er ubehagelig å gå. Føler at jeg når som helst kan miste balansen og falle.

Inne på venteværelset. Jeg hater dette stedet. Det er alt for trangt. Klaustrofobisk. Jeg slutter å puste. Kjenner blikk som gransker meg. De andre pasientene, som alle ser ut til å være i dårligere forfatning enn meg, lurer nok på hvorfor jeg er her. Typisk med nysgjerrighet i et lite samfunn. Ingen kan vite at denne dagen er det jeg som er mest døende av oss. Jeg står med en fot i graven. Den andre vakler.

Min egen ryggrad stikker meg i ryggen. Hendene mine er klamme. Vær så snill, få det overstått.

Inne hos legen. Håpefull. Det er krevende for en sterk personlighet å måtte be om hjelp. Tro meg. Jeg hadde ikke gjort det, dersom det ikke var nødvendig. Masken er på, det vet jeg. Forsøker å ta den av, men den har vært på så lenge at den har grodd fast i ansiktet mitt. Jeg er ikke lenger i stand til å uttrykke min egen smerte på andre måter enn med ord. Men legen hører ikke hvor høyt jeg egentlig skriker etter hjelp, med en lavmælt stemme. Har ikke nok krefter til å heve stemmen. Jeg får en kommentar på utseendet. Som et slag i magen. Så ubetydelig. Enda en bekreftelse på at det indre ikke betyr noe, om du har et ytre som kan virke tiltalende for mange. Det føles som et av de marerittene hvor jeg roper alt jeg kan, uten at det kommer en lyd.

Klokken tikker. Jeg får ingenting ut av denne timen. Denne praten som hadde vært den eneste motivasjonen gjennom flere motløse døgn med mye lidelse.

Noe slukner inni meg. Flammen min. Håpet. Bare røyk kan minne om at det fantes et lyspunkt i mørket.

«Da snakkes vi om en uke da. Så ringer du bare om du blir verre.» Blir verre, gjentok jeg i hodet. Jeg kan ikke bli verre. Men nå er jeg for motløs til å gjøre noe mer med det. Vil bare ut herfra. Bort. «Ja.» sier jeg bare, sender legen et lite smil, reiser meg og spaserer med lange steg ut av kontoret. Gjennom korridoren, venteværelset, ut en ny dør, ned et par trapper. Det føles som om veggene legger seg utover meg etterhvert som jeg går. Gulvet bølger seg under beina mine. Jeg må kaste opp. Kroppen er så tom at jeg skjelver. Noe stikker under brystkassen. Synet blir uklart, det prikker foran øynene mine. Hodet føles glovarmt.

Kjører rett hjem, uten å flytte blikket en eneste gang. Har ikke enset noe levende siden jeg forlot legekontoret. Ikke en sjel. Jeg er den eneste i hele verden nå. Alt er mørkt, dystert og livløst. Ensomt og skremmende.

Jeg må bedøve meg selv, tenker jeg. Kanskje følelsen blir svakere. Heller ren sprit inn i munnen og svelger det ned. Alkoholen svir i den tomme magen min. Men følelsen kommer klatrende opp, like fort. Jeg drikker mer. Og mer. Følelsen fortsetter å klatre. Som et stygt avskum, som vil ut. Det vil ut og det vil ødelegge meg på veien.

Setter på høy musikk, for å prøve å overdøve mine egne tanker. Stua er mørklagt, jeg har ikke slått på et eneste lys. Har ingen planer om å kose meg denne fredagskvelden.

Kun ikledd en rød blonde-bh og blå jeans, danser jeg vilt rundt til musikken. Eller, danse er kanskje feil å si. Alle bevegelsene mine er preget av desperasjon. Redsel. Jeg prøver å riste den altoppslukende følelsen av meg. Mister meg selv. Tonene ljomer i veggene. Ulyder. Musikk jeg egentlig liker, skjærer gjennom marg og bein. Skremmer meg. Stuen føles som et farlig sted. Kjøkkenet likedan. Jeg får øye på gjenskinnet av meg selv i vinduet. Øynene mine stirrer på meg, ville av redsel. Innser at det jeg er livredd for bare finnes inni meg, ikke i eller utenfor huset.

«Nå tar det meg. Å herregud, hjelp meg.» Tårene spretter. Jeg løper rundt meg selv. Stresser. Mørket inni meg tar over kroppen min. Sinnet mitt. Hele meg. Jeg har ikke noen krefter igjen til å holde det tilbake lenger. Noen, hjelp meg. Vær så snill. Det gjør så vondt. Så vondt i hele meg. Jeg brenner opp under huden min.

Tenker at hvis jeg kanskje kan føle noe fra utsiden, kan jeg glemme smerten på innsiden litt. Løper til kjøkkenet og griper fatt i en stor kniv. Legger knivbladet på innsiden av den ene underarmen min og lar det gli gjennom huden. Friskt blod renner nedover armen, ned i vasken. Blir nesten overrasket over å se at blodet mitt har en rød, frisk farge. «Å herregud» gråter jeg. Hikster. Gisper etter luft gjennom en alt for trang hals. Lager en ekkel lyd. Smertene inni meg er så store, at skadene på utsiden nesten ikke kjennes.

Titter opp på gjenskinnet av meg selv i vinduet igjen. Munnen er vidåpen, hodet tilter bakover. Ser på de fortapte øyene mine. Stivner i et øyeblikk. Nå er det absolutt. Jeg har tapt. I kveld skjer det, tenker jeg. Det jeg har prøvd å unngå så alt for lenge, men som jeg likevel har ventet på.

Så finner jeg en ny nødløsning. Smertestillende. Plutselig har jeg tømt to esker med smertestillende.

Mobilen min gløder. Usikker på hva jeg har lagt ut eller sendt til venner og bekjente. Virkeligheten er ikke lenger virkelig. En av mine beste venninner har sendt meg flere meldinger. En setning dirrer foran øynene mine. «Trenger du ambulanse?». Et lite håp blusser opp i meg. I noen små sekunder husker jeg mitt egentlige ønske. Jeg ønsket jo ikke å dø. Jeg ønsket å få hjelp. Og nå kommer jeg til å dø. Dersom jeg ikke rekker å svare, før telefonen faller ut av det slappe, skjelvende grepet mitt, finnes det ingen sjanser. Jeg falmer, bruker en liten evighet på å finne bokstavene. «Ja». Jeg finner ikke send-knappen med det første. Alkoholen og tablettene samarbeider om å fjerne meg fra virkeligheten. Så finner jeg send-knappen. Håper at jeg har gjort det riktig. Vi kjenner vel alle følelsen av å være så beruset, at man ikke vet om man har klart å håndtere sin egen mobil.

Sløv og panisk på samme tid. Som om jeg bare har hemmet meg selv, men gitt mer næring til det sorte hullet inni meg. Det spinner seg større, drar meg innover.

Nå står jeg foran speilet på badet. Ser på meg selv. Gråter høyt. Svart maskara i halve ansiktet. Den innvendige smerten overtar alt igjen. Den fryktelige følelsen sluker meg. Jeg makter ikke mer.

På dette tidspunktet endrer ønsket mitt seg. Nå ønsker jeg å dø. Nå er det å være i live så håpløst og smertefullt, at døden føles bedre. Vil bare få fred. Stanse smerten. I desperasjon roter jeg fram medisiner av ulike slag. Aner ikke hva de inneholder. Ser meg selv trykke store mengder piller ut fra brettene sine, samler dem sammen og kaster de inn i munnen. Svelger. Gjentar. Gjentar. Gjentar. Får lagt ut en liten hilsen til de jeg er glad i. Bruker en evighet på å formulere få ord. Så vet i det minste folk at de må skinne videre og at jeg elsker dem. Men nå holder det ikke lenger. All verdens kjærlighet, kan ikke stanse det som spiser seg gjennom meg nå.

Det piper i hodet. Jeg støtter meg med begge hender. Omgivelsene blir diffuse. Alt snurrer.

Ligger på badegulvet i armene til mamma. Slik jeg har ligget så mange ganger før. Liten og hjelpeløs. Likevel er alt annerledes denne gangen. Øynene hennes er stive av skrekk, stemmen desperat. Hun gjentar seg selv. Om og om igjen. Det samme stemmeleiet. De samme ordene. Full panikk. Jeg har lyst til å be henne om å ta det med ro. Si at det går fint. Jeg er ikke redd lengre. Men jeg er ikke i stand til å uttale ordene tydelig nok, selv om jeg forsøker flere ganger. Faller lengre og lengre bort. Kroppen min er som laget av gelé.

I det neste tydelige øyeblikket, henger jeg mellom et par ambulansearbeidere. De leder meg ut av huset, ut i natten. Dette husker jeg ikke selv, men jeg skal ha fått fram ordene «Men jeg vil jo ikke ha hjelp!». Heldigvis hadde jeg ingenting å stritte imot med.

Turen i sykebilen husker jeg bare små glimt av. De pratet sikkert til meg, men jeg husker hverken stemmer, ord eller ansikt.

Skarpt lys i ansiktet. Avkledd. Et stort team jobber rundt meg på alle kanter. Nålestikk. Høyt tempo. Spørsmål. Kommandoer. En sonde blir ført inn i munnen min og ned gjennom halsen. Jeg brekker meg. Så fører de den videre, ned i magesekken min. Det er ubehagelig, men de kunne nok ha skåret meg åpen, uten at det ville ha målt seg med smerten jeg føler inni meg. Magen min blir skyllet. Jeg ser piller komme opp gjennom en slange, på rekke og rad. Jeg hadde fått i meg mellom to og tre hundre piller, fikk jeg høre senere.

Så mange mennesker som jobber på høygir for å redde livet mitt, som jeg selv ville gjøre slutt på. Så fryktelig unødvendig at de kaster bort kvelden sin på meg, som ikke engang har lyst til å overleve, tenker jeg. Et par varme tårer renner nedover kinnene mine. Jeg vil bare slippe dette. «Er du lei deg fordi at du ikke fikk gjennomføre det?», spør en av personene rundt meg. Jeg nikker og feller et par tårer til.

Så føler jeg meg rolig. Kroppen slapper av.

En mannsstemme trenger seg gjennom underbevisstheten min. Drar meg bort fra det rolige stedet hvor jeg i et øyeblikk tillot meg å slappe av. «Se inn i øynene mine!». Noen rister i meg. Hvor alle hendene rundt meg befinner seg eller hva de driver med, enser jeg ikke. Alt jeg fokuserer på nå, er å få øyne mine til å slutte å rulle bakover. Forsøke å fokusere. Forsøke å finne blikket til legen. «Se inn i øynene mine! Øyekontakt!» Jeg ser tredobbelt. Alt beveger seg. Så finner jeg et par øyne å feste blikket ved. Husker ansiktet hans enda. Et vennlig ansikt. Noen som helt tydelig ønsket å redde et menneske som var knust av livet.

Iskald. Jeg var så kald.

Intensiv-avdelingen. Kroppen full av ledninger i forskjellige farger. Gjennomsiktige slanger leder noe flytende inn i kroppen min. Jeg vet ikke hva posene som henger bak meg og drypper inneholder. Men jeg bryr meg ærlig talt ikke så hardt heller. Føler meg ødelagt. Alt er ødelagt. Håpløsheten griper meg med all sin kraft. Jeg gråter.

Får stripset og bandasjert kuttene på armen min. Jeg føler meg motbydelig. Full av selvforakt.

En intens kvalme velter seg gjennom meg. «Må kaste opp» får jeg stotret fram, nesten målløs. Får et beger fremfor meg. Kvalmen bølger seg fra magen, opp gjennom spiserøret. Ut nærmest spruter det en tykk, svart masse. Svart som natten. «Er det kull?» spør den ene sykepleieren. «Ja» svarer den andre. Må ha et nytt beger. Fyller det med en kullsort, tykk masse. Har ikke fått med meg hva de har gitt meg eller hva jeg har fått fortalt. Jeg tror rett og slett at det er mine egne organer som har sviktet og som nå kommer opp og ut gjennom munnen min. Er det slik det ser ut, når organene dine svikter på grunn av forgiftning, tenker jeg.

Hele natten går med til å kaste opp. Kun svart masse. Det smaker mold. Fyller det ene begeret etter det andre. Det koker i kroppen min, samtidig som jeg fryser noe fryktelig. Gjennomsvett. Fullstendig utmattet. Jeg gråter. Orker ikke mer, holder ikke ut lenger. Vrir meg i sengen. Kanylen stikker meg i hånden, når jeg krøller meg sammen i enda en krampetrekning. Alle ledningene som er festet til kroppen min, tillater meg ikke å gjøre store bevegelser. En hånd stryker meg over håret «Stakkars liten…». Jeg skjønner ingenting. De er så snille mot meg. Jeg hadde en slags forventning om å bli behandlet med forakt. Slik jeg hadde gjort mot meg selv. Det blir jeg ikke. Men jeg fortjener ikke at de er så snille mot meg, tenker jeg.

Skjermen ved siden av senga viser at hjertet mitt slår, men jeg føler meg død. Jeg hadde tatt livet av meg selv. Det var bare det at andre hadde samarbeidet om å gripe fatt i det og å gi det tilbake til meg. Tiden står stille. Den stoppet en gang tidlig på dagen, da jeg satt i stolen inne hos legen og kjente håpet forsvinne. Jeg lurer på om tiden noen gang kommer til å bevege seg igjen.

Ta vare på hverandre og dere selv.

.

Illustrasjonsbildet er hentet herfra.

Fotograf: Kamilla Waagen.

THE SUN WILL RISE AND WE WILL TRY AGAIN;

Kverner så mye om dagen. Om natten. Prøver å notere ned en ærlig og oppriktig tekst, som forteller om det såreste døgnet i mitt liv. Om hva som kan røre seg i sinnet til et menneske som bestemmer seg for å ta sitt eget liv og hvordan det hele kan oppleves. Prøver å være ærlig, uten at det skal bli for stygt. Vil at det skal være åpent, uten å bli for mye.

Hver natt våkner jeg med nye setninger jeg må notere, før jeg mister dem. Men i natt var de eneste ordene som ga meg mening disse:

Hva skal jeg skrive

Hva skal jeg si

Vanskelig å ordlegge seg riktig

Når ingenting ble slik

det skulle bli.

Uansett. Jeg har hadde en fin dag i går. Depresjonen forverret seg de siste døgnene, men jeg har likevel klart å holde motet oppe. I går dro jeg til stallen, bare for å stryke over den varme pelsen til hestene mine. Det gjorde så godt. Vi har et spesielt forhold. Jeg kan åpne meg for psykologer, prate med familie og venner, uten å lage en mine. Men så snart jeg kommer til hestene mine, faller masken av. Der er jeg bare meg. Tårene triller om de vil.

Senere dro jeg på middag hos bestemor. Det var også veldig koselig. Hun er den fineste dama jeg vet om. Så vakker på alle mulige måter. Jeg ønsker å bli som bestemor.

Nå stikker jeg til storesøster og hennes lille familie, som jeg er så glad i. Det gleder jeg meg til.

Vi skrives. <3