Borghild Terese Jørgensen

MORGENTIMER

Duften av kaffe.
Båttrafikk utenfor vinduet.
En god kjæreste.
Stillhet.
Jazz, inspirasjon…

Den kreative hjernen begynner å våkne til liv i disse omgivelsene. Deilig. Angsten bruser under overflaten. Prøver å holde den på avstand. Trekke pusten dypt. Få med meg de små øyeblikkene. Her og nå. Puste, lese, lytte, elske, smake. Flyte med. Akseptere.

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

THE SUN WILL RISE AND WE WILL TRY AGAIN;

Kverner så mye om dagen. Om natten. Prøver å notere ned en ærlig og oppriktig tekst, som forteller om det såreste døgnet i mitt liv. Om hva som kan røre seg i sinnet til et menneske som bestemmer seg for å ta sitt eget liv og hvordan det hele kan oppleves. Prøver å være ærlig, uten at det skal bli for stygt. Vil at det skal være åpent, uten å bli for mye.

Hver natt våkner jeg med nye setninger jeg må notere, før jeg mister dem. Men i natt var de eneste ordene som ga meg mening disse:

Hva skal jeg skrive

Hva skal jeg si

Vanskelig å ordlegge seg riktig

Når ingenting ble slik

det skulle bli.

Uansett. Jeg har hadde en fin dag i går. Depresjonen forverret seg de siste døgnene, men jeg har likevel klart å holde motet oppe. I går dro jeg til stallen, bare for å stryke over den varme pelsen til hestene mine. Det gjorde så godt. Vi har et spesielt forhold. Jeg kan åpne meg for psykologer, prate med familie og venner, uten å lage en mine. Men så snart jeg kommer til hestene mine, faller masken av. Der er jeg bare meg. Tårene triller om de vil.

Senere dro jeg på middag hos bestemor. Det var også veldig koselig. Hun er den fineste dama jeg vet om. Så vakker på alle mulige måter. Jeg ønsker å bli som bestemor.

Nå stikker jeg til storesøster og hennes lille familie, som jeg er så glad i. Det gleder jeg meg til.

Vi skrives. <3

DU BEHØVER IKKE Å KRYMPE DEG, FORDI DU HAR DET TØFT

Det virker som en ganske så felles oppfatning blant kvinnen og mannen i gata, og ja, også blant helsepersonell, at mennesker som har det tøft skal gjemme seg i mest mulig usynlige klær, droppe den daglige vasken og minst av alt gidde å pynte seg. Nei, du… Jeg velger å bære meg med stolthet, selv om styggen på ryggen river og sliter i meg. Nekter å forfalle på alle områder, selv om det koster meg mer tid og krefter enn til vanlig. Jeg er ikke noe mindre nå, enn jeg var da jeg hadde det bra. Kanskje tvert imot. Det krever mye mer av meg å komme meg gjennom dagene nå, enn det gjorde da jeg svevde på en rosa sky i medvind. Når jeg i gode øyeblikk reflekterer litt rundt det, får det meg til å føle meg ganske så badass.

Kjapt spørsmål:

Se for deg et turfølge på 4, hvor kun 1 bærer sekk. Sekken er stor, tung og inneholder diverse som alle skal få nytte av i løpet av turen…Synes du den som bærer sekken er svakere enn resten, fordi vedkommende puster litt tyngre, tråkker litt langsommere og må mobilisere mer krefter for å gjennomføre turen?

 

Dagens ord fra meg skal bli få, men de lyder som følgende:

Ikke krymp deg selv, bare fordi andre forventer det. Vis dem heller at det går an å holde blikket løftet. Gi dem en positiv overraskelse.

Du er ikke et mindre menneske, selv om du kjemper en tøff kamp med og tidvis imot deg selv. Bær deg selv med stolthet.. Eller akkurat hvordan du vil.

 

HELGEN I TRONDHEIM

I natt fikk jeg ikke sove, fordi jeg har begynt å jobbe med de vondeste tekstene jeg noen gang har skrevet. Det er krevende. Derfor føler jeg behov for å skrive noe lett i dag. Noe fint. Livet mitt er ikke bare kullsort lenger og det er viktig å få frem lyspunktene og å sette pris på dem når de er der. Jeg vil ikke at folk skal bli bare triste av å lese bloggen min. Jeg har den heller ikke for å få medlidenhet. Jeg skriver for å belyse et viktig tema som ligger i skyggeland. For å fortelle hvordan realiteten kan være. Når jeg nå innimellom er så heldig at jeg får oppleve lyspunkt, griper jeg dem med begge hender og vil dele dem også.

På onsdag fikk jeg reise hjem fra sykehuset. Allerede på fredag satt jeg på hurtigbåten til Trondheim. Var lenge usikker på om jeg skulle reise. Men magefølelsen ba om å dra, så da gjorde jeg det. Det er jeg glad for! Så deilig det var å være omgitt av farger og mangfold igjen. Og å faktisk kunne se fargene. Å kunne se ting slik de var. Uten det tunge mørket som fylte hele meg. Er det ikke merkelig, at det å være så nærme døden, var det som skulle til for å få meg til å føle meg levende igjen?

Uansett, jeg var så heldig at jeg fikk reise sammen med storesøster. Da vi ankom Tronheim var det allerede kveld og jeg ville legge meg tidlig, siden jeg skulle opp på en fotoshoot dagen etter. Så spennende! Og så gøy å få muligheten. Jeg pakket ferdig bagen min, gikk gjennom hudpleierutinen min, stilte inn vekking på TV-en til klokka 08:00 og…Ble vekket av TV-en klokka 07:00. Haha, så det gikk jo som planlagt. Virret litt rundt i gangene, med den alt for tunge kofferten min, før jeg fant heisen. Jeg eier ikke retningssans. Når jeg kommer ut fra et hotellrom, er det som om å bli sluppet ut i en labyrint. Men jeg finner jo fram til slutt, da. Dessuten får jeg le litt av meg selv og det har man jo godt av.

Usminket spaserte jeg gjennom lobbyen og ut til taxien som stod som bestilt utenfor hotellet. Jeg foretrekker alltid å ta taxi, nettopp av den grunn at jeg mangler retningssans.

Sola skinte opp hele byen, glitret i sjøen og i øynene på folk. Det er noe med den første vårfornemmelsen. Er varsel om bedre tider. Om at sola skal returnere og tine opp de frosne kroppene våre, farger og dufter melde sin ankomst og alt bli mer levende. Får ikke gjentatt det nok, hvor utrolig fantastisk det var å kunne se dette igjen. Å kunne føle igjen. Føle glede. Føle at det var godt å være til. Slike øyeblikk skal vi leve for.

Vel fremme hos Norsk fotofagskole, ble jeg pent sminket av en flink makeup-artist og fikk kjenne mørk, varm kaffe vekke kroppen min. Snakk om kontraster. For bare en uke siden lå jeg likblek og gjennomsvett i en sykehusseng og ventet spent på at dagen skulle gå, slik at jeg skulle komme utenfor faresonen hvor organene mine enda kunne svikte. Jeg hadde satt så stor pris på å få gå på et toalett når jeg måtte på do og det å endelig få vaske seg. Nå satt jeg i en sminkestol. Livet er rart.

Timene fløy under fotoseansen. Skiftet flere antrekk, prøvde mange forskjellige positurer og uttrykk. Jeg hadde det så gøy. Trodde vi hadde brukt en drøy time, når vi i realiteten hadde brukt fire! Fikk se gjennom noen av bildene og åh, jeg gleder meg til å få se det ferdige resultatet. Veldig spent.

Etter en liten taxitur i solskinnet, var jeg tilbake på hotellrommet. Hadde avtalt med søster å gå ut og spise middag etter shooten (noe tungen og magen min gledet seg enormt mye til). Klokka var allerede fire, så jeg rakk bare å kaste av meg det antrekket jeg hadde på meg og slenge på et nytt, før jeg virret litt i gangene og til slutt fant veien ut dørene igjen.

Nå var sola på vei ned og det var så nydelig. Jeg har jo hatt mye vakkert fremfor øynene mine mange ganger i løpet av den siste tiden, men jeg har ikke klart å se det. Nå klarte jeg det. Det er umulig å forklare hvor godt det føles, å kunne føle noe igjen.

Det hadde vært dårlig med mat de siste månedene, men denne kvelden meldte matlysten sin ankomst og jeg spiste som en helt. Deilig å kunne nyte mat igjen! Det er trist når matlysten forsvinner fra deg, når du egentlig setter stor pris på god mat. Jeg kunne nok ha imponert en fullvoksen mann med matinntaket mitt denne kvelden.

Nå er det jo slik at jeg bli fryktelig fort sliten for tiden, etter alt kroppen og sinnet har vært gjennom. Så etter kosen ute, ville jeg bare slappe av på hotellrommet. Utpå kvelden fikk jeg besøk av min lille Christina, som jeg er så glad i. Det var alt for lenge siden sist vi hadde sett hverandre, så det ble et par gode klemmer da vi møttes, før vi gikk opp og slo oss til ro på rommet. Det å bare fjerne sminken, sette opp håret bort fra ansiktet, legge seg ned og bare skravle sammen med ei god venninne er noe av det koseligste som finnes. Det er så viktig med slike stunder. Man trenger ikke engang å snakke om de vanskelige tingene. Bare være der i samme rom og å vite at man kan være hundre prosent seg selv. Helt avslappet. Ingen maske, ingen fasade.

Søndagen viste seg å ankomme enda mer strålende enn lørdagen. Våknet til at et par pene solstråler tittet gjennom gardinene. Jeg liker å ikke lukke gardinene helt. Det er så mye bedre å våkne til et rom hvor litt lys får slippe inn.

Denne dagen gikk med til å gå rundt fra den ene kaffebaren til den andre. Å bare nyte det å ha god tid. Kjenne sola varme i ansiktet. Se på mennesker. Ta seg tid. Det var en veldig fin dag.

Trondheim er en fin by. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å komme dit igjen. Gleder meg allerede til neste besøk.

BYGD FOR Å BREKKE

“Jeg tror ikke jeg var skapt til å tåle så mye. Jeg tror ikke jeg var ment til å overleve alt jeg har kommet meg gjennom. Vet at mange har kommet seg gjennom verre hendelser enn hva jeg har gått gjennom. Men de var satt sammen for å klare det. De var sterke i utgangspunktet. Det var ikke jeg. Jeg var mild. Som den første solstrålen som finner veien over en fjelltopp og får skinne litt, før den forsvinner i det sterke lyset av sin egen opprinnelse.

Jeg tror jeg lever på overtid, som et blekgult blad som klamrer seg fast til treet sitt og ikke vil gi slipp, fordi det har et vakt minne om hvor fint livet var på de gode dagene med solskinn og fuglekvitter.”

“Kan du ikke finne en eneste grunn til at du skal ha gått gjennom alt? At du har blitt sterk, kanskje? Tøff, rustet til å tåle mye?”

“Jeg føler meg ikke sterk. Jeg har brekt uten å fullstendig gro, så mange ganger at jeg kan knuses av den minste ting.

…Men empati. Det har jeg fått mye av. Litt for mye for mitt eget beste, egentlig. Kanskje dét er grunnen. Kanskje den som sitter og trekker i trådene setter sårbare vesener i vanskelige posisjoner, for å skape noen som dypt og inderlig klarer å leve seg inn i andre sin smerte? Noen som virkelig forstår?”

“Det er en fin teori.”

“Men hvis det er slik empater skapes, må det jo skapes forferdelig mange? Man klarer jo ikke å gå gjennom et helt liv på egne brukne bein og med punkterte lunger, med andre sine sorger på ryggen i tillegg? Jeg har prøvd å beskytte meg, prøvd å skape en barriere. Men hver gang jeg selv får det vondt, faller jo denne barrieren ned med et brak og alt slipper gjennom.”

“Kanskje du har rett. Kanskje noen er bygd for å brekkes. Men det vet vi ikke. Så du må bare kjempe videre. Alt vil gi mening til slutt. Det er jeg helt sikker på.”

Øynene mine gjenspeiler havet jeg sitter og ser ut over. En bølge skvulper over, salt vann renner nedover kinnet mitt. Føler at jeg i ferd med å dø innvendig og at den delen av meg som gjorde meg i stand til å føle glede er den første som har visnet. Et lite vindpust treffer meg i ryggen. Ta med deg de visne delene av meg. Sett noe av meg fri fra denne kroppen. Dette sinnet føles som et fengsel som står og brenner opp innenfor murene sine.

STILLNESS

/Dirty Pretty Things.

Som et spøkelse av meg selv, vandrer jeg rundt i en lett morgenkåpe. Sorte blonder. Sort er den eneste fargen som ikke blender øynene mine. Den føles rolig, behagelig. Som natten. Absorberende. Jeg kan liksom forsvinne. Det er fint.

Barbeint over gulvet, gjennom solstrålene som skinner inn gjennom vinduene. Tenk at noe kan stråle så kraftig at det holder liv i alt annet.

Jeg går ikke – flyter, svever. Er ikke i kontakt med gulvet. Tyngdekraften har gitt slipp på meg. Jeg eksisterer, men er ikke levende. Et tomt skall, en skygge av det som pleide å være et veldig levende menneske. Latter, varme og iver – hvor ble det av.

Sola lager levende tegninger på huden min. Jeg lar fingrene gli nedover armen min, hvor strålene treffer. Lyset fra strålene danser. Det er vakkert. Sola er vakker. Naturen er vakker. Livet er også ganske vakkert. Må bare finne tilbake det som pleide å bo og skape liv inne i dette tomme skallet.