Borghild Terese Jørgensen

NÅR ALT INNI DEG VISNER

Jeg vandrer langs en sti jeg allerede har tråkket opp
Jeg har kvistet trærne og dyttet bort de aller største steinene
Men det er iskaldt, samtidig som det føles som jeg brenner opp fra innsiden
Lungene fylles med noe annet enn oksygen
Synet er uklart, slørete

Vet at denne stien går gjennom et helvete
av mørke og smerte
den føles alt for lang å gå

Men jeg vet at den ender et sted
Jeg vet at jeg kommer fram, hvis jeg bare fortsetter å gå
Må ignorere de blødende sårene under føttene
man får ikke med seg tursko hit

Det er som å være halvvåken i en vond drøm du har hatt før
Du vet hva som skjer og du forsøker iherdig å våkne
uten hell
Men selv om du ikke klarer å våkne nå
selv om du er redd og du vet at det som kommer er svært ubehagelig
Vet du innerst inne
At dette ikke er virkeligheten
Du kommer til å våkne.

.

(Misforstå meg rett, en depresjon er like virkelig som alzheimers og kreft. Det er også en av grunnene til at jeg synes det er viktig med mer åpenhet rundt det – også når man er i det og ikke bare når man har kommet seg gjennom det.)

Hodet mitt står i fyr og flamme. Kroppen skjelver. Hendene er så ustødige at jeg sliter med å kneppe igjen skjorta mi.

Gamle minner har klart å dirke opp låsen på safen jeg hadde stengt dem inn i. Nå flyter de gjennom kroppen min som gift.

Jeg ser inn i fire uforstående øyne og forsøker å forklare hvordan det er:

“Det kjennes ut som om hele verden gir etter under beina mine og drar meg med ned i dragsuget.”

Jeg kan romantisere melankolske følelser. Jeg kan romantisere tristhet, vemod og smerte. Men jeg kan ikke romantisere en depresjon. En depresjon er ikke vakker, på noen måte. Det finnes ikke farger å male med. Bare svart – og hvis du er heldig, litt grå. Det finnes ikke spenning å krydre med. Alt er dødt. Angsten står for krydderet og det krydderet er så sterkt at jeg tror hjertet skal stoppe i meg. Det er ikke pent det heller.

Hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å havne her igjen. Ikke langt nede. Virkelig. Men her er jeg og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke ignorere det. Jeg gjennom det. Selv om jeg ikke har lyst. Må mobilisere krefter jeg føler jeg ikke har.

Igjen.

Grunnen til at det føles så naturlig for meg å være åpen om dette, er at jeg har vært her før…Og funnet tilbake til gleden og livet. Jeg vet at det er mulig å få det godt igjen. Så hvis det er flere som befinner seg her nede i dette mørke dypet – ta meg i hånden og bli med meg opp. Jeg kan ikke løfte deg, har ikke nok krefter til å dytte deg. Klarer såvidt å bære meg selv. Har tidligere prøvd å tenne andre sine lys, med min lille flamme. Det har bare ført til at min flamme selv har sloknet. Men jeg er her og jeg kan fortelle deg at det finnes håp. Jeg vet er det er for mørkt her nede til å få øye på en stige. Men den finnes.
Og vi må klatre.

ANGSTEN

Åpner øynene og kjenner umiddelbart
Faen, her er den følelsen igjen
Hele livet føles plutselig så uklart

Hjertet hamrer i brystet, slår alt for hardt
Prøver å trekke pusten
Alt føles uvirkelig og rart

Sola titter inn på rommet
Jeg som elsker sola
I dag får den meg til å føle meg enda mer forkommet

Forteller meg selv at «Det du tenker nå, stemmer ikke»
Kroppen min tror den er i fare
Alt inni meg skriker “Du må stikke!”
Måtte dette bare ikke vare

Mobilen ligger og lyser mot meg
Enda et tapt anrop
Magen min knyter seg

Grepet av en panikk som ikke gir noen mening.

“Vær så snill, la meg slippe å ha det sånn”
Alt jeg vil er å ha det godt
Jeg er for godt kjent der nede i dypet, helt på bånn
Det er ikke et sted man vil være
Tungt å puste, vanskelig å sove
Gir slipp på alt av selvtillit, fornuft og ære
Ikke følg etter meg hit, det må du love

Mørket inni meg spiser meg levende
“Ikke nå igjen”
Dette mørket er så altoverskyggende
Vent på meg i lyset, min venn

Vil bare pakke en bag og flykte min vei
Men du vet
Du kan ikke flykte fra noe som bor inni deg

Vet at jeg skal reise meg på nytt
Må bare puste, gjenvinne balanse
Slutte å være så jævlig forknytt
Bare vent, en dag snart vil du atter en gang se meg danse

Sånn er det i dag.
I morgen er det kanskje bedre.

HÅPET

Håpet.

Det som griper deg i armen og får deg til å reise deg, når du vurderer å bli liggende nede.

Når håpløsheten kommer, er det håpet som skal i ringen mot den. Hold håpet sterkt.

Håpet.

Det som gir deg krefter til å bevege deg fremover, selv om utmattelsen sliter og drar i andre enden.

Den lille stemmen inni deg som hvisker at alt skal gå bra, selv når du forsøker å overbevise deg selv om at alt går dårlig.

Når lykken har reist fra deg og troen har sviktet…Det er da håpet viser seg fra sitt sterkeste.

Håpet er solskinnet som skinner fra innsiden, selv om det er grått og tungt ute.

Like vesentlig som hjertemuskelen.

Du trenger håp for å leve. Men håp lever i deg. Mer enn du aner.

Du møter håpet på sitt sterkeste, når du er på ditt svakeste.

Du blir aldri et svakt menneske, så lenge du inneholder et sterkt håp.

BLESSED

Alle burde ha noe eller noen i livet sitt, som gir de like mye som hestene gir meg.

Det er vanskelig for et hjerte å hardne fullstendig, når man omgås så godhjertede skapninger, med så mye ren kjærlighet og bare gode hensikter. Det er som om de tiner meg opp og nullstiller hodet mitt bare med nærværet sitt. Jeg kan ha verdens dårligste dag og føle at alt jeg gjør går galt. Så ser jeg hestene mine, ser gleden deres idet de får øye på meg, kjenner den varme pusten deres imot ansiktet mitt, stryker over den store, myke kroppen deres – og alt det som veide meg ned er glemt. Det føles som om jeg er trygg for alt, når jeg er sammen med dem. Ingen kan såre meg her. Sånn har de fått meg til å føle det fra første stund. Skytsenglene mine.

Jeg er så takknemlig. Vi går inn i vårt tiende år sammen, de to hestene mine og jeg. Alle minnene, all lærdommen og kjærligheten de har gitt meg…Det har vært helt avgjørende for meg. De har vært med på å forme meg som menneske, tilført meg så mye godt. Hvordan kan man vise nok takknemlighet og kjærlighet til noen man simpelthen ikke kan gi nok kjærlighet til.

Tror de vet hvor mye de betyr for meg, likevel. De vet at jeg er den lille jenta deres, selv om jeg ikke er så liten lenger. De kloke, brune øynene oppfatter og forstår mer enn vi aner. Dessuten er kjærlighet et språk alle snakker.

Jeg får bakkekontakt og vinger på samme tid.

VIL HELLER SKAPE ENN Å LETE

Tror jeg at det finnes en mening med alt? Nei. Jeg tror det meste som skjer med oss enten er tilfeldig eller et resultat av egne tanker og handlinger. Bevisste og ubevisste.

Tenk at livet går til helvete og dyrk den tanken. Så skal du se at alt går til helvete.

Derimot tror jeg vi kan finne en mening med alt. Og at alle har et kall her i livet. Sammen vil det ytre og indre livet danne en vei. Din vei. Stein for stein. Humper i veien vil det nok bli mange av. Men disse kan enten velte lasset ditt, eller gjøre deg mer skjerpet til veien videre. Om du så velter, så vil du bli styrket av å stable alt på plass igjen.

Jeg føler på mange måter at veien til helvete er kortere enn veien til paradis, eller hva det nå er vi eimer etter. Tror ikke jeg er den eneste som føler det. Det å legge seg ned og gi opp, er selvfølgelig lettere enn å kjempe. Men selv om det er det enkleste alternativet, er det også det desidert dårligste. Livene våre kan bli så himla fantastiske, at vi forstår det ikke selv engang. Ja, så kan det føles som vi befinner oss inne i en labyrint til tider. Men la oss i det minste prøve å spre vingene, før vi legger oss ned og spiller døde.

Livet passerer uansett.

Ta sjanser, finn deg selv, mist deg selv, finn tilbake igjen, bli forelsket, bli knust, gråt, le, utforsk og oppdag, søk spenning, føl på stolthet, redsel, sorg, glede… Lev og gjør hva faen du vil. Grip oksen ved hornene, slå løs håret og gjør det til en ferd det blir verd å minnes. 

Hvor feil kan man egentlig gå, med blikket festet framover og hjertet på riktig sted? Jeg aner ikke. Men la oss sørge for å gjøre det til en innholdsrik reise, hvor vi utvikler oss og vokser som individer.

Våre største problemer i dag, vil sannsynligvis ikke bety en dritt når vi sitter og gynger på gamlehjemmet. Men eventyrene, de opplevelsene som fikk hjertet til å hamre og kinnene til å gløde…De gangene vi spredte vingene og mot alle odds klarte å fly…Herregud, ja, de kommer til å bety noe.

HUSKER DU HVEM DU VAR, FØR VERDEN FORTALTE DEG HVEM DU SKULLE VÆRE?

I går kom jeg over dette sitatet:

“Can you remember who you were, before the world told you who you should be?”

― Danielle LaPorte

Det er jo ikke få sitater man må bla seg gjennom på sosiale medier i løpet av en dag. Men akkurat dette fikk meg til å stoppe opp. Det plantet en klump i magen min. En klump som vokste seg større etterhvert som jeg reflekterte rundt det. Jeg har blitt så formet av livet. Så endret. Jeg er ikke lenger den jeg egentlig er. Men jeg husker hvem jeg var. Jeg gråt i går kveld. Det er ikke bestandig lett å reflektere rundt sin egen utvikling.

Drømmer meg tilbake til da jeg løp barbeint rundt i duggfriskt gress. Da verden var en lekeplass og hver morgen starten på et nytt eventyr. Sommerfuglene som fløy forbi meg, kunne ta meg med langt inn i en drømmeverden full av farger. Måneskinnet fikk trærne i skogen til å komme til liv. Jeg må smile; husker hvordan jeg presset frem tårer hvis jeg fant en død fugl, fordi jeg trodde at tårene mine på magisk vis ville vekke stakkaren. Husker hvordan jeg følte alt så mye renere, mer ekte. Det var ikke et virrvarr av tanker og følelser på en gang. Ikke en advarende stemme inne i meg, hver gang noen prøvde å bli kjent med meg. Jeg var godtroende. Kjente jeg solstråler mot pannen min, var det det jeg kjente. Holdt jeg noen i hånden, var det den andre håndens varme jeg kjente. Rent, ekte. Med hele meg.

Jeg var den smilende jenta som kun så det gode i alle. Trodde at alle ville hverandre vel. Pleide å smile til hvert menneske jeg møtte, selv om de ikke alltid smilte tilbake. Dømte aldri noen for det. Så ikke at mange kropper var tomme skall. Så ikke alle zombiene som hvileløst vandret omkring. De som hadde glemt hvem de egentlig var. Innerst inne. Og gradvis ble jeg en av dem selv.

Kanskje var det livserfaringen som endret meg. Eller alle spørsmålene om “hva jeg skulle bli”. Spørsmålet de voksne stiller deg så snart du er i stand til å svare – “Hva skal du bli når du blir stor da?”. For det å være bare deg, er ikke nok. Du har ikke lov til å være bare deg så veldig lenge. Du må våkne fra drømmene dine, lukke døren til eventyrverdenen og skaffe deg ambisjoner. Tror ingen mener noe vondt med å stille dette spørsmålet, jeg pleide jo å gjøre det selv. Det er bare slikt vi har lært oss. Slikt som er vanlig. Dagdrømmene dine hvor du kunne drifte avgårde på et fantastisk eventyr, blir erstattet med drømmer om fremtiden. Kommer disse drømmene virkelig fra deg, eller er de plantet utenfra?

For å unngå misforståelser: Jeg liker å jobbe. Det er ikke det dette dreier seg om. Det jeg ikke forstår, er hvorfor vi må gi slipp på lekenheten i oss? For hvem er det egentlig som bestemmer hvordan hver enkelt sin virkelighet er, uansett?

Heldigvis er det noen som aldri slutter å være eventyrere, men blir ikke de stemplet som klin gærne mer enn en gang? Av “vanlige” mennesker. De som har sluttet å tro på tusser og troll. På stjernestøv og engler. De som har lært seg at verden ikke er en lekeplass. De som har våknet og forstått verden. Eller? Den verdenen de har blitt programmert til å forstå.

tumblr_mliwb2GBYN1rzo4z9o1_500

Naiviteten og godtroenheten i meg har blitt erstattet med det motsatte. Nå slår fluktinstinktet til, så snart noen nærmer seg nok til å kunne sette spor etter seg. Misforstå meg rett. Jeg elsker fremdeles mennesker. Jeg har egentlig en veldig myk innside og når jeg først blir glad i noen, gjør jeg det med hele meg. Men det at jeg føler alt så dypt og gir så mye, har også ført til at hjertet mitt har banket meg opp mer enn et par ganger. Dermed har jeg blitt mest komfortabel med å holde nye mennesker på trygg avstand. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg klarer å lappe meg selv sammen. Det er noe jeg har lovet meg selv å jobbe med, for det holder for mye godt borte. Å risikere og brenne seg ved varmen av en flamme, er faktisk bedre enn å ligge i kulden og fryse, fordi det føles tryggere.

Aldri skal noen få lukke døren til eventyrverdenen min igjen. De må gjerne bli med inn i den, men aldri lukke den for meg. Aldri skal sola slutte å skape engler gjennom trærne. Naturen vil alltid få våkne til liv i lyset av fullmånen. Sommerfuglene vil ta meg med på eventyr gjennom blomsterenger og myke skyer. Regnbuen vil være et vakkert mysterium. Småfuglene vil fortelle meg hemmeligheter og jeg vil sende ønsker til stjerneskuddene jeg ser på himmelen. Hestene vil alltid gi meg vinger når jeg rir. Når sneen glitrer om vinteren, er det ikke fordi jeg vet at det frosne vannet i dem reflekterer lyset. Det er magi. Fordi det er det jeg vil at det skal være.

Jeg nekter å gi slipp på det eventyrlystne barnet i meg. Det er der skjønnheten kommer fra også, mener jeg. Øyne som glitrer og hjerter som slår dobbelslag på grunn av spenning og glede. Skjønnhet for meg er ikke overfylte lepper og stram ansiktshud. Gi meg heller ti smilerynker og et barnesinn.

Å bli voksen handler om å bli mer erfaren, at kroppen eldes og at flere dager, steder, levende vesener og opplevelser har satt sine spor. Men aldri vil jeg la det handle om å miste magien.

Har du tenkt over at de eldre ofte virker å ta livet litt mindre seriøst enn de som er midt i livet?

INSPIRASJON- VI ER FOR UNGE TIL Å VÆRE ULYKKELIGE

Denne bloggen er ingen såkalt rosablogg. Jeg har ingen ambisjoner om å leve av den. Den er en kanal hvor jeg kan få utløp for det som opptar meg. På godt og vondt.

Jeg er nøye på hva jeg deler, for mye hører privatlivet til. Legger man ut om absolutt alt, tror jeg man sitter igjen med både anger og et tungt sinn, heller enn lettelse. I tillegg kan man komme til å såre andre. Men jeg tror det er viktig at noen deler noe. Jeg skulle iallefall ønske at flere som hadde delt mer, den tiden jeg selv slet og var langt nede. Da jeg trodde at jeg var den eneste som hadde det sånn. Alle andre var jo så lykkelige, vellykkede?

Når jeg får privatmeldinger om at teksten min har beroliget noen, fått det til å gå opp et lys eller til og med hjulpet noen…Da er det virkelig verd timene med svette håndflater og ujevn puls, som følge av å ha trykket “publiser” etter å ha tømt hodet for tanker og omskapt dem til ord. Det betyr mye for meg å få slike tilbakemeldinger! Det føles nesten uvirkelig at noen skal ha funnet komfort i skribleriet mitt. Vi er så like, selv om vi er så ulike. Så mange som går og føler på de samme følelsene, men som føler seg helt alene om det.

inspirasjon1

I dag har jeg ikke tenkt å la tankene overmanne tastaturet. Jeg ville bare titte innom, takke for tilbakemeldingene og dele litt inspirasjon. Takk ❤

– Og du? Det er menneskelig å føle. Men heller enn spinne deg enda lengre inn i tankene dine, forsøk å tenk på hva som kan gjøre livet bedre. Hva er det som kan få deg til å føle deg bedre, lette byrden og gjøre smilet ditt og drømmene dine mer tilgjengelig? Lev i nuet, men forsøk å leve på en måte som vil gjøre fremtiden din bedre. Gjør det for deg.

inspirasjon2

Det går mye i “Sia” om dagen. Jeg har ventet på dette albumet lenge og ble ikke skuffet. Hun er en av de få artistene i dag, som jeg føler at faktisk mener noe med det hun synger.

Bildene i dette innlegget er hentet fra We Heart it. Du kan forresten følge meg her.

inspirasjon3

Til sist må jeg bare dele denne fantastiske sangen. Jeg har hørt den halvt ihjel i det siste, uten at det har gjort den mindre bra. Den passer både når jeg trener, gråter eller bobler over av glede! Den får meg både til å øyne håp og å kjenne meg sterk.

ET ROP OM HJELP?

Den siste tiden har jeg blitt både satt ut og betenkt, over historier jeg har fått høre fra barn i barne- og ungdomsskolealder. Ungdommer, mener jeg. De som befinner seg i stadiet mellom barn og voksen. Der hvor medmennesker ikke riktig vet hvordan de skal behandle deg. De som er for gamle og erfarne til å bli behandlet som barn, men for unge og skjøre til å bli behandlet som voksne.

Jeg sitter her med så mange spørsmål. Så mye jeg gjerne skulle ha hatt svar på. Jeg har så lyst til å hjelpe så mange, men føler meg så liten i den store sammenhengen. Alt jeg kan gjøre er å strekke ut en sterk hånd og håpe at den blir grepet. For jeg lurer på:

Hva i all verden er det egentlig som har skjedd? Hvor kollapset det så totalt? Hvor forsvant latteren og eventyrlysten? Gnisten i øyene? Jeg ser så alt for mange tomme blikk.

ungdom
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

For forståelsens skyld; Jeg var ikke av de mest pliktoppfyllende i denne perioden av livet selv. Jeg trådde utenfor rekken av snille piker, selv om jeg hadde et klokt hode, som ga meg gode karakterer. Jeg gravde meg ut av A4-boksen, nettopp fordi jeg ikke passet inn i den. Sammen med flere av vennene jeg hadde valgt meg, fant jeg på mye tull og fanteri. Men når vi gjorde noe galt, var det oftest for moro skyld. For å kjenne på et hint av spenning. Selvfølgelig også tidvis for å provosere. En stor del av det å være ungdom er at man skal provosere, mener jeg. Men i dag virker det som om de gjør det mer for å døyve sin egen tristhet. Å flytte fokus bort fra sin egen smerte, over til noe mer håndfast. Slik jeg ser det, fikk jeg og mine jevnaldrende en smakebit av den mørke tåken som kom drivende, imens de unge i dag har fått kjenne på hele.

I løpet av de mest sårbare tenårene, skaffet jeg meg bagasje jeg også. Jeg kjenner følelsen av å være skikkelig redd. Å ikke vite hva som vil møte deg rundt neste sving. Jeg unner ingen å kjenne på intens redsel og en følelse av at hele livet har raknet på grunn av deg selv. Derfor får jeg også en slik inderlig medfølelse for de jeg ser som har det på den måten. Jeg vil bare ta de inn under vingene, holde godt rundt dem og fortelle dem at alt kommer til å bli bra. Bare hold ut. For livet har ikke raknet, lille venn! Du har bare gått deg litt bort imens du var opptatt med å tråkke din egen sti.

ungdom1
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

Har ungdommene havnet i skyggen av alt det skinnende vi fokuserer på? Da jeg spaserte inn i tenårene, var vi kule dersom vi tok oss en sigg. I dag røyker de seg høye i friminuttene. De venner seg på snus, før de lærer seg å multiplisere. Jeg skal ikke bevege meg inn på temaet om hverken røyk, snus eller narkotika. Her får alle ta sine egne valg, for min del. Men jeg vil fram til et poeng: Mennesker og dyr utagerer fordi det er noe som ikke er bra. Det er det jeg føler at disse ungdommene gjør. De ber om hjelp. Om å bli sett. Og hvem er det som blir straffet for dette? Jo, det er ungdommene. Det blir som at hunden din biter deg fordi du slår den – og så slår du enda hardere, fordi den forsøkte å si ifra.

Se for deg en person som kler av seg rustningen sin, en som skiller seg ut ifra mengden av klin like mennesker. En som naken og blottet for stolthet står og skriker “Hjelp! Jeg har det helt forferdelig! Kan noen hjelpe meg!” Med det resultat av at uniformerte styrker marsjerer inn, klepper et stramt tak rundt overarmene til dette mennesket og sleper det med seg vekk. Ordner opp, ved å fjerne problemet – bort fra offentligheten. Sparker den som allerede ligger nede. Empatien er borte. Den uniformerte styrken jeg snakker om, er samfunnet.

Vi har blitt så flinke til å skrive og prate om hvordan vi må ta vare på de som sliter. På de som ikke passer inn i den lille boksen man blir tvunget inn i. Hvorfor fortsetter likevel øyene mine å observere at det stikk motsatte blir gjort? Hvorfor føler fortsatt hjertet mitt tyngde, over å observere vakre mennesker som har gått feil, bli ført enda lengre bort?

Jeg føler at fremtiden er satt for mange, allerede idet de skal begynne å bevege seg inn i dette livet:
“Velkommen. Her er knaggen din, her er penn og papir og her er angsten og depresjonen din. Lykke til.”

Vis hverandre kjærlighet og forståelse. Omfavn hverandre i en varm klem. Og ikke minst – lytt. Det er så mange problemer som kunne ha vært unngått, så mange liv som kunne ha vært annerledes – dersom noen bare hadde lyttet.

kjole 139d

UBETINGET KJÆRLIGHET

IMG_8010k

IMG_8025-002k

IMG_8082k

IMG_8156-002m

IMG_8154k

IMG_8182-001k

Ekte kjærlighet – når du kjenner et annet levende vesen bedre enn du kjenner deg selv. Når alle sider av personligheten har blitt blottlagt og du likevel elsker den andre for det den er.

Det er ikke mange sider av hestene mine jeg ikke kjenner, jeg har sett dem alle. Det er også gjensidig. Jeg vil påstå at hestene mine kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. De har sett meg frustrert, glad, sint, skuffet, stolt, trist, usikker, syk, frisk, redd, trygg…Ja, du skjønner. De har sett alt av meg. Og latt meg gjøre det samme.

Hestene mine har lært meg, testet meg og fått fram det beste i meg. Som et speilbilde av meg selv, har jeg sett sider av meg jeg ikke har vært klar over. Fra problemer jeg har måtte innse og jobbe med- til stolthet som har rettet ryggraden min så rak den kan bli. Jeg føler en kjærlighet som har slått rot så dypt at den aldri vil kunne visne i meg…

Hestene mine er glade for å se meg hver dag. Om jeg dukker opp sminket og pyntet eller om jeg kommer forkjølet, sminkefri og med flokete hår, bryr de seg ingenting om. Ikke som jeg vet iallefall, haha. De uttrykker glede over å se meg uansett og det er så godt.

Jeg elsker dem herfra til evigheten.

Å føle seg utilstrekkelig.

I det siste har jeg hatt den utrivelige følelsen av å ikke strekke til. Jeg driver på for hardt og for raskt. De små tingene jeg er så opptatt av, blir usynlige under hastigheten. Jeg får tunnelsyn. Det er som at jo mer jeg gjør, dess mindre føler jeg at jeg får gjort.

Helt merkelig egentlig, men jeg tror jeg har nådd det punktet hvor effektivitet grenser til stress. Jeg holder stort sett på som en duracellkanin helt til jeg møter veggen, gang på gang. Jeg vet hvor det ender, likevel klarer jeg ikke å bremse. Heldigvis har jeg blitt litt mer bevisst på det. Det er så viktig å sette pris på de tingene man rekker å gjennomføre og å gi seg selv en klapp på skuldren for det, i stede for å klandre seg selv for alt det ugjorte.

11037152_10207965006352567_2615650886253943_n

Uansett, nå er det fredag. Det er helg og jeg skal forsøke å legge beina høyt og å senke pulsen, nyte selskapet til de rundt meg og gi meg selv et forbud mot sosiale medier. Iallefall for i kveld. Jeg har vært flink i det siste, jeg må bare få tilbake synet, så jeg ser ting som de er igjen.

Ny mappe (2)3

Fra det ene til det andre. Jeg laget meg en veldig god proteinshake etter trening i dag! Den bestod av vaniljeprotein, masse norske bringebær og spinat. Nam! Liker å gjøre litt mer ut av proteinshakene mine 🙂

IMG_7195

IMG_7202

Imens jeg prøver å senke pulsen, vil jeg anbefale denne skjønnheten av en sang. Om ikke stemmen til vakre Ellie Goulding kan roe meg ned, begynner det å bli problematisk 😉

Ønsker deg en deilig fredagskveld ♥