Borghild Terese Jørgensen

Å TA NOEN STEG TILBAKE

Definisjoner:

Å danse
bevege seg til musikk

Å le
lage muntre lyder som reaksjon på noe morsomt

Å puste
trekke surstoff fra lufta inn i organismen

Å synge
lage sanger/melodier med stemmen

Å føle
oppfatte noe ved hjelp av sansene

Å forstå
se hvordan noe er eller henger sammen, oppfatte

Å forenkle
gjøre mindre innviklet

.

Kanskje vi skal ta noen steg tilbake…Bevege oss til musikk, lage muntre lyder, trekke surstoff inn i organismen, lage melodier med stemmene våre, oppfatte ved hjelp av sansene, se sammenhenger og gjøre livet mindre innviklet.

(Definisjoner funnet på http://no.thefreedictionary.com og http://www.betydning-definisjoner.com)

ANGSTEN

Åpner øynene og kjenner umiddelbart
Faen, her er den følelsen igjen
Hele livet føles plutselig så uklart

Hjertet hamrer i brystet, slår alt for hardt
Prøver å trekke pusten
Alt føles uvirkelig og rart

Sola titter inn på rommet
Jeg som elsker sola
I dag får den meg til å føle meg enda mer forkommet

Forteller meg selv at «Det du tenker nå, stemmer ikke»
Kroppen min tror den er i fare
Alt inni meg skriker “Du må stikke!”
Måtte dette bare ikke vare

Mobilen ligger og lyser mot meg
Enda et tapt anrop
Magen min knyter seg

Grepet av en panikk som ikke gir noen mening.

“Vær så snill, la meg slippe å ha det sånn”
Alt jeg vil er å ha det godt
Jeg er for godt kjent der nede i dypet, helt på bånn
Det er ikke et sted man vil være
Tungt å puste, vanskelig å sove
Gir slipp på alt av selvtillit, fornuft og ære
Ikke følg etter meg hit, det må du love

Mørket inni meg spiser meg levende
“Ikke nå igjen”
Dette mørket er så altoverskyggende
Vent på meg i lyset, min venn

Vil bare pakke en bag og flykte min vei
Men du vet
Du kan ikke flykte fra noe som bor inni deg

Vet at jeg skal reise meg på nytt
Må bare puste, gjenvinne balanse
Slutte å være så jævlig forknytt
Bare vent, en dag snart vil du atter en gang se meg danse

Sånn er det i dag.
I morgen er det kanskje bedre.

ET ROP OM HJELP?

Den siste tiden har jeg blitt både satt ut og betenkt, over historier jeg har fått høre fra barn i barne- og ungdomsskolealder. Ungdommer, mener jeg. De som befinner seg i stadiet mellom barn og voksen. Der hvor medmennesker ikke riktig vet hvordan de skal behandle deg. De som er for gamle og erfarne til å bli behandlet som barn, men for unge og skjøre til å bli behandlet som voksne.

Jeg sitter her med så mange spørsmål. Så mye jeg gjerne skulle ha hatt svar på. Jeg har så lyst til å hjelpe så mange, men føler meg så liten i den store sammenhengen. Alt jeg kan gjøre er å strekke ut en sterk hånd og håpe at den blir grepet. For jeg lurer på:

Hva i all verden er det egentlig som har skjedd? Hvor kollapset det så totalt? Hvor forsvant latteren og eventyrlysten? Gnisten i øyene? Jeg ser så alt for mange tomme blikk.

ungdom
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

For forståelsens skyld; Jeg var ikke av de mest pliktoppfyllende i denne perioden av livet selv. Jeg trådde utenfor rekken av snille piker, selv om jeg hadde et klokt hode, som ga meg gode karakterer. Jeg gravde meg ut av A4-boksen, nettopp fordi jeg ikke passet inn i den. Sammen med flere av vennene jeg hadde valgt meg, fant jeg på mye tull og fanteri. Men når vi gjorde noe galt, var det oftest for moro skyld. For å kjenne på et hint av spenning. Selvfølgelig også tidvis for å provosere. En stor del av det å være ungdom er at man skal provosere, mener jeg. Men i dag virker det som om de gjør det mer for å døyve sin egen tristhet. Å flytte fokus bort fra sin egen smerte, over til noe mer håndfast. Slik jeg ser det, fikk jeg og mine jevnaldrende en smakebit av den mørke tåken som kom drivende, imens de unge i dag har fått kjenne på hele.

I løpet av de mest sårbare tenårene, skaffet jeg meg bagasje jeg også. Jeg kjenner følelsen av å være skikkelig redd. Å ikke vite hva som vil møte deg rundt neste sving. Jeg unner ingen å kjenne på intens redsel og en følelse av at hele livet har raknet på grunn av deg selv. Derfor får jeg også en slik inderlig medfølelse for de jeg ser som har det på den måten. Jeg vil bare ta de inn under vingene, holde godt rundt dem og fortelle dem at alt kommer til å bli bra. Bare hold ut. For livet har ikke raknet, lille venn! Du har bare gått deg litt bort imens du var opptatt med å tråkke din egen sti.

ungdom1
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

Har ungdommene havnet i skyggen av alt det skinnende vi fokuserer på? Da jeg spaserte inn i tenårene, var vi kule dersom vi tok oss en sigg. I dag røyker de seg høye i friminuttene. De venner seg på snus, før de lærer seg å multiplisere. Jeg skal ikke bevege meg inn på temaet om hverken røyk, snus eller narkotika. Her får alle ta sine egne valg, for min del. Men jeg vil fram til et poeng: Mennesker og dyr utagerer fordi det er noe som ikke er bra. Det er det jeg føler at disse ungdommene gjør. De ber om hjelp. Om å bli sett. Og hvem er det som blir straffet for dette? Jo, det er ungdommene. Det blir som at hunden din biter deg fordi du slår den – og så slår du enda hardere, fordi den forsøkte å si ifra.

Se for deg en person som kler av seg rustningen sin, en som skiller seg ut ifra mengden av klin like mennesker. En som naken og blottet for stolthet står og skriker “Hjelp! Jeg har det helt forferdelig! Kan noen hjelpe meg!” Med det resultat av at uniformerte styrker marsjerer inn, klepper et stramt tak rundt overarmene til dette mennesket og sleper det med seg vekk. Ordner opp, ved å fjerne problemet – bort fra offentligheten. Sparker den som allerede ligger nede. Empatien er borte. Den uniformerte styrken jeg snakker om, er samfunnet.

Vi har blitt så flinke til å skrive og prate om hvordan vi må ta vare på de som sliter. På de som ikke passer inn i den lille boksen man blir tvunget inn i. Hvorfor fortsetter likevel øyene mine å observere at det stikk motsatte blir gjort? Hvorfor føler fortsatt hjertet mitt tyngde, over å observere vakre mennesker som har gått feil, bli ført enda lengre bort?

Jeg føler at fremtiden er satt for mange, allerede idet de skal begynne å bevege seg inn i dette livet:
“Velkommen. Her er knaggen din, her er penn og papir og her er angsten og depresjonen din. Lykke til.”

Vis hverandre kjærlighet og forståelse. Omfavn hverandre i en varm klem. Og ikke minst – lytt. Det er så mange problemer som kunne ha vært unngått, så mange liv som kunne ha vært annerledes – dersom noen bare hadde lyttet.

kjole 139d