Borghild Terese Jørgensen

NÅR ALT INNI DEG VISNER

Jeg vandrer langs en sti jeg allerede har tråkket opp
Jeg har kvistet trærne og dyttet bort de aller største steinene
Men det er iskaldt, samtidig som det føles som jeg brenner opp fra innsiden
Lungene fylles med noe annet enn oksygen
Synet er uklart, slørete

Vet at denne stien går gjennom et helvete
av mørke og smerte
den føles alt for lang å gå

Men jeg vet at den ender et sted
Jeg vet at jeg kommer fram, hvis jeg bare fortsetter å gå
Må ignorere de blødende sårene under føttene
man får ikke med seg tursko hit

Det er som å være halvvåken i en vond drøm du har hatt før
Du vet hva som skjer og du forsøker iherdig å våkne
uten hell
Men selv om du ikke klarer å våkne nå
selv om du er redd og du vet at det som kommer er svært ubehagelig
Vet du innerst inne
At dette ikke er virkeligheten
Du kommer til å våkne.

.

(Misforstå meg rett, en depresjon er like virkelig som alzheimers og kreft. Det er også en av grunnene til at jeg synes det er viktig med mer åpenhet rundt det – også når man er i det og ikke bare når man har kommet seg gjennom det.)

Hodet mitt står i fyr og flamme. Kroppen skjelver. Hendene er så ustødige at jeg sliter med å kneppe igjen skjorta mi.

Gamle minner har klart å dirke opp låsen på safen jeg hadde stengt dem inn i. Nå flyter de gjennom kroppen min som gift.

Jeg ser inn i fire uforstående øyne og forsøker å forklare hvordan det er:

“Det kjennes ut som om hele verden gir etter under beina mine og drar meg med ned i dragsuget.”

Jeg kan romantisere melankolske følelser. Jeg kan romantisere tristhet, vemod og smerte. Men jeg kan ikke romantisere en depresjon. En depresjon er ikke vakker, på noen måte. Det finnes ikke farger å male med. Bare svart – og hvis du er heldig, litt grå. Det finnes ikke spenning å krydre med. Alt er dødt. Angsten står for krydderet og det krydderet er så sterkt at jeg tror hjertet skal stoppe i meg. Det er ikke pent det heller.

Hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å havne her igjen. Ikke langt nede. Virkelig. Men her er jeg og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke ignorere det. Jeg gjennom det. Selv om jeg ikke har lyst. Må mobilisere krefter jeg føler jeg ikke har.

Igjen.

Grunnen til at det føles så naturlig for meg å være åpen om dette, er at jeg har vært her før…Og funnet tilbake til gleden og livet. Jeg vet at det er mulig å få det godt igjen. Så hvis det er flere som befinner seg her nede i dette mørke dypet – ta meg i hånden og bli med meg opp. Jeg kan ikke løfte deg, har ikke nok krefter til å dytte deg. Klarer såvidt å bære meg selv. Har tidligere prøvd å tenne andre sine lys, med min lille flamme. Det har bare ført til at min flamme selv har sloknet. Men jeg er her og jeg kan fortelle deg at det finnes håp. Jeg vet er det er for mørkt her nede til å få øye på en stige. Men den finnes.
Og vi må klatre.

Å TA NOEN STEG TILBAKE

Definisjoner:

Å danse
bevege seg til musikk

Å le
lage muntre lyder som reaksjon på noe morsomt

Å puste
trekke surstoff fra lufta inn i organismen

Å synge
lage sanger/melodier med stemmen

Å føle
oppfatte noe ved hjelp av sansene

Å forstå
se hvordan noe er eller henger sammen, oppfatte

Å forenkle
gjøre mindre innviklet

.

Kanskje vi skal ta noen steg tilbake…Bevege oss til musikk, lage muntre lyder, trekke surstoff inn i organismen, lage melodier med stemmene våre, oppfatte ved hjelp av sansene, se sammenhenger og gjøre livet mindre innviklet.

(Definisjoner funnet på http://no.thefreedictionary.com og http://www.betydning-definisjoner.com)

ET ROP OM HJELP?

Den siste tiden har jeg blitt både satt ut og betenkt, over historier jeg har fått høre fra barn i barne- og ungdomsskolealder. Ungdommer, mener jeg. De som befinner seg i stadiet mellom barn og voksen. Der hvor medmennesker ikke riktig vet hvordan de skal behandle deg. De som er for gamle og erfarne til å bli behandlet som barn, men for unge og skjøre til å bli behandlet som voksne.

Jeg sitter her med så mange spørsmål. Så mye jeg gjerne skulle ha hatt svar på. Jeg har så lyst til å hjelpe så mange, men føler meg så liten i den store sammenhengen. Alt jeg kan gjøre er å strekke ut en sterk hånd og håpe at den blir grepet. For jeg lurer på:

Hva i all verden er det egentlig som har skjedd? Hvor kollapset det så totalt? Hvor forsvant latteren og eventyrlysten? Gnisten i øyene? Jeg ser så alt for mange tomme blikk.

ungdom
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

For forståelsens skyld; Jeg var ikke av de mest pliktoppfyllende i denne perioden av livet selv. Jeg trådde utenfor rekken av snille piker, selv om jeg hadde et klokt hode, som ga meg gode karakterer. Jeg gravde meg ut av A4-boksen, nettopp fordi jeg ikke passet inn i den. Sammen med flere av vennene jeg hadde valgt meg, fant jeg på mye tull og fanteri. Men når vi gjorde noe galt, var det oftest for moro skyld. For å kjenne på et hint av spenning. Selvfølgelig også tidvis for å provosere. En stor del av det å være ungdom er at man skal provosere, mener jeg. Men i dag virker det som om de gjør det mer for å døyve sin egen tristhet. Å flytte fokus bort fra sin egen smerte, over til noe mer håndfast. Slik jeg ser det, fikk jeg og mine jevnaldrende en smakebit av den mørke tåken som kom drivende, imens de unge i dag har fått kjenne på hele.

I løpet av de mest sårbare tenårene, skaffet jeg meg bagasje jeg også. Jeg kjenner følelsen av å være skikkelig redd. Å ikke vite hva som vil møte deg rundt neste sving. Jeg unner ingen å kjenne på intens redsel og en følelse av at hele livet har raknet på grunn av deg selv. Derfor får jeg også en slik inderlig medfølelse for de jeg ser som har det på den måten. Jeg vil bare ta de inn under vingene, holde godt rundt dem og fortelle dem at alt kommer til å bli bra. Bare hold ut. For livet har ikke raknet, lille venn! Du har bare gått deg litt bort imens du var opptatt med å tråkke din egen sti.

ungdom1
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

Har ungdommene havnet i skyggen av alt det skinnende vi fokuserer på? Da jeg spaserte inn i tenårene, var vi kule dersom vi tok oss en sigg. I dag røyker de seg høye i friminuttene. De venner seg på snus, før de lærer seg å multiplisere. Jeg skal ikke bevege meg inn på temaet om hverken røyk, snus eller narkotika. Her får alle ta sine egne valg, for min del. Men jeg vil fram til et poeng: Mennesker og dyr utagerer fordi det er noe som ikke er bra. Det er det jeg føler at disse ungdommene gjør. De ber om hjelp. Om å bli sett. Og hvem er det som blir straffet for dette? Jo, det er ungdommene. Det blir som at hunden din biter deg fordi du slår den – og så slår du enda hardere, fordi den forsøkte å si ifra.

Se for deg en person som kler av seg rustningen sin, en som skiller seg ut ifra mengden av klin like mennesker. En som naken og blottet for stolthet står og skriker “Hjelp! Jeg har det helt forferdelig! Kan noen hjelpe meg!” Med det resultat av at uniformerte styrker marsjerer inn, klepper et stramt tak rundt overarmene til dette mennesket og sleper det med seg vekk. Ordner opp, ved å fjerne problemet – bort fra offentligheten. Sparker den som allerede ligger nede. Empatien er borte. Den uniformerte styrken jeg snakker om, er samfunnet.

Vi har blitt så flinke til å skrive og prate om hvordan vi må ta vare på de som sliter. På de som ikke passer inn i den lille boksen man blir tvunget inn i. Hvorfor fortsetter likevel øyene mine å observere at det stikk motsatte blir gjort? Hvorfor føler fortsatt hjertet mitt tyngde, over å observere vakre mennesker som har gått feil, bli ført enda lengre bort?

Jeg føler at fremtiden er satt for mange, allerede idet de skal begynne å bevege seg inn i dette livet:
“Velkommen. Her er knaggen din, her er penn og papir og her er angsten og depresjonen din. Lykke til.”

Vis hverandre kjærlighet og forståelse. Omfavn hverandre i en varm klem. Og ikke minst – lytt. Det er så mange problemer som kunne ha vært unngått, så mange liv som kunne ha vært annerledes – dersom noen bare hadde lyttet.

kjole 139d