Borghild Terese Jørgensen

PUSTEROM

De sekundene hvor den grå massen på himmelen slår sprekker
Blå himmel kommer til syne og sola slipper til
Strålene treffer ansiktet mitt, kysser meg på pannen
Fremkaller liv i meg
Varmen fra sola tiner den stive masken, slik at jeg kan smile
Da drar jeg pusten godt inn
Føler for en liten stund at alt er helt fint
Skulle ønske jeg kunne tappe denne følelsen på flasker
Og drikke den ved behov.

Ikke så rart at hele naturen strekker seg mot sola.

ANGSTEN

Åpner øynene og kjenner umiddelbart
Faen, her er den følelsen igjen
Hele livet føles plutselig så uklart

Hjertet hamrer i brystet, slår alt for hardt
Prøver å trekke pusten
Alt føles uvirkelig og rart

Sola titter inn på rommet
Jeg som elsker sola
I dag får den meg til å føle meg enda mer forkommet

Forteller meg selv at «Det du tenker nå, stemmer ikke»
Kroppen min tror den er i fare
Alt inni meg skriker “Du må stikke!”
Måtte dette bare ikke vare

Mobilen ligger og lyser mot meg
Enda et tapt anrop
Magen min knyter seg

Grepet av en panikk som ikke gir noen mening.

“Vær så snill, la meg slippe å ha det sånn”
Alt jeg vil er å ha det godt
Jeg er for godt kjent der nede i dypet, helt på bånn
Det er ikke et sted man vil være
Tungt å puste, vanskelig å sove
Gir slipp på alt av selvtillit, fornuft og ære
Ikke følg etter meg hit, det må du love

Mørket inni meg spiser meg levende
“Ikke nå igjen”
Dette mørket er så altoverskyggende
Vent på meg i lyset, min venn

Vil bare pakke en bag og flykte min vei
Men du vet
Du kan ikke flykte fra noe som bor inni deg

Vet at jeg skal reise meg på nytt
Må bare puste, gjenvinne balanse
Slutte å være så jævlig forknytt
Bare vent, en dag snart vil du atter en gang se meg danse

Sånn er det i dag.
I morgen er det kanskje bedre.

“SO MANY STRONG WOMEN

…began as broken girls” – r.h Sin

I går kveld brukte jeg i overkant mye penger på bøker. Poesi. Det føles riktig. En investering. Det finnes så mange meningsløse ting å bruke penger på. Bøker er en av de få tingene som du blir rikere av å kjøpe. Lite er mer berikende enn å få et innblikk i noen andre sitt hode. Tenk så enkel man blir, om man bare skal leve inne i sitt eget og aldri se seg omkring.

HÅPET

Håpet.

Det som griper deg i armen og får deg til å reise deg, når du vurderer å bli liggende nede.

Når håpløsheten kommer, er det håpet som skal i ringen mot den. Hold håpet sterkt.

Håpet.

Det som gir deg krefter til å bevege deg fremover, selv om utmattelsen sliter og drar i andre enden.

Den lille stemmen inni deg som hvisker at alt skal gå bra, selv når du forsøker å overbevise deg selv om at alt går dårlig.

Når lykken har reist fra deg og troen har sviktet…Det er da håpet viser seg fra sitt sterkeste.

Håpet er solskinnet som skinner fra innsiden, selv om det er grått og tungt ute.

Like vesentlig som hjertemuskelen.

Du trenger håp for å leve. Men håp lever i deg. Mer enn du aner.

Du møter håpet på sitt sterkeste, når du er på ditt svakeste.

Du blir aldri et svakt menneske, så lenge du inneholder et sterkt håp.

MAL MEG EN FØLELSE

Kan du definere kunst?

Alt som er ektefølt fra et menneske og som får et annet menneske til å føle noe. Det er kunst for meg.

Dans, syng, mal, skriv…La oss se hverandre føle.

Noen er gode med pensel, andre er gode med strenger og tangenter. Så har vi oss som ender opp med en uheldig flodhest når vi skal male en hest og som får ulyder ut av ethvert instrument. Men gi oss et notatark og en blyant eller et tastatur og en blank side, så skal vi male for deg. Gi oss tilgang til bokstaver, så vil vi spille for deg. Er ikke sikkert du liker det du får, men det kommer innenfra.

Vi blotter noe som finnes inne i dypet. Det som kan elskes eller hates, men som ikke lar seg påvirke av det. Og så nydelig det er, at vi kan skape forskjellige typer kunst.

Kjærtegn kan også være kunst. Alt som er ektefølt fra et menneske og som får et annet menneske til å føle noe. Det er det jeg legger i ordet. Følelser. Fordi følelser er det vakreste som finnes.

Røde solnedganger, en glitrende stjernehimmel og vide enger med friske blomster som strekker seg mot sola er pene syn, men det er følelsene de fremkaller inne i oss som lar de ta fra oss pusten.

Jeg ser på skriving som kunst på samme nivå som maling og fotografering. Det handler om å skape bilder. Om å formidle følelser. De fleste vil nok mene at et maleri er mer åpent for tolkning enn en tekst, fordi en tekst er “satt”. At en tekst forteller deg akkurat hva du skal tenke. Men slik er det ikke. Tro meg. Et ord kan ha mange betydninger. Det kan ligge flere never med følelser og betydninger bak én enkel setning. Å lese med øyene er enkelt. Å lese med hjertet og sinnet er spennende, vakkert og interessant. På samme måte som når du iakttar et maleri eller en dans. Bare du setter grenser.

Når jeg skriver en tekst som kommer fra meg, sitter jeg ikke og tenker “hva er det jeg nå skal finne på å skrive?”. Sitter ikke og grubler. Nei, det er ikke sånn det fungerer. Fingrene rekker nesten ikke å skrive ned alt jeg tenker, før tankene blir erstattet av nye tanker. Det er som å se en film inne i hodet. Kan ikke se bort uten å miste noe. Detaljene er så lette å gå glipp av.

Det er rart hvordan det å skrive kan sette i gang en lik prosess, både fysisk og psykisk. Slik som nå, når jeg kan kjenne hjertet hamre inne i brystet. Pulsen stiger og kroppstemperaturen øker.

Når det siste punktumet faller naturlig på plass, drar jeg pusten dypt. Blir så oppslukt at jeg nesten glemmer å puste. Når et klimaks. Etterpå føler jeg meg tom. På en god eller dårlig måte. Det kan gå begge veier. Men samme hvilken følelse jeg sitter med like etterpå, føler jeg meg renset. En renselse kan være både god og vond. Disse ordene har jo bodd inne i meg. Nå har de sluppet gjennom. Ut i det fri. Det er etter stormen at det blir virkelig stille – når forventningen også er over.

Det handler ikke om å søke oppmerksomhet eller medlidenhet. Når jeg poster bilder av meg selv på sosiale medier, handler det nok sikkert om en oppmerksomhetstrang (vår generasjon trenger jo søren meg oppmerksomhet for å overleve, haha). Men når jeg skriver, kommer det fra hjertet. Det handler om å skape. Selvfølgelig er det noen som kjøper gaver bare for å få gaver tilbake. Andre lager noe fra bunnen av, med sine egne hender og gir det bort bare fordi det føles riktig. Ikke at jeg ser på tekstene mine som gaver, men jeg håper du skjønner hvor jeg vil med dette. Jeg skriver ikke for å få noe tilbake. Jeg gjør det fordi det er det som er min måte å uttrykke meg på. Selv om jeg blir mer fôret av en melding om at ordene mine har fått noen til å føle noe, enn jeg blir av et godt måltid. (tusen takk)

Har prøvd å male. Har prøvd å lære meg å spille på instrumenter…Bare for å ha en måte å få uttrykk for følelsene mine på, uten å si de ordrett. Men i det siste har jeg konkludert med at det er dette som er min måte. Hvorfor skal jeg peile unna ord og styre meg selv inn på en annen vei, når det er nettopp det å sette sammen ord som er min naturlige måte å uttrykke meg på. Jeg sier deg; Hva enn det er som roer uroen i deg – la det få slippe til. Jeg tror alle har sin måte å få utløp for følelsene sine på og at det faller seg helt naturlig, bare vi lytter til oss selv.

La oss betrakte malerier, tolke tekster, drømme oss bort i dans, føle musikk og dykke inn i hverandre sine sinn. Jeg ønsker ikke å kun eksistere alene i mitt eget sinn. Jeg har åpnet mitt og jeg vil utforske ditt.

22:24

Fyller rødvinsglasset på nytt. En tåre triller nedover kinnet mitt, etterfulgt av et par nye. Tårekanalene åpnes for fullt. Munnen er åpen. Ansiktet som for bare litt siden smilte og lo, har blitt omformet til en stygg grimase. Øynene er lukket, men strømmen av varme tårer finner veien ut likevel. Den svarte maskaraen på øyevippene blander seg med tårene og maler svarte striper fra øynene ned til halsen. Hikster etter luft. Gi meg oksygen. Noen… Kan noen bare komme og puste litt for meg? Jeg klarer det nemlig ikke på egenhånd.

Faen altså

kan jeg starte på nytt?

VIL HELLER SKAPE ENN Å LETE

Tror jeg at det finnes en mening med alt? Nei. Jeg tror det meste som skjer med oss enten er tilfeldig eller et resultat av egne tanker og handlinger. Bevisste og ubevisste.

Tenk at livet går til helvete og dyrk den tanken. Så skal du se at alt går til helvete.

Derimot tror jeg vi kan finne en mening med alt. Og at alle har et kall her i livet. Sammen vil det ytre og indre livet danne en vei. Din vei. Stein for stein. Humper i veien vil det nok bli mange av. Men disse kan enten velte lasset ditt, eller gjøre deg mer skjerpet til veien videre. Om du så velter, så vil du bli styrket av å stable alt på plass igjen.

Jeg føler på mange måter at veien til helvete er kortere enn veien til paradis, eller hva det nå er vi eimer etter. Tror ikke jeg er den eneste som føler det. Det å legge seg ned og gi opp, er selvfølgelig lettere enn å kjempe. Men selv om det er det enkleste alternativet, er det også det desidert dårligste. Livene våre kan bli så himla fantastiske, at vi forstår det ikke selv engang. Ja, så kan det føles som vi befinner oss inne i en labyrint til tider. Men la oss i det minste prøve å spre vingene, før vi legger oss ned og spiller døde.

Livet passerer uansett.

Ta sjanser, finn deg selv, mist deg selv, finn tilbake igjen, bli forelsket, bli knust, gråt, le, utforsk og oppdag, søk spenning, føl på stolthet, redsel, sorg, glede… Lev og gjør hva faen du vil. Grip oksen ved hornene, slå løs håret og gjør det til en ferd det blir verd å minnes. 

Hvor feil kan man egentlig gå, med blikket festet framover og hjertet på riktig sted? Jeg aner ikke. Men la oss sørge for å gjøre det til en innholdsrik reise, hvor vi utvikler oss og vokser som individer.

Våre største problemer i dag, vil sannsynligvis ikke bety en dritt når vi sitter og gynger på gamlehjemmet. Men eventyrene, de opplevelsene som fikk hjertet til å hamre og kinnene til å gløde…De gangene vi spredte vingene og mot alle odds klarte å fly…Herregud, ja, de kommer til å bety noe.

ET UFERDIG PUSLESPILL

Det var jeg som gikk. Men da jeg gikk, var det ikke med de samme brikkene jeg hadde da vi først møttes. Jeg har satt sammen puslespillet mitt brikke for brikke, etter at du knuste det. Men jeg mangler en brikke. Har lett godt, men den er ikke å finne. Det eneste stedet jeg ikke er villig til å lete, er i lommene dine, hvor jeg innerst inne vet at den befinner seg. Det er ingen vits. Den kommer uansett ikke til å passe inn i det nye puslespillet mitt. Du kan beholde den.

14487174_1797153047219610_5647748712814870528_n
…Tillits-brikken min. Den delen som gjorde meg søkende mot andre. Lysten til å åpne meg, slippe nye mennesker inn og å vise meg sårbar. Det var den du tok. Hadde jeg opplevd nok i livet til å være usikker på andre menneskers intensjoner fra før av? Ja. Men bare du har fått muligheten til å stjele fra meg. Får ikke uttrykt nok hvor mye det irriterer meg. Hvorfor skulle du få gå lengre inn enn noen andre. Hvorfor skulle jeg la deg lage skade? Jeg tror jeg ble mest såret av at den personen jeg trodde du var, viste seg å ikke eksistere. Du var en illusjon. Ikke ekte. Du var ikke noe bedre enn dem. Faen, så vondt det gjorde.

Ser du, det er idioti å la hjertedøra stå åpen. Selvfølgelig vil det før eller senere gå inn noen som ikke kommer for å varme seg.

Aner du hvor vanskelig det er å snu seg og gå bort fra noen du har fått følelser for? Et menneske som alt inni deg lengter etter å være sammen med. Så skal du plutselig bare snu deg, gå og aldri se deg tilbake, fordi du vet at du selv er verd mer. Fy søren, det er tungt. Jeg føler meg faktisk jævlig sterk som gjorde det. Sånn badass, superhelt-sterk. Haha. Iallefall veldig mye sterkere enn deg, som ikke engang var tøff nok til å være deg selv.

Men selv om resultatet av det hele var at jeg ble sterkere og tryggere på meg selv, gjorde du meg utrygg på andre. Jeg savner å være tillitsfull. Det føles bedre å være varm og åpen, enn lunken og livredd for at noen skal komme og stjele den lille varmen du nå vokter så godt.

Nå tenker jeg at de menneskene som har vansker med å stole på andre, tidligere har stolt for mye på noen. At det finnes noen der ute, som går rundt med deres rene, ekte, varme tillit i lommen sin. Noen som har mottatt mer varme enn de fortjente. Mer enn de visste de fortjente. Jeg lurer på om de varmer seg på den, eller om den svir å kjenne på.

Mitt alle største ønske her i livet, er å være lykkelig. Jeg er det nå, til en viss grad. For all del. Jeg er frisk og rask, har mange fantastiske mennesker rundt meg, hobbyer jeg brenner for og en jobb jeg trives godt i. Jeg har det godt. Men redselen for at noen skal ta ifra meg den lykken jeg har klart å bygge opp, hindrer meg fra å nå den virkelige lykken. Den som bunner helt inn i hjerterota og som gjør deg både sårbar og sterk på samme tid. Akkurat nå føler jeg meg bare sterk.

Det er jo trist om man skal overbeskytte den “sånn passe lykkelige” versjonen av seg selv, i frykt for å bli frastjålet den trygge “ok lykken”, slik at man går glipp av ordentlig lykke.

.

Jeg savner deg ikke,
men jeg savner den delen av meg du tok.

Jeg håper at noen en dag kan lære meg å lage en ny tillits-brikke, slik at jeg blir hel igjen. Et puslespill ser ikke bra ut, med en manglende brikke.

large-6

Skriblerier i fri form

Nå begynner det å bli litt for lenge siden jeg har travet over tastaturet her inne igjen. Det kostet meg mye å skrive de to forrige innleggene, derfor ble jeg litt fraværende etterpå. Men som vanlig kommer savnet etter å skrive, når jeg har vært borte fra det litt for lenge.

Det er noe eget med å krype inn i denne lille verdenen min av ord, tanker, drømmer og bilder. Når jeg skriver her inne, føles det som om jeg trykker på en pauseknapp for resten av verden. Det er tre ting i hverdagen som gjør dette for meg: Skriving, hest og trening. Jeg tror alle trenger en egen pauseknapp i livet. Det er viktig.

11427367_1461685997473940_527090263_n

Livet har vært som en berg-og-dalbane i det siste, med både gode og vonde dager fint flettet i hverandre. Men det er helt greit. Jeg vet at sola kommer etter regnet og at mørket er midlertidig. Jeg setter pris på de gode dagene og kommer meg gjennom de vonde.

Alle har gode og vonde dager, sånn er det bare. Kanskje er det en fin ting. Vi kjenner vel alle følelsen av å se at den mørkegrå himmelen sprekker opp til fordel for solens sterke stråler og en knall blå himmel. Hadde vi hatt solskinn hver dag, hadde vi aldri fått kjent på den følelsen. Følelsen av at alt ordner seg, at livet er godt og at vi har gode ting i vente. Det samme gjelder treningen. Denne uka har vært tung på treningsfronten, men kroppen er ingen maskin og jeg har hatt mange uker med kanonform og knallgode økter nå. Det er ikke alle dager man kan tre inn i rollen som beist. Men når det da plutselig løsner og du kan yte max igjen – åh, for en herlig følese!
10984632_10207785446223676_3347798862640797417_n
Tenk at det plutselig har blitt September. Dette ble sommeren som bare forsvant. Men jeg liker høsten og det vil komme en ny sommer. I mellomtiden får vi nyte alt det gode de forskjellige årstidene har å by på. Jeg synes vi er heldige som har fire vidt forskjellige årstider. Vi må bare lære oss å se etter det vakre i hver av dem.

Høst er koselig. Jeg liker å kose meg inne imens vinden uler ute, men jeg liker også å kjenne at været river i kinnene mine. Naturen har alltid appellert til meg. Jeg blir forelsket i den når den er harmonisk og strålende, men minst like forelsket når den er rasende og vill. Vi blir så små, når naturen viser krefter.

Dette ble et innlegg med masse babing og fritt for redigering, men jeg behøvde å bable litt.

Ser fram til en fin høst med masse skriblerier, treningsmotivasjon og alt livet har å by på. På godt og vond. Hver dag minner jeg meg selv på at dette er livet. Akkurat nå. Det må ikke ventes på, det må gripes!

Nå skal jeg hoppe i treningstøyet! Håper at alt står bra til med deg der ute ♥♣
Ny mappe (2)
(bilder fra weheartit.com)