Borghild Terese Jørgensen

STILLNESS

/Dirty Pretty Things.

Som et spøkelse av meg selv, vandrer jeg rundt i en lett morgenkåpe. Sorte blonder. Sort er den eneste fargen som ikke blender øynene mine. Den føles rolig, behagelig. Som natten. Absorberende. Jeg kan liksom forsvinne. Det er fint.

Barbeint over gulvet, gjennom solstrålene som skinner inn gjennom vinduene. Tenk at noe kan stråle så kraftig at det holder liv i alt annet.

Jeg går ikke – flyter, svever. Er ikke i kontakt med gulvet. Tyngdekraften har gitt slipp på meg. Jeg eksisterer, men er ikke levende. Et tomt skall, en skygge av det som pleide å være et veldig levende menneske. Latter, varme og iver – hvor ble det av.

Sola lager levende tegninger på huden min. Jeg lar fingrene gli nedover armen min, hvor strålene treffer. Lyset fra strålene danser. Det er vakkert. Sola er vakker. Naturen er vakker. Livet er også ganske vakkert. Må bare finne tilbake det som pleide å bo og skape liv inne i dette tomme skallet.

NÅR ALT INNI DEG VISNER

Jeg vandrer langs en sti jeg allerede har tråkket opp
Jeg har kvistet trærne og dyttet bort de aller største steinene
Men det er iskaldt, samtidig som det føles som jeg brenner opp fra innsiden
Lungene fylles med noe annet enn oksygen
Synet er uklart, slørete

Vet at denne stien går gjennom et helvete
av mørke og smerte
den føles alt for lang å gå

Men jeg vet at den ender et sted
Jeg vet at jeg kommer fram, hvis jeg bare fortsetter å gå
Må ignorere de blødende sårene under føttene
man får ikke med seg tursko hit

Det er som å være halvvåken i en vond drøm du har hatt før
Du vet hva som skjer og du forsøker iherdig å våkne
uten hell
Men selv om du ikke klarer å våkne nå
selv om du er redd og du vet at det som kommer er svært ubehagelig
Vet du innerst inne
At dette ikke er virkeligheten
Du kommer til å våkne.

.

(Misforstå meg rett, en depresjon er like virkelig som alzheimers og kreft. Det er også en av grunnene til at jeg synes det er viktig med mer åpenhet rundt det – også når man er i det og ikke bare når man har kommet seg gjennom det.)

Hodet mitt står i fyr og flamme. Kroppen skjelver. Hendene er så ustødige at jeg sliter med å kneppe igjen skjorta mi.

Gamle minner har klart å dirke opp låsen på safen jeg hadde stengt dem inn i. Nå flyter de gjennom kroppen min som gift.

Jeg ser inn i fire uforstående øyne og forsøker å forklare hvordan det er:

“Det kjennes ut som om hele verden gir etter under beina mine og drar meg med ned i dragsuget.”

Jeg kan romantisere melankolske følelser. Jeg kan romantisere tristhet, vemod og smerte. Men jeg kan ikke romantisere en depresjon. En depresjon er ikke vakker, på noen måte. Det finnes ikke farger å male med. Bare svart – og hvis du er heldig, litt grå. Det finnes ikke spenning å krydre med. Alt er dødt. Angsten står for krydderet og det krydderet er så sterkt at jeg tror hjertet skal stoppe i meg. Det er ikke pent det heller.

Hadde virkelig ikke trodd at jeg kom til å havne her igjen. Ikke langt nede. Virkelig. Men her er jeg og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke ignorere det. Jeg gjennom det. Selv om jeg ikke har lyst. Må mobilisere krefter jeg føler jeg ikke har.

Igjen.

Grunnen til at det føles så naturlig for meg å være åpen om dette, er at jeg har vært her før…Og funnet tilbake til gleden og livet. Jeg vet at det er mulig å få det godt igjen. Så hvis det er flere som befinner seg her nede i dette mørke dypet – ta meg i hånden og bli med meg opp. Jeg kan ikke løfte deg, har ikke nok krefter til å dytte deg. Klarer såvidt å bære meg selv. Har tidligere prøvd å tenne andre sine lys, med min lille flamme. Det har bare ført til at min flamme selv har sloknet. Men jeg er her og jeg kan fortelle deg at det finnes håp. Jeg vet er det er for mørkt her nede til å få øye på en stige. Men den finnes.
Og vi må klatre.

Å TA NOEN STEG TILBAKE

Definisjoner:

Å danse
bevege seg til musikk

Å le
lage muntre lyder som reaksjon på noe morsomt

Å puste
trekke surstoff fra lufta inn i organismen

Å synge
lage sanger/melodier med stemmen

Å føle
oppfatte noe ved hjelp av sansene

Å forstå
se hvordan noe er eller henger sammen, oppfatte

Å forenkle
gjøre mindre innviklet

.

Kanskje vi skal ta noen steg tilbake…Bevege oss til musikk, lage muntre lyder, trekke surstoff inn i organismen, lage melodier med stemmene våre, oppfatte ved hjelp av sansene, se sammenhenger og gjøre livet mindre innviklet.

(Definisjoner funnet på http://no.thefreedictionary.com og http://www.betydning-definisjoner.com)

ANGSTEN

Åpner øynene og kjenner umiddelbart
Faen, her er den følelsen igjen
Hele livet føles plutselig så uklart

Hjertet hamrer i brystet, slår alt for hardt
Prøver å trekke pusten
Alt føles uvirkelig og rart

Sola titter inn på rommet
Jeg som elsker sola
I dag får den meg til å føle meg enda mer forkommet

Forteller meg selv at «Det du tenker nå, stemmer ikke»
Kroppen min tror den er i fare
Alt inni meg skriker “Du må stikke!”
Måtte dette bare ikke vare

Mobilen ligger og lyser mot meg
Enda et tapt anrop
Magen min knyter seg

Grepet av en panikk som ikke gir noen mening.

“Vær så snill, la meg slippe å ha det sånn”
Alt jeg vil er å ha det godt
Jeg er for godt kjent der nede i dypet, helt på bånn
Det er ikke et sted man vil være
Tungt å puste, vanskelig å sove
Gir slipp på alt av selvtillit, fornuft og ære
Ikke følg etter meg hit, det må du love

Mørket inni meg spiser meg levende
“Ikke nå igjen”
Dette mørket er så altoverskyggende
Vent på meg i lyset, min venn

Vil bare pakke en bag og flykte min vei
Men du vet
Du kan ikke flykte fra noe som bor inni deg

Vet at jeg skal reise meg på nytt
Må bare puste, gjenvinne balanse
Slutte å være så jævlig forknytt
Bare vent, en dag snart vil du atter en gang se meg danse

Sånn er det i dag.
I morgen er det kanskje bedre.

ET ROP OM HJELP?

Den siste tiden har jeg blitt både satt ut og betenkt, over historier jeg har fått høre fra barn i barne- og ungdomsskolealder. Ungdommer, mener jeg. De som befinner seg i stadiet mellom barn og voksen. Der hvor medmennesker ikke riktig vet hvordan de skal behandle deg. De som er for gamle og erfarne til å bli behandlet som barn, men for unge og skjøre til å bli behandlet som voksne.

Jeg sitter her med så mange spørsmål. Så mye jeg gjerne skulle ha hatt svar på. Jeg har så lyst til å hjelpe så mange, men føler meg så liten i den store sammenhengen. Alt jeg kan gjøre er å strekke ut en sterk hånd og håpe at den blir grepet. For jeg lurer på:

Hva i all verden er det egentlig som har skjedd? Hvor kollapset det så totalt? Hvor forsvant latteren og eventyrlysten? Gnisten i øyene? Jeg ser så alt for mange tomme blikk.

ungdom
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

For forståelsens skyld; Jeg var ikke av de mest pliktoppfyllende i denne perioden av livet selv. Jeg trådde utenfor rekken av snille piker, selv om jeg hadde et klokt hode, som ga meg gode karakterer. Jeg gravde meg ut av A4-boksen, nettopp fordi jeg ikke passet inn i den. Sammen med flere av vennene jeg hadde valgt meg, fant jeg på mye tull og fanteri. Men når vi gjorde noe galt, var det oftest for moro skyld. For å kjenne på et hint av spenning. Selvfølgelig også tidvis for å provosere. En stor del av det å være ungdom er at man skal provosere, mener jeg. Men i dag virker det som om de gjør det mer for å døyve sin egen tristhet. Å flytte fokus bort fra sin egen smerte, over til noe mer håndfast. Slik jeg ser det, fikk jeg og mine jevnaldrende en smakebit av den mørke tåken som kom drivende, imens de unge i dag har fått kjenne på hele.

I løpet av de mest sårbare tenårene, skaffet jeg meg bagasje jeg også. Jeg kjenner følelsen av å være skikkelig redd. Å ikke vite hva som vil møte deg rundt neste sving. Jeg unner ingen å kjenne på intens redsel og en følelse av at hele livet har raknet på grunn av deg selv. Derfor får jeg også en slik inderlig medfølelse for de jeg ser som har det på den måten. Jeg vil bare ta de inn under vingene, holde godt rundt dem og fortelle dem at alt kommer til å bli bra. Bare hold ut. For livet har ikke raknet, lille venn! Du har bare gått deg litt bort imens du var opptatt med å tråkke din egen sti.

ungdom1
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

Har ungdommene havnet i skyggen av alt det skinnende vi fokuserer på? Da jeg spaserte inn i tenårene, var vi kule dersom vi tok oss en sigg. I dag røyker de seg høye i friminuttene. De venner seg på snus, før de lærer seg å multiplisere. Jeg skal ikke bevege meg inn på temaet om hverken røyk, snus eller narkotika. Her får alle ta sine egne valg, for min del. Men jeg vil fram til et poeng: Mennesker og dyr utagerer fordi det er noe som ikke er bra. Det er det jeg føler at disse ungdommene gjør. De ber om hjelp. Om å bli sett. Og hvem er det som blir straffet for dette? Jo, det er ungdommene. Det blir som at hunden din biter deg fordi du slår den – og så slår du enda hardere, fordi den forsøkte å si ifra.

Se for deg en person som kler av seg rustningen sin, en som skiller seg ut ifra mengden av klin like mennesker. En som naken og blottet for stolthet står og skriker “Hjelp! Jeg har det helt forferdelig! Kan noen hjelpe meg!” Med det resultat av at uniformerte styrker marsjerer inn, klepper et stramt tak rundt overarmene til dette mennesket og sleper det med seg vekk. Ordner opp, ved å fjerne problemet – bort fra offentligheten. Sparker den som allerede ligger nede. Empatien er borte. Den uniformerte styrken jeg snakker om, er samfunnet.

Vi har blitt så flinke til å skrive og prate om hvordan vi må ta vare på de som sliter. På de som ikke passer inn i den lille boksen man blir tvunget inn i. Hvorfor fortsetter likevel øyene mine å observere at det stikk motsatte blir gjort? Hvorfor føler fortsatt hjertet mitt tyngde, over å observere vakre mennesker som har gått feil, bli ført enda lengre bort?

Jeg føler at fremtiden er satt for mange, allerede idet de skal begynne å bevege seg inn i dette livet:
“Velkommen. Her er knaggen din, her er penn og papir og her er angsten og depresjonen din. Lykke til.”

Vis hverandre kjærlighet og forståelse. Omfavn hverandre i en varm klem. Og ikke minst – lytt. Det er så mange problemer som kunne ha vært unngått, så mange liv som kunne ha vært annerledes – dersom noen bare hadde lyttet.

kjole 139d

Åpenhet, forståelse og mange varme hjerter

I skrivende stund triller det et par varme tårer nedover kinnene mine. Men i kveld er det ikke tristhet som får tårene til å trille. Jeg er overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Jeg har mottatt flere meldinger med gode og støttende ord, samt flere som har åpnet seg og fortalt sine historier og fortalt meg at det har vært godt å lese tekstene mine. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye det betyr for meg. I flere år har jeg følt meg så alene om dette slitet, men nå sitter jeg bare med en følelse av samhold og masse hjertevarme. Tusen takk.

Skal innrømme at jeg publiserte innlegget med en stor klump i halsen og at jeg har vært nervøs flere ganger, etterhvert som det har tikket inn varsler og meldinger på mobilen min. Men ordene deres har varmet så langt inn i hjerterota og har fått meg til å føle at vi er mange. Noe at det verste med å ha psykiske problemer, er å føle at man er den eneste som har det slik. At det er noe fullstendig feil med deg. At alle andre er bedre, sterkere og at ingen forstår.

Om du faller og brekker et bein, vil folk legge merke til dette og de vil hjelpe. Men er du i ferd med å bli oppspist innvendig av et ubeskrivelig mørke, vil ikke folk kunne se dette. Sannsynligvis vil smilet ditt skjule smerten, selv om den er like virkelig som ved et beinbrudd. Men alle som har fått utdelt en dose empati, ville gjerne ha gitt deg en støttende hånd, om de bare visste. Det kan jeg love deg, det har jeg lært.

Jeg vil være med og kjempe for å få mer åpenhet rundt temaet. For jeg skulle virkelig ha ønsket at det var mer åpenhet rundt det da jeg begynte å slite for mange år siden. Jeg var ei ung jente som trodde at det var noe veldig, veldig galt med meg, når sannheten var at flere av de tilsynelatende perfekte menneskene jeg møtte på dagligvarebutikken, gikk rundt med de samme vonde tankene.

Det er så utrolig mange som sliter og så mange som har hatt det tøft en eller annen gang. Det finnes så mye hjertevarme og forståelse der ute, om man bare åpner seg. Jo mer åpenhet, jo mer hjelp kan man få – og gi.
10302695_10204649987559169_5195090449236908924_n
Et gammelt, men ekte og fint (synes jeg) sommerbilde av en av mine beste venninner og meg. Det å ha gode venner er gull verd. ♥

Vær så snill

Nå kommer det et lite utbrudd. Dette er noe som har plaget meg lenge og jeg håper at jeg kan nå ut til noen av de menneskene som burde høre dette.

Selv har jeg har kommet meg over ei stor, tung kneik, som på det verste føltes helt håpløs. Jeg får ikke vondt inni meg når folk kommer med nedlatende kommentarer lenger. Jeg takler fint å jobbe og liker å være sosial – og jeg viser fingeren til de som prøver å tråkke på meg med sine polerte sko. MEN jeg føler et behov for å forsvare den usikre jenta jeg pleide å være – og alle som fortsatt får et dypt stikk i magen når andre må blande seg inn i saker de ikke har noenting med. Om du er 15 eller 60 år spiller ingen rolle – vondt gjør det uansett.

Jeg tror ikke at det er mange som virkelig vil gjøre andre vondt. Eller, jeg ønsker å ikke tro det. Derfor håper jeg at dette innlegget vil få noen til åpne øynene.

Spør du en sykelig overvektig person “Hvorfor løper du ikke helmaraton i morgen? Eller klatrer opp et av de høyeste fjellene i verden?”. Nei, det gjør du bare ikke – fordi det ville ha fått vedkommende til å føle seg helt ubrukelig og fordi at oppgaven ville ha føltes uoverkommelig. Men hvor ofte spør du mennesker som kanskje har det ubeskrivelig vondt bak masken om hva de skal med fremtiden sin, hva det skal bli av dem? Hvorfor de ikke gjør som alle andre oppegående mennesker med ambisjoner i livet? Selvfølgelig er det mange som spør bare for å ha noe å snakke om, få i gang en samtale. Det er til og med noen som spør fordi de bryr seg. Og det er hyggelig. Men dette innlegget er myntet på dere som har et behov for å finne noe å putte fingeren på ved andre. Noe som gjør deg litt bedre enn den andre. Deg som har et behov for å belære andre, fortelle andre hva de burde bruke livene sine til. Vel, faen ta deg. Vil jeg ha råd, oppsøker jeg en rådgiver. Jeg er ikke interessert i rådene dine. Vil ikke høre dine meninger om MITT liv og mine valg. For du vet ikke en dritt om hva jeg har vært gjennom, hvilke tanker jeg sliter med og at jeg er stolt over å i det heletatt være til stede. Det er faktisk veldig, veldig sårende å gang på gang få den belærende pekefingeren i trynet og å bli fortalt at man ikke er god nok, når man er stolt over å i det hele tatt ha kommet seg ut av senga og ut i det offentlige.

Se for deg at du står og prater med en person som står og vigler på en stol, med ei løkke rundt halsen. Ville du da ha bombardert vedkommende med utsagn om at hun/han burde se til å skaffe seg en utdannelse? Fått personen med løkka rundt halsen til å føle seg enda mer håpløs enn fra før? For det er nettopp sånne kommentarer som over tid kan få en person til å tråkke utfor stolen. Det er sånn det er å snakke med noen som er suicidal. Personen kan være velkledd, sminket og tilsynelatende glad. Men løkken er der. Strammer rundt halsen. Trigger. Du ser selvfølgelig ikke løkka, kniven som vrir seg i magen, klumpen i halsen… Men det er det som er poenget; du vet ikke hva mennesket foran deg sliter med, hvilke kamper det må kjempe hver eneste dag. Nettopp derfor bør du være litt forsiktig med hva du lirer av deg.

I en periode unngikk jeg å være sosial med andre enn de jeg kjente fra før. Fordi jeg ikke orket å få spørsmål om utdannelse, jobb og fremtidsplaner. Når man lever fra dag til dag og fremtiden virker fjern, skremmende og veldig diffus, vil man ikke snakke om disse tingene.

For du som er så mye bedre enn andre: Aner du hvor vondt det er å ikke komme seg ut døra, fordi alt føles håpløst? Når det føles som alle stirrer på deg, at du blir svimmel, kvalm og får en klaustrofobisk følelse hver gang noen snur seg i din retning? Eller fordi at du føler at ingenting betyr noe lenger. Skjønner du hvor vondt man må ha det inni seg, for å fysisk skade seg selv -for at det skal føles godt og beroligende å skade seg selv til blods?! At det føles fint når det utvendige, synlige såret gjør så vondt at det i noen minutter får deg til å glemme at du føler deg døende innvendig.

Skjønner du at mennesket du prater med ikke klarer å tenke på utdanning, når h*n måtte shotte flere glass med sterke dråper, for å i det heletatt forlate huset? Eller at den du snakker med har tatt fire smertestillende for mye, for å bedøve de tunge følelsene for en stund?

Jeg har hatt ordet suicidal på papirene mine. Det står der sikkert enda. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde fått nok. Nok av alt. Jeg hadde planlagt alt til punkt og prikke. MEN jeg kom meg gjennom en helvetes vanskelig og tung tid, med god hjelp av venner, familie, lege, psykolog og medisiner. Hjelpen fra disse var helt avgjørende for meg og jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er. Og jeg er stolt over å ha kommet meg ut av dypet og inn i et ganske så normalt liv. Det er fantastisk å være glad på ekte igjen. Det å kunne gråte igjen, le, føle. Jeg synes at det er kjekt å jobbe, selv om du mener at jobben min ikke er høyt nok på rangstigen. Jeg er stolt over å leve som et friskt menneske, selv om jeg fremdeles har det vanskelig innimellom. Jeg får til det meste jeg prøver på og får masse skryt på jobben. For jeg er ikke dum, bare fordi at jeg ikke har en lang, pen CV å vise til. Men livserfaring har jeg masse av. Dessuten har jeg blitt mer ydmyk, mer medfølende og kanskje snillere av den lange, vanskelige reisen.

Dette er en bønn om at vi må prøve å respektere medmenneskene våre, uansett hvilken skole de har gått – eller ikke gått. For vi ANER virkelig ikke hvordan menneskene vi møter har det eller hva de bærer med seg i bagasjen.

large (3)
Illustrasjonsfoto fra weheartit.com.