Borghild Terese Jørgensen

GIRLPOWER

Av og til må vi bare lakkere de flotte øyevippene våre med kullsort mascara, la leppestift gli over leppene, møte et par bestemte øyne i speilet og huske hva vi er gode for!

IMG_7872s

Haha, jeg blir så utrolig jentete av og til. Men så har jeg et stort behov for å bevise at jenter kan være beinharde de også. Selv vi som liker å highlighte håret, sminke ansiktet, dufte av blomster og blinke i paljetter. Ingen skal komme her og tro at de kan kjøre over oss av den grunn 😉

I dag vil jeg slå et slag for sterke jenter. Det er lett å bli undervurdert og dømt på grunnlag av utseendet. Jeg hater å bli undervurdert, siden jeg selv vet hva som bor i meg. Men da er det også ekstra morsomt å overraske! Den som ler sist, ler best.

IMG_7918o-001øj

Meanwhile, go get’em tiger!

large (2)

Elsk deg selv først

Når vi er glade i noen, vil vi gjerne forstå hva som foregår inni dem, ikke sant? Vi legger armen rundt dem, spør hva de tenker på og lurer på hva vi kan gjøre for at de skal ha det godt. Hva om vi begynner og gjøre det samme mot oss selv?

I flere situasjoner har jeg tatt meg selv i å tenke: “Hva gjør jeg om ikke h*n kan bli med? Da har jeg jo ingen!” Etterfulgt av indre panikk, hvor jeg har reflektert over alt som vil gå galt, før jeg mentalt har slått neven i bordet og fortalt meg selv at “Jo, du har noen. Du har deg selv!”.

Er det noe vi er redde for, er det å bli stemplet som egoistiske. Eller hva? Allerede på barneskolen begynner man å stemple hverandre som “selvgode”. Gud forby at man skal være helt fornøyd med seg selv.

janteloven

Jeg har hatt faser i livet hvor jeg har hatet meg selv. Ikke mislikt, ikke vært litt usikker, men direkte hatet. Jeg har sparket i veggen, slått i speilet, straffet og sagt forferdelige ting til meg selv. Om jeg skal peke ut den personen i livet mitt, som har vært aller styggest mot meg, er det nok meg selv. Slik holdt jeg på over flere år, til jeg kjørte meg så langt ned i dritten, at jeg ble nødt til å finne ut av hvem jeg var og hvilke krefter som drev meg.
First-Love-Yourself
Vi har alle styrker og svakheter. Og vi har alle tanker, følelser og energier. Vi er åndelige vesener, ikke maskiner. Det må vi ikke glemme.

For min del har det å drive med dyr gjort meg mer bevisst på hva som foregår inni meg. Dyrene leser oss ut ifra energiene vi sender ut. De merker hvilket humør vi er i, uansett hvor godt vi prøver å skjule det. I motsetning til oss tobeinte, vil de gjennomskue deg når du serverer tynne ord.

Jeg bruker hester som eksempel her, siden det er de som har satt meg mest på plass opp gjennom årene. Hester er blodig ærlige og forteller deg mye du ikke vil vite om deg selv. Serverer du en liten løgn om at du er glad, når du egentlig koker innvendig, vil hesten behandle deg ut ifra at du koker. Om du sier “Slapp av, dette går bra”, imens svetten pipler ut gjennom porene og pulsen dunker årene, vil sannsynligvis hesten bli nervøs og lite medgjørlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse vakre dyrene har fått tårene til å trille nedover kinnene mine, fordi de har gjort meg oppmerksom på noe ved meg selv. Selv om jeg har følt meg helt ok da jeg skulle utføre noe, har de fått meg til å innse at det har vært kaos inni meg. Kanskje over lengre tid. Ikke nødvendigvis noe som relaterte til dem i det hele tatt, men likevel har de sett tvers gjennom meg. Egne frykter, dårlig selvtillit…De er et speilbilde av ditt indre jeg. På godt og vondt.

De har fremmet mine beste styrker, men også gjort meg bevisst på egne svakheter. Jeg er takknemlig for begge deler, selv om det til tider har gjort vondt.
IMG_20140708_095518-001
Om man ikke er bevisst på indre kamper, trengsler og behov, ender man fort opp med å få et mentalt sammenbrudd. Så må man må børste grusen av knærne og stable seg på beina igjen. Ved å lære seg selv å kjenne, tror jeg vi kan unngå mange slike sammenbrudd.

Nå som jeg har lært meg å være tilfreds i mitt eget skinn og å like den personen jeg er, har jeg så mye mer å gi til de rundt meg.

Avslutningsvis vil jeg spørre deg: Hva er det som driver deg?

IMG_6332

Ønsker deg en fin lørdag ♥

Jeg vil heller dø av lidenskap enn av kjedsomhet. -Vincent van Gogh

Jeg har mange drømmer. Én av de er å ta med meg hestene på fjellet. Langt unna trafikk, larm, stress og mas. Bo i ei lita tømmerhytte, omringet av et stort beite hor hestene går og koser seg. Våkne uten alarmer, men til lyden av hestene utenfor, ei rolig elv og fuglesang. Jeg vil stå opp sammen med sola, sale på og ri. Ri i morgendisen, før verden våkner til liv. Bare hestene og meg. Kanskje sammen med et menneske jeg trives med.

Dette har jeg drømt om så lenge jeg kan huske. Ikke fordi jeg er trist, ikke fordi jeg vil vekk fra det livet jeg lever her. Men fordi jeg hadde kunnet være meg. 100%. Bare ri, kose, trekke frisk luft ned i lungene, få roser i usminkede kinn og å bare være til. Akkurat slik jeg er skapt til å være. Fri som fuglen.
septemberinspo
Det er vanskelig å skulle forkare denne lidenskapen til ikke-hestemennesker. Det er ulikt alt annet jeg kjenner til. Jeg har en konstant lengsel etter å være hos disse sterke, trygge og godhjertede dyrene. Kjenne den koselige lukten og høre den klamprende lyden av hover. De eneste gangene jeg ikke ønsker meg til et annet sted, er når jeg er sammen med hestene. Selv om jeg også kan ha det veldig fint andre steder.
“Bare det å ha et sted å lengte til er en verdi i livet.” – Barbra Ring
septemberinspo1
Jeg mener at hestene gjør meg til et bedre menneske. De får meg til å sette pris på og å ta vare på det jeg har. Etter en tur til hestene, innser jeg at jeg ikke trenger den dyre vasen som interiørbloggeren påsto at var et “must”. Ikke misforstå, jeg er glad i interiør. Men i dagens materielle samfunn, er det lett å bli revet med. Lett å miste fotfeste og å konstant være på leting etter “den ene tingen” som vil gjøre livet bedre. Lykken starter når du setter pris på det du allerede har. Vi lever i et mye vil ha mer-samfunn og da er det godt å ha et fast holdepunkt. Noen som kan minne deg på hvilke verdier du egentlig har. Når jeg er i stallen tenker jeg hverken på utseende, penger i banken eller følgere på instagram (haha). Sansene og følelsene tar over for hjernen for en stund.

Slik har jeg vært så lenge jeg kan huske. Det er i stallen jeg føler meg hel. Akkurat den biten er det ingen og ingenting som skal kunne forandre på. Jeg er veldig glad for at jeg har en så sterk lidenskap for noe. Det fører med seg tårer,tunge stunder og av og til fortvilelse, men de fine dagene er i flertall. Jeg ville aldri ha valgt annerledes.

For å avslutte innlegget, måtte jeg bare sette sammen noen fine bilder jeg fant på We heart it. Den siden er så fin å hente inspirasjon fra! Her er det bare til å drømme seg bort. ♣
septemberinspo2

septemberinspo3

Alt for mange av oss har himmelen full av ballonger med påskriften «Tenk om». Hvorfor tar vi ikke flere av dem ned?
-Brita Blomquist

Åpenhet, forståelse og mange varme hjerter

I skrivende stund triller det et par varme tårer nedover kinnene mine. Men i kveld er det ikke tristhet som får tårene til å trille. Jeg er overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Jeg har mottatt flere meldinger med gode og støttende ord, samt flere som har åpnet seg og fortalt sine historier og fortalt meg at det har vært godt å lese tekstene mine. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye det betyr for meg. I flere år har jeg følt meg så alene om dette slitet, men nå sitter jeg bare med en følelse av samhold og masse hjertevarme. Tusen takk.

Skal innrømme at jeg publiserte innlegget med en stor klump i halsen og at jeg har vært nervøs flere ganger, etterhvert som det har tikket inn varsler og meldinger på mobilen min. Men ordene deres har varmet så langt inn i hjerterota og har fått meg til å føle at vi er mange. Noe at det verste med å ha psykiske problemer, er å føle at man er den eneste som har det slik. At det er noe fullstendig feil med deg. At alle andre er bedre, sterkere og at ingen forstår.

Om du faller og brekker et bein, vil folk legge merke til dette og de vil hjelpe. Men er du i ferd med å bli oppspist innvendig av et ubeskrivelig mørke, vil ikke folk kunne se dette. Sannsynligvis vil smilet ditt skjule smerten, selv om den er like virkelig som ved et beinbrudd. Men alle som har fått utdelt en dose empati, ville gjerne ha gitt deg en støttende hånd, om de bare visste. Det kan jeg love deg, det har jeg lært.

Jeg vil være med og kjempe for å få mer åpenhet rundt temaet. For jeg skulle virkelig ha ønsket at det var mer åpenhet rundt det da jeg begynte å slite for mange år siden. Jeg var ei ung jente som trodde at det var noe veldig, veldig galt med meg, når sannheten var at flere av de tilsynelatende perfekte menneskene jeg møtte på dagligvarebutikken, gikk rundt med de samme vonde tankene.

Det er så utrolig mange som sliter og så mange som har hatt det tøft en eller annen gang. Det finnes så mye hjertevarme og forståelse der ute, om man bare åpner seg. Jo mer åpenhet, jo mer hjelp kan man få – og gi.
10302695_10204649987559169_5195090449236908924_n
Et gammelt, men ekte og fint (synes jeg) sommerbilde av en av mine beste venninner og meg. Det å ha gode venner er gull verd. ♥

Vær så snill

Nå kommer det et lite utbrudd. Dette er noe som har plaget meg lenge og jeg håper at jeg kan nå ut til noen av de menneskene som burde høre dette.

Selv har jeg har kommet meg over ei stor, tung kneik, som på det verste føltes helt håpløs. Jeg får ikke vondt inni meg når folk kommer med nedlatende kommentarer lenger. Jeg takler fint å jobbe og liker å være sosial – og jeg viser fingeren til de som prøver å tråkke på meg med sine polerte sko. MEN jeg føler et behov for å forsvare den usikre jenta jeg pleide å være – og alle som fortsatt får et dypt stikk i magen når andre må blande seg inn i saker de ikke har noenting med. Om du er 15 eller 60 år spiller ingen rolle – vondt gjør det uansett.

Jeg tror ikke at det er mange som virkelig vil gjøre andre vondt. Eller, jeg ønsker å ikke tro det. Derfor håper jeg at dette innlegget vil få noen til åpne øynene.

Spør du en sykelig overvektig person “Hvorfor løper du ikke helmaraton i morgen? Eller klatrer opp et av de høyeste fjellene i verden?”. Nei, det gjør du bare ikke – fordi det ville ha fått vedkommende til å føle seg helt ubrukelig og fordi at oppgaven ville ha føltes uoverkommelig. Men hvor ofte spør du mennesker som kanskje har det ubeskrivelig vondt bak masken om hva de skal med fremtiden sin, hva det skal bli av dem? Hvorfor de ikke gjør som alle andre oppegående mennesker med ambisjoner i livet? Selvfølgelig er det mange som spør bare for å ha noe å snakke om, få i gang en samtale. Det er til og med noen som spør fordi de bryr seg. Og det er hyggelig. Men dette innlegget er myntet på dere som har et behov for å finne noe å putte fingeren på ved andre. Noe som gjør deg litt bedre enn den andre. Deg som har et behov for å belære andre, fortelle andre hva de burde bruke livene sine til. Vel, faen ta deg. Vil jeg ha råd, oppsøker jeg en rådgiver. Jeg er ikke interessert i rådene dine. Vil ikke høre dine meninger om MITT liv og mine valg. For du vet ikke en dritt om hva jeg har vært gjennom, hvilke tanker jeg sliter med og at jeg er stolt over å i det heletatt være til stede. Det er faktisk veldig, veldig sårende å gang på gang få den belærende pekefingeren i trynet og å bli fortalt at man ikke er god nok, når man er stolt over å i det hele tatt ha kommet seg ut av senga og ut i det offentlige.

Se for deg at du står og prater med en person som står og vigler på en stol, med ei løkke rundt halsen. Ville du da ha bombardert vedkommende med utsagn om at hun/han burde se til å skaffe seg en utdannelse? Fått personen med løkka rundt halsen til å føle seg enda mer håpløs enn fra før? For det er nettopp sånne kommentarer som over tid kan få en person til å tråkke utfor stolen. Det er sånn det er å snakke med noen som er suicidal. Personen kan være velkledd, sminket og tilsynelatende glad. Men løkken er der. Strammer rundt halsen. Trigger. Du ser selvfølgelig ikke løkka, kniven som vrir seg i magen, klumpen i halsen… Men det er det som er poenget; du vet ikke hva mennesket foran deg sliter med, hvilke kamper det må kjempe hver eneste dag. Nettopp derfor bør du være litt forsiktig med hva du lirer av deg.

I en periode unngikk jeg å være sosial med andre enn de jeg kjente fra før. Fordi jeg ikke orket å få spørsmål om utdannelse, jobb og fremtidsplaner. Når man lever fra dag til dag og fremtiden virker fjern, skremmende og veldig diffus, vil man ikke snakke om disse tingene.

For du som er så mye bedre enn andre: Aner du hvor vondt det er å ikke komme seg ut døra, fordi alt føles håpløst? Når det føles som alle stirrer på deg, at du blir svimmel, kvalm og får en klaustrofobisk følelse hver gang noen snur seg i din retning? Eller fordi at du føler at ingenting betyr noe lenger. Skjønner du hvor vondt man må ha det inni seg, for å fysisk skade seg selv -for at det skal føles godt og beroligende å skade seg selv til blods?! At det føles fint når det utvendige, synlige såret gjør så vondt at det i noen minutter får deg til å glemme at du føler deg døende innvendig.

Skjønner du at mennesket du prater med ikke klarer å tenke på utdanning, når h*n måtte shotte flere glass med sterke dråper, for å i det heletatt forlate huset? Eller at den du snakker med har tatt fire smertestillende for mye, for å bedøve de tunge følelsene for en stund?

Jeg har hatt ordet suicidal på papirene mine. Det står der sikkert enda. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde fått nok. Nok av alt. Jeg hadde planlagt alt til punkt og prikke. MEN jeg kom meg gjennom en helvetes vanskelig og tung tid, med god hjelp av venner, familie, lege, psykolog og medisiner. Hjelpen fra disse var helt avgjørende for meg og jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er. Og jeg er stolt over å ha kommet meg ut av dypet og inn i et ganske så normalt liv. Det er fantastisk å være glad på ekte igjen. Det å kunne gråte igjen, le, føle. Jeg synes at det er kjekt å jobbe, selv om du mener at jobben min ikke er høyt nok på rangstigen. Jeg er stolt over å leve som et friskt menneske, selv om jeg fremdeles har det vanskelig innimellom. Jeg får til det meste jeg prøver på og får masse skryt på jobben. For jeg er ikke dum, bare fordi at jeg ikke har en lang, pen CV å vise til. Men livserfaring har jeg masse av. Dessuten har jeg blitt mer ydmyk, mer medfølende og kanskje snillere av den lange, vanskelige reisen.

Dette er en bønn om at vi må prøve å respektere medmenneskene våre, uansett hvilken skole de har gått – eller ikke gått. For vi ANER virkelig ikke hvordan menneskene vi møter har det eller hva de bærer med seg i bagasjen.

large (3)
Illustrasjonsfoto fra weheartit.com.

En mental oppvask

Jeg har så mye på hjertet. Hver natt ligger jeg i sengen og prøver å vri meg unna mine egne tanker. Jeg har flyktet så lenge fra min egen tankegang og ignorert mine egne følelser så lenge at jeg nesten har glemt hva det er jeg løper fra. (Etterhvert som jeg skrev dette innlegget, fant jeg svar på mye. Kraften i å skrive, altså!)

Jeg er jo ikke syk lenger. Men med tiden har jeg begynt å lure på: Er det slik at noen mennesker bare er født mer melankolsk enn andre? At hjertene våre absorberer mer enn de er skapt til å tåle? Jo, jeg er friskmeldt og jeg har stort sett fine dager, masse engergi og jeg kan av og til boble over av livsglede. Men selv om jeg liker å uttrykke mer styrke enn hva som kanskje er bra for meg, føler jeg meg alltid så skjør. Mentalt.

Når jeg gjør noe som betyr noe for meg eller blir glad i noen, legger jeg hele hjertet mitt i det, uansett hvor mye jeg forsøker å stritte imot. Det er bare slik jeg er sammenskrudd. Jeg trekker inn alt for mange inntrykk på en gang, føler for dypt og gir for mye. Hele livet har jeg forsøkt å bygge en mur rundt meg, for å forhindre andre i å komme nært nok til å såre meg. Så ender det gang på gang med at det er jeg selv som klatrer over denne muren, for å gi av hele meg.

Jeg har løftet vekter imens tårene har sildret nedover kinnene mine. Jeg har løpt imens klumpen i halsen har tatt kvelertak på meg og jeg har ridd selv om tårene i øynene mine har blendet meg. Men dersom jeg skal være i dette livet som meg, som jeg jo har innsett at jeg vil, må jeg bare godta at jeg har en litt skjør innside. At jeg føler med hele kroppen og at jeg omfavner andre mennesker før jeg vet om de har gode intensjoner.

Dette ble et innlegg til alle dere der ute som har fått utdelt en litt for filosofisk tankegang og litt for åpne armer. La oss leve og la leve, danse på roser, stikke oss på tornene, falle og reise oss.

large

“Styrkens svakhet er at den bare tror på styrken.” -Paul Valéry

10598770_754691271236361_2137251559_n

Jeg hater å innrømme det, men jeg takler motgang veldig mye dårligere enn det jeg gir uttrykk for. Det er lettere å gå inn i en modus hvor jeg overbeviser meg selv om at jeg ikke har følelser og at ingenting er viktig, enn å kjempe seg gjennom det vanskelige. De eneste gangene jeg spretter rett opp, full av viljestyrke og optimisme etter en smell, er når jeg har blitt kastet av en hest. Da reiser jeg meg opp, koster grus ut av sårene og stiger opp i salen igjen, uansett hvor vondt det gjorde i kroppen og stoltheten. Ellers i livet, har jeg det med å bli liggende nede, før jeg sakte reiser meg og halter avgårde.

IMG_5288

I fjor på denne tiden hadde jeg det ganske fint. Men så begynte ting å falle fra hverandre, først litt etter litt, men så brast det meste. Jeg følte at alt rundt meg bare falt sammen foran øynene mine, inkludert meg selv. Midt oppi alt det vonde som skjedde, begynte jeg å stenge ut følelsene mine. Overbeviste meg selv og de rundt meg om at jeg hadde det greit. Det var liksom enklere, enn å jobbe seg gjennom et hav av følelser og inntrykk. Etterhvert mistet jeg meg selv. Jeg ble til en person jeg overhode ikke er. Jeg gikk fra å være et varmt menneske med sunn fornuft, masse følelser og godt humør, til å bli en kald partyjente som ikke tillot seg å føle noe. For å gjøre det enklere å stenge ut følelsene mine, tydde jeg alt for ofte til alkohol, selv om jeg visste at det var dumt. Og med høy promille og lav selvfølelse, gjorde jeg mye dumt, som jeg i dag gjerne skulle ha hatt ugjort. Dumme ting som ble gjennomført fordi jeg egentlig bare var trist og redd. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha pratet om det vanskelige? Tro meg, det fungerer ikke å drikke vekk problemene sine. Problemene er der fortsatt, men du er bare fyllesyk og full av skam og nerver i tillegg. Det blir nesten som å sage av seg beinet, fordi du har brekt ei tå.

BLOGG2015

For ordens skyld; 2014 var ikke bare vondt. Det skjedde mange fine ting i løpet av året som gikk også, blant annet ble jeg tante til verdens nydeligste lille jente (noe jeg har ventet veeldig lenge på, og ble IKKE skuffet) og jeg hadde mange fine stunder sammen med vennene og søstrene mine. Men hele tiden hang det en mørk sky over meg. Alt jeg gjorde var halvhjertet, og jeg lever vanligvis etter “all in or nothing”. Jeg holdt på så mye trist inni meg, at jeg ikke klarte å nyte hverken nydelig vær eller godt selskap. Jeg følte meg rett og slett ensom, uansett hvor mange jeg var sammen med. Når de fleste sakker om sommeren 2014, prater de helst om hvor fantastisk den var. For min del var det en sommer jeg helst vil glemme. Noen vet mye av det som skjedde, men ingen vet alt. Det er nesten tragikomisk at så mye kan skje på én sommer. Av og til smiler ikke livet tilbake, selv om man smiler så bredt man kan ( MEN jeg tror stort sett på at livet smiler tilbake, om du smiler til det). Min store oppfordring til dere (og meg selv) er: Har du noe på hjertet -SNAKK OM DET! Det er faktisk ikke overvurdert å få sette ord på det som er vanskelig. Det verste man kan gjøre er iallefall å ignorere sine egne følelser og å holde alt inni seg, til hodet nærmest eksploderer.

large (6)

Heldigvis har det nye året startet fint. Bestemte meg på forhånd for å sørge for å gjøre mitt beste for at dette skal bli et godt år. En opptur og en frisk start, med blanke ark og øyne som ser etter det positive. Og ja, 2015 har vært nydelig så langt. Lasset jeg bar med meg, har jeg kvittet meg med, jeg har virkelig funnet tilbake til mitt ekte jeg og ser fram til å få oppleve en ny vår og sommer. Dessuten har jeg ved flere anledninger satt ord på følelsene mine, selv om jeg har syntes at det har vært vanskelig. DET er stort for meg!

Skal ikke påstå at jeg ikke er engstelig for at det på nytt skal skje noe vondt, men man kan ikke leve livet sitt i frykt for at noe fælt skal skje. Det er bare dumt. Jeg har forresten hørt veldig mye på nydelige “Elastic Heart” med Sia i det siste. Dere må bare få med dere teksten. Jeg tror vi alle er utstyrt med et elastisk hjerte. Ellers hadde vi ikke kommet oss gjennom alt livet har å by på. 🙂

Nå er det på tide å stige opp på hesten igjen, med hevet hode, stolthet og blikket rettet fremover.

IMG_2419

Håper du har det fint!

SORG ER KJÆRLIGHETENS PRIS. -Nils Bredesen

Where you used to be, there is a hole in the world, which I find myself constantly walking around in the daytime, and falling in at night. I miss you like hell. ~Edna St. Vincent Millay

Det er vanskelig å trøste noen som ikke tar imot trøst. Jeg er en av de. Jeg er ekstremt dårlig til å vise andre at jeg har det vondt. Rettere sagt; jeg har med tiden blitt veldig god til å skjule det. Hater å gråte foran andre. Jeg tar heller på meg rollen som den som trøster, selv om jeg føler at jeg revner innvendig. Heldigvis vet mine nærmeste hvordan jeg er. Det befinner seg et hjerte under den harde rustningen min. Og det hjertet holder ingenting tilbake, når det først har blitt glad i noen.

Hadde det ikke vært for de gode menneskene rundt meg, kjæledyrene og hestene mine, hadde jeg sannsynligvis blitt liggende i senga. Dere er gull verd ♡

Er en blomst nær ved å visne,
den forfriskes kan igjen.
Og et hjerte som vil briste,
det kan trøstes av en venn.
~Emil Aarestrup

Siden jeg er så ekstremt dårlig til å snakke om hva jeg føler, finner jeg terapi i det å skrive…

Jeg sliter med å spise, har tydelig gått ned i vekt på denne korte tiden. Føler konstant at jeg må kaste opp. Hjertet hamrer tungt i brystet. Det er tungt å puste. Alt minner meg om vakreste Lady. Jeg gråter til huden rundt øynene blir sår. Jeg drømmer om henne de få nattetimene jeg får litt søvn. Jeg har fysisk vondt i kroppen. Dette må være hjertesorg.

I don’t know why they call it heartbreak. It feels like every other part of my body is broken too. ~Missy Altijd

Tenker at hun fikk et godt og langt liv. At vi fikk utrolig mange fine stunder sammen. Så mange nydelige minner. Og at hun ikke lenger lider. Hun har fått sin fred ♡ Men selvfølgelig tar det tid å venne seg til at hun ikke lenger er rundt meg, etter å ha tilbragt over 12 år sammen. Jeg husker jo ikke hvordan det er å leve uten henne.

Jeg makter ikke å gå tur her jeg bor. Tror jeg aldri har gått noen av tur-rutene her ute, uten henne. Med unntak av når jeg har gått hjem fra venner.

Har jo opplevd å miste både dyr og mennesker som har betydd mye for meg tidligere også. Men Lady har jeg hatt rundt meg 24 timer i døgnet, hele tiden. Det er ikke rart at det føles tomt. Alt minner meg om henne. Akkurat nå vil jeg bare at tiden skal gå, slik at jeg kan få det på avstand. Samtidig som det gjør vondt å få det på avstand. De siste dagene sammen var jo fine, de også.

En tanke jeg trøster meg med, er at hun var så klok, at jeg er helt sikker på at hun visste hvor glade vi alle var i henne. Hun er den mest fantastiske av alle levende jeg har møtt. Og jeg tuller ikke, når jeg sier at hun har gjort meg til et bedre menneske. En blir helt klart påvirket av å være sammen med noen som er utelukkende god.

I mellomtiden må jeg bare prøve å holde meg sterk. Ta vare på de rundt meg, og forsøke å tenke så positivt som mulig.

Det gjør forferdelig vondt å miste noen så vesentlige i livet mitt. Men den kjærligheten og vennskapet vi hadde oss imellom, er så verd den smerten jeg føler nå.

10268934_1417895395140938_1140225982_n

I går kveld kjørte Silje og jeg ut på Atlanterhavsveien, hvor vi spiste, snakket og koste oss. Siden gikk vi oss en tur, kjørte litt, pratet enda mer og stellet hestene. Er så takknemlig for å ha så gode venner som jeg har. Uten dere – ingen meg ♡
1781954_10203867371874266_2596355668800461419_n

I HJERTET GJEMT, ALDRI GLEMT

Dette gjør så utrolig vondt. Familiens kjæledegge, gledesspreder, vokter, bauta og trofaste bestevenn er borte. Vi fikk 12 fine, uforglemmelige år sammen med verdens nydeligste skapning.

Jeg holdt godt rundt henne og boret ansiktet inn i den myke, tykke pelsekragen hennes, helt til hjertet sluttet å slå. Jeg husker fremdeles varmen og tyngden fra kroppen hennes, da hun lente seg inntil meg. Og de vakre, rolige øynene hennes som gløttet opp på meg, da jeg for siste gang fortalte henne at jeg elsker henne. Det gjør så ufattelig vondt å miste noen man er så glad i.

Når ulykken først er ute, er jeg veldig glad for at det finnes flinke veterinærer og en så skånsom og fin måte å avslutte på. Det er en trøst å vite at hun ikke har det vondt. Nå er det heller vi som har det vondt. Hele familien sørger. Men det viser bare hvor ubeskrivelig mye hun har betydd for oss alle.

Kjære Lady, jeg er så takknemlig for å ha fått vokse opp med deg. Fra vi begge var små og sprettne, til jeg ble voksen og du ble gammel. Jeg kommer aldri til å slutte å savne deg… De lange fjellturene og de langsomme koseturene. Badingen som sommeren, hvor du hoppet uti vannet før noen rakk å få ord fra seg. Steinplukkingen. Lekene vi hadde sammen med vennene mine, da vi var små. Ferieturene. Kosestundene. Skiturene. Båtturene, hvor du ble helt vill, hver gang noen fikk napp. Alle gangene du passet på meg da vi var hjemme alene. Jeg var aldri redd sammen med deg. Det har alltid vært deg jeg har gått til, når jeg har hatt det vondt. Du har alltid trøstet meg og gledet meg. Gitt meg styrke til å komme meg gjennom mange tøffe perioder. Og nå som det er deg jeg gråter over, føler jeg meg så tom. Jeg skulle ha gjort alt i hele verden, hva som helst, for å få klemme deg igjen. For å få se inn i se mørkebrune, dype øynene dine. Blikket som alltid roet meg ned, uansett hva. Du har vært ved min side siden jeg var 6 år, min aller aller beste venn. Uansett hvor jeg satte sporene mine, var som regel dine spor rett ved siden av. Nå som jeg må gå alene, uten deg, føles alt så skummelt. Det føles som om halve meg er borte. Ingen kan måle seg med deg. Jeg elsker deg til verdens ende.

Hvil i fred, jeg håper vi sees igjen ♥

_MG_5286red

Konfirmasjonsbildene mine, sammen med Lady og Gizmo ♥

_MG_5295red

På sommerferie for et par år siden, hvor vi måtte dele en litt for liten seng. Uansett hvordan jeg la meg, endte det opp med at hun fikk 2/3 av sengeplassen, og vel så det 😛

283645_4425855134071_830777011_n

Dette var i vinteren 2009 ♥

654094-10-1268739667377red

Lady og Dolly på “photoshoot”, hehe 🙂
IMG_6441
Sommer, sol og på vei ned til sjøen for å bade 🙂

IMG_8421

Her var Lady og jeg på en liten ferietur i Trondheim, og besøkte Lene Elisabeth 🙂 Tok både hurtigbåt og buss, hvor hun som alle andre steder var verdens søteste.
IMG_8425

Bade, bade, bade 😉
IMG_8511

IMG_8545

Her tok jeg henne på fersken i å spise ripsbær rett fra busken (etter bading, som du ser). Du skulle ha sett det uskyldige ansiktet hennes, da hun oppdaget meg. Haha!

IMG_8720

Dette bildet ble tatt på Myrbærhaugen i fjor sommer. Solnedgang og fantastisk koselig tur. Mamma tok bildet 🙂

IMG_20130529_221036

Enda et konf.bilde 🙂

_MG_5307-001red

På tur sammen med Fia og Lady i fjor sommer. Snilleste ♥

6d9a6114c56f11e2b8a622000a1fbdb1_7

Disse to bildene tok jeg 24. januar i år. ♥

IMG_3881

IMG_3906

IMG_2480

I fjor vinter. Dette var et forsøk på å ta litt bilder av meg selv. Men hver gang kameraet kom fram, var Lady klar og poserte som ei stjerne 😉

IMG_9653

IMG_9659

Disse bildene er også fra i fjor vinter.

IMG_9869

IMG_9881

I fjor sommer ♥♥

IMG_1122

IMG_1127

IMG_2329

IMG_2368

Her var klokka bare 5 om morgenen! Lyset var helt nydelig, og Lady poserte like fint som alltid. Har mange fine bilder fra denne morgenen ♥

327380_3181662630036_798987778_o

Her passer hun på en av de små kaninungene til Dolly. Dette må ha vært sommeren 2006, om jeg ikke husker helt feil.
223128_2275640060038_7645590_n

Lady og Ronja fra den første tiden sammen ♥

284325_2280147012709_393525_n

Reisefeber i Trondheim i fjor på denne tiden 🙂

408434_10201211578041080_1306587164_n

Lady og Ronja i en av sine mange lekeslosskamper! 🙂

412898_3181663550059_685475892_o

På skogstur sammen med Christina, for et par år siden ♥
465988_4116311515674_1999732053_o

522144_10201083971971008_1032397186_n

601896_10201331636962478_1280011912_n
På sommerferie i Aure i 2012 ♥
602640_4358282204790_1158780683_n
En av maaange turer på jordet bak huset… ♥
859587_10202091167710272_1329344057_o
Ronja, Lady og Dolly i solveggen på verandaen ♥
860224_10200699946890621_519625203_o
To gode venner ♥
901874_10201083973451045_870134431_o
Observering av steiner, som senere ble plukket opp og dratt på land 😀
921141_10201083974651075_1570750806_o
I konfirmasjonen til søskenbarnet mitt i 2010 🙂
1175572_10202091171270361_1525408944_n

10313803_10203834732138293_1235929703169754520_n

Hvem er den skyldige?? 😉

1375097_10202270869282699_1140078025_n

Jeg har aldri møtt et eneste dyr, såvidt et menneske, som klarer å se så trøtt ut som henne. Søteste ♥
1465374_10202834850301872_1976242580_n
…Rød leppestift og hvit hund.. :*
1508524_10203419710203004_1709188819_n
Dette var like etter nyttår i år, hvor livet ikke var helt greit. Da var Lady nok en gang gull å ha ♥
1551637_10203078190065214_141706897_n
Koste seg på teppet for et par måneder siden.. 🙂
1604796_10203121850996710_1137726564_n
Var det én ting hun vernet om, var det tyggepinnene sine. De var altså hennes! 😉
1898035_10203328143473893_635474656_n

Må legge ved en fin tekst som Mari Beathe, min eldste storesøster, fant. Jeg synes den var så fin:

Sunlight streams through window pane unto a spot on the floor….
Then I remember,
It’s where you used to lie, but now you are no more.
Our feet walk down a hall of carpet, and muted echoes sound….
Then I remember,
It’s where your paws would joyously abound.
A voice is heard along the road, and up beyond the hill,
Then I remember it can’t be yours….
Your golden voice is still.
But I’ll take that vacant spot of floor and empty muted hall
– And lay them with the absent voice and unused dish along the wall.
I’ll wrap these treasured memorials in a blanket of my love
And keep them for my best friend until we meet above.

DET ROSENRØDE LIVET

Akkurat idet ting begynner å bli bedre, får jeg meg et nytt slag i magen. Blir på nytt gående med krokete rygg og gispe etter luft. Forsøker å gripe fatt i det jeg kan. Jeg vil ikke være en sånn trist person, som aldri smiler. For det er jo ikke meg. Jeg er jo egentlig glad og blid, sulten på livet og synes stort sett at det finnes noe vakkert med alt. Kanskje finnes det noe vakkert med det å vanke på den mørke siden av livet også. Men jo mer kjent jeg blir med denne mørke verdenen, jo mer misliker jeg den.

Føler meg som bambi på isen. Gjør alt jeg kan for å holde meg på beina, men går stadig på trynet. Jeg er lei av å feile.

Alt jeg ønsker meg er trygghet. Det å ha et sikkert, trygt og godt liv, hvor jeg vet sånn ca hva dagen vil bringe, og at den sannsynligvis vil bli fin. Jeg ønsker å være til stede, og nyte fine stunder. Men det går ikke an å nyte noe, så lenge tankene er på et helt annet sted, hvor jeg helst ikke vil være.

Jeg trøster meg med at én dag skal alt ordne seg. Og når jeg først blir lykkelig, da blir jeg lykkelig da.

IMG_3810

IMG_3854

Går med nye sko i dag da, det er jo litt lykke det óg.

IMG_3819

Håper du har det godt ♥