Borghild Terese Jørgensen

MAL MEG EN FØLELSE

Kan du definere kunst?

Alt som er ektefølt fra et menneske og som får et annet menneske til å føle noe. Det er kunst for meg.

Dans, syng, mal, skriv…La oss se hverandre føle.

Noen er gode med pensel, andre er gode med strenger og tangenter. Så har vi oss som ender opp med en uheldig flodhest når vi skal male en hest og som får ulyder ut av ethvert instrument. Men gi oss et notatark og en blyant eller et tastatur og en blank side, så skal vi male for deg. Gi oss tilgang til bokstaver, så vil vi spille for deg. Er ikke sikkert du liker det du får, men det kommer innenfra.

Vi blotter noe som finnes inne i dypet. Det som kan elskes eller hates, men som ikke lar seg påvirke av det. Og så nydelig det er, at vi kan skape forskjellige typer kunst.

Kjærtegn kan også være kunst. Alt som er ektefølt fra et menneske og som får et annet menneske til å føle noe. Det er det jeg legger i ordet. Følelser. Fordi følelser er det vakreste som finnes.

Røde solnedganger, en glitrende stjernehimmel og vide enger med friske blomster som strekker seg mot sola er pene syn, men det er følelsene de fremkaller inne i oss som lar de ta fra oss pusten.

Jeg ser på skriving som kunst på samme nivå som maling og fotografering. Det handler om å skape bilder. Om å formidle følelser. De fleste vil nok mene at et maleri er mer åpent for tolkning enn en tekst, fordi en tekst er “satt”. At en tekst forteller deg akkurat hva du skal tenke. Men slik er det ikke. Tro meg. Et ord kan ha mange betydninger. Det kan ligge flere never med følelser og betydninger bak én enkel setning. Å lese med øyene er enkelt. Å lese med hjertet og sinnet er spennende, vakkert og interessant. På samme måte som når du iakttar et maleri eller en dans. Bare du setter grenser.

Når jeg skriver en tekst som kommer fra meg, sitter jeg ikke og tenker “hva er det jeg nå skal finne på å skrive?”. Sitter ikke og grubler. Nei, det er ikke sånn det fungerer. Fingrene rekker nesten ikke å skrive ned alt jeg tenker, før tankene blir erstattet av nye tanker. Det er som å se en film inne i hodet. Kan ikke se bort uten å miste noe. Detaljene er så lette å gå glipp av.

Det er rart hvordan det å skrive kan sette i gang en lik prosess, både fysisk og psykisk. Slik som nå, når jeg kan kjenne hjertet hamre inne i brystet. Pulsen stiger og kroppstemperaturen øker.

Når det siste punktumet faller naturlig på plass, drar jeg pusten dypt. Blir så oppslukt at jeg nesten glemmer å puste. Når et klimaks. Etterpå føler jeg meg tom. På en god eller dårlig måte. Det kan gå begge veier. Men samme hvilken følelse jeg sitter med like etterpå, føler jeg meg renset. En renselse kan være både god og vond. Disse ordene har jo bodd inne i meg. Nå har de sluppet gjennom. Ut i det fri. Det er etter stormen at det blir virkelig stille – når forventningen også er over.

Det handler ikke om å søke oppmerksomhet eller medlidenhet. Når jeg poster bilder av meg selv på sosiale medier, handler det nok sikkert om en oppmerksomhetstrang (vår generasjon trenger jo søren meg oppmerksomhet for å overleve, haha). Men når jeg skriver, kommer det fra hjertet. Det handler om å skape. Selvfølgelig er det noen som kjøper gaver bare for å få gaver tilbake. Andre lager noe fra bunnen av, med sine egne hender og gir det bort bare fordi det føles riktig. Ikke at jeg ser på tekstene mine som gaver, men jeg håper du skjønner hvor jeg vil med dette. Jeg skriver ikke for å få noe tilbake. Jeg gjør det fordi det er det som er min måte å uttrykke meg på. Selv om jeg blir mer fôret av en melding om at ordene mine har fått noen til å føle noe, enn jeg blir av et godt måltid. (tusen takk)

Har prøvd å male. Har prøvd å lære meg å spille på instrumenter…Bare for å ha en måte å få uttrykk for følelsene mine på, uten å si de ordrett. Men i det siste har jeg konkludert med at det er dette som er min måte. Hvorfor skal jeg peile unna ord og styre meg selv inn på en annen vei, når det er nettopp det å sette sammen ord som er min naturlige måte å uttrykke meg på. Jeg sier deg; Hva enn det er som roer uroen i deg – la det få slippe til. Jeg tror alle har sin måte å få utløp for følelsene sine på og at det faller seg helt naturlig, bare vi lytter til oss selv.

La oss betrakte malerier, tolke tekster, drømme oss bort i dans, føle musikk og dykke inn i hverandre sine sinn. Jeg ønsker ikke å kun eksistere alene i mitt eget sinn. Jeg har åpnet mitt og jeg vil utforske ditt.

22:24

Fyller rødvinsglasset på nytt. En tåre triller nedover kinnet mitt, etterfulgt av et par nye. Tårekanalene åpnes for fullt. Munnen er åpen. Ansiktet som for bare litt siden smilte og lo, har blitt omformet til en stygg grimase. Øynene er lukket, men strømmen av varme tårer finner veien ut likevel. Den svarte maskaraen på øyevippene blander seg med tårene og maler svarte striper fra øynene ned til halsen. Hikster etter luft. Gi meg oksygen. Noen… Kan noen bare komme og puste litt for meg? Jeg klarer det nemlig ikke på egenhånd.

Faen altså

kan jeg starte på nytt?

ET UFERDIG PUSLESPILL

Det var jeg som gikk. Men da jeg gikk, var det ikke med de samme brikkene jeg hadde da vi først møttes. Jeg har satt sammen puslespillet mitt brikke for brikke, etter at du knuste det. Men jeg mangler en brikke. Har lett godt, men den er ikke å finne. Det eneste stedet jeg ikke er villig til å lete, er i lommene dine, hvor jeg innerst inne vet at den befinner seg. Det er ingen vits. Den kommer uansett ikke til å passe inn i det nye puslespillet mitt. Du kan beholde den.

14487174_1797153047219610_5647748712814870528_n
…Tillits-brikken min. Den delen som gjorde meg søkende mot andre. Lysten til å åpne meg, slippe nye mennesker inn og å vise meg sårbar. Det var den du tok. Hadde jeg opplevd nok i livet til å være usikker på andre menneskers intensjoner fra før av? Ja. Men bare du har fått muligheten til å stjele fra meg. Får ikke uttrykt nok hvor mye det irriterer meg. Hvorfor skulle du få gå lengre inn enn noen andre. Hvorfor skulle jeg la deg lage skade? Jeg tror jeg ble mest såret av at den personen jeg trodde du var, viste seg å ikke eksistere. Du var en illusjon. Ikke ekte. Du var ikke noe bedre enn dem. Faen, så vondt det gjorde.

Ser du, det er idioti å la hjertedøra stå åpen. Selvfølgelig vil det før eller senere gå inn noen som ikke kommer for å varme seg.

Aner du hvor vanskelig det er å snu seg og gå bort fra noen du har fått følelser for? Et menneske som alt inni deg lengter etter å være sammen med. Så skal du plutselig bare snu deg, gå og aldri se deg tilbake, fordi du vet at du selv er verd mer. Fy søren, det er tungt. Jeg føler meg faktisk jævlig sterk som gjorde det. Sånn badass, superhelt-sterk. Haha. Iallefall veldig mye sterkere enn deg, som ikke engang var tøff nok til å være deg selv.

Men selv om resultatet av det hele var at jeg ble sterkere og tryggere på meg selv, gjorde du meg utrygg på andre. Jeg savner å være tillitsfull. Det føles bedre å være varm og åpen, enn lunken og livredd for at noen skal komme og stjele den lille varmen du nå vokter så godt.

Nå tenker jeg at de menneskene som har vansker med å stole på andre, tidligere har stolt for mye på noen. At det finnes noen der ute, som går rundt med deres rene, ekte, varme tillit i lommen sin. Noen som har mottatt mer varme enn de fortjente. Mer enn de visste de fortjente. Jeg lurer på om de varmer seg på den, eller om den svir å kjenne på.

Mitt alle største ønske her i livet, er å være lykkelig. Jeg er det nå, til en viss grad. For all del. Jeg er frisk og rask, har mange fantastiske mennesker rundt meg, hobbyer jeg brenner for og en jobb jeg trives godt i. Jeg har det godt. Men redselen for at noen skal ta ifra meg den lykken jeg har klart å bygge opp, hindrer meg fra å nå den virkelige lykken. Den som bunner helt inn i hjerterota og som gjør deg både sårbar og sterk på samme tid. Akkurat nå føler jeg meg bare sterk.

Det er jo trist om man skal overbeskytte den “sånn passe lykkelige” versjonen av seg selv, i frykt for å bli frastjålet den trygge “ok lykken”, slik at man går glipp av ordentlig lykke.

.

Jeg savner deg ikke,
men jeg savner den delen av meg du tok.

Jeg håper at noen en dag kan lære meg å lage en ny tillits-brikke, slik at jeg blir hel igjen. Et puslespill ser ikke bra ut, med en manglende brikke.

large-6

INSPIRASJON- VI ER FOR UNGE TIL Å VÆRE ULYKKELIGE

Denne bloggen er ingen såkalt rosablogg. Jeg har ingen ambisjoner om å leve av den. Den er en kanal hvor jeg kan få utløp for det som opptar meg. På godt og vondt.

Jeg er nøye på hva jeg deler, for mye hører privatlivet til. Legger man ut om absolutt alt, tror jeg man sitter igjen med både anger og et tungt sinn, heller enn lettelse. I tillegg kan man komme til å såre andre. Men jeg tror det er viktig at noen deler noe. Jeg skulle iallefall ønske at flere som hadde delt mer, den tiden jeg selv slet og var langt nede. Da jeg trodde at jeg var den eneste som hadde det sånn. Alle andre var jo så lykkelige, vellykkede?

Når jeg får privatmeldinger om at teksten min har beroliget noen, fått det til å gå opp et lys eller til og med hjulpet noen…Da er det virkelig verd timene med svette håndflater og ujevn puls, som følge av å ha trykket “publiser” etter å ha tømt hodet for tanker og omskapt dem til ord. Det betyr mye for meg å få slike tilbakemeldinger! Det føles nesten uvirkelig at noen skal ha funnet komfort i skribleriet mitt. Vi er så like, selv om vi er så ulike. Så mange som går og føler på de samme følelsene, men som føler seg helt alene om det.

inspirasjon1

I dag har jeg ikke tenkt å la tankene overmanne tastaturet. Jeg ville bare titte innom, takke for tilbakemeldingene og dele litt inspirasjon. Takk ❤

– Og du? Det er menneskelig å føle. Men heller enn spinne deg enda lengre inn i tankene dine, forsøk å tenk på hva som kan gjøre livet bedre. Hva er det som kan få deg til å føle deg bedre, lette byrden og gjøre smilet ditt og drømmene dine mer tilgjengelig? Lev i nuet, men forsøk å leve på en måte som vil gjøre fremtiden din bedre. Gjør det for deg.

inspirasjon2

Det går mye i “Sia” om dagen. Jeg har ventet på dette albumet lenge og ble ikke skuffet. Hun er en av de få artistene i dag, som jeg føler at faktisk mener noe med det hun synger.

Bildene i dette innlegget er hentet fra We Heart it. Du kan forresten følge meg her.

inspirasjon3

Til sist må jeg bare dele denne fantastiske sangen. Jeg har hørt den halvt ihjel i det siste, uten at det har gjort den mindre bra. Den passer både når jeg trener, gråter eller bobler over av glede! Den får meg både til å øyne håp og å kjenne meg sterk.

Å føle seg utilstrekkelig.

I det siste har jeg hatt den utrivelige følelsen av å ikke strekke til. Jeg driver på for hardt og for raskt. De små tingene jeg er så opptatt av, blir usynlige under hastigheten. Jeg får tunnelsyn. Det er som at jo mer jeg gjør, dess mindre føler jeg at jeg får gjort.

Helt merkelig egentlig, men jeg tror jeg har nådd det punktet hvor effektivitet grenser til stress. Jeg holder stort sett på som en duracellkanin helt til jeg møter veggen, gang på gang. Jeg vet hvor det ender, likevel klarer jeg ikke å bremse. Heldigvis har jeg blitt litt mer bevisst på det. Det er så viktig å sette pris på de tingene man rekker å gjennomføre og å gi seg selv en klapp på skuldren for det, i stede for å klandre seg selv for alt det ugjorte.

11037152_10207965006352567_2615650886253943_n

Uansett, nå er det fredag. Det er helg og jeg skal forsøke å legge beina høyt og å senke pulsen, nyte selskapet til de rundt meg og gi meg selv et forbud mot sosiale medier. Iallefall for i kveld. Jeg har vært flink i det siste, jeg må bare få tilbake synet, så jeg ser ting som de er igjen.

Ny mappe (2)3

Fra det ene til det andre. Jeg laget meg en veldig god proteinshake etter trening i dag! Den bestod av vaniljeprotein, masse norske bringebær og spinat. Nam! Liker å gjøre litt mer ut av proteinshakene mine 🙂

IMG_7195

IMG_7202

Imens jeg prøver å senke pulsen, vil jeg anbefale denne skjønnheten av en sang. Om ikke stemmen til vakre Ellie Goulding kan roe meg ned, begynner det å bli problematisk 😉

Ønsker deg en deilig fredagskveld ♥

Etter midnatt

IMG_2156

Hver kveld når klokken bikker 23, setter hjernen min seg i høygir. Jobber hardere og dypere enn på noen annen tid på døgnet. Har forsøkt å konkludere med at jeg enten er ment til å være filosof eller forfatter. Men egentlig er jeg vel bare en overtenker. Og når jeg først begynner å overtenke…Når jeg beveger meg utenfor min egen forstand, blir det fullstendig kaos. Det ender bestandig med at jeg blir liggende og tenke så mye, at jeg til slutt begynner å spekulere i hva jeg tenker på. Oftest uten å finne svar.

IMG_2161

For å roe den hyperaktive hjernen min, pleier jeg å sette på musikk. Men helst bør jeg også se musikkvideoen, hvis ikke får sangen hjernen min til å illustrere sin egen musikkvideo. Noe som oftest, igjen, blir litt slitsomt.

I kveld var det på’n igjen, så jeg gikk inn på youtube, for å se og høre. Valgte å høre på denne, men i stede for at de rolige tonene fikk hodet til å slappe av, fikk heller temaet i den tankene til å løpe løpsk.

IMG_2165

Skjedde det samme med deg?

Anser det som en fin mulighet til å fortelle at jeg har vært i Kristiansund i dag sammen med mamma og bestemor. Utrolig koselig, som alltid ♥ Da vi var ferdige med forskjellige ærender og masse kos, dro vi til tante, onkel og søskenbarnet mitt, og koste oss enda mer. Godt selskap, god mat, hyggelig prat, masse arveklær og igjen…Masse kos.

IMG_2166

IMG_2174

Vel, for å sette tankene dine i sving igjen; Dette er en sang til etttertanke:

Sleep Is For The Weak…