Borghild Terese Jørgensen

Åpenhet, forståelse og mange varme hjerter

I skrivende stund triller det et par varme tårer nedover kinnene mine. Men i kveld er det ikke tristhet som får tårene til å trille. Jeg er overveldet over responsen på mitt forrige innlegg. Jeg har mottatt flere meldinger med gode og støttende ord, samt flere som har åpnet seg og fortalt sine historier og fortalt meg at det har vært godt å lese tekstene mine. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor mye det betyr for meg. I flere år har jeg følt meg så alene om dette slitet, men nå sitter jeg bare med en følelse av samhold og masse hjertevarme. Tusen takk.

Skal innrømme at jeg publiserte innlegget med en stor klump i halsen og at jeg har vært nervøs flere ganger, etterhvert som det har tikket inn varsler og meldinger på mobilen min. Men ordene deres har varmet så langt inn i hjerterota og har fått meg til å føle at vi er mange. Noe at det verste med å ha psykiske problemer, er å føle at man er den eneste som har det slik. At det er noe fullstendig feil med deg. At alle andre er bedre, sterkere og at ingen forstår.

Om du faller og brekker et bein, vil folk legge merke til dette og de vil hjelpe. Men er du i ferd med å bli oppspist innvendig av et ubeskrivelig mørke, vil ikke folk kunne se dette. Sannsynligvis vil smilet ditt skjule smerten, selv om den er like virkelig som ved et beinbrudd. Men alle som har fått utdelt en dose empati, ville gjerne ha gitt deg en støttende hånd, om de bare visste. Det kan jeg love deg, det har jeg lært.

Jeg vil være med og kjempe for å få mer åpenhet rundt temaet. For jeg skulle virkelig ha ønsket at det var mer åpenhet rundt det da jeg begynte å slite for mange år siden. Jeg var ei ung jente som trodde at det var noe veldig, veldig galt med meg, når sannheten var at flere av de tilsynelatende perfekte menneskene jeg møtte på dagligvarebutikken, gikk rundt med de samme vonde tankene.

Det er så utrolig mange som sliter og så mange som har hatt det tøft en eller annen gang. Det finnes så mye hjertevarme og forståelse der ute, om man bare åpner seg. Jo mer åpenhet, jo mer hjelp kan man få – og gi.
10302695_10204649987559169_5195090449236908924_n
Et gammelt, men ekte og fint (synes jeg) sommerbilde av en av mine beste venninner og meg. Det å ha gode venner er gull verd. ♥

Vær så snill

Nå kommer det et lite utbrudd. Dette er noe som har plaget meg lenge og jeg håper at jeg kan nå ut til noen av de menneskene som burde høre dette.

Selv har jeg har kommet meg over ei stor, tung kneik, som på det verste føltes helt håpløs. Jeg får ikke vondt inni meg når folk kommer med nedlatende kommentarer lenger. Jeg takler fint å jobbe og liker å være sosial – og jeg viser fingeren til de som prøver å tråkke på meg med sine polerte sko. MEN jeg føler et behov for å forsvare den usikre jenta jeg pleide å være – og alle som fortsatt får et dypt stikk i magen når andre må blande seg inn i saker de ikke har noenting med. Om du er 15 eller 60 år spiller ingen rolle – vondt gjør det uansett.

Jeg tror ikke at det er mange som virkelig vil gjøre andre vondt. Eller, jeg ønsker å ikke tro det. Derfor håper jeg at dette innlegget vil få noen til åpne øynene.

Spør du en sykelig overvektig person “Hvorfor løper du ikke helmaraton i morgen? Eller klatrer opp et av de høyeste fjellene i verden?”. Nei, det gjør du bare ikke – fordi det ville ha fått vedkommende til å føle seg helt ubrukelig og fordi at oppgaven ville ha føltes uoverkommelig. Men hvor ofte spør du mennesker som kanskje har det ubeskrivelig vondt bak masken om hva de skal med fremtiden sin, hva det skal bli av dem? Hvorfor de ikke gjør som alle andre oppegående mennesker med ambisjoner i livet? Selvfølgelig er det mange som spør bare for å ha noe å snakke om, få i gang en samtale. Det er til og med noen som spør fordi de bryr seg. Og det er hyggelig. Men dette innlegget er myntet på dere som har et behov for å finne noe å putte fingeren på ved andre. Noe som gjør deg litt bedre enn den andre. Deg som har et behov for å belære andre, fortelle andre hva de burde bruke livene sine til. Vel, faen ta deg. Vil jeg ha råd, oppsøker jeg en rådgiver. Jeg er ikke interessert i rådene dine. Vil ikke høre dine meninger om MITT liv og mine valg. For du vet ikke en dritt om hva jeg har vært gjennom, hvilke tanker jeg sliter med og at jeg er stolt over å i det heletatt være til stede. Det er faktisk veldig, veldig sårende å gang på gang få den belærende pekefingeren i trynet og å bli fortalt at man ikke er god nok, når man er stolt over å i det hele tatt ha kommet seg ut av senga og ut i det offentlige.

Se for deg at du står og prater med en person som står og vigler på en stol, med ei løkke rundt halsen. Ville du da ha bombardert vedkommende med utsagn om at hun/han burde se til å skaffe seg en utdannelse? Fått personen med løkka rundt halsen til å føle seg enda mer håpløs enn fra før? For det er nettopp sånne kommentarer som over tid kan få en person til å tråkke utfor stolen. Det er sånn det er å snakke med noen som er suicidal. Personen kan være velkledd, sminket og tilsynelatende glad. Men løkken er der. Strammer rundt halsen. Trigger. Du ser selvfølgelig ikke løkka, kniven som vrir seg i magen, klumpen i halsen… Men det er det som er poenget; du vet ikke hva mennesket foran deg sliter med, hvilke kamper det må kjempe hver eneste dag. Nettopp derfor bør du være litt forsiktig med hva du lirer av deg.

I en periode unngikk jeg å være sosial med andre enn de jeg kjente fra før. Fordi jeg ikke orket å få spørsmål om utdannelse, jobb og fremtidsplaner. Når man lever fra dag til dag og fremtiden virker fjern, skremmende og veldig diffus, vil man ikke snakke om disse tingene.

For du som er så mye bedre enn andre: Aner du hvor vondt det er å ikke komme seg ut døra, fordi alt føles håpløst? Når det føles som alle stirrer på deg, at du blir svimmel, kvalm og får en klaustrofobisk følelse hver gang noen snur seg i din retning? Eller fordi at du føler at ingenting betyr noe lenger. Skjønner du hvor vondt man må ha det inni seg, for å fysisk skade seg selv -for at det skal føles godt og beroligende å skade seg selv til blods?! At det føles fint når det utvendige, synlige såret gjør så vondt at det i noen minutter får deg til å glemme at du føler deg døende innvendig.

Skjønner du at mennesket du prater med ikke klarer å tenke på utdanning, når h*n måtte shotte flere glass med sterke dråper, for å i det heletatt forlate huset? Eller at den du snakker med har tatt fire smertestillende for mye, for å bedøve de tunge følelsene for en stund?

Jeg har hatt ordet suicidal på papirene mine. Det står der sikkert enda. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde fått nok. Nok av alt. Jeg hadde planlagt alt til punkt og prikke. MEN jeg kom meg gjennom en helvetes vanskelig og tung tid, med god hjelp av venner, familie, lege, psykolog og medisiner. Hjelpen fra disse var helt avgjørende for meg og jeg får ikke sagt hvor takknemlig jeg er. Og jeg er stolt over å ha kommet meg ut av dypet og inn i et ganske så normalt liv. Det er fantastisk å være glad på ekte igjen. Det å kunne gråte igjen, le, føle. Jeg synes at det er kjekt å jobbe, selv om du mener at jobben min ikke er høyt nok på rangstigen. Jeg er stolt over å leve som et friskt menneske, selv om jeg fremdeles har det vanskelig innimellom. Jeg får til det meste jeg prøver på og får masse skryt på jobben. For jeg er ikke dum, bare fordi at jeg ikke har en lang, pen CV å vise til. Men livserfaring har jeg masse av. Dessuten har jeg blitt mer ydmyk, mer medfølende og kanskje snillere av den lange, vanskelige reisen.

Dette er en bønn om at vi må prøve å respektere medmenneskene våre, uansett hvilken skole de har gått – eller ikke gått. For vi ANER virkelig ikke hvordan menneskene vi møter har det eller hva de bærer med seg i bagasjen.

large (3)
Illustrasjonsfoto fra weheartit.com.

En mental oppvask

Jeg har så mye på hjertet. Hver natt ligger jeg i sengen og prøver å vri meg unna mine egne tanker. Jeg har flyktet så lenge fra min egen tankegang og ignorert mine egne følelser så lenge at jeg nesten har glemt hva det er jeg løper fra. (Etterhvert som jeg skrev dette innlegget, fant jeg svar på mye. Kraften i å skrive, altså!)

Jeg er jo ikke syk lenger. Men med tiden har jeg begynt å lure på: Er det slik at noen mennesker bare er født mer melankolsk enn andre? At hjertene våre absorberer mer enn de er skapt til å tåle? Jo, jeg er friskmeldt og jeg har stort sett fine dager, masse engergi og jeg kan av og til boble over av livsglede. Men selv om jeg liker å uttrykke mer styrke enn hva som kanskje er bra for meg, føler jeg meg alltid så skjør. Mentalt.

Når jeg gjør noe som betyr noe for meg eller blir glad i noen, legger jeg hele hjertet mitt i det, uansett hvor mye jeg forsøker å stritte imot. Det er bare slik jeg er sammenskrudd. Jeg trekker inn alt for mange inntrykk på en gang, føler for dypt og gir for mye. Hele livet har jeg forsøkt å bygge en mur rundt meg, for å forhindre andre i å komme nært nok til å såre meg. Så ender det gang på gang med at det er jeg selv som klatrer over denne muren, for å gi av hele meg.

Jeg har løftet vekter imens tårene har sildret nedover kinnene mine. Jeg har løpt imens klumpen i halsen har tatt kvelertak på meg og jeg har ridd selv om tårene i øynene mine har blendet meg. Men dersom jeg skal være i dette livet som meg, som jeg jo har innsett at jeg vil, må jeg bare godta at jeg har en litt skjør innside. At jeg føler med hele kroppen og at jeg omfavner andre mennesker før jeg vet om de har gode intensjoner.

Dette ble et innlegg til alle dere der ute som har fått utdelt en litt for filosofisk tankegang og litt for åpne armer. La oss leve og la leve, danse på roser, stikke oss på tornene, falle og reise oss.

large