Borghild Terese Jørgensen

HÅPET

Håpet.

Det som griper deg i armen og får deg til å reise deg, når du vurderer å bli liggende nede.

Når håpløsheten kommer, er det håpet som skal i ringen mot den. Hold håpet sterkt.

Håpet.

Det som gir deg krefter til å bevege deg fremover, selv om utmattelsen sliter og drar i andre enden.

Den lille stemmen inni deg som hvisker at alt skal gå bra, selv når du forsøker å overbevise deg selv om at alt går dårlig.

Når lykken har reist fra deg og troen har sviktet…Det er da håpet viser seg fra sitt sterkeste.

Håpet er solskinnet som skinner fra innsiden, selv om det er grått og tungt ute.

Like vesentlig som hjertemuskelen.

Du trenger håp for å leve. Men håp lever i deg. Mer enn du aner.

Du møter håpet på sitt sterkeste, når du er på ditt svakeste.

Du blir aldri et svakt menneske, så lenge du inneholder et sterkt håp.

22:24

Fyller rødvinsglasset på nytt. En tåre triller nedover kinnet mitt, etterfulgt av et par nye. Tårekanalene åpnes for fullt. Munnen er åpen. Ansiktet som for bare litt siden smilte og lo, har blitt omformet til en stygg grimase. Øynene er lukket, men strømmen av varme tårer finner veien ut likevel. Den svarte maskaraen på øyevippene blander seg med tårene og maler svarte striper fra øynene ned til halsen. Hikster etter luft. Gi meg oksygen. Noen… Kan noen bare komme og puste litt for meg? Jeg klarer det nemlig ikke på egenhånd.

Faen altså

kan jeg starte på nytt?

BLESSED

Alle burde ha noe eller noen i livet sitt, som gir de like mye som hestene gir meg.

Det er vanskelig for et hjerte å hardne fullstendig, når man omgås så godhjertede skapninger, med så mye ren kjærlighet og bare gode hensikter. Det er som om de tiner meg opp og nullstiller hodet mitt bare med nærværet sitt. Jeg kan ha verdens dårligste dag og føle at alt jeg gjør går galt. Så ser jeg hestene mine, ser gleden deres idet de får øye på meg, kjenner den varme pusten deres imot ansiktet mitt, stryker over den store, myke kroppen deres – og alt det som veide meg ned er glemt. Det føles som om jeg er trygg for alt, når jeg er sammen med dem. Ingen kan såre meg her. Sånn har de fått meg til å føle det fra første stund. Skytsenglene mine.

Jeg er så takknemlig. Vi går inn i vårt tiende år sammen, de to hestene mine og jeg. Alle minnene, all lærdommen og kjærligheten de har gitt meg…Det har vært helt avgjørende for meg. De har vært med på å forme meg som menneske, tilført meg så mye godt. Hvordan kan man vise nok takknemlighet og kjærlighet til noen man simpelthen ikke kan gi nok kjærlighet til.

Tror de vet hvor mye de betyr for meg, likevel. De vet at jeg er den lille jenta deres, selv om jeg ikke er så liten lenger. De kloke, brune øynene oppfatter og forstår mer enn vi aner. Dessuten er kjærlighet et språk alle snakker.

Jeg får bakkekontakt og vinger på samme tid.

VIL HELLER SKAPE ENN Å LETE

Tror jeg at det finnes en mening med alt? Nei. Jeg tror det meste som skjer med oss enten er tilfeldig eller et resultat av egne tanker og handlinger. Bevisste og ubevisste.

Tenk at livet går til helvete og dyrk den tanken. Så skal du se at alt går til helvete.

Derimot tror jeg vi kan finne en mening med alt. Og at alle har et kall her i livet. Sammen vil det ytre og indre livet danne en vei. Din vei. Stein for stein. Humper i veien vil det nok bli mange av. Men disse kan enten velte lasset ditt, eller gjøre deg mer skjerpet til veien videre. Om du så velter, så vil du bli styrket av å stable alt på plass igjen.

Jeg føler på mange måter at veien til helvete er kortere enn veien til paradis, eller hva det nå er vi eimer etter. Tror ikke jeg er den eneste som føler det. Det å legge seg ned og gi opp, er selvfølgelig lettere enn å kjempe. Men selv om det er det enkleste alternativet, er det også det desidert dårligste. Livene våre kan bli så himla fantastiske, at vi forstår det ikke selv engang. Ja, så kan det føles som vi befinner oss inne i en labyrint til tider. Men la oss i det minste prøve å spre vingene, før vi legger oss ned og spiller døde.

Livet passerer uansett.

Ta sjanser, finn deg selv, mist deg selv, finn tilbake igjen, bli forelsket, bli knust, gråt, le, utforsk og oppdag, søk spenning, føl på stolthet, redsel, sorg, glede… Lev og gjør hva faen du vil. Grip oksen ved hornene, slå løs håret og gjør det til en ferd det blir verd å minnes. 

Hvor feil kan man egentlig gå, med blikket festet framover og hjertet på riktig sted? Jeg aner ikke. Men la oss sørge for å gjøre det til en innholdsrik reise, hvor vi utvikler oss og vokser som individer.

Våre største problemer i dag, vil sannsynligvis ikke bety en dritt når vi sitter og gynger på gamlehjemmet. Men eventyrene, de opplevelsene som fikk hjertet til å hamre og kinnene til å gløde…De gangene vi spredte vingene og mot alle odds klarte å fly…Herregud, ja, de kommer til å bety noe.

SELF-DESTRUCT

“Å nei, jeg mistet mobilen min i bakken. Men den fikk bare en ripe. La meg nå tråkke på den, til skjermen knuser…”

…Nei? Jeg gjør jo ikke det! Jeg lukker øynene i to sekunder, ber en liten, stille bønn om at skjermen skal være like hel når jeg plukker opp mobilen, børster av den støvet og passer litt bedre på.

Hvorfor gjør jeg ikke det samme med meg selv? Hvorfor plukker jeg meg ikke opp, børster av meg støvet og passer litt ekstra godt på meg selv? I stedet for å tråkke på meg selv, til jeg nesten knuser…

Hvorfor er det sånn at vi så raskt ender opp i spiraler?

I gode perioder, tar jeg gode valg, som fører til at enda mer positivt kommer. Spinner oppover. Føler at jeg kan klare alt jeg vil. Men i løpet av et menneskeliv, skjer det jo hendelser som får oss til å innse at det finnes et mørke inni oss også. Det er ikke bare natta som kan være mørk. Ikke bare fargen sort, som kan absorbere alt lys. Vi kan oppleve at dag føles som natt og at søtt kan smake bittert.

Jeg har levd i 100km/t. Og det kan være veldig fint av og til det. Det er morsomt med hektiske perioder. Jeg koser meg når det går litt fort, slik at jeg får luft under vingene. Men når en periode blir til…Standarden. Livet, hverdagen. Når du ikke klarer å komme deg av karusellen du sitter i og den bare spinner fortere og fortere. Når du kjenner at “Dette går ikke. Dette ender ikke godt. Dette kommer til å ende med et smell” men ikke klarer å stoppe. Det er da det blir skummelt. Når du mister kontrollen og bare må henge med på karusellen du selv har satt i gang…

Vel, denne gangen smalt det bokstavelig talt for meg. Kan ikke påstå at det ikke hadde skjedd, dersom jeg hadde vært mer opplagt. Men det som er sikkert er at det skjedde og at jeg ikke unner noen den følelsen det gav meg. Jeg kjørte ut med bil og krasjet i et tre. Vraket bilen, men slapp heldigvis å bli vraket selv. Mye smerter, mange tanker, legebesøk og lange netter. Jeg vil ikke skrive så mye om ulykken her nå. Den har vært så altoppslukende de siste par ukene, at jeg blir sliten av å prate om den. Du vet jo hvordan det er, når det skjer noe i livet ditt, som du får vondt i magen av å snakke om, men som du likevel må gjenfortelle om og om igjen, fordi du tross alt er heldig som har mange som bryr seg. Kommer sikkert til å skrive et lite innlegg om ulykken senere, for å kvitte meg med det grumset som henger igjen. Men akkurat nå må jeg få det hele litt på avstand. Det holder at de siste sekundene før det smalt går på repeat inne i hodet mitt og at jeg stivner i nesten hver sving jeg sitter på gjennom. Jeg kommer meg over det, men det tar tid.

Tid har jeg i alle fall fått etter krasjen. Mer enn på lenge. Jeg har fått tid til å tenke og ikke hatt mulighet til å rømme fra tankene mine, slik jeg har gjort i en lang periode nå. Og vet du hva, jeg har trengt det. Jeg har vandret gjennom gjørme og stein inne i hodet mitt. Samtidig som det har vært tungt, har det gjort godt. På en merkelig måte…Man er både begavet og forbannet om man har fått utdelt en grublende hjerne. Men om man først har en, får man bare akseptere og utforske den. Må bare passe på å legge ut ledetråder, slik at man ikke går seg helt vill der inne.

Jeg anser meg selv som et mentalt sterkt menneske. Har en del livserfaring i bagasjen min, kamper beseiret og jeg vet hvordan jeg skal bruke hodet mitt riktig. Men samtidig er jeg så full av følelser. Og jeg er alt for glad i å flørte med dem – gode og vonde. Hva det nå enn var som bestemte hvordan jeg skulle bli, kunne ikke ha fått stappet mer følelser inn i meg om det hadde prøvd. Jeg både elsker og hater å være sånn. Ethvert menneske inneholder jo en hel verden. Et univers av tanker og følelser. Men noen av oss er vel flinkere til å finne veien inn og å utforske det. Det er et univers det er lett å bli fortapt i. Jeg tror ikke du helt kan forstå hva jeg snakker om, med mindre du har vært litt fortapt der inne i deg selv.

Så til den destruktive oppførselen som kan oppstå, dersom jeg først begynner å flørte med melankolien. Den er som en dårlig person som kommer inni livet mitt, bare for å få meg med på alt mulig dumt. En som ønsker å ødelegge det jeg har bygget opp, men som vil se det bli utført av meg selv. Den legger slegga i mine hender og trykker på de punktene som får meg til å svinge den. Og til tross for at den forsøker å bryte meg ned, kan jeg finne sjarm i den! Hvorfor i all verden gjør jeg det… Jeg liker jo selvfølgelig mye bedre å ha sinnet fullt av farger, solskinn og fyrverkeri. Når jeg i tillegg vet hva som skal til for at jeg skal ha det bra, skulle man jo tro at det var et lett valg… Men så er det den melankolien som finnes et sted der langt inne i sinnet mitt. Den som farger sola sort og havet rødt. Dit jeg har kommet meg i dag, lar jeg den ikke lenger ødelegge det jeg har skapt. Stort sett. Men jeg klarer fremdeles ikke å unngå å flørte med den. Det er som å ha en mørk, mystisk elsker. En som tidvis er innom livet mitt og som gang på gang lurer meg til å være utro mot lykken min, som jeg jo egentlig er mye mer glad i.

Hvordan går det an å finne sjarm i noe så mørkt og usjarmerende? Tja, det er vel det som er aberet med å ha et sinn som leter etter skjønnhet i alt.

Vet ikke hvor langvarig denne affæren blir, men jeg begynner allerede å savne lykken. Så jeg er nok straks tilbake der hvor jeg har det best.

ET UFERDIG PUSLESPILL

Det var jeg som gikk. Men da jeg gikk, var det ikke med de samme brikkene jeg hadde da vi først møttes. Jeg har satt sammen puslespillet mitt brikke for brikke, etter at du knuste det. Men jeg mangler en brikke. Har lett godt, men den er ikke å finne. Det eneste stedet jeg ikke er villig til å lete, er i lommene dine, hvor jeg innerst inne vet at den befinner seg. Det er ingen vits. Den kommer uansett ikke til å passe inn i det nye puslespillet mitt. Du kan beholde den.

14487174_1797153047219610_5647748712814870528_n
…Tillits-brikken min. Den delen som gjorde meg søkende mot andre. Lysten til å åpne meg, slippe nye mennesker inn og å vise meg sårbar. Det var den du tok. Hadde jeg opplevd nok i livet til å være usikker på andre menneskers intensjoner fra før av? Ja. Men bare du har fått muligheten til å stjele fra meg. Får ikke uttrykt nok hvor mye det irriterer meg. Hvorfor skulle du få gå lengre inn enn noen andre. Hvorfor skulle jeg la deg lage skade? Jeg tror jeg ble mest såret av at den personen jeg trodde du var, viste seg å ikke eksistere. Du var en illusjon. Ikke ekte. Du var ikke noe bedre enn dem. Faen, så vondt det gjorde.

Ser du, det er idioti å la hjertedøra stå åpen. Selvfølgelig vil det før eller senere gå inn noen som ikke kommer for å varme seg.

Aner du hvor vanskelig det er å snu seg og gå bort fra noen du har fått følelser for? Et menneske som alt inni deg lengter etter å være sammen med. Så skal du plutselig bare snu deg, gå og aldri se deg tilbake, fordi du vet at du selv er verd mer. Fy søren, det er tungt. Jeg føler meg faktisk jævlig sterk som gjorde det. Sånn badass, superhelt-sterk. Haha. Iallefall veldig mye sterkere enn deg, som ikke engang var tøff nok til å være deg selv.

Men selv om resultatet av det hele var at jeg ble sterkere og tryggere på meg selv, gjorde du meg utrygg på andre. Jeg savner å være tillitsfull. Det føles bedre å være varm og åpen, enn lunken og livredd for at noen skal komme og stjele den lille varmen du nå vokter så godt.

Nå tenker jeg at de menneskene som har vansker med å stole på andre, tidligere har stolt for mye på noen. At det finnes noen der ute, som går rundt med deres rene, ekte, varme tillit i lommen sin. Noen som har mottatt mer varme enn de fortjente. Mer enn de visste de fortjente. Jeg lurer på om de varmer seg på den, eller om den svir å kjenne på.

Mitt alle største ønske her i livet, er å være lykkelig. Jeg er det nå, til en viss grad. For all del. Jeg er frisk og rask, har mange fantastiske mennesker rundt meg, hobbyer jeg brenner for og en jobb jeg trives godt i. Jeg har det godt. Men redselen for at noen skal ta ifra meg den lykken jeg har klart å bygge opp, hindrer meg fra å nå den virkelige lykken. Den som bunner helt inn i hjerterota og som gjør deg både sårbar og sterk på samme tid. Akkurat nå føler jeg meg bare sterk.

Det er jo trist om man skal overbeskytte den “sånn passe lykkelige” versjonen av seg selv, i frykt for å bli frastjålet den trygge “ok lykken”, slik at man går glipp av ordentlig lykke.

.

Jeg savner deg ikke,
men jeg savner den delen av meg du tok.

Jeg håper at noen en dag kan lære meg å lage en ny tillits-brikke, slik at jeg blir hel igjen. Et puslespill ser ikke bra ut, med en manglende brikke.

large-6

HUSKER DU HVEM DU VAR, FØR VERDEN FORTALTE DEG HVEM DU SKULLE VÆRE?

I går kom jeg over dette sitatet:

“Can you remember who you were, before the world told you who you should be?”

― Danielle LaPorte

Det er jo ikke få sitater man må bla seg gjennom på sosiale medier i løpet av en dag. Men akkurat dette fikk meg til å stoppe opp. Det plantet en klump i magen min. En klump som vokste seg større etterhvert som jeg reflekterte rundt det. Jeg har blitt så formet av livet. Så endret. Jeg er ikke lenger den jeg egentlig er. Men jeg husker hvem jeg var. Jeg gråt i går kveld. Det er ikke bestandig lett å reflektere rundt sin egen utvikling.

Drømmer meg tilbake til da jeg løp barbeint rundt i duggfriskt gress. Da verden var en lekeplass og hver morgen starten på et nytt eventyr. Sommerfuglene som fløy forbi meg, kunne ta meg med langt inn i en drømmeverden full av farger. Måneskinnet fikk trærne i skogen til å komme til liv. Jeg må smile; husker hvordan jeg presset frem tårer hvis jeg fant en død fugl, fordi jeg trodde at tårene mine på magisk vis ville vekke stakkaren. Husker hvordan jeg følte alt så mye renere, mer ekte. Det var ikke et virrvarr av tanker og følelser på en gang. Ikke en advarende stemme inne i meg, hver gang noen prøvde å bli kjent med meg. Jeg var godtroende. Kjente jeg solstråler mot pannen min, var det det jeg kjente. Holdt jeg noen i hånden, var det den andre håndens varme jeg kjente. Rent, ekte. Med hele meg.

Jeg var den smilende jenta som kun så det gode i alle. Trodde at alle ville hverandre vel. Pleide å smile til hvert menneske jeg møtte, selv om de ikke alltid smilte tilbake. Dømte aldri noen for det. Så ikke at mange kropper var tomme skall. Så ikke alle zombiene som hvileløst vandret omkring. De som hadde glemt hvem de egentlig var. Innerst inne. Og gradvis ble jeg en av dem selv.

Kanskje var det livserfaringen som endret meg. Eller alle spørsmålene om “hva jeg skulle bli”. Spørsmålet de voksne stiller deg så snart du er i stand til å svare – “Hva skal du bli når du blir stor da?”. For det å være bare deg, er ikke nok. Du har ikke lov til å være bare deg så veldig lenge. Du må våkne fra drømmene dine, lukke døren til eventyrverdenen og skaffe deg ambisjoner. Tror ingen mener noe vondt med å stille dette spørsmålet, jeg pleide jo å gjøre det selv. Det er bare slikt vi har lært oss. Slikt som er vanlig. Dagdrømmene dine hvor du kunne drifte avgårde på et fantastisk eventyr, blir erstattet med drømmer om fremtiden. Kommer disse drømmene virkelig fra deg, eller er de plantet utenfra?

For å unngå misforståelser: Jeg liker å jobbe. Det er ikke det dette dreier seg om. Det jeg ikke forstår, er hvorfor vi må gi slipp på lekenheten i oss? For hvem er det egentlig som bestemmer hvordan hver enkelt sin virkelighet er, uansett?

Heldigvis er det noen som aldri slutter å være eventyrere, men blir ikke de stemplet som klin gærne mer enn en gang? Av “vanlige” mennesker. De som har sluttet å tro på tusser og troll. På stjernestøv og engler. De som har lært seg at verden ikke er en lekeplass. De som har våknet og forstått verden. Eller? Den verdenen de har blitt programmert til å forstå.

tumblr_mliwb2GBYN1rzo4z9o1_500

Naiviteten og godtroenheten i meg har blitt erstattet med det motsatte. Nå slår fluktinstinktet til, så snart noen nærmer seg nok til å kunne sette spor etter seg. Misforstå meg rett. Jeg elsker fremdeles mennesker. Jeg har egentlig en veldig myk innside og når jeg først blir glad i noen, gjør jeg det med hele meg. Men det at jeg føler alt så dypt og gir så mye, har også ført til at hjertet mitt har banket meg opp mer enn et par ganger. Dermed har jeg blitt mest komfortabel med å holde nye mennesker på trygg avstand. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg klarer å lappe meg selv sammen. Det er noe jeg har lovet meg selv å jobbe med, for det holder for mye godt borte. Å risikere og brenne seg ved varmen av en flamme, er faktisk bedre enn å ligge i kulden og fryse, fordi det føles tryggere.

Aldri skal noen få lukke døren til eventyrverdenen min igjen. De må gjerne bli med inn i den, men aldri lukke den for meg. Aldri skal sola slutte å skape engler gjennom trærne. Naturen vil alltid få våkne til liv i lyset av fullmånen. Sommerfuglene vil ta meg med på eventyr gjennom blomsterenger og myke skyer. Regnbuen vil være et vakkert mysterium. Småfuglene vil fortelle meg hemmeligheter og jeg vil sende ønsker til stjerneskuddene jeg ser på himmelen. Hestene vil alltid gi meg vinger når jeg rir. Når sneen glitrer om vinteren, er det ikke fordi jeg vet at det frosne vannet i dem reflekterer lyset. Det er magi. Fordi det er det jeg vil at det skal være.

Jeg nekter å gi slipp på det eventyrlystne barnet i meg. Det er der skjønnheten kommer fra også, mener jeg. Øyne som glitrer og hjerter som slår dobbelslag på grunn av spenning og glede. Skjønnhet for meg er ikke overfylte lepper og stram ansiktshud. Gi meg heller ti smilerynker og et barnesinn.

Å bli voksen handler om å bli mer erfaren, at kroppen eldes og at flere dager, steder, levende vesener og opplevelser har satt sine spor. Men aldri vil jeg la det handle om å miste magien.

Har du tenkt over at de eldre ofte virker å ta livet litt mindre seriøst enn de som er midt i livet?

INSPIRASJON- VI ER FOR UNGE TIL Å VÆRE ULYKKELIGE

Denne bloggen er ingen såkalt rosablogg. Jeg har ingen ambisjoner om å leve av den. Den er en kanal hvor jeg kan få utløp for det som opptar meg. På godt og vondt.

Jeg er nøye på hva jeg deler, for mye hører privatlivet til. Legger man ut om absolutt alt, tror jeg man sitter igjen med både anger og et tungt sinn, heller enn lettelse. I tillegg kan man komme til å såre andre. Men jeg tror det er viktig at noen deler noe. Jeg skulle iallefall ønske at flere som hadde delt mer, den tiden jeg selv slet og var langt nede. Da jeg trodde at jeg var den eneste som hadde det sånn. Alle andre var jo så lykkelige, vellykkede?

Når jeg får privatmeldinger om at teksten min har beroliget noen, fått det til å gå opp et lys eller til og med hjulpet noen…Da er det virkelig verd timene med svette håndflater og ujevn puls, som følge av å ha trykket “publiser” etter å ha tømt hodet for tanker og omskapt dem til ord. Det betyr mye for meg å få slike tilbakemeldinger! Det føles nesten uvirkelig at noen skal ha funnet komfort i skribleriet mitt. Vi er så like, selv om vi er så ulike. Så mange som går og føler på de samme følelsene, men som føler seg helt alene om det.

inspirasjon1

I dag har jeg ikke tenkt å la tankene overmanne tastaturet. Jeg ville bare titte innom, takke for tilbakemeldingene og dele litt inspirasjon. Takk ❤

– Og du? Det er menneskelig å føle. Men heller enn spinne deg enda lengre inn i tankene dine, forsøk å tenk på hva som kan gjøre livet bedre. Hva er det som kan få deg til å føle deg bedre, lette byrden og gjøre smilet ditt og drømmene dine mer tilgjengelig? Lev i nuet, men forsøk å leve på en måte som vil gjøre fremtiden din bedre. Gjør det for deg.

inspirasjon2

Det går mye i “Sia” om dagen. Jeg har ventet på dette albumet lenge og ble ikke skuffet. Hun er en av de få artistene i dag, som jeg føler at faktisk mener noe med det hun synger.

Bildene i dette innlegget er hentet fra We Heart it. Du kan forresten følge meg her.

inspirasjon3

Til sist må jeg bare dele denne fantastiske sangen. Jeg har hørt den halvt ihjel i det siste, uten at det har gjort den mindre bra. Den passer både når jeg trener, gråter eller bobler over av glede! Den får meg både til å øyne håp og å kjenne meg sterk.

Elsk deg selv først

Når vi er glade i noen, vil vi gjerne forstå hva som foregår inni dem, ikke sant? Vi legger armen rundt dem, spør hva de tenker på og lurer på hva vi kan gjøre for at de skal ha det godt. Hva om vi begynner og gjøre det samme mot oss selv?

I flere situasjoner har jeg tatt meg selv i å tenke: “Hva gjør jeg om ikke h*n kan bli med? Da har jeg jo ingen!” Etterfulgt av indre panikk, hvor jeg har reflektert over alt som vil gå galt, før jeg mentalt har slått neven i bordet og fortalt meg selv at “Jo, du har noen. Du har deg selv!”.

Er det noe vi er redde for, er det å bli stemplet som egoistiske. Eller hva? Allerede på barneskolen begynner man å stemple hverandre som “selvgode”. Gud forby at man skal være helt fornøyd med seg selv.

janteloven

Jeg har hatt faser i livet hvor jeg har hatet meg selv. Ikke mislikt, ikke vært litt usikker, men direkte hatet. Jeg har sparket i veggen, slått i speilet, straffet og sagt forferdelige ting til meg selv. Om jeg skal peke ut den personen i livet mitt, som har vært aller styggest mot meg, er det nok meg selv. Slik holdt jeg på over flere år, til jeg kjørte meg så langt ned i dritten, at jeg ble nødt til å finne ut av hvem jeg var og hvilke krefter som drev meg.
First-Love-Yourself
Vi har alle styrker og svakheter. Og vi har alle tanker, følelser og energier. Vi er åndelige vesener, ikke maskiner. Det må vi ikke glemme.

For min del har det å drive med dyr gjort meg mer bevisst på hva som foregår inni meg. Dyrene leser oss ut ifra energiene vi sender ut. De merker hvilket humør vi er i, uansett hvor godt vi prøver å skjule det. I motsetning til oss tobeinte, vil de gjennomskue deg når du serverer tynne ord.

Jeg bruker hester som eksempel her, siden det er de som har satt meg mest på plass opp gjennom årene. Hester er blodig ærlige og forteller deg mye du ikke vil vite om deg selv. Serverer du en liten løgn om at du er glad, når du egentlig koker innvendig, vil hesten behandle deg ut ifra at du koker. Om du sier “Slapp av, dette går bra”, imens svetten pipler ut gjennom porene og pulsen dunker årene, vil sannsynligvis hesten bli nervøs og lite medgjørlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse vakre dyrene har fått tårene til å trille nedover kinnene mine, fordi de har gjort meg oppmerksom på noe ved meg selv. Selv om jeg har følt meg helt ok da jeg skulle utføre noe, har de fått meg til å innse at det har vært kaos inni meg. Kanskje over lengre tid. Ikke nødvendigvis noe som relaterte til dem i det hele tatt, men likevel har de sett tvers gjennom meg. Egne frykter, dårlig selvtillit…De er et speilbilde av ditt indre jeg. På godt og vondt.

De har fremmet mine beste styrker, men også gjort meg bevisst på egne svakheter. Jeg er takknemlig for begge deler, selv om det til tider har gjort vondt.
IMG_20140708_095518-001
Om man ikke er bevisst på indre kamper, trengsler og behov, ender man fort opp med å få et mentalt sammenbrudd. Så må man må børste grusen av knærne og stable seg på beina igjen. Ved å lære seg selv å kjenne, tror jeg vi kan unngå mange slike sammenbrudd.

Nå som jeg har lært meg å være tilfreds i mitt eget skinn og å like den personen jeg er, har jeg så mye mer å gi til de rundt meg.

Avslutningsvis vil jeg spørre deg: Hva er det som driver deg?

IMG_6332

Ønsker deg en fin lørdag ♥

Å føle seg utilstrekkelig.

I det siste har jeg hatt den utrivelige følelsen av å ikke strekke til. Jeg driver på for hardt og for raskt. De små tingene jeg er så opptatt av, blir usynlige under hastigheten. Jeg får tunnelsyn. Det er som at jo mer jeg gjør, dess mindre føler jeg at jeg får gjort.

Helt merkelig egentlig, men jeg tror jeg har nådd det punktet hvor effektivitet grenser til stress. Jeg holder stort sett på som en duracellkanin helt til jeg møter veggen, gang på gang. Jeg vet hvor det ender, likevel klarer jeg ikke å bremse. Heldigvis har jeg blitt litt mer bevisst på det. Det er så viktig å sette pris på de tingene man rekker å gjennomføre og å gi seg selv en klapp på skuldren for det, i stede for å klandre seg selv for alt det ugjorte.

11037152_10207965006352567_2615650886253943_n

Uansett, nå er det fredag. Det er helg og jeg skal forsøke å legge beina høyt og å senke pulsen, nyte selskapet til de rundt meg og gi meg selv et forbud mot sosiale medier. Iallefall for i kveld. Jeg har vært flink i det siste, jeg må bare få tilbake synet, så jeg ser ting som de er igjen.

Ny mappe (2)3

Fra det ene til det andre. Jeg laget meg en veldig god proteinshake etter trening i dag! Den bestod av vaniljeprotein, masse norske bringebær og spinat. Nam! Liker å gjøre litt mer ut av proteinshakene mine 🙂

IMG_7195

IMG_7202

Imens jeg prøver å senke pulsen, vil jeg anbefale denne skjønnheten av en sang. Om ikke stemmen til vakre Ellie Goulding kan roe meg ned, begynner det å bli problematisk 😉

Ønsker deg en deilig fredagskveld ♥