Borghild Terese Jørgensen

Sletter sosiale medier

Mobilbruken min har bare gått nedover den siste tiden. Jeg bruker mye mindre tid på sosiale medier og jeg ser så å si aldri på tv når jeg er alene. Det har både vært gjennomtenkt og en naturlig del av en prosess som har gått ut på å leve med mer tilstedeværelse. Lenge har jeg opplevd mobiltelefonen og sosiale medier som stressende, men først det siste året har jeg forstått hvor mye de tar fra meg.

Selvfølgelig er det koselig å få videoer av tantebarna mine, for eksempel. Men jeg må spørre meg selv følgende spørsmål: Får disse videoene på sosiale medier meg til å føle at jeg er der, selv om jeg egentlig ikke er det? Blir den dårlige samvittigheten lettere, eller blir jeg lurt? Kanskje ville jeg ha ringt eller besøkt venner og familie oftere, dersom jeg ikke gikk rundt med de kjære fjesene deres tilgjengelig på Snapchat døgnet rundt. For jeg går jo ikke rundt med vennegjengen i lomma. Jeg ligger ikke på sofaen med familien min med meg i stua. Jeg går rundt med en glorifisert dings i lomma. Jeg ligger på sofaen alene. Og ofte tenker jeg på de jeg egentlig kunne og burde ha vært sammen med. Hva hadde det betydd for meg å få mobilen knust, kontra det å miste noen jeg er glad i? Det er jo ikke engang sammenlignbart. Så hvorfor velger jeg ofte mobilen? Jeg går glipp av vakker himmel, tid med venner og mange fine øyeblikk, fordi jeg stirrer på en skjerm som gjør meg dummere og mer lengselsfull for hver dag som går.


Foto: Tore Alvheim Foto

Med tiden har jeg opplevd mobilen mer og mer som et forstyrrelsesmoment som planter stress og uro i kropp og sjel. En tidstyv. En som spolerer fine øyeblikk. En som stjeler oppmerksomheten min, når den egentlig burde ha vært rettet andre steder. Aldri før har sosiale medier vært større. Aldri har jeg følt at vi er så asosiale vesener som nå. Vi bærer ikke vekten av verden på våre skuldre. Vi bærer den i lomma. Verden er alltid tilgjengelig for oss og vi er alltid tilgjengelig for den. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil rette blikket opp mot fuglene som leker seg i vinden. Jeg vil være fri.

Bestemor er, med noen få unntak, den eneste jeg får følelsen av at virkelig er tilstede når vi er sammen. Hun sitter ikke og trykker på mobilen, scroller gjennom den ene appen etter den andre og mumler seg gjennom samtalene. Hun titter ikke på mobilen med jevne mellomrom for å se om den blinker gult, grønt eller blått. Hun er hos meg når jeg er hos henne. Slik hun er tilstede vil også jeg være tilstede. Rolig, interessert. Mangel på 4G eller uleste meldinger skal ikke plage meg. Det skal ikke stresse meg. Det skal ikke bry meg.


Foto: Tore Alvheim Foto

Nå kommer jeg ikke til å gå så hardt til verks at jeg kaster mobilen med det første, selv om det til tider kan være fristende. Den kan være en nyttig ting hvis den brukes riktig. Altså til å ringe, sende noen meldinger og kanskje et bilde i ny og ne. Men etter å ha båret rundt på tanken lenge, har jeg nå fjernet alle sosiale medier fra mobilen bortsett fra Instagram. Jeg slettet profilen på Snapchat og Twitter. Avinstallerte både Facebook, Messenger og Outlook. Skal jeg sjekke mail eller Facebook, kan jeg slå på PC-en når jeg finner det for godt. Jeg behøver ikke å være oppdatert til enhver tid. Det går faktisk helt fint likevel. Hadde det ikke vært for bloggen og ønsket mitt om å formidle, hadde jeg nok fjernet meg fra alle sosiale medier.

Jeg vet ikke om alle disse tankene jeg har omkring dette temaet er riktige. Men jeg vet at grunnleggeren av Snapchat eller Facebook ikke skal få bestemme hvor oppmerksomheten min skal være rettet og hva jeg skal bruke tiden min på.

Det har bare gått noen timer siden jeg fjernet alt som skapte liv på telefonen min. Det føles litt merkelig å se den ligge der helt stille og fredelig. Merkelig og riktig. Nå befrir jeg meg selv fra det unødvendige stresset som følger med det å følge med på alt.

Vi skrives.

Hvor skal du finne deg til rette

Det passer nok ikke angsten min så godt å bo i by. Den engstelige delen av meg trives best med å være omgitt av natur. Hele meg trives vel best ute i naturen. I friheten, stillheten og friskheten. På en annen side trives jeg jo godt her vi bor. Jeg liker at det er mye å se på. Jeg liker at alt ligger nærme. Jeg liker å kunne avtale å møte noen til et kafébesøk, uten å måtte planlegge halve dagen først. Jeg liker å gå kveldsturer gjennom byen. Jeg liker å forsvinne litt i folkemengden. Man blir på en måte mer usynlig i en by, enn på landet. Problemet er de dagene jeg føler at jeg ikke glir inn i folkemengden. De dagene det føles som at det å gå på åpen gate er å gjøre seg sårbar. De dagene jeg føler at alle hodene snur seg mot meg, selv om de naturligvis egentlig er opptatt med sitt. Disse dagene føler jeg meg ikke som en del av fellesskapet. Det er alle de andre og meg. Det er de dagene hjertet lager gjenklang i hodet og det føles som at jeg skal besvime, at jeg mest av alt savner å være omkranset av naturens ro og trøst.

Men som den tanken som falt ned i hodet på meg her en dag sa: Herregud, så lykkelig jeg hadde vært nå, dersom jeg hadde vært frisk. Jeg har jo alt jeg har ønsket meg, bortsett fra at jeg sliter med psyken.


Foto: Tore Alvheim Foto

VIT DETTE

Om et menneske har kraften til å skade deg så stygt

har et annet menneske styrken til å gjøre det godt igjen.

Det er alltid summen av det hele

som avgjør alt.

Hverdagslykke. En varm følelse som stryker deg på innsiden og lar deg føle deg lykkelig, selv om ikke alt er perfekt. Hverdagslykken får smilet til å løsne opp den bekymrede rynken mellom øyenbrynene dine. Den stanser tårene dine og former munnen din til et smil, når du har grått nok. Hverdagslykken stanser tiden og lar deg “bare være” en stund, selv om du vet at du har tøffe utfordringer som venter på deg. Det er hverdagslykken vi burde jakte på, heller enn den overfladiske komplette lykke, som vi alle innerst inne vet er en illusjon vi aldri kommer til oppnå uansett. Livet vil alltid bestå av opp og nedturer. Hele følelsesspekteret vårt skal brukes. 100% lykke er ikke konstant. Men med ekte hverdagslykke kan du føle deg 100% lykkelig innimellom. Det er lykke det.

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.

TIDSMASKINEN SKAL KUN BENYTTES NÅR DET ER HØYST NØDVENDIG

Å være klar over hvem jeg er, uten å være i stand til å leve som jeg behøver for å være meg, viser seg å være mer smertefullt enn å ikke vite.

Føler meg som en fugl med avskårne vinger. Ute av stand til å være den jeg er ment til å være.

Synker gjennom meg selv. Gjennom gulvet, gjennom bakken. Bort fra virkeligheten. Pulsen senker seg. Pusten blir roligere. Glir bort. Befinner meg i et fint minne. En ridetur. Ser for meg halve rideturen i hodet. Føles nesten virkelig. Som om det er nå.

En rask, likevel svevende galopp. Skogsveien vi forflytter oss bortover er omkranset av høye, grønne trær. Om sola står høyt på himmelen eller om regntunge skyer henger over oss, spiller ingen rolle. Jeg er lykkelig uansett. Vi velger en avstikker fra den trygge skogsveien. Oppover mot fjellet. Jevn stigning et lite stykke, før den kronglete veien blir så bratt at hesten må klatre. Kraftige bevegelser, nesten byks. En pustepause. Jeg legger meg framover, hviler hodet mitt mot hestenakken og lar hendene gli rundt den svette brystkassen hans. Blodet bruser gjennom årene mine. Her har jeg det som fisken i vannet. Det er her jeg hører til.

Klatreturen går videre. Terrenget endrer seg. Løfter blikket og lar det flyte fritt, idet vi legger skogen bak oss og vandrer inn i et åpent landskap. En ørn letter fra et gammelt, dødt tre og begynner å seile i ring over oss. Leppene mine blir trukket opp til et smil. Hele hjertet mitt smiler. Her er det bare oss. Vi er alene her oppe. Hesten, ørnen og meg. Bare natur. Kanskje står et par dyr i skjul og iakttar den merkelige skikkelsen vi må oppfattes som for dem.

Vi når toppen. Hesten puster tungt. Et belønnende klapp på halsen. Han pruster. Fornøyd med egen innsats. Dalen viser seg fremfor oss. Hesten stopper av seg selv og skuer utover. Den som påstår at hester ikke bryr seg om vakker utsikt, skulle ha sett Star nå. Men det trenger de ikke. Ingen trenger å se oss. Vi er lykkeligst slik, uten noe å bevise. Vel vitende om at vi begge føler på den samme følelsen. Frihet.

Nåtiden innhenter meg, drar meg bort fra det fine minnet. Føles som et smell i hodet. «Dette var før. Det er dette du har mistet.». Hjertet hamrer i brystet. Det svir i hals og hode, som om jeg har svelget noe etsende. Om det er slik at jeg har mistet dette for godt, vil jeg helst dø, tenker jeg. Hvem er jeg, uten alt som gjør meg til meg. Tanken klistrer seg fast som lim. Jeg blir ikke kvitt den. Det er den eneste tanken jeg klarer å tenke resten av kvelden. «Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre…»

Svartere enn svart. Mørkere enn mørkt. Grums. Alt er grums. Innsiden min finnes ikke. Nummen. Hvem er jeg, kom dere unna. Slutt å være glad i meg, slik at jeg kan få stikke herfra.

Den nye dagen kommer likevel. Katten stryker seg inntil meg. Hennes store, runde øyne møter mine hovne, slitne. Et øyeblikk føles det som om hun ser rett inn i tankene mine. Det føles som hun oppfatter desperasjonen og maktesløsheten i øynene mine. “Hva i all verden skal vi gjøre?” spør jeg katten, som om jeg forventer at hun skal si “Jo, nå skal du høre her…” og gi meg en oppklarende leksjon angående håndtering av livet. Jeg synker sammen ved kjøkkenbenken. Katten klatrer opp på fanget mitt. Å sitte på kjøkkengulvet med en malende katt på fanget, føles som det mest fornuftige jeg kan gjøre akkurat nå.

DEN SOM LEVER

04:12

Undrer meg hvordan en myk madrass og ei god pute kan føles hard som betong. Tenker at jeg må snu meg over på ryggen, før jeg ligger skulderen min helt fordervet. Det blir med tanken. Om igjen og igjen. Tung som bly. Umulig å løfte en eneste kroppsdel. Skal jeg ligge slik i all evighet nå. Det føles slik.

Ønsker å kunne male med livlige farger. Varme farger. Alle du kjenner til og kanskje flere. Ønsker å kunne gripe fatt i noen av de vakre øyeblikkene som flyr forbi. Bare holde dem litt. De forsvinner alt for fort. Igjen står jeg med min dysterhet. Dragsuget som vrenger meg innover. Mørket jeg har forvillet meg inn i. Hvordan kunne jeg gå meg så vill. En liten tur kunne ha lært meg noe om livet og meg selv. Å miste retningssansen og veien tilbake har mest av alt vært ødeleggende.

Å, hvor jeg har lyst til å plukke blomster til dere. Sette sammen en herlig bukett. Speider utover enga. Det pleide å spire vakkert her, skjønner du. Akkurat nå kan jeg ikke finne så mye som et gulgrønt strå. Alt øyet treffer er grått. Grått etter alt som brant ned i fjor. Å, hvor jeg mye heller ønsker å spre glede til dere. Det var ikke aske jeg var på leting etter.

Om jeg ikke kan dele ut glede, kan jeg i det minste dele ut trøst? Si at,hei du, du er ikke alene. Jeg vet hvordan det føles. Vet hvordan det føles å svømme for langt ifra land. Vet hvordan det føles å drukne usett. Kan ikke love at alt blir bra. Det jeg vet er at jeg er i live til å skrive denne teksten. Du også, som sitter der og leser den. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at den eneste måten å få det godt på i livet, er å være i det.

FLYKTIG

Stirrer tomt framfor meg. Blanke ark og tusen tanker men ingen ord. Blikket glir ut gjennom vindusruten. Bølgene på sjøen nedenfor leiligheten ruller avgårde. Uendelig. Som tankene mine. Uten formål. Ingenting håndfast. Passerer. Kanskje føler jeg meg roligere av å se på havet, fordi jeg føler vi er like. Styrt av naturen.

KJÆRLIGHETSTATOVERING

“Out The Blue”

Out the blue you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me

Every day I thank the Lord and Lady
For the way that you came to me
Anyway it had to be two minds
One destiny

All my life’s been a long slow knife
I was born just to get to you
Anyway I survived long enough
To make you my wife

Like a U.F.O. you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me”

– John Lennon

Så har jeg fått gravert inn et hjerte i huden over mitt venstre ribben. Et hjerte hvor røde roser omkranser tre ord som sier mer enn tusen ord for meg. Denne tatoveringen representerer hva kjærligheten har betydd for meg, gjennom mitt livs hardeste kamp. Kjæresten min, som fikk det til å blomstre masse følelser inne i det tomme skallet mitt, har reddet livet mitt bare ved å være den han er. Om ikke det er verd en tatovering, når man allerede har tatoveringer og planer om flere, er vel ikke noe det. Det føles bare riktig.

Lenge leve kjærligheten.