Borghild Terese Jørgensen

Hvor skal du finne deg til rette

Det passer nok ikke angsten min så godt å bo i by. Den engstelige delen av meg trives best med å være omgitt av natur. Hele meg trives vel best ute i naturen. I friheten, stillheten og friskheten. På en annen side trives jeg jo godt her vi bor. Jeg liker at det er mye å se på. Jeg liker at alt ligger nærme. Jeg liker å kunne avtale å møte noen til et kafébesøk, uten å måtte planlegge halve dagen først. Jeg liker å gå kveldsturer gjennom byen. Jeg liker å forsvinne litt i folkemengden. Man blir på en måte mer usynlig i en by, enn på landet. Problemet er de dagene jeg føler at jeg ikke glir inn i folkemengden. De dagene det føles som at det å gå på åpen gate er å gjøre seg sårbar. De dagene jeg føler at alle hodene snur seg mot meg, selv om de naturligvis egentlig er opptatt med sitt. Disse dagene føler jeg meg ikke som en del av fellesskapet. Det er alle de andre og meg. Det er de dagene hjertet lager gjenklang i hodet og det føles som at jeg skal besvime, at jeg mest av alt savner å være omkranset av naturens ro og trøst.

Men som den tanken som falt ned i hodet på meg her en dag sa: Herregud, så lykkelig jeg hadde vært nå, dersom jeg hadde vært frisk. Jeg har jo alt jeg har ønsket meg, bortsett fra at jeg sliter med psyken.


Foto: Tore Alvheim Foto

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

HELGEN I TRONDHEIM

I natt fikk jeg ikke sove, fordi jeg har begynt å jobbe med de vondeste tekstene jeg noen gang har skrevet. Det er krevende. Derfor føler jeg behov for å skrive noe lett i dag. Noe fint. Livet mitt er ikke bare kullsort lenger og det er viktig å få frem lyspunktene og å sette pris på dem når de er der. Jeg vil ikke at folk skal bli bare triste av å lese bloggen min. Jeg har den heller ikke for å få medlidenhet. Jeg skriver for å belyse et viktig tema som ligger i skyggeland. For å fortelle hvordan realiteten kan være. Når jeg nå innimellom er så heldig at jeg får oppleve lyspunkt, griper jeg dem med begge hender og vil dele dem også.

På onsdag fikk jeg reise hjem fra sykehuset. Allerede på fredag satt jeg på hurtigbåten til Trondheim. Var lenge usikker på om jeg skulle reise. Men magefølelsen ba om å dra, så da gjorde jeg det. Det er jeg glad for! Så deilig det var å være omgitt av farger og mangfold igjen. Og å faktisk kunne se fargene. Å kunne se ting slik de var. Uten det tunge mørket som fylte hele meg. Er det ikke merkelig, at det å være så nærme døden, var det som skulle til for å få meg til å føle meg levende igjen?

Uansett, jeg var så heldig at jeg fikk reise sammen med storesøster. Da vi ankom Tronheim var det allerede kveld og jeg ville legge meg tidlig, siden jeg skulle opp på en fotoshoot dagen etter. Så spennende! Og så gøy å få muligheten. Jeg pakket ferdig bagen min, gikk gjennom hudpleierutinen min, stilte inn vekking på TV-en til klokka 08:00 og…Ble vekket av TV-en klokka 07:00. Haha, så det gikk jo som planlagt. Virret litt rundt i gangene, med den alt for tunge kofferten min, før jeg fant heisen. Jeg eier ikke retningssans. Når jeg kommer ut fra et hotellrom, er det som om å bli sluppet ut i en labyrint. Men jeg finner jo fram til slutt, da. Dessuten får jeg le litt av meg selv og det har man jo godt av.

Usminket spaserte jeg gjennom lobbyen og ut til taxien som stod som bestilt utenfor hotellet. Jeg foretrekker alltid å ta taxi, nettopp av den grunn at jeg mangler retningssans.

Sola skinte opp hele byen, glitret i sjøen og i øynene på folk. Det er noe med den første vårfornemmelsen. Er varsel om bedre tider. Om at sola skal returnere og tine opp de frosne kroppene våre, farger og dufter melde sin ankomst og alt bli mer levende. Får ikke gjentatt det nok, hvor utrolig fantastisk det var å kunne se dette igjen. Å kunne føle igjen. Føle glede. Føle at det var godt å være til. Slike øyeblikk skal vi leve for.

Vel fremme hos Norsk fotofagskole, ble jeg pent sminket av en flink makeup-artist og fikk kjenne mørk, varm kaffe vekke kroppen min. Snakk om kontraster. For bare en uke siden lå jeg likblek og gjennomsvett i en sykehusseng og ventet spent på at dagen skulle gå, slik at jeg skulle komme utenfor faresonen hvor organene mine enda kunne svikte. Jeg hadde satt så stor pris på å få gå på et toalett når jeg måtte på do og det å endelig få vaske seg. Nå satt jeg i en sminkestol. Livet er rart.

Timene fløy under fotoseansen. Skiftet flere antrekk, prøvde mange forskjellige positurer og uttrykk. Jeg hadde det så gøy. Trodde vi hadde brukt en drøy time, når vi i realiteten hadde brukt fire! Fikk se gjennom noen av bildene og åh, jeg gleder meg til å få se det ferdige resultatet. Veldig spent.

Etter en liten taxitur i solskinnet, var jeg tilbake på hotellrommet. Hadde avtalt med søster å gå ut og spise middag etter shooten (noe tungen og magen min gledet seg enormt mye til). Klokka var allerede fire, så jeg rakk bare å kaste av meg det antrekket jeg hadde på meg og slenge på et nytt, før jeg virret litt i gangene og til slutt fant veien ut dørene igjen.

Nå var sola på vei ned og det var så nydelig. Jeg har jo hatt mye vakkert fremfor øynene mine mange ganger i løpet av den siste tiden, men jeg har ikke klart å se det. Nå klarte jeg det. Det er umulig å forklare hvor godt det føles, å kunne føle noe igjen.

Det hadde vært dårlig med mat de siste månedene, men denne kvelden meldte matlysten sin ankomst og jeg spiste som en helt. Deilig å kunne nyte mat igjen! Det er trist når matlysten forsvinner fra deg, når du egentlig setter stor pris på god mat. Jeg kunne nok ha imponert en fullvoksen mann med matinntaket mitt denne kvelden.

Nå er det jo slik at jeg bli fryktelig fort sliten for tiden, etter alt kroppen og sinnet har vært gjennom. Så etter kosen ute, ville jeg bare slappe av på hotellrommet. Utpå kvelden fikk jeg besøk av min lille Christina, som jeg er så glad i. Det var alt for lenge siden sist vi hadde sett hverandre, så det ble et par gode klemmer da vi møttes, før vi gikk opp og slo oss til ro på rommet. Det å bare fjerne sminken, sette opp håret bort fra ansiktet, legge seg ned og bare skravle sammen med ei god venninne er noe av det koseligste som finnes. Det er så viktig med slike stunder. Man trenger ikke engang å snakke om de vanskelige tingene. Bare være der i samme rom og å vite at man kan være hundre prosent seg selv. Helt avslappet. Ingen maske, ingen fasade.

Søndagen viste seg å ankomme enda mer strålende enn lørdagen. Våknet til at et par pene solstråler tittet gjennom gardinene. Jeg liker å ikke lukke gardinene helt. Det er så mye bedre å våkne til et rom hvor litt lys får slippe inn.

Denne dagen gikk med til å gå rundt fra den ene kaffebaren til den andre. Å bare nyte det å ha god tid. Kjenne sola varme i ansiktet. Se på mennesker. Ta seg tid. Det var en veldig fin dag.

Trondheim er en fin by. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å komme dit igjen. Gleder meg allerede til neste besøk.