Borghild Terese Jørgensen

RAY OF LIGHT

Jeg tror fremdeles at lignelsen skal stemme til slutt. Sammenligningen av mengde godt og vondt i løpet av et liv. Det betyr naturligvis ikke at jeg tror alle mennesker får oppleve like mye vondt i livet, det vet vi alle at ikke kan stemme. Det jeg tror er at de som har opplevd en større mengde smerte, setter såpass mye større pris på alt det gode de opplever, at det jevner seg ut slik.

“Du blir jo aldri den samme igjen.”

«Du MÅ fokusere på fremgangen. På hvor du er nå, i forhold til hvor du var for bare noen måneder siden.»

«I gode øyeblikk klarer jeg det. Da ser jeg fremgangen. I de dårlige stundene, sikkert oftere, sammenligner jeg meg selv med den jeg var før alt skjedde.»

«Du blir jo aldri den samme igjen.»

Hun sa det på en helt åpenbar måte. Litt lattermild. For meg var det noe som klikket det på plass i hodet mitt. Selvfølgelig. Selvfølgelig blir jeg aldri den jeg var før. Jeg gjentok setningen i hodet mitt, slik at den skulle feste seg. Her har jeg strevd i snart et par år for å bli den gamle meg, når jeg egentlig burde ha fokusert på å bli en ny, kanskje forbedret versjon.

Psykologhjelp kan være uvurderlig dersom du møter riktig person. Men av og til er en god samtale med en venn som har kjent deg lenge, det som hjelper mest.

Naturlig forandring

Jeg trenger en ny vår, har jeg sagt.

Kanskje følte jeg lengselen etter varmere dager litt svakere der ute i skogen, med ski på beina og lav vintersol i ansiktet. Det eneste ørene mine kunne høre var knasende snøkrystaller og tanker som fløt litt lettere.

Jeg klarer ikke å skape fullstendig kaos inni meg, når uendelig med frihet og ro ligger rundt meg på alle kanter. Selv om jeg trives best om våren, finner jeg en slags trøst i de forskjellige årstidene. Naturen er under konstant forandring. Den står ikke stille. Endring og fornyelse er naturlig. Vi forandrer oss hele tiden vi også, bare litt mindre synlig. Nettopp fordi vi er en del av naturen, burde vi kanskje la forandringer skje litt lettere i oss også.

Forsøker å gi daglig næring til tanken om at det at jeg har det vondt nå, betyr at jeg er under en stor innvending forandring. Slik trærne slipper bladene om høsten, bakken legges under is og sne om vinteren og vaskes ren før en ny vår omsider bryter gjennom og gir nytt og friskt liv.

Tenk om vi hadde satt fyr på skogen hver vinter, fordi den så død ut? Man kan bare ikke gi opp. Våren er så vakker og sommeren lar oss nesten forglemme vinterens harde kulde.

Sletter sosiale medier

Mobilbruken min har bare gått nedover den siste tiden. Jeg bruker mye mindre tid på sosiale medier og jeg ser så å si aldri på tv når jeg er alene. Det har både vært gjennomtenkt og en naturlig del av en prosess som har gått ut på å leve med mer tilstedeværelse. Lenge har jeg opplevd mobiltelefonen og sosiale medier som stressende, men først det siste året har jeg forstått hvor mye de tar fra meg.

Selvfølgelig er det koselig å få videoer av tantebarna mine, for eksempel. Men jeg må spørre meg selv følgende spørsmål: Får disse videoene på sosiale medier meg til å føle at jeg er der, selv om jeg egentlig ikke er det? Blir den dårlige samvittigheten lettere, eller blir jeg lurt? Kanskje ville jeg ha ringt eller besøkt venner og familie oftere, dersom jeg ikke gikk rundt med de kjære fjesene deres tilgjengelig på Snapchat døgnet rundt. For jeg går jo ikke rundt med vennegjengen i lomma. Jeg ligger ikke på sofaen med familien min med meg i stua. Jeg går rundt med en glorifisert dings i lomma. Jeg ligger på sofaen alene. Og ofte tenker jeg på de jeg egentlig kunne og burde ha vært sammen med. Hva hadde det betydd for meg å få mobilen knust, kontra det å miste noen jeg er glad i? Det er jo ikke engang sammenlignbart. Så hvorfor velger jeg ofte mobilen? Jeg går glipp av vakker himmel, tid med venner og mange fine øyeblikk, fordi jeg stirrer på en skjerm som gjør meg dummere og mer lengselsfull for hver dag som går.


Foto: Tore Alvheim Foto

Med tiden har jeg opplevd mobilen mer og mer som et forstyrrelsesmoment som planter stress og uro i kropp og sjel. En tidstyv. En som spolerer fine øyeblikk. En som stjeler oppmerksomheten min, når den egentlig burde ha vært rettet andre steder. Aldri før har sosiale medier vært større. Aldri har jeg følt at vi er så asosiale vesener som nå. Vi bærer ikke vekten av verden på våre skuldre. Vi bærer den i lomma. Verden er alltid tilgjengelig for oss og vi er alltid tilgjengelig for den. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil rette blikket opp mot fuglene som leker seg i vinden. Jeg vil være fri.

Bestemor er, med noen få unntak, den eneste jeg får følelsen av at virkelig er tilstede når vi er sammen. Hun sitter ikke og trykker på mobilen, scroller gjennom den ene appen etter den andre og mumler seg gjennom samtalene. Hun titter ikke på mobilen med jevne mellomrom for å se om den blinker gult, grønt eller blått. Hun er hos meg når jeg er hos henne. Slik hun er tilstede vil også jeg være tilstede. Rolig, interessert. Mangel på 4G eller uleste meldinger skal ikke plage meg. Det skal ikke stresse meg. Det skal ikke bry meg.


Foto: Tore Alvheim Foto

Nå kommer jeg ikke til å gå så hardt til verks at jeg kaster mobilen med det første, selv om det til tider kan være fristende. Den kan være en nyttig ting hvis den brukes riktig. Altså til å ringe, sende noen meldinger og kanskje et bilde i ny og ne. Men etter å ha båret rundt på tanken lenge, har jeg nå fjernet alle sosiale medier fra mobilen bortsett fra Instagram. Jeg slettet profilen på Snapchat og Twitter. Avinstallerte både Facebook, Messenger og Outlook. Skal jeg sjekke mail eller Facebook, kan jeg slå på PC-en når jeg finner det for godt. Jeg behøver ikke å være oppdatert til enhver tid. Det går faktisk helt fint likevel. Hadde det ikke vært for bloggen og ønsket mitt om å formidle, hadde jeg nok fjernet meg fra alle sosiale medier.

Jeg vet ikke om alle disse tankene jeg har omkring dette temaet er riktige. Men jeg vet at grunnleggeren av Snapchat eller Facebook ikke skal få bestemme hvor oppmerksomheten min skal være rettet og hva jeg skal bruke tiden min på.

Det har bare gått noen timer siden jeg fjernet alt som skapte liv på telefonen min. Det føles litt merkelig å se den ligge der helt stille og fredelig. Merkelig og riktig. Nå befrir jeg meg selv fra det unødvendige stresset som følger med det å følge med på alt.

Vi skrives.

Dristig som havet

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stormer kan sprenge. Bølger kan skumme og briste.
Alt skal mitt hjerte tåle. Alt – til det siste.

Dypt under dypet ligger min skjebne og sover.
Følger den også havets veldige lover?
Flyter den opp en stormdag som lik imot stranden?
Vil jeg gå under av det? Blir jeg en annen?

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stolt og urokkelig i flo som i fjære.

– Inger Hagerup

Foto: Tore Alvheim Foto

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black