Borghild Terese Jørgensen

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.

HUSKER DU HVEM DU VAR, FØR VERDEN FORTALTE DEG HVEM DU SKULLE VÆRE?

I går kom jeg over dette sitatet:

“Can you remember who you were, before the world told you who you should be?”

― Danielle LaPorte

Det er jo ikke få sitater man må bla seg gjennom på sosiale medier i løpet av en dag. Men akkurat dette fikk meg til å stoppe opp. Det plantet en klump i magen min. En klump som vokste seg større etterhvert som jeg reflekterte rundt det. Jeg har blitt så formet av livet. Så endret. Jeg er ikke lenger den jeg egentlig er. Men jeg husker hvem jeg var. Jeg gråt i går kveld. Det er ikke bestandig lett å reflektere rundt sin egen utvikling.

Drømmer meg tilbake til da jeg løp barbeint rundt i duggfriskt gress. Da verden var en lekeplass og hver morgen starten på et nytt eventyr. Sommerfuglene som fløy forbi meg, kunne ta meg med langt inn i en drømmeverden full av farger. Måneskinnet fikk trærne i skogen til å komme til liv. Jeg må smile; husker hvordan jeg presset frem tårer hvis jeg fant en død fugl, fordi jeg trodde at tårene mine på magisk vis ville vekke stakkaren. Husker hvordan jeg følte alt så mye renere, mer ekte. Det var ikke et virrvarr av tanker og følelser på en gang. Ikke en advarende stemme inne i meg, hver gang noen prøvde å bli kjent med meg. Jeg var godtroende. Kjente jeg solstråler mot pannen min, var det det jeg kjente. Holdt jeg noen i hånden, var det den andre håndens varme jeg kjente. Rent, ekte. Med hele meg.

Jeg var den smilende jenta som kun så det gode i alle. Trodde at alle ville hverandre vel. Pleide å smile til hvert menneske jeg møtte, selv om de ikke alltid smilte tilbake. Dømte aldri noen for det. Så ikke at mange kropper var tomme skall. Så ikke alle zombiene som hvileløst vandret omkring. De som hadde glemt hvem de egentlig var. Innerst inne. Og gradvis ble jeg en av dem selv.

Kanskje var det livserfaringen som endret meg. Eller alle spørsmålene om “hva jeg skulle bli”. Spørsmålet de voksne stiller deg så snart du er i stand til å svare – “Hva skal du bli når du blir stor da?”. For det å være bare deg, er ikke nok. Du har ikke lov til å være bare deg så veldig lenge. Du må våkne fra drømmene dine, lukke døren til eventyrverdenen og skaffe deg ambisjoner. Tror ingen mener noe vondt med å stille dette spørsmålet, jeg pleide jo å gjøre det selv. Det er bare slikt vi har lært oss. Slikt som er vanlig. Dagdrømmene dine hvor du kunne drifte avgårde på et fantastisk eventyr, blir erstattet med drømmer om fremtiden. Kommer disse drømmene virkelig fra deg, eller er de plantet utenfra?

For å unngå misforståelser: Jeg liker å jobbe. Det er ikke det dette dreier seg om. Det jeg ikke forstår, er hvorfor vi må gi slipp på lekenheten i oss? For hvem er det egentlig som bestemmer hvordan hver enkelt sin virkelighet er, uansett?

Heldigvis er det noen som aldri slutter å være eventyrere, men blir ikke de stemplet som klin gærne mer enn en gang? Av “vanlige” mennesker. De som har sluttet å tro på tusser og troll. På stjernestøv og engler. De som har lært seg at verden ikke er en lekeplass. De som har våknet og forstått verden. Eller? Den verdenen de har blitt programmert til å forstå.

tumblr_mliwb2GBYN1rzo4z9o1_500

Naiviteten og godtroenheten i meg har blitt erstattet med det motsatte. Nå slår fluktinstinktet til, så snart noen nærmer seg nok til å kunne sette spor etter seg. Misforstå meg rett. Jeg elsker fremdeles mennesker. Jeg har egentlig en veldig myk innside og når jeg først blir glad i noen, gjør jeg det med hele meg. Men det at jeg føler alt så dypt og gir så mye, har også ført til at hjertet mitt har banket meg opp mer enn et par ganger. Dermed har jeg blitt mest komfortabel med å holde nye mennesker på trygg avstand. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg klarer å lappe meg selv sammen. Det er noe jeg har lovet meg selv å jobbe med, for det holder for mye godt borte. Å risikere og brenne seg ved varmen av en flamme, er faktisk bedre enn å ligge i kulden og fryse, fordi det føles tryggere.

Aldri skal noen få lukke døren til eventyrverdenen min igjen. De må gjerne bli med inn i den, men aldri lukke den for meg. Aldri skal sola slutte å skape engler gjennom trærne. Naturen vil alltid få våkne til liv i lyset av fullmånen. Sommerfuglene vil ta meg med på eventyr gjennom blomsterenger og myke skyer. Regnbuen vil være et vakkert mysterium. Småfuglene vil fortelle meg hemmeligheter og jeg vil sende ønsker til stjerneskuddene jeg ser på himmelen. Hestene vil alltid gi meg vinger når jeg rir. Når sneen glitrer om vinteren, er det ikke fordi jeg vet at det frosne vannet i dem reflekterer lyset. Det er magi. Fordi det er det jeg vil at det skal være.

Jeg nekter å gi slipp på det eventyrlystne barnet i meg. Det er der skjønnheten kommer fra også, mener jeg. Øyne som glitrer og hjerter som slår dobbelslag på grunn av spenning og glede. Skjønnhet for meg er ikke overfylte lepper og stram ansiktshud. Gi meg heller ti smilerynker og et barnesinn.

Å bli voksen handler om å bli mer erfaren, at kroppen eldes og at flere dager, steder, levende vesener og opplevelser har satt sine spor. Men aldri vil jeg la det handle om å miste magien.

Har du tenkt over at de eldre ofte virker å ta livet litt mindre seriøst enn de som er midt i livet?