Borghild Terese Jørgensen

DU KOMMER TIL Å BLI VOKSEN

Husker hvordan jeg i tenårene pleide å tenke med gru på det å bli voksen. Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig enn å leve et voksenliv. Så viste det seg å være det beste som skulle skje meg. Å bli voksen.

Kjære deg. Som barn la du din lit i deres hender. De voksne. De visste jo best. De kunne og skulle ordne opp. De skulle passe på deg, vise deg rett og galt. Som tenåring lærte du deg at de voksne ikke var så store helter likevel. Et sted midt mellom barn og voksen, kaver du etter å bli respektert og forstått. Det kommer til å bli bedre.

Kjære deg. Du kommer til å vokse opp. Du kommer til å innse at ikke alle vokser opp i samme tempo som deg. Noen forblir barn, andre blir hengende igjen i tenårene. Men du kommer til å bli voksen. For du har sett, du har lært. Du har følt det på kroppen. Du har sett for deg og ønsket deg hvordan en voksen skal være. Du kan bli den.

Så pust. Rett blikket fremover. Snart er du voksen. Du kommer til å komme deg på beina. Du kommer til å klare å ta vare på deg selv. Du kommer til å stå opp for deg selv og slutte å godta å bli dårlig behandlet av andre voksne. Du kommer til å starte ditt eget liv. Du kommer til å få noen å selv være voksen for.

Husk dette.

STEINSPRANG

Jeg vet ikke, jeg. Små hull tvers gjennom meg, som lekker ut lykken min. Er det arrene i hjertet, som gjør at det har litt tyngre for å holde takten. Redselen for å miste alt, som gjør det vanskeligere å nyte det jeg har?

Etter å ha blitt tatt av steinras, blir selv det minste steinsprang livsfarlig. Du vet hvor galt alt kan gå. Du vet at du kan miste alt. Hva er det som hindrer det fra å skje igjen? Hva er det som bestemmer når og hvordan alt kan kollapse?

Tviholder på alt jeg har, til knoklene blir hvite. Tviholder på kontrollen over følelsene mine. Ikke se. Ikke vis. La meg surre meg inn i ståltråden som holder meg rakrygget, selv på de dagene jeg helst vil krype.

Jeg har oppdaget hva en stor del av det å eie lykken er. Lykke er å vite at morgendagen sannsynligvis blir bedre. Å tro på morgendagen. Med eller uten dårlige erfaringer.

Nå får jeg snart bildene fra fotoshooten jeg var på i Trondheim for litt over et år siden. Er så spent på hvordan de ble og gleder meg til å vise de frem. Det ble en spesiell fotoshoot. Ekte, sår, ærlig og sterk. Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg ikke at jeg klarte å gjennomføre den. Men den ga meg så mye. Det var akkurat det jeg trengte. Gjennom bildene fikk jeg fikk utløp for følelsene mine, som var tett på uoverkommelige. Det gjør både godt og vondt å se de, men mest av alt blir jeg stolt av meg selv. Jeg synes jeg var tøff som kom meg gjennom det jeg kom meg gjennom på den tiden. Det lyste mer styrke av meg på disse bildene, enn det gjorde senere på året. Jeg kollapset etter kollapsen, om man kan si det slik. Litt på samme måte som da jeg brakk ribbein etter et fall fra hesten i galopp, satte meg opp og fortsatte å ri, før jeg segnet sammen da jeg var ferdig med rideøkten og skulle ta av salen. Kroppen holder deg gående, inntil vettet forstår hva som har skjedd.

EN ANNERLEDES 17. MAI

Gårsdagen var en slik dag som helt uanstrengt ble perfekt. Her var det verken champagnefrokost, festkledde folk eller hurrastemning. Vi stod opp og spiste en lang og god frokost, før vi fant fram hageredskapene og gikk ut. Solstrålene fikk treffe usminket hud. Hendene var sorte av jord. Latteren satt løst. Kropp og sinn var helt i balanse. Vi plantet ned flere vakre busker og trær ute i hagen, pottet om inneplantene, pyntet og stelte. Innimellom kunne jeg kjenne bevegelse inne i magen. For en vakker følelse, å stelle rundt i hagen og samtidig kjenne på livet som vokser inni meg.

Litt utpå dagen skiftet vi til turklær og satte snuten mot fjellet. Denne fjellturen gikk mye lettere enn den forrige. Sannsynligvis en blanding av at dette fjellet er mindre og at jeg fikk litt drahjelp av den skjønne hunden vi passet. En kjempefin tur ble det iallfall.

Vel hjemme ble det en lang dusj, middag, iskrem og film. Her har jeg egentlig lyst til å avslutte innlegget, fordi dagen var så fin og det er det fine jeg har lyst til å fokusere på. Men heller enn å rosemale alt, vil jeg vise at man kan lære seg å flette de gode og de vonde delene av livet sammen, i stedet for å la alt rakne hver gang det vonde dominerer. Det verste med posstraumatisk stress er at det slår til når som helst, hvor som helst. De gangene jeg hater det aller mest, er når alt egentlig er perfekt. Hele dagen kan ha vært som et eventyr, så skjer det et eller annet som setter meg helt ut. Jeg har nå fått nok kontroll over det, til at den logiske delen av hjernen henger med meg gjennom det og forteller meg at dette bare er en reaksjon på noe som har vært, at det er helt naturlig og at det går over. Dessverre er den andre delen av hjernen, som styrer følelser, i full sving lenge før logikken får slippe til. Det blir en kamp mot meg selv, hvor nåtid og tilstedeværelse forsvinner i større eller mindre grad. Jeg blir frustrert fordi det ødelegger fine stunder, lei meg fordi det påvirker andre og sint fordi jeg lar noen som har ødelagt mye for meg, få lov til å ødelegge nok en gang…Vel, jeg har omsider innsett hvilken heiagjeng jeg har bak meg og endelig begynt å heie på meg selv også, så det går bra. Det er også viktig å lære seg at en dårlig time ikke ødelegger en hel dag. Dagen har like fullt vært kjempefin frem til den ble litt mindre god.

Livet er ikke alltid godt og det synes jeg er viktig å anerkjenne. Men innimellom er livet perfekt og det må det også få lov til å være.

Gårsdagen var en herlig dag og det skal jeg huske.

Følg meg på Bloglovin

EN SOMMERDRØM

“I sommer skal jeg kjøpe meg en fin, hvit sommerkjole” sa jeg i vinter. Nå sprader jeg rundt i kjolen jeg hadde sett for meg i tankene. Du finner den HER (annonselenke).

Sol på kroppen, fritt flagrende hår, en hvit, behagelig kjole og voksende mage. Akkurat slik jeg hadde drømt om at dagene skulle bli.

I dag har vi vært på Hageland og kjøpt en nydelig, aprikosfarget Azalea Knaphill, som skal plantes ved huset. Regner med at det blir en ny tur til Hageland i helga, når vi har kommet oss mer på plass. Da skal bilen fylles av planter og blomster. Gleder meg til å pynte og ordne både ute og inne! Den beste tiden på året må nytes til det fulle og da er en trivelig uteplass god å ha.

AKUTT HJELP – MÅ DET GÅ GALT FØRST?

Nå har jeg mye på hjertet. Hjertet mitt svir. Hjernen min går på høygir og kroppen hisser seg opp. Jeg føler meg klar til kamp. Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle gå fram. På tunga mi har det hopet seg opp setninger som vil ut. Jeg får lyst til å rope og skrike, riste i folk for å få sagt det som må fram.

I en lengre periode nå har jeg vært helt stille angående psykiatrien. Ikke fordi jeg ikke lenger bryr meg. Jeg har vært mindre engasjert fordi jeg har vært redd for å få et tilbakefall av det. Det har skjedd før, at jeg har blitt syk selv av å bry meg for mye om andre. Derfor har det vært lettere å bare dytte det unna. Når folk har nevnt fortiden min, har jeg vært rask med å avfeie dem. Jeg vil ikke tenke på det. Men jeg ser og hører for mye til å ikke bry meg. Og jeg bryr meg for mye til å tie. Dette har, enten jeg vil det eller ei, blitt en hjertesak for meg. Jeg vet hvor jævlig det er å gå rundt å lide, uten å bli hørt. Folk skal for pokker ikke gå rundt slik.

Først lurer jeg på hva som legges i begrepet akutt psykisk helsehjelp? Hva regnes som akutt? Jeg ville ha trodd at det er en akutt situasjon når et menneske kommer og ber om hjelp, fordi de har det så vondt at det ikke er til å holde ut. Når de svarer ja på spørsmålet om selvmordstanker. Når hvert minutt av hver time er en lidelse. Burde ikke psykiatrien fungere som en omkjøring eller i verste fall en kollisjonspute, heller enn et sted hvor de lapper sammen fillene av deg etter at det smalt?

Ligger problemet i at tilbudet er for snevert? For få folk, for lite plass? For dårlig vurderingsevne og forståelse? Jeg skulle så gjerne ha fått vite hvor den råtne rota til problemet ligger, for det er på tide å dra den opp. Å sette mennesker som opplever hver eneste dag som et alt for høyt fjell som må bestiges, på venteliste i ukevis, kanskje månedsvis er forferdelig. For mange er ventetiden uoverkommelig.

Selv har jeg opplevd god hjelp når jeg først har kommet inn og havnet hos riktig behandler. Men også jeg måtte vente alt, alt for lenge. Dagene er ikke normale, når du er alvorlig psykisk syk. Du vrir deg i ditt eget skinn, ser svart og føler bare smerte. Du har på mange måter allerede mistet livet og det bankende hjertet ditt er det eneste som holder deg igjen i denne vonde virkeligheten. Da er det ikke mange utveier å få øye på. Da må man ha hjelp før det er for sent. For det kan brått være for sent. Et selvmordsforsøk er bare enda et vondt minne man får å slite med, dersom man er så heldig å mislykkes uten å få varige mén. Overlevelsesinstinktet sitter sterkt i oss. At det svikter, burde fortelle nok om lidelsene til å ta dem på alvor.

Jeg ønsker ikke å svartmale psykiatrien i Norge. Jeg har mye godt å si. Men det er for mange hull å falle i og muligens ikke komme seg opp av, før man får hjelp. Spranget mellom å søke hjelp og å få den er alt for langt.

Jeg har så lyst til å gjøre noe. Hjelpe på veien mot en endring i positiv retning. Hjelpe slik at flere får hjelp. Kroppen min verker for alle som går rundt med en mørk sky over hodet og ikke kommer seg noen steder. Om noen har forslag til hvor jeg kan starte, ta gjerne kontakt. Og bli gjerne med.

Foto: Fotograf Kamilla Waagen

UTFLYTTING

Godt å være ute i frisk luft igjen. Har vært skikkelig forkjølet denne uka, så dagene har egentlig bare forsvunnet.

I dag har vi flyttet ut fra leiligheten i Kristiansund. Vi har hatt mange fine stunder der, men også mange tunge. Fjoråret var den villeste blandingen av godt og vondt jeg kan tenke meg. Opplevelser og følelser knytter seg gjerne til omgivelsene og nå føles det veldig riktig med en ny start i et nytt hjem. Når vi nå setter nøkkelen i låsen på leiligheten for siste gang, føler jeg at vi går inn i en ny epoke sammen. En ny og bedre.

Endelig går ting min vei. Blytunge tanker, herjende angst og følelsen av å leve i en annen verden enn alle andre, er minner jeg kan skimte i det fjerne. Endelig kan jeg være den jenta jeg egentlig er og den jenta kjæresten min fortjener. Ei som er både mild og sterk. Ikke bitte liten og livredd. Endelig kan vi for alvor starte på det livet vi begge har fortjent hele tiden. Det gjør meg lykkelig.

Kjolen finner du HER og smykket HER (Annonselenker).

Follow my blog with Bloglovin

DET ER LOV TIL Å DRØMME SEG BORT

Lysten etter å reise bort forsvant litt da det varme, fine været kom. Så returnerte reiselysten sammen med gråværet igjen. Føler meg full av inspirasjon og lyst til å dele for tiden, men det grå været ute spolerer alt av bilder. Selv den friskeste sommerkjole ser trist ut i dette været.

Imens jeg venter på skyfri himmel (eller en mulighet til å hoppe på et fly), drømmer jeg meg litt bort i bilder fra da vi var i New York i fjor. Gleder meg til neste reise, hvor enn det blir. Det gjør så godt for hodet å komme seg bort, ta inn nye impulser og bare være, selv om alt står bra til hjemme. Dessuten er jeg på en mye bedre plass i livet og meg selv nå, enn jeg var for et år siden. Så neste reise blir nok enda bedre.

Heldigvis skjer det mye spennende for tiden og jeg gleder meg til å fortelle om det veldig snart.

SØSTRE I HJERTET

Som lillesøster og storesøster gjennom mange år.
Du skulle bare ha visst hvor stolt jeg er av deg.
De andre skulle bare ha visst hvor sterke vi to er når vi går skulder mot skulder.

Trygghet og styrke, de fineste gavene man kan gi og få i et vennskap.

Friske Nordvestlandet.

Noen har hengt opp en kjærlighetslås på svevestien ved Atlanterhavsveien. Kanskje kommer det flere etterhvert?

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.