Borghild Terese Jørgensen

“Du blir jo aldri den samme igjen.”

«Du MÅ fokusere på fremgangen. På hvor du er nå, i forhold til hvor du var for bare noen måneder siden.»

«I gode øyeblikk klarer jeg det. Da ser jeg fremgangen. I de dårlige stundene, sikkert oftere, sammenligner jeg meg selv med den jeg var før alt skjedde.»

«Du blir jo aldri den samme igjen.»

Hun sa det på en helt åpenbar måte. Litt lattermild. For meg var det noe som klikket det på plass i hodet mitt. Selvfølgelig. Selvfølgelig blir jeg aldri den jeg var før. Jeg gjentok setningen i hodet mitt, slik at den skulle feste seg. Her har jeg strevd i snart et par år for å bli den gamle meg, når jeg egentlig burde ha fokusert på å bli en ny, kanskje forbedret versjon.

Psykologhjelp kan være uvurderlig dersom du møter riktig person. Men av og til er en god samtale med en venn som har kjent deg lenge, det som hjelper mest.

Naturlig forandring

Jeg trenger en ny vår, har jeg sagt.

Kanskje følte jeg lengselen etter varmere dager litt svakere der ute i skogen, med ski på beina og lav vintersol i ansiktet. Det eneste ørene mine kunne høre var knasende snøkrystaller og tanker som fløt litt lettere.

Jeg klarer ikke å skape fullstendig kaos inni meg, når uendelig med frihet og ro ligger rundt meg på alle kanter. Selv om jeg trives best om våren, finner jeg en slags trøst i de forskjellige årstidene. Naturen er under konstant forandring. Den står ikke stille. Endring og fornyelse er naturlig. Vi forandrer oss hele tiden vi også, bare litt mindre synlig. Nettopp fordi vi er en del av naturen, burde vi kanskje la forandringer skje litt lettere i oss også.

Forsøker å gi daglig næring til tanken om at det at jeg har det vondt nå, betyr at jeg er under en stor innvending forandring. Slik trærne slipper bladene om høsten, bakken legges under is og sne om vinteren og vaskes ren før en ny vår omsider bryter gjennom og gir nytt og friskt liv.

Tenk om vi hadde satt fyr på skogen hver vinter, fordi den så død ut? Man kan bare ikke gi opp. Våren er så vakker og sommeren lar oss nesten forglemme vinterens harde kulde.

Sletter sosiale medier

Mobilbruken min har bare gått nedover den siste tiden. Jeg bruker mye mindre tid på sosiale medier og jeg ser så å si aldri på tv når jeg er alene. Det har både vært gjennomtenkt og en naturlig del av en prosess som har gått ut på å leve med mer tilstedeværelse. Lenge har jeg opplevd mobiltelefonen og sosiale medier som stressende, men først det siste året har jeg forstått hvor mye de tar fra meg.

Selvfølgelig er det koselig å få videoer av tantebarna mine, for eksempel. Men jeg må spørre meg selv følgende spørsmål: Får disse videoene på sosiale medier meg til å føle at jeg er der, selv om jeg egentlig ikke er det? Blir den dårlige samvittigheten lettere, eller blir jeg lurt? Kanskje ville jeg ha ringt eller besøkt venner og familie oftere, dersom jeg ikke gikk rundt med de kjære fjesene deres tilgjengelig på Snapchat døgnet rundt. For jeg går jo ikke rundt med vennegjengen i lomma. Jeg ligger ikke på sofaen med familien min med meg i stua. Jeg går rundt med en glorifisert dings i lomma. Jeg ligger på sofaen alene. Og ofte tenker jeg på de jeg egentlig kunne og burde ha vært sammen med. Hva hadde det betydd for meg å få mobilen knust, kontra det å miste noen jeg er glad i? Det er jo ikke engang sammenlignbart. Så hvorfor velger jeg ofte mobilen? Jeg går glipp av vakker himmel, tid med venner og mange fine øyeblikk, fordi jeg stirrer på en skjerm som gjør meg dummere og mer lengselsfull for hver dag som går.


Foto: Tore Alvheim Foto

Med tiden har jeg opplevd mobilen mer og mer som et forstyrrelsesmoment som planter stress og uro i kropp og sjel. En tidstyv. En som spolerer fine øyeblikk. En som stjeler oppmerksomheten min, når den egentlig burde ha vært rettet andre steder. Aldri før har sosiale medier vært større. Aldri har jeg følt at vi er så asosiale vesener som nå. Vi bærer ikke vekten av verden på våre skuldre. Vi bærer den i lomma. Verden er alltid tilgjengelig for oss og vi er alltid tilgjengelig for den. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil rette blikket opp mot fuglene som leker seg i vinden. Jeg vil være fri.

Bestemor er, med noen få unntak, den eneste jeg får følelsen av at virkelig er tilstede når vi er sammen. Hun sitter ikke og trykker på mobilen, scroller gjennom den ene appen etter den andre og mumler seg gjennom samtalene. Hun titter ikke på mobilen med jevne mellomrom for å se om den blinker gult, grønt eller blått. Hun er hos meg når jeg er hos henne. Slik hun er tilstede vil også jeg være tilstede. Rolig, interessert. Mangel på 4G eller uleste meldinger skal ikke plage meg. Det skal ikke stresse meg. Det skal ikke bry meg.


Foto: Tore Alvheim Foto

Nå kommer jeg ikke til å gå så hardt til verks at jeg kaster mobilen med det første, selv om det til tider kan være fristende. Den kan være en nyttig ting hvis den brukes riktig. Altså til å ringe, sende noen meldinger og kanskje et bilde i ny og ne. Men etter å ha båret rundt på tanken lenge, har jeg nå fjernet alle sosiale medier fra mobilen bortsett fra Instagram. Jeg slettet profilen på Snapchat og Twitter. Avinstallerte både Facebook, Messenger og Outlook. Skal jeg sjekke mail eller Facebook, kan jeg slå på PC-en når jeg finner det for godt. Jeg behøver ikke å være oppdatert til enhver tid. Det går faktisk helt fint likevel. Hadde det ikke vært for bloggen og ønsket mitt om å formidle, hadde jeg nok fjernet meg fra alle sosiale medier.

Jeg vet ikke om alle disse tankene jeg har omkring dette temaet er riktige. Men jeg vet at grunnleggeren av Snapchat eller Facebook ikke skal få bestemme hvor oppmerksomheten min skal være rettet og hva jeg skal bruke tiden min på.

Det har bare gått noen timer siden jeg fjernet alt som skapte liv på telefonen min. Det føles litt merkelig å se den ligge der helt stille og fredelig. Merkelig og riktig. Nå befrir jeg meg selv fra det unødvendige stresset som følger med det å følge med på alt.

Vi skrives.

Dristig som havet

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stormer kan sprenge. Bølger kan skumme og briste.
Alt skal mitt hjerte tåle. Alt – til det siste.

Dypt under dypet ligger min skjebne og sover.
Følger den også havets veldige lover?
Flyter den opp en stormdag som lik imot stranden?
Vil jeg gå under av det? Blir jeg en annen?

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stolt og urokkelig i flo som i fjære.

– Inger Hagerup

Foto: Tore Alvheim Foto

Hvor skal du finne deg til rette

Det passer nok ikke angsten min så godt å bo i by. Den engstelige delen av meg trives best med å være omgitt av natur. Hele meg trives vel best ute i naturen. I friheten, stillheten og friskheten. På en annen side trives jeg jo godt her vi bor. Jeg liker at det er mye å se på. Jeg liker at alt ligger nærme. Jeg liker å kunne avtale å møte noen til et kafébesøk, uten å måtte planlegge halve dagen først. Jeg liker å gå kveldsturer gjennom byen. Jeg liker å forsvinne litt i folkemengden. Man blir på en måte mer usynlig i en by, enn på landet. Problemet er de dagene jeg føler at jeg ikke glir inn i folkemengden. De dagene det føles som at det å gå på åpen gate er å gjøre seg sårbar. De dagene jeg føler at alle hodene snur seg mot meg, selv om de naturligvis egentlig er opptatt med sitt. Disse dagene føler jeg meg ikke som en del av fellesskapet. Det er alle de andre og meg. Det er de dagene hjertet lager gjenklang i hodet og det føles som at jeg skal besvime, at jeg mest av alt savner å være omkranset av naturens ro og trøst.

Men som den tanken som falt ned i hodet på meg her en dag sa: Herregud, så lykkelig jeg hadde vært nå, dersom jeg hadde vært frisk. Jeg har jo alt jeg har ønsket meg, bortsett fra at jeg sliter med psyken.


Foto: Tore Alvheim Foto

Fortapt i en verden som ikke finnes.

Fortapt i en verden som ikke finnes. I en annen dimensjon, føles det som. Jeg er i alle fall ikke her. Hva er her. Forsøker å tenke på byen min. Se for meg gatene og havna, noe ekte. Men den lille, hyggelige byen er ikke det som ligger utenfor døra mi. Det er et sort hull av frykt. Alt jeg frykter, finnes der ute.

Menneskene jeg kjenner så godt, hvem er de egentlig. Fremmede som utgir seg for å være noen som kjenner meg? De ser ikke det samme som meg, er ikke av det samme som meg, befinner seg ikke i samme verden.

Flytende, svevende. Kommer meg ikke opp, kommer meg ikke ned, får ikke tak. Likt barnehender som griper etter en heliumballong de har mistet grepet på, griper jeg etter virkeligheten.

Det starter med en følelse av angst som kommer krypende. Sakte men sikkert kjenner jeg at angsten vokser seg større og sterkere. Dermed begynner jeg å stresse, samme hvor mye jeg forsøker å beholde roen. Stresset lusker alltid i buskene, holder seg to skritt bak angsten og slår til når engsteligheten har skiplet meg nok. Hjernen slår om takten. Spinner. Spinner ut av kontroll. Hjerteslagene blir hurtigere. Først føles kroppen alt for levende, som et sikringsskap med overspenning. Så blir sitringen erstattet av følelsesløshet, lammelse. Skjelvinger og frysninger iler gjennom kroppen. Føttene og hendene blir kalde. Følelsen i beina forsvinner. Bakken under meg blir urolig, lite fast. Vanskelig å holde balansen. Nå faller jeg inn i en annen virkelighet jeg aldri kommer til å returnere fra, tenker jeg. Alt blir så fryktinngytende at jeg ikke våger å holde øynene åpne. Forsøker å stenge omverdenen ute, men føler at jeg havner i en total kollaps hvor jeg sluker alt istedet.

Gjennom tårene kan jeg skimte hender som holder meg. Øynene mine våger å åpne seg nok til å se kroppen fremfor meg, men ikke opp til ansiktet. Tenk om jeg ser noe annet enn jeg forventer. Tenk om det er noen andre. Om jeg bare hadde klart å få øyekontakt, hadde jeg nok følt meg tryggere. Men tanken på å se et skremmende ansikt og hva som vil skje etter at jeg har observert det, får blikket mitt til å vike.

Foto: Tore Alvheim Foto

Den ene kvelden glapp jeg virkelighetsoppfatningen så kraftig, at jeg ikke lenger hadde en opplevelse av hva som var opp og ned. Et hode uten kropp. Ikke noe feste. Ikke gulv under beina, ei heller tak over hodet. Hendene mine blåholdt sofaen jeg satt på, uten at jeg følte at jeg satt på noe som helst. Turte ikke å åpne øynene. Måtte få et par beroligende lagt inn i munnen min og få vann tømt etter, ute av stand til å holde et glass på egenhånd. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ramle overende, dersom jeg slapp sofaen med den ene hånden.

I skrivende stund sitter jeg på en pinnestol, inntullet i et ullpledd. Et kubbelys står og brenner midt på eikebordet jeg sitter ved. Inn gjennom vinduet stråler det litt sollys. Heldigvis rekker et par av strålene fram, før sola forsvinner bak fjellene. Det er rolig her. Selvvalgt musikk og susingen fra varmepumpa er det eneste jeg hører, bortsett fra fjerne lyder fra byen på andre siden av sundet. Likevel føler jeg en indre uro. Er egentlig alt som det skal? Kommer alt til å ordne seg til slutt? Har jeg mistet noe av meg selv, på turene ut av virkeligheten? Kommer jeg til å forsvinne helt? Vil jeg noen gang få fungere som et vanlig menneske igjen? Går rundt med en følelse av at jeg har sett for mye av noe jeg egentlig ikke skulle ha sett.

Dessverre er det mange flere som har det slik. Dessverre, fordi jeg ikke unner noen å oppleve dette. Naturligvis finner jeg en viss trøst i å høre at det er normalt å ha slike opplevelser når man sliter med panikkangst og traumer. Det hjelper å høre om andre som har opplevd det samme og at det går an å bli helt bra fra det. Likevel er disse opplevelsene så fjerne fra tryggheten av tyngdekraften og så langt utenfor alle rammer jeg trodde vi hadde rundt oss, at jeg bare ikke kan forstå det.

Jord under føttene, himmel over hodet og et sinn i balanse. Alt jeg for tiden ønsker meg. Å aldri mer flyte opp-ned mellom en himmel og et hav som egentlig ikke eksisterer.

Foto: Tore Alvheim Foto

VIT DETTE

Om et menneske har kraften til å skade deg så stygt

har et annet menneske styrken til å gjøre det godt igjen.

Det er alltid summen av det hele

som avgjør alt.

Hverdagslykke. En varm følelse som stryker deg på innsiden og lar deg føle deg lykkelig, selv om ikke alt er perfekt. Hverdagslykken får smilet til å løsne opp den bekymrede rynken mellom øyenbrynene dine. Den stanser tårene dine og former munnen din til et smil, når du har grått nok. Hverdagslykken stanser tiden og lar deg “bare være” en stund, selv om du vet at du har tøffe utfordringer som venter på deg. Det er hverdagslykken vi burde jakte på, heller enn den overfladiske komplette lykke, som vi alle innerst inne vet er en illusjon vi aldri kommer til oppnå uansett. Livet vil alltid bestå av opp og nedturer. Hele følelsesspekteret vårt skal brukes. 100% lykke er ikke konstant. Men med ekte hverdagslykke kan du føle deg 100% lykkelig innimellom. Det er lykke det.

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.