Borghild Terese Jørgensen

Sletter sosiale medier

Mobilbruken min har bare gått nedover den siste tiden. Jeg bruker mye mindre tid på sosiale medier og jeg ser så å si aldri på tv når jeg er alene. Det har både vært gjennomtenkt og en naturlig del av en prosess som har gått ut på å leve med mer tilstedeværelse. Lenge har jeg opplevd mobiltelefonen og sosiale medier som stressende, men først det siste året har jeg forstått hvor mye de tar fra meg.

Selvfølgelig er det koselig å få videoer av tantebarna mine, for eksempel. Men jeg må spørre meg selv følgende spørsmål: Får disse videoene på sosiale medier meg til å føle at jeg er der, selv om jeg egentlig ikke er det? Blir den dårlige samvittigheten lettere, eller blir jeg lurt? Kanskje ville jeg ha ringt eller besøkt venner og familie oftere, dersom jeg ikke gikk rundt med de kjære fjesene deres tilgjengelig på Snapchat døgnet rundt. For jeg går jo ikke rundt med vennegjengen i lomma. Jeg ligger ikke på sofaen med familien min med meg i stua. Jeg går rundt med en glorifisert dings i lomma. Jeg ligger på sofaen alene. Og ofte tenker jeg på de jeg egentlig kunne og burde ha vært sammen med. Hva hadde det betydd for meg å få mobilen knust, kontra det å miste noen jeg er glad i? Det er jo ikke engang sammenlignbart. Så hvorfor velger jeg ofte mobilen? Jeg går glipp av vakker himmel, tid med venner og mange fine øyeblikk, fordi jeg stirrer på en skjerm som gjør meg dummere og mer lengselsfull for hver dag som går.


Foto: Tore Alvheim Foto

Med tiden har jeg opplevd mobilen mer og mer som et forstyrrelsesmoment som planter stress og uro i kropp og sjel. En tidstyv. En som spolerer fine øyeblikk. En som stjeler oppmerksomheten min, når den egentlig burde ha vært rettet andre steder. Aldri før har sosiale medier vært større. Aldri har jeg følt at vi er så asosiale vesener som nå. Vi bærer ikke vekten av verden på våre skuldre. Vi bærer den i lomma. Verden er alltid tilgjengelig for oss og vi er alltid tilgjengelig for den. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil rette blikket opp mot fuglene som leker seg i vinden. Jeg vil være fri.

Bestemor er, med noen få unntak, den eneste jeg får følelsen av at virkelig er tilstede når vi er sammen. Hun sitter ikke og trykker på mobilen, scroller gjennom den ene appen etter den andre og mumler seg gjennom samtalene. Hun titter ikke på mobilen med jevne mellomrom for å se om den blinker gult, grønt eller blått. Hun er hos meg når jeg er hos henne. Slik hun er tilstede vil også jeg være tilstede. Rolig, interessert. Mangel på 4G eller uleste meldinger skal ikke plage meg. Det skal ikke stresse meg. Det skal ikke bry meg.


Foto: Tore Alvheim Foto

Nå kommer jeg ikke til å gå så hardt til verks at jeg kaster mobilen med det første, selv om det til tider kan være fristende. Den kan være en nyttig ting hvis den brukes riktig. Altså til å ringe, sende noen meldinger og kanskje et bilde i ny og ne. Men etter å ha båret rundt på tanken lenge, har jeg nå fjernet alle sosiale medier fra mobilen bortsett fra Instagram. Jeg slettet profilen på Snapchat og Twitter. Avinstallerte både Facebook, Messenger og Outlook. Skal jeg sjekke mail eller Facebook, kan jeg slå på PC-en når jeg finner det for godt. Jeg behøver ikke å være oppdatert til enhver tid. Det går faktisk helt fint likevel. Hadde det ikke vært for bloggen og ønsket mitt om å formidle, hadde jeg nok fjernet meg fra alle sosiale medier.

Jeg vet ikke om alle disse tankene jeg har omkring dette temaet er riktige. Men jeg vet at grunnleggeren av Snapchat eller Facebook ikke skal få bestemme hvor oppmerksomheten min skal være rettet og hva jeg skal bruke tiden min på.

Det har bare gått noen timer siden jeg fjernet alt som skapte liv på telefonen min. Det føles litt merkelig å se den ligge der helt stille og fredelig. Merkelig og riktig. Nå befrir jeg meg selv fra det unødvendige stresset som følger med det å følge med på alt.

Vi skrives.

Hvor skal du finne deg til rette

Det passer nok ikke angsten min så godt å bo i by. Den engstelige delen av meg trives best med å være omgitt av natur. Hele meg trives vel best ute i naturen. I friheten, stillheten og friskheten. På en annen side trives jeg jo godt her vi bor. Jeg liker at det er mye å se på. Jeg liker at alt ligger nærme. Jeg liker å kunne avtale å møte noen til et kafébesøk, uten å måtte planlegge halve dagen først. Jeg liker å gå kveldsturer gjennom byen. Jeg liker å forsvinne litt i folkemengden. Man blir på en måte mer usynlig i en by, enn på landet. Problemet er de dagene jeg føler at jeg ikke glir inn i folkemengden. De dagene det føles som at det å gå på åpen gate er å gjøre seg sårbar. De dagene jeg føler at alle hodene snur seg mot meg, selv om de naturligvis egentlig er opptatt med sitt. Disse dagene føler jeg meg ikke som en del av fellesskapet. Det er alle de andre og meg. Det er de dagene hjertet lager gjenklang i hodet og det føles som at jeg skal besvime, at jeg mest av alt savner å være omkranset av naturens ro og trøst.

Men som den tanken som falt ned i hodet på meg her en dag sa: Herregud, så lykkelig jeg hadde vært nå, dersom jeg hadde vært frisk. Jeg har jo alt jeg har ønsket meg, bortsett fra at jeg sliter med psyken.


Foto: Tore Alvheim Foto

ER DET FRED Å FÅ

Ny morgen. Våkner opp med tankekjør. Sola skinner, Ro ute, rolig inne. Kaos i hodet. Håpløshet. Nærvær. Hva er det som plager deg. Ingenting. Gråtkvalt. Smil. Tårer i øynene. Trygghet. Jeg elsker deg. Frykt. Hjernen tar fyr. Pust. Tenk rasjonelt, du forvirrer deg selv. Gi deg selv litt fred, virkeligheten er ikke så vond som du tror akkurat nå.

Redsel, kjærlighet, trygget, så forbanna lykkelig jeg er nå, så miserabel jeg tror jeg dør. Latter. Tårer. Opp og ned. Frem og tilbake. Pågangsmot, svakhet. Ingen balanse, kun ytterpunkter. Slitsomt. Det blir bedre. Det har allerede blitt bedre. Vær sterk. Vær svak. Vær ærlig. Ha tillit.

Dette skal gå bra. Livet skal gå bedre nå.

THE SUN WILL RISE AND WE WILL TRY AGAIN;

Kverner så mye om dagen. Om natten. Prøver å notere ned en ærlig og oppriktig tekst, som forteller om det såreste døgnet i mitt liv. Om hva som kan røre seg i sinnet til et menneske som bestemmer seg for å ta sitt eget liv og hvordan det hele kan oppleves. Prøver å være ærlig, uten at det skal bli for stygt. Vil at det skal være åpent, uten å bli for mye.

Hver natt våkner jeg med nye setninger jeg må notere, før jeg mister dem. Men i natt var de eneste ordene som ga meg mening disse:

Hva skal jeg skrive

Hva skal jeg si

Vanskelig å ordlegge seg riktig

Når ingenting ble slik

det skulle bli.

Uansett. Jeg har hadde en fin dag i går. Depresjonen forverret seg de siste døgnene, men jeg har likevel klart å holde motet oppe. I går dro jeg til stallen, bare for å stryke over den varme pelsen til hestene mine. Det gjorde så godt. Vi har et spesielt forhold. Jeg kan åpne meg for psykologer, prate med familie og venner, uten å lage en mine. Men så snart jeg kommer til hestene mine, faller masken av. Der er jeg bare meg. Tårene triller om de vil.

Senere dro jeg på middag hos bestemor. Det var også veldig koselig. Hun er den fineste dama jeg vet om. Så vakker på alle mulige måter. Jeg ønsker å bli som bestemor.

Nå stikker jeg til storesøster og hennes lille familie, som jeg er så glad i. Det gleder jeg meg til.

Vi skrives. <3

“SO MANY STRONG WOMEN

…began as broken girls” – r.h Sin

I går kveld brukte jeg i overkant mye penger på bøker. Poesi. Det føles riktig. En investering. Det finnes så mange meningsløse ting å bruke penger på. Bøker er en av de få tingene som du blir rikere av å kjøpe. Lite er mer berikende enn å få et innblikk i noen andre sitt hode. Tenk så enkel man blir, om man bare skal leve inne i sitt eget og aldri se seg omkring.

BLESSED

Alle burde ha noe eller noen i livet sitt, som gir de like mye som hestene gir meg.

Det er vanskelig for et hjerte å hardne fullstendig, når man omgås så godhjertede skapninger, med så mye ren kjærlighet og bare gode hensikter. Det er som om de tiner meg opp og nullstiller hodet mitt bare med nærværet sitt. Jeg kan ha verdens dårligste dag og føle at alt jeg gjør går galt. Så ser jeg hestene mine, ser gleden deres idet de får øye på meg, kjenner den varme pusten deres imot ansiktet mitt, stryker over den store, myke kroppen deres – og alt det som veide meg ned er glemt. Det føles som om jeg er trygg for alt, når jeg er sammen med dem. Ingen kan såre meg her. Sånn har de fått meg til å føle det fra første stund. Skytsenglene mine.

Jeg er så takknemlig. Vi går inn i vårt tiende år sammen, de to hestene mine og jeg. Alle minnene, all lærdommen og kjærligheten de har gitt meg…Det har vært helt avgjørende for meg. De har vært med på å forme meg som menneske, tilført meg så mye godt. Hvordan kan man vise nok takknemlighet og kjærlighet til noen man simpelthen ikke kan gi nok kjærlighet til.

Tror de vet hvor mye de betyr for meg, likevel. De vet at jeg er den lille jenta deres, selv om jeg ikke er så liten lenger. De kloke, brune øynene oppfatter og forstår mer enn vi aner. Dessuten er kjærlighet et språk alle snakker.

Jeg får bakkekontakt og vinger på samme tid.

FRIHET

Boarding.

Jeg sitter rolig og venter på at folkemengden som skal samme vei som meg, skal minke litt. Alle har blikket festet framover. Alle ser ut til å vite nøyaktig hvor og hva de skal. Ikke jeg.

Gjennom kontrollen, ut døra…Flyet står og venter på meg. Meg med de ikkeeksisterende planene mine. En liten del av meg forsøker å stritte litt imot. Den delen må pent tie.

Beina mine bærer meg opp trappen og inn i flyet. Hilser på flyvertinnen. Hun tror nok at jeg vet hva jeg skal. Folk flest vet jo det, når de befinner seg ombord på et fly.

Går nedover midtgangen, møter noen blikk på veien. Smiler litt. Føler meg en smule ufokusert. Finner setet mitt og setter meg ned. Titter ut av vinduet og kjenner at det kiler i magen. Hva skal jeg, egentlig?

Takeoff,

så er vi i luften.

Det er litt tåkete, så jeg lar musikken jeg har plugget inn i ørene være underholdning nok, lukker øynene og forsøker å slappe av. Hvordan kan man egentlig slappe av, når man er på vei til et ukjent sted, helt uten mål og mening?

Ser ut gjennom vinduet. Tåken har lettet og en nydelig utsikt viser seg gjennom det lille, runde flyvinduet. Jeg beundrer utsikten, konkluderer nok en gang med at vi bor i et vakkert land. Et lite øyeblikk glemmer jeg at jeg er på vei mot…ingenting? En tanke slår meg; “Hva faen er det egentlig jeg holder på med?”. Må smile et litt skjevt smil, selv om sommerfuglene i magen min har tredoblet seg, “Jeg er jo ikke riktig god”.

Snur meg og lar blikket gli rundt i flyet. De fleste andre ser helt avslappede ut. Noen sover. De vet jo hva de er på vei til. Flyet er bare et fremkomstmiddel. For meg er flyturen en del av et eventyr. Mitt eventyr. Jeg kan jo like gjerne ta til meg og nyte hvert minutt av tiden her oppe i luften, i denne atmosfæren som føles så trygg her og nå. Har jo ikke peiling på hva som skal skje når jeg forlater dette flyet. Jeg snur hodet tilbake og vender blikket ut gjennom vinduet igjen. En ny følelse griper meg; “Så spennende dette er!”.

Myk landing.

Nok en gang sitter jeg rolig og venter til de fleste har kommet seg ut. Jeg har det jo ikke travelt. Selv om det kjennes slik ut inni kroppen min. Sommerfuglene i magen min danser med hverandre.

Inne på flyplassen er det som det pleier å være der hvor mennesker reiser kollektivt. Preget av tid. En blanding av stress og kjedsomhet henger i lufta.

Jeg ser på menneskene rundt meg. Kjenner lukten av parfymene til de som passerer. Så mange forskjellige dufter. Inntrykk. Forskjellige bekledninger, uniformer. Forskjellige liv. Kontraster. Så mange forskjellige ansikt. Noen er preget av for lite søvn. Noen har lengselsfulle blikk. Kanskje de savner noen, eller kjemper mot en klump i halsen, fordi de ikke ønsker å reise. Kanskje de til og med har mistet noen. Eller har kjærlighetssorg. Hvem vet. Andre er oppglødde og glade. Smil som nesten går rundt. Herlig å se. Mulig de skal på den ferieturen de har gledet seg så lenge til. Eller kanskje de er på vei til noen de ikke kan vente til å få klemme igjen. Jeg kan jo bare gjette.

For et virrvarr av følelser, spenning, forventninger, lengsel, glede og sorg på ett sted. Det skjer noe litt magisk og interessant, når så mange mennesker samles. Hvis man bare tar seg tid til å virkelig legge merke til det, da.

Jeg føler at jeg står midt i en storm, hvor vinden suser rundt meg, uten å direkte berøre meg. 

På vei for å hente bagasjen, merker jeg at en ro har spredt seg i kroppen min. Sommerfuglene har slått seg ned etter dansen. Istedenfor å stresse meg, har alle inntrykkene gjort meg rolig. Så mange mennesker, men alle bærer på sitt. Alle befinner seg i sitt eget hode og ser alt gjennom sine egne øyne. Vi er alle så like. Så opptatte av oss selv. Men sammen, likevel.

Jeg går med stødige skritt, ryggen er rak. Møter mange blikk. Smiler. Ja, jeg reiser alene. Nei, jeg aner ikke hva jeg skal. Men jeg føler meg hverken alene eller fortapt.

Så går det opp for meg;

man kan bli avhengig av følelsen man får av å gå alene midt i en storm.

I løpet av fjoråret var jeg på flere spontane eventyr alene, helt uten mål og mening. Men de endte alle opp med å gi meg mye mening.

Gleder meg til neste gang jeg sprer vingene mine og flyr på vei til…hva? hvor? Jeg aner ikke.

Å LEKE MED ILD

Kun et lite bord skiller oss. Øynene mine møter dine og de trenger dypt inn i hverandre. Det er som om alle andre i rommet forsvinner. Tunnelsyn. Du legger hendene dine på det lille bordet, jeg gjenspeiler bevegelsen. Kun noen centimeter skiller fingrene våre fra berøring. Energien strømmer mellom dem. Mellom oss. Hendene dine får mine til å se små ut. Vi utveksler smil, tanker, følelser. Nysgjerrighet, forståelse.

Besvarte spørsmål, velvalgte ord. Gjennomtenkt.

Innsats. Skulle nesten tro at det betyr noe for oss, slik som vi legger energien vår i det.

Tiden blir ubetydelig, dette handler bare om oss.

Spenning. Latter. Nysgjerrighet. Fascinasjon.

Kvelden løper fra oss. Vi går sammen, side om side. Tett. Det gjør ingenting om noen ser oss. Bare vi som eksisterer nå. Bare oss.

Hender som søker hverandre. Varme som deles idet du trekker meg nærmere. Din kropp mot min. Så trygt og godt. Lepper som møtes. Så myke. Det føles så godt. Som om vi virkelig betyr noe for hverandre. La oss begge late som det, bare her og nå.

Spenning.

Bare vi som betyr noe. Dette og alt vi er.

Kropper som møtes. Hud mot hud. Blodet strømmer gjennom kroppen, gjør tankene uklare. Blottleggelse og sårbarhet. Varme, kjærlighet.

Du trekker meg inn i armkroken din. Med hodet på brystkassen din og hjerteslagene dine som det eneste jeg hører, blir jeg nesten lurt av instinktene mine til å tro at jeg bryr meg. Hjerteslagene dine og varmen fra kroppen din. Den sterke armen som holder meg godt inntil deg. Det er beroligende og fint. Vakkert å være så nærme et annet menneske, som man er tiltrukket av. Pulsen vår får samme rytme. To individer – føles som ett.

Begge sårbare. Fascinerte av hverandre. Du sier at jeg er nydelig, jeg gjentar ordene. Ordene er genuine. Vi mener dem. Likevel…

Natt blir til morgen og morgen til formiddag. (Vi har det enda helt fantastisk. Fremdeles bare vi som eksisterer).

Tiden, som har vært ikkeeksisterende, glemt, begynner sakte men sikkert å gjøre seg gjeldende igjen. Jeg har planer. Du har planer. Forskjellige, selvsagt.

“Vi snakkes”

Jeg snur meg med et lurt, kanskje litt vemodig, smil om munnen og ser deg inn i øynene. Nesten like dypt som kvelden før. Vi vet begge at “Vi snakkes” er ord som faller ut av munnen, fordi “Ha det bra” føles for kort og tomt alene.

Vi går hver vår vei,

to fremmede på vei til hver våre ærender.

14624718_861821200626952_8575398627374006272_n

 

HUSKER DU HVEM DU VAR, FØR VERDEN FORTALTE DEG HVEM DU SKULLE VÆRE?

I går kom jeg over dette sitatet:

“Can you remember who you were, before the world told you who you should be?”

― Danielle LaPorte

Det er jo ikke få sitater man må bla seg gjennom på sosiale medier i løpet av en dag. Men akkurat dette fikk meg til å stoppe opp. Det plantet en klump i magen min. En klump som vokste seg større etterhvert som jeg reflekterte rundt det. Jeg har blitt så formet av livet. Så endret. Jeg er ikke lenger den jeg egentlig er. Men jeg husker hvem jeg var. Jeg gråt i går kveld. Det er ikke bestandig lett å reflektere rundt sin egen utvikling.

Drømmer meg tilbake til da jeg løp barbeint rundt i duggfriskt gress. Da verden var en lekeplass og hver morgen starten på et nytt eventyr. Sommerfuglene som fløy forbi meg, kunne ta meg med langt inn i en drømmeverden full av farger. Måneskinnet fikk trærne i skogen til å komme til liv. Jeg må smile; husker hvordan jeg presset frem tårer hvis jeg fant en død fugl, fordi jeg trodde at tårene mine på magisk vis ville vekke stakkaren. Husker hvordan jeg følte alt så mye renere, mer ekte. Det var ikke et virrvarr av tanker og følelser på en gang. Ikke en advarende stemme inne i meg, hver gang noen prøvde å bli kjent med meg. Jeg var godtroende. Kjente jeg solstråler mot pannen min, var det det jeg kjente. Holdt jeg noen i hånden, var det den andre håndens varme jeg kjente. Rent, ekte. Med hele meg.

Jeg var den smilende jenta som kun så det gode i alle. Trodde at alle ville hverandre vel. Pleide å smile til hvert menneske jeg møtte, selv om de ikke alltid smilte tilbake. Dømte aldri noen for det. Så ikke at mange kropper var tomme skall. Så ikke alle zombiene som hvileløst vandret omkring. De som hadde glemt hvem de egentlig var. Innerst inne. Og gradvis ble jeg en av dem selv.

Kanskje var det livserfaringen som endret meg. Eller alle spørsmålene om “hva jeg skulle bli”. Spørsmålet de voksne stiller deg så snart du er i stand til å svare – “Hva skal du bli når du blir stor da?”. For det å være bare deg, er ikke nok. Du har ikke lov til å være bare deg så veldig lenge. Du må våkne fra drømmene dine, lukke døren til eventyrverdenen og skaffe deg ambisjoner. Tror ingen mener noe vondt med å stille dette spørsmålet, jeg pleide jo å gjøre det selv. Det er bare slikt vi har lært oss. Slikt som er vanlig. Dagdrømmene dine hvor du kunne drifte avgårde på et fantastisk eventyr, blir erstattet med drømmer om fremtiden. Kommer disse drømmene virkelig fra deg, eller er de plantet utenfra?

For å unngå misforståelser: Jeg liker å jobbe. Det er ikke det dette dreier seg om. Det jeg ikke forstår, er hvorfor vi må gi slipp på lekenheten i oss? For hvem er det egentlig som bestemmer hvordan hver enkelt sin virkelighet er, uansett?

Heldigvis er det noen som aldri slutter å være eventyrere, men blir ikke de stemplet som klin gærne mer enn en gang? Av “vanlige” mennesker. De som har sluttet å tro på tusser og troll. På stjernestøv og engler. De som har lært seg at verden ikke er en lekeplass. De som har våknet og forstått verden. Eller? Den verdenen de har blitt programmert til å forstå.

tumblr_mliwb2GBYN1rzo4z9o1_500

Naiviteten og godtroenheten i meg har blitt erstattet med det motsatte. Nå slår fluktinstinktet til, så snart noen nærmer seg nok til å kunne sette spor etter seg. Misforstå meg rett. Jeg elsker fremdeles mennesker. Jeg har egentlig en veldig myk innside og når jeg først blir glad i noen, gjør jeg det med hele meg. Men det at jeg føler alt så dypt og gir så mye, har også ført til at hjertet mitt har banket meg opp mer enn et par ganger. Dermed har jeg blitt mest komfortabel med å holde nye mennesker på trygg avstand. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg klarer å lappe meg selv sammen. Det er noe jeg har lovet meg selv å jobbe med, for det holder for mye godt borte. Å risikere og brenne seg ved varmen av en flamme, er faktisk bedre enn å ligge i kulden og fryse, fordi det føles tryggere.

Aldri skal noen få lukke døren til eventyrverdenen min igjen. De må gjerne bli med inn i den, men aldri lukke den for meg. Aldri skal sola slutte å skape engler gjennom trærne. Naturen vil alltid få våkne til liv i lyset av fullmånen. Sommerfuglene vil ta meg med på eventyr gjennom blomsterenger og myke skyer. Regnbuen vil være et vakkert mysterium. Småfuglene vil fortelle meg hemmeligheter og jeg vil sende ønsker til stjerneskuddene jeg ser på himmelen. Hestene vil alltid gi meg vinger når jeg rir. Når sneen glitrer om vinteren, er det ikke fordi jeg vet at det frosne vannet i dem reflekterer lyset. Det er magi. Fordi det er det jeg vil at det skal være.

Jeg nekter å gi slipp på det eventyrlystne barnet i meg. Det er der skjønnheten kommer fra også, mener jeg. Øyne som glitrer og hjerter som slår dobbelslag på grunn av spenning og glede. Skjønnhet for meg er ikke overfylte lepper og stram ansiktshud. Gi meg heller ti smilerynker og et barnesinn.

Å bli voksen handler om å bli mer erfaren, at kroppen eldes og at flere dager, steder, levende vesener og opplevelser har satt sine spor. Men aldri vil jeg la det handle om å miste magien.

Har du tenkt over at de eldre ofte virker å ta livet litt mindre seriøst enn de som er midt i livet?