Borghild Terese Jørgensen

ER DET FRED Å FÅ

Ny morgen. Våkner opp med tankekjør. Sola skinner, Ro ute, rolig inne. Kaos i hodet. Håpløshet. Nærvær. Hva er det som plager deg. Ingenting. Gråtkvalt. Smil. Tårer i øynene. Trygghet. Jeg elsker deg. Frykt. Hjernen tar fyr. Pust. Tenk rasjonelt, du forvirrer deg selv. Gi deg selv litt fred, virkeligheten er ikke så vond som du tror akkurat nå.

Redsel, kjærlighet, trygget, så forbanna lykkelig jeg er nå, så miserabel jeg tror jeg dør. Latter. Tårer. Opp og ned. Frem og tilbake. Pågangsmot, svakhet. Ingen balanse, kun ytterpunkter. Slitsomt. Det blir bedre. Det har allerede blitt bedre. Vær sterk. Vær svak. Vær ærlig. Ha tillit.

Dette skal gå bra. Livet skal gå bedre nå.

THE SUN WILL RISE AND WE WILL TRY AGAIN;

Kverner så mye om dagen. Om natten. Prøver å notere ned en ærlig og oppriktig tekst, som forteller om det såreste døgnet i mitt liv. Om hva som kan røre seg i sinnet til et menneske som bestemmer seg for å ta sitt eget liv og hvordan det hele kan oppleves. Prøver å være ærlig, uten at det skal bli for stygt. Vil at det skal være åpent, uten å bli for mye.

Hver natt våkner jeg med nye setninger jeg må notere, før jeg mister dem. Men i natt var de eneste ordene som ga meg mening disse:

Hva skal jeg skrive

Hva skal jeg si

Vanskelig å ordlegge seg riktig

Når ingenting ble slik

det skulle bli.

Uansett. Jeg har hadde en fin dag i går. Depresjonen forverret seg de siste døgnene, men jeg har likevel klart å holde motet oppe. I går dro jeg til stallen, bare for å stryke over den varme pelsen til hestene mine. Det gjorde så godt. Vi har et spesielt forhold. Jeg kan åpne meg for psykologer, prate med familie og venner, uten å lage en mine. Men så snart jeg kommer til hestene mine, faller masken av. Der er jeg bare meg. Tårene triller om de vil.

Senere dro jeg på middag hos bestemor. Det var også veldig koselig. Hun er den fineste dama jeg vet om. Så vakker på alle mulige måter. Jeg ønsker å bli som bestemor.

Nå stikker jeg til storesøster og hennes lille familie, som jeg er så glad i. Det gleder jeg meg til.

Vi skrives. <3

“SO MANY STRONG WOMEN

…began as broken girls” – r.h Sin

I går kveld brukte jeg i overkant mye penger på bøker. Poesi. Det føles riktig. En investering. Det finnes så mange meningsløse ting å bruke penger på. Bøker er en av de få tingene som du blir rikere av å kjøpe. Lite er mer berikende enn å få et innblikk i noen andre sitt hode. Tenk så enkel man blir, om man bare skal leve inne i sitt eget og aldri se seg omkring.

BLESSED

Alle burde ha noe eller noen i livet sitt, som gir de like mye som hestene gir meg.

Det er vanskelig for et hjerte å hardne fullstendig, når man omgås så godhjertede skapninger, med så mye ren kjærlighet og bare gode hensikter. Det er som om de tiner meg opp og nullstiller hodet mitt bare med nærværet sitt. Jeg kan ha verdens dårligste dag og føle at alt jeg gjør går galt. Så ser jeg hestene mine, ser gleden deres idet de får øye på meg, kjenner den varme pusten deres imot ansiktet mitt, stryker over den store, myke kroppen deres – og alt det som veide meg ned er glemt. Det føles som om jeg er trygg for alt, når jeg er sammen med dem. Ingen kan såre meg her. Sånn har de fått meg til å føle det fra første stund. Skytsenglene mine.

Jeg er så takknemlig. Vi går inn i vårt tiende år sammen, de to hestene mine og jeg. Alle minnene, all lærdommen og kjærligheten de har gitt meg…Det har vært helt avgjørende for meg. De har vært med på å forme meg som menneske, tilført meg så mye godt. Hvordan kan man vise nok takknemlighet og kjærlighet til noen man simpelthen ikke kan gi nok kjærlighet til.

Tror de vet hvor mye de betyr for meg, likevel. De vet at jeg er den lille jenta deres, selv om jeg ikke er så liten lenger. De kloke, brune øynene oppfatter og forstår mer enn vi aner. Dessuten er kjærlighet et språk alle snakker.

Jeg får bakkekontakt og vinger på samme tid.

FRIHET

Boarding.

Jeg sitter rolig og venter på at folkemengden som skal samme vei som meg, skal minke litt. Alle har blikket festet framover. Alle ser ut til å vite nøyaktig hvor og hva de skal. Ikke jeg.

Gjennom kontrollen, ut døra…Flyet står og venter på meg. Meg med de ikkeeksisterende planene mine. En liten del av meg forsøker å stritte litt imot. Den delen må pent tie.

Beina mine bærer meg opp trappen og inn i flyet. Hilser på flyvertinnen. Hun tror nok at jeg vet hva jeg skal. Folk flest vet jo det, når de befinner seg ombord på et fly.

Går nedover midtgangen, møter noen blikk på veien. Smiler litt. Føler meg en smule ufokusert. Finner setet mitt og setter meg ned. Titter ut av vinduet og kjenner at det kiler i magen. Hva skal jeg, egentlig?

Takeoff,

så er vi i luften.

Det er litt tåkete, så jeg lar musikken jeg har plugget inn i ørene være underholdning nok, lukker øynene og forsøker å slappe av. Hvordan kan man egentlig slappe av, når man er på vei til et ukjent sted, helt uten mål og mening?

Ser ut gjennom vinduet. Tåken har lettet og en nydelig utsikt viser seg gjennom det lille, runde flyvinduet. Jeg beundrer utsikten, konkluderer nok en gang med at vi bor i et vakkert land. Et lite øyeblikk glemmer jeg at jeg er på vei mot…ingenting? En tanke slår meg; “Hva faen er det egentlig jeg holder på med?”. Må smile et litt skjevt smil, selv om sommerfuglene i magen min har tredoblet seg, “Jeg er jo ikke riktig god”.

Snur meg og lar blikket gli rundt i flyet. De fleste andre ser helt avslappede ut. Noen sover. De vet jo hva de er på vei til. Flyet er bare et fremkomstmiddel. For meg er flyturen en del av et eventyr. Mitt eventyr. Jeg kan jo like gjerne ta til meg og nyte hvert minutt av tiden her oppe i luften, i denne atmosfæren som føles så trygg her og nå. Har jo ikke peiling på hva som skal skje når jeg forlater dette flyet. Jeg snur hodet tilbake og vender blikket ut gjennom vinduet igjen. En ny følelse griper meg; “Så spennende dette er!”.

Myk landing.

Nok en gang sitter jeg rolig og venter til de fleste har kommet seg ut. Jeg har det jo ikke travelt. Selv om det kjennes slik ut inni kroppen min. Sommerfuglene i magen min danser med hverandre.

Inne på flyplassen er det som det pleier å være der hvor mennesker reiser kollektivt. Preget av tid. En blanding av stress og kjedsomhet henger i lufta.

Jeg ser på menneskene rundt meg. Kjenner lukten av parfymene til de som passerer. Så mange forskjellige dufter. Inntrykk. Forskjellige bekledninger, uniformer. Forskjellige liv. Kontraster. Så mange forskjellige ansikt. Noen er preget av for lite søvn. Noen har lengselsfulle blikk. Kanskje de savner noen, eller kjemper mot en klump i halsen, fordi de ikke ønsker å reise. Kanskje de til og med har mistet noen. Eller har kjærlighetssorg. Hvem vet. Andre er oppglødde og glade. Smil som nesten går rundt. Herlig å se. Mulig de skal på den ferieturen de har gledet seg så lenge til. Eller kanskje de er på vei til noen de ikke kan vente til å få klemme igjen. Jeg kan jo bare gjette.

For et virrvarr av følelser, spenning, forventninger, lengsel, glede og sorg på ett sted. Det skjer noe litt magisk og interessant, når så mange mennesker samles. Hvis man bare tar seg tid til å virkelig legge merke til det, da.

Jeg føler at jeg står midt i en storm, hvor vinden suser rundt meg, uten å direkte berøre meg. 

På vei for å hente bagasjen, merker jeg at en ro har spredt seg i kroppen min. Sommerfuglene har slått seg ned etter dansen. Istedenfor å stresse meg, har alle inntrykkene gjort meg rolig. Så mange mennesker, men alle bærer på sitt. Alle befinner seg i sitt eget hode og ser alt gjennom sine egne øyne. Vi er alle så like. Så opptatte av oss selv. Men sammen, likevel.

Jeg går med stødige skritt, ryggen er rak. Møter mange blikk. Smiler. Ja, jeg reiser alene. Nei, jeg aner ikke hva jeg skal. Men jeg føler meg hverken alene eller fortapt.

Så går det opp for meg;

man kan bli avhengig av følelsen man får av å gå alene midt i en storm.

I løpet av fjoråret var jeg på flere spontane eventyr alene, helt uten mål og mening. Men de endte alle opp med å gi meg mye mening.

Gleder meg til neste gang jeg sprer vingene mine og flyr på vei til…hva? hvor? Jeg aner ikke.

Å LEKE MED ILD

Kun et lite bord skiller oss. Øynene mine møter dine og de trenger dypt inn i hverandre. Det er som om alle andre i rommet forsvinner. Tunnelsyn. Du legger hendene dine på det lille bordet, jeg gjenspeiler bevegelsen. Kun noen centimeter skiller fingrene våre fra berøring. Energien strømmer mellom dem. Mellom oss. Hendene dine får mine til å se små ut. Vi utveksler smil, tanker, følelser. Nysgjerrighet, forståelse.

Besvarte spørsmål, velvalgte ord. Gjennomtenkt.

Innsats. Skulle nesten tro at det betyr noe for oss, slik som vi legger energien vår i det.

Tiden blir ubetydelig, dette handler bare om oss.

Spenning. Latter. Nysgjerrighet. Fascinasjon.

Kvelden løper fra oss. Vi går sammen, side om side. Tett. Det gjør ingenting om noen ser oss. Bare vi som eksisterer nå. Bare oss.

Hender som søker hverandre. Varme som deles idet du trekker meg nærmere. Din kropp mot min. Så trygt og godt. Lepper som møtes. Så myke. Det føles så godt. Som om vi virkelig betyr noe for hverandre. La oss begge late som det, bare her og nå.

Spenning.

Bare vi som betyr noe. Dette og alt vi er.

Kropper som møtes. Hud mot hud. Blodet strømmer gjennom kroppen, gjør tankene uklare. Blottleggelse og sårbarhet. Varme, kjærlighet.

Du trekker meg inn i armkroken din. Med hodet på brystkassen din og hjerteslagene dine som det eneste jeg hører, blir jeg nesten lurt av instinktene mine til å tro at jeg bryr meg. Hjerteslagene dine og varmen fra kroppen din. Den sterke armen som holder meg godt inntil deg. Det er beroligende og fint. Vakkert å være så nærme et annet menneske, som man er tiltrukket av. Pulsen vår får samme rytme. To individer – føles som ett.

Begge sårbare. Fascinerte av hverandre. Du sier at jeg er nydelig, jeg gjentar ordene. Ordene er genuine. Vi mener dem. Likevel…

Natt blir til morgen og morgen til formiddag. (Vi har det enda helt fantastisk. Fremdeles bare vi som eksisterer).

Tiden, som har vært ikkeeksisterende, glemt, begynner sakte men sikkert å gjøre seg gjeldende igjen. Jeg har planer. Du har planer. Forskjellige, selvsagt.

“Vi snakkes”

Jeg snur meg med et lurt, kanskje litt vemodig, smil om munnen og ser deg inn i øynene. Nesten like dypt som kvelden før. Vi vet begge at “Vi snakkes” er ord som faller ut av munnen, fordi “Ha det bra” føles for kort og tomt alene.

Vi går hver vår vei,

to fremmede på vei til hver våre ærender.

14624718_861821200626952_8575398627374006272_n

 

HUSKER DU HVEM DU VAR, FØR VERDEN FORTALTE DEG HVEM DU SKULLE VÆRE?

I går kom jeg over dette sitatet:

“Can you remember who you were, before the world told you who you should be?”

― Danielle LaPorte

Det er jo ikke få sitater man må bla seg gjennom på sosiale medier i løpet av en dag. Men akkurat dette fikk meg til å stoppe opp. Det plantet en klump i magen min. En klump som vokste seg større etterhvert som jeg reflekterte rundt det. Jeg har blitt så formet av livet. Så endret. Jeg er ikke lenger den jeg egentlig er. Men jeg husker hvem jeg var. Jeg gråt i går kveld. Det er ikke bestandig lett å reflektere rundt sin egen utvikling.

Drømmer meg tilbake til da jeg løp barbeint rundt i duggfriskt gress. Da verden var en lekeplass og hver morgen starten på et nytt eventyr. Sommerfuglene som fløy forbi meg, kunne ta meg med langt inn i en drømmeverden full av farger. Måneskinnet fikk trærne i skogen til å komme til liv. Jeg må smile; husker hvordan jeg presset frem tårer hvis jeg fant en død fugl, fordi jeg trodde at tårene mine på magisk vis ville vekke stakkaren. Husker hvordan jeg følte alt så mye renere, mer ekte. Det var ikke et virrvarr av tanker og følelser på en gang. Ikke en advarende stemme inne i meg, hver gang noen prøvde å bli kjent med meg. Jeg var godtroende. Kjente jeg solstråler mot pannen min, var det det jeg kjente. Holdt jeg noen i hånden, var det den andre håndens varme jeg kjente. Rent, ekte. Med hele meg.

Jeg var den smilende jenta som kun så det gode i alle. Trodde at alle ville hverandre vel. Pleide å smile til hvert menneske jeg møtte, selv om de ikke alltid smilte tilbake. Dømte aldri noen for det. Så ikke at mange kropper var tomme skall. Så ikke alle zombiene som hvileløst vandret omkring. De som hadde glemt hvem de egentlig var. Innerst inne. Og gradvis ble jeg en av dem selv.

Kanskje var det livserfaringen som endret meg. Eller alle spørsmålene om “hva jeg skulle bli”. Spørsmålet de voksne stiller deg så snart du er i stand til å svare – “Hva skal du bli når du blir stor da?”. For det å være bare deg, er ikke nok. Du har ikke lov til å være bare deg så veldig lenge. Du må våkne fra drømmene dine, lukke døren til eventyrverdenen og skaffe deg ambisjoner. Tror ingen mener noe vondt med å stille dette spørsmålet, jeg pleide jo å gjøre det selv. Det er bare slikt vi har lært oss. Slikt som er vanlig. Dagdrømmene dine hvor du kunne drifte avgårde på et fantastisk eventyr, blir erstattet med drømmer om fremtiden. Kommer disse drømmene virkelig fra deg, eller er de plantet utenfra?

For å unngå misforståelser: Jeg liker å jobbe. Det er ikke det dette dreier seg om. Det jeg ikke forstår, er hvorfor vi må gi slipp på lekenheten i oss? For hvem er det egentlig som bestemmer hvordan hver enkelt sin virkelighet er, uansett?

Heldigvis er det noen som aldri slutter å være eventyrere, men blir ikke de stemplet som klin gærne mer enn en gang? Av “vanlige” mennesker. De som har sluttet å tro på tusser og troll. På stjernestøv og engler. De som har lært seg at verden ikke er en lekeplass. De som har våknet og forstått verden. Eller? Den verdenen de har blitt programmert til å forstå.

tumblr_mliwb2GBYN1rzo4z9o1_500

Naiviteten og godtroenheten i meg har blitt erstattet med det motsatte. Nå slår fluktinstinktet til, så snart noen nærmer seg nok til å kunne sette spor etter seg. Misforstå meg rett. Jeg elsker fremdeles mennesker. Jeg har egentlig en veldig myk innside og når jeg først blir glad i noen, gjør jeg det med hele meg. Men det at jeg føler alt så dypt og gir så mye, har også ført til at hjertet mitt har banket meg opp mer enn et par ganger. Dermed har jeg blitt mest komfortabel med å holde nye mennesker på trygg avstand. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg klarer å lappe meg selv sammen. Det er noe jeg har lovet meg selv å jobbe med, for det holder for mye godt borte. Å risikere og brenne seg ved varmen av en flamme, er faktisk bedre enn å ligge i kulden og fryse, fordi det føles tryggere.

Aldri skal noen få lukke døren til eventyrverdenen min igjen. De må gjerne bli med inn i den, men aldri lukke den for meg. Aldri skal sola slutte å skape engler gjennom trærne. Naturen vil alltid få våkne til liv i lyset av fullmånen. Sommerfuglene vil ta meg med på eventyr gjennom blomsterenger og myke skyer. Regnbuen vil være et vakkert mysterium. Småfuglene vil fortelle meg hemmeligheter og jeg vil sende ønsker til stjerneskuddene jeg ser på himmelen. Hestene vil alltid gi meg vinger når jeg rir. Når sneen glitrer om vinteren, er det ikke fordi jeg vet at det frosne vannet i dem reflekterer lyset. Det er magi. Fordi det er det jeg vil at det skal være.

Jeg nekter å gi slipp på det eventyrlystne barnet i meg. Det er der skjønnheten kommer fra også, mener jeg. Øyne som glitrer og hjerter som slår dobbelslag på grunn av spenning og glede. Skjønnhet for meg er ikke overfylte lepper og stram ansiktshud. Gi meg heller ti smilerynker og et barnesinn.

Å bli voksen handler om å bli mer erfaren, at kroppen eldes og at flere dager, steder, levende vesener og opplevelser har satt sine spor. Men aldri vil jeg la det handle om å miste magien.

Har du tenkt over at de eldre ofte virker å ta livet litt mindre seriøst enn de som er midt i livet?

INSPIRASJON- VI ER FOR UNGE TIL Å VÆRE ULYKKELIGE

Denne bloggen er ingen såkalt rosablogg. Jeg har ingen ambisjoner om å leve av den. Den er en kanal hvor jeg kan få utløp for det som opptar meg. På godt og vondt.

Jeg er nøye på hva jeg deler, for mye hører privatlivet til. Legger man ut om absolutt alt, tror jeg man sitter igjen med både anger og et tungt sinn, heller enn lettelse. I tillegg kan man komme til å såre andre. Men jeg tror det er viktig at noen deler noe. Jeg skulle iallefall ønske at flere som hadde delt mer, den tiden jeg selv slet og var langt nede. Da jeg trodde at jeg var den eneste som hadde det sånn. Alle andre var jo så lykkelige, vellykkede?

Når jeg får privatmeldinger om at teksten min har beroliget noen, fått det til å gå opp et lys eller til og med hjulpet noen…Da er det virkelig verd timene med svette håndflater og ujevn puls, som følge av å ha trykket “publiser” etter å ha tømt hodet for tanker og omskapt dem til ord. Det betyr mye for meg å få slike tilbakemeldinger! Det føles nesten uvirkelig at noen skal ha funnet komfort i skribleriet mitt. Vi er så like, selv om vi er så ulike. Så mange som går og føler på de samme følelsene, men som føler seg helt alene om det.

inspirasjon1

I dag har jeg ikke tenkt å la tankene overmanne tastaturet. Jeg ville bare titte innom, takke for tilbakemeldingene og dele litt inspirasjon. Takk ❤

– Og du? Det er menneskelig å føle. Men heller enn spinne deg enda lengre inn i tankene dine, forsøk å tenk på hva som kan gjøre livet bedre. Hva er det som kan få deg til å føle deg bedre, lette byrden og gjøre smilet ditt og drømmene dine mer tilgjengelig? Lev i nuet, men forsøk å leve på en måte som vil gjøre fremtiden din bedre. Gjør det for deg.

inspirasjon2

Det går mye i “Sia” om dagen. Jeg har ventet på dette albumet lenge og ble ikke skuffet. Hun er en av de få artistene i dag, som jeg føler at faktisk mener noe med det hun synger.

Bildene i dette innlegget er hentet fra We Heart it. Du kan forresten følge meg her.

inspirasjon3

Til sist må jeg bare dele denne fantastiske sangen. Jeg har hørt den halvt ihjel i det siste, uten at det har gjort den mindre bra. Den passer både når jeg trener, gråter eller bobler over av glede! Den får meg både til å øyne håp og å kjenne meg sterk.

ET ROP OM HJELP?

Den siste tiden har jeg blitt både satt ut og betenkt, over historier jeg har fått høre fra barn i barne- og ungdomsskolealder. Ungdommer, mener jeg. De som befinner seg i stadiet mellom barn og voksen. Der hvor medmennesker ikke riktig vet hvordan de skal behandle deg. De som er for gamle og erfarne til å bli behandlet som barn, men for unge og skjøre til å bli behandlet som voksne.

Jeg sitter her med så mange spørsmål. Så mye jeg gjerne skulle ha hatt svar på. Jeg har så lyst til å hjelpe så mange, men føler meg så liten i den store sammenhengen. Alt jeg kan gjøre er å strekke ut en sterk hånd og håpe at den blir grepet. For jeg lurer på:

Hva i all verden er det egentlig som har skjedd? Hvor kollapset det så totalt? Hvor forsvant latteren og eventyrlysten? Gnisten i øyene? Jeg ser så alt for mange tomme blikk.

ungdom
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

For forståelsens skyld; Jeg var ikke av de mest pliktoppfyllende i denne perioden av livet selv. Jeg trådde utenfor rekken av snille piker, selv om jeg hadde et klokt hode, som ga meg gode karakterer. Jeg gravde meg ut av A4-boksen, nettopp fordi jeg ikke passet inn i den. Sammen med flere av vennene jeg hadde valgt meg, fant jeg på mye tull og fanteri. Men når vi gjorde noe galt, var det oftest for moro skyld. For å kjenne på et hint av spenning. Selvfølgelig også tidvis for å provosere. En stor del av det å være ungdom er at man skal provosere, mener jeg. Men i dag virker det som om de gjør det mer for å døyve sin egen tristhet. Å flytte fokus bort fra sin egen smerte, over til noe mer håndfast. Slik jeg ser det, fikk jeg og mine jevnaldrende en smakebit av den mørke tåken som kom drivende, imens de unge i dag har fått kjenne på hele.

I løpet av de mest sårbare tenårene, skaffet jeg meg bagasje jeg også. Jeg kjenner følelsen av å være skikkelig redd. Å ikke vite hva som vil møte deg rundt neste sving. Jeg unner ingen å kjenne på intens redsel og en følelse av at hele livet har raknet på grunn av deg selv. Derfor får jeg også en slik inderlig medfølelse for de jeg ser som har det på den måten. Jeg vil bare ta de inn under vingene, holde godt rundt dem og fortelle dem at alt kommer til å bli bra. Bare hold ut. For livet har ikke raknet, lille venn! Du har bare gått deg litt bort imens du var opptatt med å tråkke din egen sti.

ungdom1
(Illustrasjonsbilder hentet fra weheartit.com, en side hvor unge henter og deler inspirasjon)

Har ungdommene havnet i skyggen av alt det skinnende vi fokuserer på? Da jeg spaserte inn i tenårene, var vi kule dersom vi tok oss en sigg. I dag røyker de seg høye i friminuttene. De venner seg på snus, før de lærer seg å multiplisere. Jeg skal ikke bevege meg inn på temaet om hverken røyk, snus eller narkotika. Her får alle ta sine egne valg, for min del. Men jeg vil fram til et poeng: Mennesker og dyr utagerer fordi det er noe som ikke er bra. Det er det jeg føler at disse ungdommene gjør. De ber om hjelp. Om å bli sett. Og hvem er det som blir straffet for dette? Jo, det er ungdommene. Det blir som at hunden din biter deg fordi du slår den – og så slår du enda hardere, fordi den forsøkte å si ifra.

Se for deg en person som kler av seg rustningen sin, en som skiller seg ut ifra mengden av klin like mennesker. En som naken og blottet for stolthet står og skriker “Hjelp! Jeg har det helt forferdelig! Kan noen hjelpe meg!” Med det resultat av at uniformerte styrker marsjerer inn, klepper et stramt tak rundt overarmene til dette mennesket og sleper det med seg vekk. Ordner opp, ved å fjerne problemet – bort fra offentligheten. Sparker den som allerede ligger nede. Empatien er borte. Den uniformerte styrken jeg snakker om, er samfunnet.

Vi har blitt så flinke til å skrive og prate om hvordan vi må ta vare på de som sliter. På de som ikke passer inn i den lille boksen man blir tvunget inn i. Hvorfor fortsetter likevel øyene mine å observere at det stikk motsatte blir gjort? Hvorfor føler fortsatt hjertet mitt tyngde, over å observere vakre mennesker som har gått feil, bli ført enda lengre bort?

Jeg føler at fremtiden er satt for mange, allerede idet de skal begynne å bevege seg inn i dette livet:
“Velkommen. Her er knaggen din, her er penn og papir og her er angsten og depresjonen din. Lykke til.”

Vis hverandre kjærlighet og forståelse. Omfavn hverandre i en varm klem. Og ikke minst – lytt. Det er så mange problemer som kunne ha vært unngått, så mange liv som kunne ha vært annerledes – dersom noen bare hadde lyttet.

kjole 139d