Borghild Terese Jørgensen

TIDSMASKINEN SKAL KUN BENYTTES NÅR DET ER HØYST NØDVENDIG

Å være klar over hvem jeg er, uten å være i stand til å leve som jeg behøver for å være meg, viser seg å være mer smertefullt enn å ikke vite.

Føler meg som en fugl med avskårne vinger. Ute av stand til å være den jeg er ment til å være.

Synker gjennom meg selv. Gjennom gulvet, gjennom bakken. Bort fra virkeligheten. Pulsen senker seg. Pusten blir roligere. Glir bort. Befinner meg i et fint minne. En ridetur. Ser for meg halve rideturen i hodet. Føles nesten virkelig. Som om det er nå.

En rask, likevel svevende galopp. Skogsveien vi forflytter oss bortover er omkranset av høye, grønne trær. Om sola står høyt på himmelen eller om regntunge skyer henger over oss, spiller ingen rolle. Jeg er lykkelig uansett. Vi velger en avstikker fra den trygge skogsveien. Oppover mot fjellet. Jevn stigning et lite stykke, før den kronglete veien blir så bratt at hesten må klatre. Kraftige bevegelser, nesten byks. En pustepause. Jeg legger meg framover, hviler hodet mitt mot hestenakken og lar hendene gli rundt den svette brystkassen hans. Blodet bruser gjennom årene mine. Her har jeg det som fisken i vannet. Det er her jeg hører til.

Klatreturen går videre. Terrenget endrer seg. Løfter blikket og lar det flyte fritt, idet vi legger skogen bak oss og vandrer inn i et åpent landskap. En ørn letter fra et gammelt, dødt tre og begynner å seile i ring over oss. Leppene mine blir trukket opp til et smil. Hele hjertet mitt smiler. Her er det bare oss. Vi er alene her oppe. Hesten, ørnen og meg. Bare natur. Kanskje står et par dyr i skjul og iakttar den merkelige skikkelsen vi må oppfattes som for dem.

Vi når toppen. Hesten puster tungt. Et belønnende klapp på halsen. Han pruster. Fornøyd med egen innsats. Dalen viser seg fremfor oss. Hesten stopper av seg selv og skuer utover. Den som påstår at hester ikke bryr seg om vakker utsikt, skulle ha sett Star nå. Men det trenger de ikke. Ingen trenger å se oss. Vi er lykkeligst slik, uten noe å bevise. Vel vitende om at vi begge føler på den samme følelsen. Frihet.

Nåtiden innhenter meg, drar meg bort fra det fine minnet. Føles som et smell i hodet. «Dette var før. Det er dette du har mistet.». Hjertet hamrer i brystet. Det svir i hals og hode, som om jeg har svelget noe etsende. Om det er slik at jeg har mistet dette for godt, vil jeg helst dø, tenker jeg. Hvem er jeg, uten alt som gjør meg til meg. Tanken klistrer seg fast som lim. Jeg blir ikke kvitt den. Det er den eneste tanken jeg klarer å tenke resten av kvelden. «Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre…»

Svartere enn svart. Mørkere enn mørkt. Grums. Alt er grums. Innsiden min finnes ikke. Nummen. Hvem er jeg, kom dere unna. Slutt å være glad i meg, slik at jeg kan få stikke herfra.

Den nye dagen kommer likevel. Katten stryker seg inntil meg. Hennes store, runde øyne møter mine hovne, slitne. Et øyeblikk føles det som om hun ser rett inn i tankene mine. Det føles som hun oppfatter desperasjonen og maktesløsheten i øynene mine. “Hva i all verden skal vi gjøre?” spør jeg katten, som om jeg forventer at hun skal si “Jo, nå skal du høre her…” og gi meg en oppklarende leksjon angående håndtering av livet. Jeg synker sammen ved kjøkkenbenken. Katten klatrer opp på fanget mitt. Å sitte på kjøkkengulvet med en malende katt på fanget, føles som det mest fornuftige jeg kan gjøre akkurat nå.

DAGENE KOMMER OG GÅR

Balanserer forsiktig rundt. Ser dagene passere. Fokuserer fullt og helt på å holde meg på beina. De slitne beina. Har ikke overskudd til å falle og reise meg mer. Å balansere på denne måten, livredd for å snuble, er ikke å leve.

Klappet hestene mine ute i solskinnet i dag. Følte den myke pelsen deres under fingertuppene mine. Det var fint. Jeg er så lei av papirer og styr. Lei av mine egne problemer. Deilig de stundene jeg glemmer det hele om situasjonen min. Om så bare for noen sekunder. Det er dyrebare stunder. Lykkelige øyeblikk.

Kjærligheten til de to hestene mine stikker så dypt. Blir varm så snart jeg får øye på dem. Gleder meg til jeg får nok energi til å skape enda flere fine minner sammen med dem. Frisk luft og hest, det er jo det som er livet.

BLESSED

Alle burde ha noe eller noen i livet sitt, som gir de like mye som hestene gir meg.

Det er vanskelig for et hjerte å hardne fullstendig, når man omgås så godhjertede skapninger, med så mye ren kjærlighet og bare gode hensikter. Det er som om de tiner meg opp og nullstiller hodet mitt bare med nærværet sitt. Jeg kan ha verdens dårligste dag og føle at alt jeg gjør går galt. Så ser jeg hestene mine, ser gleden deres idet de får øye på meg, kjenner den varme pusten deres imot ansiktet mitt, stryker over den store, myke kroppen deres – og alt det som veide meg ned er glemt. Det føles som om jeg er trygg for alt, når jeg er sammen med dem. Ingen kan såre meg her. Sånn har de fått meg til å føle det fra første stund. Skytsenglene mine.

Jeg er så takknemlig. Vi går inn i vårt tiende år sammen, de to hestene mine og jeg. Alle minnene, all lærdommen og kjærligheten de har gitt meg…Det har vært helt avgjørende for meg. De har vært med på å forme meg som menneske, tilført meg så mye godt. Hvordan kan man vise nok takknemlighet og kjærlighet til noen man simpelthen ikke kan gi nok kjærlighet til.

Tror de vet hvor mye de betyr for meg, likevel. De vet at jeg er den lille jenta deres, selv om jeg ikke er så liten lenger. De kloke, brune øynene oppfatter og forstår mer enn vi aner. Dessuten er kjærlighet et språk alle snakker.

Jeg får bakkekontakt og vinger på samme tid.

UBETINGET KJÆRLIGHET

IMG_8010k

IMG_8025-002k

IMG_8082k

IMG_8156-002m

IMG_8154k

IMG_8182-001k

Ekte kjærlighet – når du kjenner et annet levende vesen bedre enn du kjenner deg selv. Når alle sider av personligheten har blitt blottlagt og du likevel elsker den andre for det den er.

Det er ikke mange sider av hestene mine jeg ikke kjenner, jeg har sett dem alle. Det er også gjensidig. Jeg vil påstå at hestene mine kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. De har sett meg frustrert, glad, sint, skuffet, stolt, trist, usikker, syk, frisk, redd, trygg…Ja, du skjønner. De har sett alt av meg. Og latt meg gjøre det samme.

Hestene mine har lært meg, testet meg og fått fram det beste i meg. Som et speilbilde av meg selv, har jeg sett sider av meg jeg ikke har vært klar over. Fra problemer jeg har måtte innse og jobbe med- til stolthet som har rettet ryggraden min så rak den kan bli. Jeg føler en kjærlighet som har slått rot så dypt at den aldri vil kunne visne i meg…

Hestene mine er glade for å se meg hver dag. Om jeg dukker opp sminket og pyntet eller om jeg kommer forkjølet, sminkefri og med flokete hår, bryr de seg ingenting om. Ikke som jeg vet iallefall, haha. De uttrykker glede over å se meg uansett og det er så godt.

Jeg elsker dem herfra til evigheten.

GIRLPOWER

Av og til må vi bare lakkere de flotte øyevippene våre med kullsort mascara, la leppestift gli over leppene, møte et par bestemte øyne i speilet og huske hva vi er gode for!

IMG_7872s

Haha, jeg blir så utrolig jentete av og til. Men så har jeg et stort behov for å bevise at jenter kan være beinharde de også. Selv vi som liker å highlighte håret, sminke ansiktet, dufte av blomster og blinke i paljetter. Ingen skal komme her og tro at de kan kjøre over oss av den grunn 😉

I dag vil jeg slå et slag for sterke jenter. Det er lett å bli undervurdert og dømt på grunnlag av utseendet. Jeg hater å bli undervurdert, siden jeg selv vet hva som bor i meg. Men da er det også ekstra morsomt å overraske! Den som ler sist, ler best.

IMG_7918o-001øj

Meanwhile, go get’em tiger!

large (2)

HVORDAN JEG HOLDER TRENINGSMOTIVASJONEN OPPE

God kveld! Eller natt…Plutselig er klokka godt over midnatt igjen. Planen var å prøve å snu døgnet tilbake til normalen igjen i starten av denne uka, men der har jeg feilet ganske kraftig! Jeg er alt for glad i sene kvelder og finner dermed alltid gode unnskyldninger for å være oppe “bare litt til”. I kveld er den beste unnskyldningen min at jeg vil lage et motiverende innlegg. Et jeg selv kan titte gjennom i de periodene når treningsgleden er litt laber og som jeg håper at kanskje også kan motivere dere!

10295800_10208620614862370_8357598490878114351_nk

1. VANE
Som det vanedyret jeg er, er det først og fremst vaner som preger hverdagen min. Det gjelder også kosthold og trening. Å trene i løpet av dagen og å fylle på med næringsrik mat, er like selvsagt som å pusse tennene før jeg finner senga. Dessverre er det fort gjort å venne seg til en mer usunn livsstil også, etter utskeielser/ferier ect. Da gjelder det å huske hva som er så godt med den sunne livsstilen og hvorfor den pleide å være så viktig! 🙂

2. FREMGANG
Å kjenne at jeg orker mer, løfter tyngre, holder ut lengre eller får til noe jeg ikke har fått til før gir en skikkelig boost!

3. ENDORFINER
Kroppen elsker bevegelse og det merkes! Lykkerusen jeg får av å trene, er motivasjon nok i seg selv!

4. AVKOBLING
Når jeg trener, glemmer jeg alt annet. Plikter, plager, ting jeg har utsatt…Ei treningsøkt er ofte det som skal til for å klarne hodet, finne løsninger og å se situasjoner fra et litt mer fornuftig perspektiv. Dersom jeg føler at jeg står helt fast på noe eller at hodet mitt er i ferd med å eksplodere, løper jeg meg en tur, rir eller løfter noe tungt. I 99% av tilfellene føler jeg meg mye bedre etterpå.

5. SELVFØLELSE
Jeg føler meg så mye bedre, når kroppen min er fornøyd. Jeg er helt avhengig av å være i fysisk aktivitet for å føle meg så bra som jeg ønsker! Jeg er også et mye hyggeligere menneske, når jeg er komfortabel i mitt eget skinn. Ingen grunn til å rakke med på andre mennesker, når en er fornøyd med seg selv!

6. ENKLERE HVERDAG

Hverdagslige oppgaver blir mye lettere, med en sterk og smidig kropp! Det merker jeg spesielt godt i arbeidet med hestene, hvor jeg må løfte og bære mye tungt.

7. JOBBEN MED FOREVER LIVING
Som selger av velvære, fitness og skjønnhetsprodukter, bør jeg helst se litt fresh ut selv! Dessuten er det et veldig inspirerende miljø, med mange treningsglade mennesker, god energi og fantastiske produkter.

…Og av og til er det eneste som funker å ta seg selv i nakken (eller i ræva, som jeg presterte å si en dag)! 😉
large (1)

Det føles litt merkelig å avslutte på det sjuende punktet, da det hadde vært naturlig å gå opp til ti. Men som den motstrømsfisken jeg er, sier jeg meg fornøyd med disse 7 punktene og ønsker alle ei god natt og en frisk morgendag. ☆☆

KLARER IKKE Å HOLDE MEG UNNA

Så har skrivetrangen blitt for stor igjen. Det nye året og solskinnet har gitt meg en ny giv og da blir det rom for kreativitet, takk og pris. Jeg har alltid vært slik at jeg blir litt tappet mot slutten av året. Når November og Desember kommer snikende og mørket ligger som et teppe over oss, har jeg ikke mer å gi enn det som er absolutt nødvendig. Helst skulle jeg ha gått i dvale i de månedene, for å våkne til liv i januar igjen.

Jeg kommer til å fortsette som vanlig her inne. Denne bloggen er mitt fristed, hvor jeg kan få utløp for kreativitet og tankespinn. Jeg kommer i tillegg til å legge ut litt om trening, motivasjon, jobb og hest.

Håper du har fått en fin start på det nye året!

936578_10208541672088850_3757168658402457352_n (1)

Elsk deg selv først

Når vi er glade i noen, vil vi gjerne forstå hva som foregår inni dem, ikke sant? Vi legger armen rundt dem, spør hva de tenker på og lurer på hva vi kan gjøre for at de skal ha det godt. Hva om vi begynner og gjøre det samme mot oss selv?

I flere situasjoner har jeg tatt meg selv i å tenke: “Hva gjør jeg om ikke h*n kan bli med? Da har jeg jo ingen!” Etterfulgt av indre panikk, hvor jeg har reflektert over alt som vil gå galt, før jeg mentalt har slått neven i bordet og fortalt meg selv at “Jo, du har noen. Du har deg selv!”.

Er det noe vi er redde for, er det å bli stemplet som egoistiske. Eller hva? Allerede på barneskolen begynner man å stemple hverandre som “selvgode”. Gud forby at man skal være helt fornøyd med seg selv.

janteloven

Jeg har hatt faser i livet hvor jeg har hatet meg selv. Ikke mislikt, ikke vært litt usikker, men direkte hatet. Jeg har sparket i veggen, slått i speilet, straffet og sagt forferdelige ting til meg selv. Om jeg skal peke ut den personen i livet mitt, som har vært aller styggest mot meg, er det nok meg selv. Slik holdt jeg på over flere år, til jeg kjørte meg så langt ned i dritten, at jeg ble nødt til å finne ut av hvem jeg var og hvilke krefter som drev meg.
First-Love-Yourself
Vi har alle styrker og svakheter. Og vi har alle tanker, følelser og energier. Vi er åndelige vesener, ikke maskiner. Det må vi ikke glemme.

For min del har det å drive med dyr gjort meg mer bevisst på hva som foregår inni meg. Dyrene leser oss ut ifra energiene vi sender ut. De merker hvilket humør vi er i, uansett hvor godt vi prøver å skjule det. I motsetning til oss tobeinte, vil de gjennomskue deg når du serverer tynne ord.

Jeg bruker hester som eksempel her, siden det er de som har satt meg mest på plass opp gjennom årene. Hester er blodig ærlige og forteller deg mye du ikke vil vite om deg selv. Serverer du en liten løgn om at du er glad, når du egentlig koker innvendig, vil hesten behandle deg ut ifra at du koker. Om du sier “Slapp av, dette går bra”, imens svetten pipler ut gjennom porene og pulsen dunker årene, vil sannsynligvis hesten bli nervøs og lite medgjørlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse vakre dyrene har fått tårene til å trille nedover kinnene mine, fordi de har gjort meg oppmerksom på noe ved meg selv. Selv om jeg har følt meg helt ok da jeg skulle utføre noe, har de fått meg til å innse at det har vært kaos inni meg. Kanskje over lengre tid. Ikke nødvendigvis noe som relaterte til dem i det hele tatt, men likevel har de sett tvers gjennom meg. Egne frykter, dårlig selvtillit…De er et speilbilde av ditt indre jeg. På godt og vondt.

De har fremmet mine beste styrker, men også gjort meg bevisst på egne svakheter. Jeg er takknemlig for begge deler, selv om det til tider har gjort vondt.
IMG_20140708_095518-001
Om man ikke er bevisst på indre kamper, trengsler og behov, ender man fort opp med å få et mentalt sammenbrudd. Så må man må børste grusen av knærne og stable seg på beina igjen. Ved å lære seg selv å kjenne, tror jeg vi kan unngå mange slike sammenbrudd.

Nå som jeg har lært meg å være tilfreds i mitt eget skinn og å like den personen jeg er, har jeg så mye mer å gi til de rundt meg.

Avslutningsvis vil jeg spørre deg: Hva er det som driver deg?

IMG_6332

Ønsker deg en fin lørdag ♥

Å føle seg utilstrekkelig.

I det siste har jeg hatt den utrivelige følelsen av å ikke strekke til. Jeg driver på for hardt og for raskt. De små tingene jeg er så opptatt av, blir usynlige under hastigheten. Jeg får tunnelsyn. Det er som at jo mer jeg gjør, dess mindre føler jeg at jeg får gjort.

Helt merkelig egentlig, men jeg tror jeg har nådd det punktet hvor effektivitet grenser til stress. Jeg holder stort sett på som en duracellkanin helt til jeg møter veggen, gang på gang. Jeg vet hvor det ender, likevel klarer jeg ikke å bremse. Heldigvis har jeg blitt litt mer bevisst på det. Det er så viktig å sette pris på de tingene man rekker å gjennomføre og å gi seg selv en klapp på skuldren for det, i stede for å klandre seg selv for alt det ugjorte.

11037152_10207965006352567_2615650886253943_n

Uansett, nå er det fredag. Det er helg og jeg skal forsøke å legge beina høyt og å senke pulsen, nyte selskapet til de rundt meg og gi meg selv et forbud mot sosiale medier. Iallefall for i kveld. Jeg har vært flink i det siste, jeg må bare få tilbake synet, så jeg ser ting som de er igjen.

Ny mappe (2)3

Fra det ene til det andre. Jeg laget meg en veldig god proteinshake etter trening i dag! Den bestod av vaniljeprotein, masse norske bringebær og spinat. Nam! Liker å gjøre litt mer ut av proteinshakene mine 🙂

IMG_7195

IMG_7202

Imens jeg prøver å senke pulsen, vil jeg anbefale denne skjønnheten av en sang. Om ikke stemmen til vakre Ellie Goulding kan roe meg ned, begynner det å bli problematisk 😉

Ønsker deg en deilig fredagskveld ♥

Jeg vil heller dø av lidenskap enn av kjedsomhet. -Vincent van Gogh

Jeg har mange drømmer. Én av de er å ta med meg hestene på fjellet. Langt unna trafikk, larm, stress og mas. Bo i ei lita tømmerhytte, omringet av et stort beite hor hestene går og koser seg. Våkne uten alarmer, men til lyden av hestene utenfor, ei rolig elv og fuglesang. Jeg vil stå opp sammen med sola, sale på og ri. Ri i morgendisen, før verden våkner til liv. Bare hestene og meg. Kanskje sammen med et menneske jeg trives med.

Dette har jeg drømt om så lenge jeg kan huske. Ikke fordi jeg er trist, ikke fordi jeg vil vekk fra det livet jeg lever her. Men fordi jeg hadde kunnet være meg. 100%. Bare ri, kose, trekke frisk luft ned i lungene, få roser i usminkede kinn og å bare være til. Akkurat slik jeg er skapt til å være. Fri som fuglen.
septemberinspo
Det er vanskelig å skulle forkare denne lidenskapen til ikke-hestemennesker. Det er ulikt alt annet jeg kjenner til. Jeg har en konstant lengsel etter å være hos disse sterke, trygge og godhjertede dyrene. Kjenne den koselige lukten og høre den klamprende lyden av hover. De eneste gangene jeg ikke ønsker meg til et annet sted, er når jeg er sammen med hestene. Selv om jeg også kan ha det veldig fint andre steder.
“Bare det å ha et sted å lengte til er en verdi i livet.” – Barbra Ring
septemberinspo1
Jeg mener at hestene gjør meg til et bedre menneske. De får meg til å sette pris på og å ta vare på det jeg har. Etter en tur til hestene, innser jeg at jeg ikke trenger den dyre vasen som interiørbloggeren påsto at var et “must”. Ikke misforstå, jeg er glad i interiør. Men i dagens materielle samfunn, er det lett å bli revet med. Lett å miste fotfeste og å konstant være på leting etter “den ene tingen” som vil gjøre livet bedre. Lykken starter når du setter pris på det du allerede har. Vi lever i et mye vil ha mer-samfunn og da er det godt å ha et fast holdepunkt. Noen som kan minne deg på hvilke verdier du egentlig har. Når jeg er i stallen tenker jeg hverken på utseende, penger i banken eller følgere på instagram (haha). Sansene og følelsene tar over for hjernen for en stund.

Slik har jeg vært så lenge jeg kan huske. Det er i stallen jeg føler meg hel. Akkurat den biten er det ingen og ingenting som skal kunne forandre på. Jeg er veldig glad for at jeg har en så sterk lidenskap for noe. Det fører med seg tårer,tunge stunder og av og til fortvilelse, men de fine dagene er i flertall. Jeg ville aldri ha valgt annerledes.

For å avslutte innlegget, måtte jeg bare sette sammen noen fine bilder jeg fant på We heart it. Den siden er så fin å hente inspirasjon fra! Her er det bare til å drømme seg bort. ♣
septemberinspo2

septemberinspo3

Alt for mange av oss har himmelen full av ballonger med påskriften «Tenk om». Hvorfor tar vi ikke flere av dem ned?
-Brita Blomquist