Borghild Terese Jørgensen

Sletter sosiale medier

Mobilbruken min har bare gått nedover den siste tiden. Jeg bruker mye mindre tid på sosiale medier og jeg ser så å si aldri på tv når jeg er alene. Det har både vært gjennomtenkt og en naturlig del av en prosess som har gått ut på å leve med mer tilstedeværelse. Lenge har jeg opplevd mobiltelefonen og sosiale medier som stressende, men først det siste året har jeg forstått hvor mye de tar fra meg.

Selvfølgelig er det koselig å få videoer av tantebarna mine, for eksempel. Men jeg må spørre meg selv følgende spørsmål: Får disse videoene på sosiale medier meg til å føle at jeg er der, selv om jeg egentlig ikke er det? Blir den dårlige samvittigheten lettere, eller blir jeg lurt? Kanskje ville jeg ha ringt eller besøkt venner og familie oftere, dersom jeg ikke gikk rundt med de kjære fjesene deres tilgjengelig på Snapchat døgnet rundt. For jeg går jo ikke rundt med vennegjengen i lomma. Jeg ligger ikke på sofaen med familien min med meg i stua. Jeg går rundt med en glorifisert dings i lomma. Jeg ligger på sofaen alene. Og ofte tenker jeg på de jeg egentlig kunne og burde ha vært sammen med. Hva hadde det betydd for meg å få mobilen knust, kontra det å miste noen jeg er glad i? Det er jo ikke engang sammenlignbart. Så hvorfor velger jeg ofte mobilen? Jeg går glipp av vakker himmel, tid med venner og mange fine øyeblikk, fordi jeg stirrer på en skjerm som gjør meg dummere og mer lengselsfull for hver dag som går.


Foto: Tore Alvheim Foto

Med tiden har jeg opplevd mobilen mer og mer som et forstyrrelsesmoment som planter stress og uro i kropp og sjel. En tidstyv. En som spolerer fine øyeblikk. En som stjeler oppmerksomheten min, når den egentlig burde ha vært rettet andre steder. Aldri før har sosiale medier vært større. Aldri har jeg følt at vi er så asosiale vesener som nå. Vi bærer ikke vekten av verden på våre skuldre. Vi bærer den i lomma. Verden er alltid tilgjengelig for oss og vi er alltid tilgjengelig for den. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil rette blikket opp mot fuglene som leker seg i vinden. Jeg vil være fri.

Bestemor er, med noen få unntak, den eneste jeg får følelsen av at virkelig er tilstede når vi er sammen. Hun sitter ikke og trykker på mobilen, scroller gjennom den ene appen etter den andre og mumler seg gjennom samtalene. Hun titter ikke på mobilen med jevne mellomrom for å se om den blinker gult, grønt eller blått. Hun er hos meg når jeg er hos henne. Slik hun er tilstede vil også jeg være tilstede. Rolig, interessert. Mangel på 4G eller uleste meldinger skal ikke plage meg. Det skal ikke stresse meg. Det skal ikke bry meg.


Foto: Tore Alvheim Foto

Nå kommer jeg ikke til å gå så hardt til verks at jeg kaster mobilen med det første, selv om det til tider kan være fristende. Den kan være en nyttig ting hvis den brukes riktig. Altså til å ringe, sende noen meldinger og kanskje et bilde i ny og ne. Men etter å ha båret rundt på tanken lenge, har jeg nå fjernet alle sosiale medier fra mobilen bortsett fra Instagram. Jeg slettet profilen på Snapchat og Twitter. Avinstallerte både Facebook, Messenger og Outlook. Skal jeg sjekke mail eller Facebook, kan jeg slå på PC-en når jeg finner det for godt. Jeg behøver ikke å være oppdatert til enhver tid. Det går faktisk helt fint likevel. Hadde det ikke vært for bloggen og ønsket mitt om å formidle, hadde jeg nok fjernet meg fra alle sosiale medier.

Jeg vet ikke om alle disse tankene jeg har omkring dette temaet er riktige. Men jeg vet at grunnleggeren av Snapchat eller Facebook ikke skal få bestemme hvor oppmerksomheten min skal være rettet og hva jeg skal bruke tiden min på.

Det har bare gått noen timer siden jeg fjernet alt som skapte liv på telefonen min. Det føles litt merkelig å se den ligge der helt stille og fredelig. Merkelig og riktig. Nå befrir jeg meg selv fra det unødvendige stresset som følger med det å følge med på alt.

Vi skrives.

Dristig som havet

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stormer kan sprenge. Bølger kan skumme og briste.
Alt skal mitt hjerte tåle. Alt – til det siste.

Dypt under dypet ligger min skjebne og sover.
Følger den også havets veldige lover?
Flyter den opp en stormdag som lik imot stranden?
Vil jeg gå under av det? Blir jeg en annen?

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære.
Stolt og urokkelig i flo som i fjære.

– Inger Hagerup

Foto: Tore Alvheim Foto

Hvor skal du finne deg til rette

Det passer nok ikke angsten min så godt å bo i by. Den engstelige delen av meg trives best med å være omgitt av natur. Hele meg trives vel best ute i naturen. I friheten, stillheten og friskheten. På en annen side trives jeg jo godt her vi bor. Jeg liker at det er mye å se på. Jeg liker at alt ligger nærme. Jeg liker å kunne avtale å møte noen til et kafébesøk, uten å måtte planlegge halve dagen først. Jeg liker å gå kveldsturer gjennom byen. Jeg liker å forsvinne litt i folkemengden. Man blir på en måte mer usynlig i en by, enn på landet. Problemet er de dagene jeg føler at jeg ikke glir inn i folkemengden. De dagene det føles som at det å gå på åpen gate er å gjøre seg sårbar. De dagene jeg føler at alle hodene snur seg mot meg, selv om de naturligvis egentlig er opptatt med sitt. Disse dagene føler jeg meg ikke som en del av fellesskapet. Det er alle de andre og meg. Det er de dagene hjertet lager gjenklang i hodet og det føles som at jeg skal besvime, at jeg mest av alt savner å være omkranset av naturens ro og trøst.

Men som den tanken som falt ned i hodet på meg her en dag sa: Herregud, så lykkelig jeg hadde vært nå, dersom jeg hadde vært frisk. Jeg har jo alt jeg har ønsket meg, bortsett fra at jeg sliter med psyken.


Foto: Tore Alvheim Foto

Fortapt i en verden som ikke finnes.

Fortapt i en verden som ikke finnes. I en annen dimensjon, føles det som. Jeg er i alle fall ikke her. Hva er her. Forsøker å tenke på byen min. Se for meg gatene og havna, noe ekte. Men den lille, hyggelige byen er ikke det som ligger utenfor døra mi. Det er et sort hull av frykt. Alt jeg frykter, finnes der ute.

Menneskene jeg kjenner så godt, hvem er de egentlig. Fremmede som utgir seg for å være noen som kjenner meg? De ser ikke det samme som meg, er ikke av det samme som meg, befinner seg ikke i samme verden.

Flytende, svevende. Kommer meg ikke opp, kommer meg ikke ned, får ikke tak. Likt barnehender som griper etter en heliumballong de har mistet grepet på, griper jeg etter virkeligheten.

Det starter med en følelse av angst som kommer krypende. Sakte men sikkert kjenner jeg at angsten vokser seg større og sterkere. Dermed begynner jeg å stresse, samme hvor mye jeg forsøker å beholde roen. Stresset lusker alltid i buskene, holder seg to skritt bak angsten og slår til når engsteligheten har skiplet meg nok. Hjernen slår om takten. Spinner. Spinner ut av kontroll. Hjerteslagene blir hurtigere. Først føles kroppen alt for levende, som et sikringsskap med overspenning. Så blir sitringen erstattet av følelsesløshet, lammelse. Skjelvinger og frysninger iler gjennom kroppen. Føttene og hendene blir kalde. Følelsen i beina forsvinner. Bakken under meg blir urolig, lite fast. Vanskelig å holde balansen. Nå faller jeg inn i en annen virkelighet jeg aldri kommer til å returnere fra, tenker jeg. Alt blir så fryktinngytende at jeg ikke våger å holde øynene åpne. Forsøker å stenge omverdenen ute, men føler at jeg havner i en total kollaps hvor jeg sluker alt istedet.

Gjennom tårene kan jeg skimte hender som holder meg. Øynene mine våger å åpne seg nok til å se kroppen fremfor meg, men ikke opp til ansiktet. Tenk om jeg ser noe annet enn jeg forventer. Tenk om det er noen andre. Om jeg bare hadde klart å få øyekontakt, hadde jeg nok følt meg tryggere. Men tanken på å se et skremmende ansikt og hva som vil skje etter at jeg har observert det, får blikket mitt til å vike.

Foto: Tore Alvheim Foto

Den ene kvelden glapp jeg virkelighetsoppfatningen så kraftig, at jeg ikke lenger hadde en opplevelse av hva som var opp og ned. Et hode uten kropp. Ikke noe feste. Ikke gulv under beina, ei heller tak over hodet. Hendene mine blåholdt sofaen jeg satt på, uten at jeg følte at jeg satt på noe som helst. Turte ikke å åpne øynene. Måtte få et par beroligende lagt inn i munnen min og få vann tømt etter, ute av stand til å holde et glass på egenhånd. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ramle overende, dersom jeg slapp sofaen med den ene hånden.

I skrivende stund sitter jeg på en pinnestol, inntullet i et ullpledd. Et kubbelys står og brenner midt på eikebordet jeg sitter ved. Inn gjennom vinduet stråler det litt sollys. Heldigvis rekker et par av strålene fram, før sola forsvinner bak fjellene. Det er rolig her. Selvvalgt musikk og susingen fra varmepumpa er det eneste jeg hører, bortsett fra fjerne lyder fra byen på andre siden av sundet. Likevel føler jeg en indre uro. Er egentlig alt som det skal? Kommer alt til å ordne seg til slutt? Har jeg mistet noe av meg selv, på turene ut av virkeligheten? Kommer jeg til å forsvinne helt? Vil jeg noen gang få fungere som et vanlig menneske igjen? Går rundt med en følelse av at jeg har sett for mye av noe jeg egentlig ikke skulle ha sett.

Dessverre er det mange flere som har det slik. Dessverre, fordi jeg ikke unner noen å oppleve dette. Naturligvis finner jeg en viss trøst i å høre at det er normalt å ha slike opplevelser når man sliter med panikkangst og traumer. Det hjelper å høre om andre som har opplevd det samme og at det går an å bli helt bra fra det. Likevel er disse opplevelsene så fjerne fra tryggheten av tyngdekraften og så langt utenfor alle rammer jeg trodde vi hadde rundt oss, at jeg bare ikke kan forstå det.

Jord under føttene, himmel over hodet og et sinn i balanse. Alt jeg for tiden ønsker meg. Å aldri mer flyte opp-ned mellom en himmel og et hav som egentlig ikke eksisterer.

Foto: Tore Alvheim Foto

GODHET GÅR RUNDT

En kjæreste som er litt eldre enn meg, men mye eldre enn andre på samme alder. En som åpner døra for meg, holder hånden min i folkemengder og viser meg filmer i svart-hvitt…

I går kveld tente vi levende lys og lot filmen It’s a Wonderful Life underholde oss. Ikke bare underholde. Bevege. Det var så mye ved denne filmen som fikk meg til å kjenne på ulike følelser. Gjenkjente både meg selv og flere mennesker jeg har og har hatt rundt meg.

Filmen forteller om hvordan et ressurssterkt menneske kan vie hele seg selv og sitt liv til å holde andre fornøyde. Hvor usynlig det kan virke å gi litt til alle, i forhold til å gi alt til noe. Hvor raskt et godt menneske kan bli feiltolket og dyttet lengre ut mot kanten, dersom livet først begynner å rase sammen. Den viser hvordan problemer kan eskalere inne i hodet de slår rot i og i verste fall overta sinnet…Hvor likt menneskesinnet er et korthus. Ikke minst viser den betydningen hvert enkelt liv kan ha for andre.

Dersom du skal se noen julefilmer, vil jeg anbefale deg å ta med denne. Uansett årstid egentlig. Bare se den.

Jeg husker jeg pleide å stille meg spørsmålet:

«Hva har man egentlig igjen for å være så snill mot alle sammen, hele tiden?»

Jeg så alle innhente meg og gå forbi. De bygget livene sine med bitene de fikk utdelt hver dag og delte ut de som ble til overs. Jeg brukte opp alle bitene mine på andre og hadde ingen igjen til meg selv.

«Du blir den alle regner med. Den snille. Den som alltid er der. Alltid gir. Aldri krever tilbake. En som etter hvert blir tatt for gitt. Du blir bare den…» tenkte jeg.

Jeg falt oftere enn jeg kom meg helt på beina. “Slik går det om du gir så mye av deg selv, at du ikke har noe til overs.” Skulle ha lært meg å delegere. Gitt litt til meg, litt til dem.

Kvikksand opp til hoftene. Motløs. «Det er greit, jeg har gitt bort alt jeg er. Nå kan du komme og hente restene.”

Så kom alt tilbake til meg. Alt jeg hadde gitt opp gjennom årene. Kjærlighet, støtte og håp. Venner har fått sett meg på mitt verste, men likevel ikke gitt slipp. Det er venner for livet. De jeg har tatt i forsvar, forsvarer nå meg. Jeg har en hel hær rundt meg. En hær som gjør det mulig å balansere videre på denne linen livet er.

Kanskje føles det tidvis bortkastet å være snillere enn nødvendig. Men fortsett å hjelpe hverandre. Vis omtanke for nære og fremmede, store og små. Gjør stort og smått. Det betyr noe. Godhet går rundt, forsvinner ikke.

VIT DETTE

Om et menneske har kraften til å skade deg så stygt

har et annet menneske styrken til å gjøre det godt igjen.

Det er alltid summen av det hele

som avgjør alt.

Hverdagslykke. En varm følelse som stryker deg på innsiden og lar deg føle deg lykkelig, selv om ikke alt er perfekt. Hverdagslykken får smilet til å løsne opp den bekymrede rynken mellom øyenbrynene dine. Den stanser tårene dine og former munnen din til et smil, når du har grått nok. Hverdagslykken stanser tiden og lar deg “bare være” en stund, selv om du vet at du har tøffe utfordringer som venter på deg. Det er hverdagslykken vi burde jakte på, heller enn den overfladiske komplette lykke, som vi alle innerst inne vet er en illusjon vi aldri kommer til oppnå uansett. Livet vil alltid bestå av opp og nedturer. Hele følelsesspekteret vårt skal brukes. 100% lykke er ikke konstant. Men med ekte hverdagslykke kan du føle deg 100% lykkelig innimellom. Det er lykke det.

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.

DEN SOM LEVER

04:12

Undrer meg hvordan en myk madrass og ei god pute kan føles hard som betong. Tenker at jeg må snu meg over på ryggen, før jeg ligger skulderen min helt fordervet. Det blir med tanken. Om igjen og igjen. Tung som bly. Umulig å løfte en eneste kroppsdel. Skal jeg ligge slik i all evighet nå. Det føles slik.

Ønsker å kunne male med livlige farger. Varme farger. Alle du kjenner til og kanskje flere. Ønsker å kunne gripe fatt i noen av de vakre øyeblikkene som flyr forbi. Bare holde dem litt. De forsvinner alt for fort. Igjen står jeg med min dysterhet. Dragsuget som vrenger meg innover. Mørket jeg har forvillet meg inn i. Hvordan kunne jeg gå meg så vill. En liten tur kunne ha lært meg noe om livet og meg selv. Å miste retningssansen og veien tilbake har mest av alt vært ødeleggende.

Å, hvor jeg har lyst til å plukke blomster til dere. Sette sammen en herlig bukett. Speider utover enga. Det pleide å spire vakkert her, skjønner du. Akkurat nå kan jeg ikke finne så mye som et gulgrønt strå. Alt øyet treffer er grått. Grått etter alt som brant ned i fjor. Å, hvor jeg mye heller ønsker å spre glede til dere. Det var ikke aske jeg var på leting etter.

Om jeg ikke kan dele ut glede, kan jeg i det minste dele ut trøst? Si at,hei du, du er ikke alene. Jeg vet hvordan det føles. Vet hvordan det føles å svømme for langt ifra land. Vet hvordan det føles å drukne usett. Kan ikke love at alt blir bra. Det jeg vet er at jeg er i live til å skrive denne teksten. Du også, som sitter der og leser den. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at den eneste måten å få det godt på i livet, er å være i det.