Borghild Terese Jørgensen

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.

FLYKTIG

Stirrer tomt framfor meg. Blanke ark og tusen tanker men ingen ord. Blikket glir ut gjennom vindusruten. Bølgene på sjøen nedenfor leiligheten ruller avgårde. Uendelig. Som tankene mine. Uten formål. Ingenting håndfast. Passerer. Kanskje føler jeg meg roligere av å se på havet, fordi jeg føler vi er like. Styrt av naturen.

KJÆRLIGHETSTATOVERING

“Out The Blue”

Out the blue you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me

Every day I thank the Lord and Lady
For the way that you came to me
Anyway it had to be two minds
One destiny

All my life’s been a long slow knife
I was born just to get to you
Anyway I survived long enough
To make you my wife

Like a U.F.O. you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me”

– John Lennon

Så har jeg fått gravert inn et hjerte i huden over mitt venstre ribben. Et hjerte hvor røde roser omkranser tre ord som sier mer enn tusen ord for meg. Denne tatoveringen representerer hva kjærligheten har betydd for meg, gjennom mitt livs hardeste kamp. Kjæresten min, som fikk det til å blomstre masse følelser inne i det tomme skallet mitt, har reddet livet mitt bare ved å være den han er. Om ikke det er verd en tatovering, når man allerede har tatoveringer og planer om flere, er vel ikke noe det. Det føles bare riktig.

Lenge leve kjærligheten.

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)

NÅR NÅTID OG FORTID FORVEKSLES

Virkelighetsfjern.

Hva er jeg?

Redd for å miste vettet.

Jeg er sliten. Lei av å ha det slik. Lei av å ikke ha med meg hodet.

I det ene øyeblikket har jeg det greit. Tenker at livet tross alt er fint. Føler meg heldig. Så skjer det et eller annet som får det til å eksplodere i følelsessenteret mitt. Skal så lite til. Et ansikt som minner om et annet, en lyd, ei lukt eller et spesielt stemmeleie. I det samme øyeblikket som inntrykket treffer sansene mine, faller jeg. Som å gå med en ladet pistol rettet mot tinningen til enhver tid. Vel vitende om at den når som helst kan gå av. Like klar over at jeg ikke vil rekke å reagere før kula sitter i hodet mitt. Virkelighet, tid og sted blir uklart. Jeg befinner meg brått i fortiden. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker på hendelser som har skjedd. Jeg gjennomlever dem på nytt.

Om ingen drar meg ut av denne tilstanden, kan den vare en god stund. Filmen på lerretet innenfor øynene mine snurrer og snurrer. Hjertet hamrer og tårene renner i en jevn strøm. Kroppen føles like fjern som omgivelsene. Det eneste jeg kjenner tydelig er hodet mitt, som føles alt for trangt og alt for varmt.

Når jeg endelig innser at jeg ikke befinner meg i hendelsene som har satt seg i kroppen min, kan en følelse av trygghet begynne å spre seg. Samtidig som jeg gjenvinner pusten og er glad for at fortid er fortid og nåtid en ny, annen tid, kommer en ny følelse krypende. En følelse jeg forsøker å dytte på avstand. En redsel jeg tenker sitter ganske sterkt i de fleste av oss. Redselen for å bli gal.

Jeg har faktisk spurt et par profesjonelle rett ut, om jeg er i ferd med å bli gal. Når jeg glipper virkelighetsoppfatningen så kraftig som jeg gjør når jeg får flashbacks, føles det slik. Mister man vettet, mister man jo alt, tenker jeg. Det blir et totalt tap. Heldigvis har jeg blitt beroliget med at jeg hverken har mistet eller er i ferd med å miste vettet. Tvert imot er det helt normalt for oss som sliter med posttraumatisk stress å få slike opplevelser og tanker og følelser som følger med.

Gleder meg til å komme i gang med behandling. Har ventet så lenge. Gått på autopilot i et tåkete landskap. Gleder meg til å forhåpentligvis kunne finne tilbake til tryggheten i meg selv. Har ikke ord for hvor mye jeg savner å være en person jeg selv kunne stole på. Det gjør så vondt å plutselig føle seg så utrygg inne i seg selv. Grusomt å frykte sitt eget hode mer enn noe annet.

Stoler du nok på ditt eget sinn, til å føle at du er trygg for deg selv? Da vil jeg at du skal sette pris på det i dag.

STILLNESS

/Dirty Pretty Things.

Som et spøkelse av meg selv, vandrer jeg rundt i en lett morgenkåpe. Sorte blonder. Sort er den eneste fargen som ikke blender øynene mine. Den føles rolig, behagelig. Som natten. Absorberende. Jeg kan liksom forsvinne. Det er fint.

Barbeint over gulvet, gjennom solstrålene som skinner inn gjennom vinduene. Tenk at noe kan stråle så kraftig at det holder liv i alt annet.

Jeg går ikke – flyter, svever. Er ikke i kontakt med gulvet. Tyngdekraften har gitt slipp på meg. Jeg eksisterer, men er ikke levende. Et tomt skall, en skygge av det som pleide å være et veldig levende menneske. Latter, varme og iver – hvor ble det av.

Sola lager levende tegninger på huden min. Jeg lar fingrene gli nedover armen min, hvor strålene treffer. Lyset fra strålene danser. Det er vakkert. Sola er vakker. Naturen er vakker. Livet er også ganske vakkert. Må bare finne tilbake det som pleide å bo og skape liv inne i dette tomme skallet.

“SO MANY STRONG WOMEN

…began as broken girls” – r.h Sin

I går kveld brukte jeg i overkant mye penger på bøker. Poesi. Det føles riktig. En investering. Det finnes så mange meningsløse ting å bruke penger på. Bøker er en av de få tingene som du blir rikere av å kjøpe. Lite er mer berikende enn å få et innblikk i noen andre sitt hode. Tenk så enkel man blir, om man bare skal leve inne i sitt eget og aldri se seg omkring.

VENTER VI PÅ NOE SOM PASSERER HER OG NÅ?

Når jeg har fullført utdanningen min, fått drømmejobben, giftet meg med drømmemannen, kjøpt drømmehuset, kjører drømmebilen og har fått kjærlighetsbarna…Blir jeg lykkelig da?

Eller kommer jeg til å drømme meg tilbake til denne tiden, hvor jeg flyr rundt som en fri fugl med hele verden fremfor meg?

Nå når alt er spennende. Nå når jeg kan drikke champagne, kline med en fremmed og gråte på badegulvet etterpå. Nå når jeg kan kjøre bil i flere timer uten mål og mening, bare for å lufte tankene mine. Når når jeg helt spontant kan kjøpe meg en flybillett og stikke. Nå når jeg jakter på solnedganger og alt som inspirerer meg. Nå når jeg kan tillate meg å både være skyhøyt oppe og helt nede, uten at andre tar skade av det.

20-årene skal være din egoistiske alder, har jeg fått høre. Kanskje ligger det noe i det. Jeg tror iallfall man lærer ekstremt mye i løpet av 20-årene. På godt og vondt. Akkurat nå har jeg det vondt – men plutselig snur det. Det er jo den naturlige syklusen i livet, er det ikke? Himmelen sprekker jo opp etter en tung periode. Lyset finner alltid veien tilbake.

Må lære meg å leve i nuet. Nuet er faktisk ganske bra.