Borghild Terese Jørgensen

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

EN SOLSKINNSDAG

De gode dagene…

Jeg skal tappe disse gode følelsene, latteren og smilene på glass, lagre dem på et trygt sted og finne dem fram når himmelen oppleves tung og truende.

Midt oppi alt det tunge, føler jeg så dypt og inderlig at jeg er velsignet med så mange gode, fine mennesker i livet mitt. Størst av alt er kjærligheten. Kjærligheten til alt som får hjertet til å blomstre.

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

DU BEHØVER IKKE Å KRYMPE DEG, FORDI DU HAR DET TØFT

Det virker som en ganske så felles oppfatning blant kvinnen og mannen i gata, og ja, også blant helsepersonell, at mennesker som har det tøft skal gjemme seg i mest mulig usynlige klær, droppe den daglige vasken og minst av alt gidde å pynte seg. Nei, du… Jeg velger å bære meg med stolthet, selv om styggen på ryggen river og sliter i meg. Nekter å forfalle på alle områder, selv om det koster meg mer tid og krefter enn til vanlig. Jeg er ikke noe mindre nå, enn jeg var da jeg hadde det bra. Kanskje tvert imot. Det krever mye mer av meg å komme meg gjennom dagene nå, enn det gjorde da jeg svevde på en rosa sky i medvind. Når jeg i gode øyeblikk reflekterer litt rundt det, får det meg til å føle meg ganske så badass.

Kjapt spørsmål:

Se for deg et turfølge på 4, hvor kun 1 bærer sekk. Sekken er stor, tung og inneholder diverse som alle skal få nytte av i løpet av turen…Synes du den som bærer sekken er svakere enn resten, fordi vedkommende puster litt tyngre, tråkker litt langsommere og må mobilisere mer krefter for å gjennomføre turen?

 

Dagens ord fra meg skal bli få, men de lyder som følgende:

Ikke krymp deg selv, bare fordi andre forventer det. Vis dem heller at det går an å holde blikket løftet. Gi dem en positiv overraskelse.

Du er ikke et mindre menneske, selv om du kjemper en tøff kamp med og tidvis imot deg selv. Bær deg selv med stolthet.. Eller akkurat hvordan du vil.

 

HELGEN I TRONDHEIM

I natt fikk jeg ikke sove, fordi jeg har begynt å jobbe med de vondeste tekstene jeg noen gang har skrevet. Det er krevende. Derfor føler jeg behov for å skrive noe lett i dag. Noe fint. Livet mitt er ikke bare kullsort lenger og det er viktig å få frem lyspunktene og å sette pris på dem når de er der. Jeg vil ikke at folk skal bli bare triste av å lese bloggen min. Jeg har den heller ikke for å få medlidenhet. Jeg skriver for å belyse et viktig tema som ligger i skyggeland. For å fortelle hvordan realiteten kan være. Når jeg nå innimellom er så heldig at jeg får oppleve lyspunkt, griper jeg dem med begge hender og vil dele dem også.

På onsdag fikk jeg reise hjem fra sykehuset. Allerede på fredag satt jeg på hurtigbåten til Trondheim. Var lenge usikker på om jeg skulle reise. Men magefølelsen ba om å dra, så da gjorde jeg det. Det er jeg glad for! Så deilig det var å være omgitt av farger og mangfold igjen. Og å faktisk kunne se fargene. Å kunne se ting slik de var. Uten det tunge mørket som fylte hele meg. Er det ikke merkelig, at det å være så nærme døden, var det som skulle til for å få meg til å føle meg levende igjen?

Uansett, jeg var så heldig at jeg fikk reise sammen med storesøster. Da vi ankom Tronheim var det allerede kveld og jeg ville legge meg tidlig, siden jeg skulle opp på en fotoshoot dagen etter. Så spennende! Og så gøy å få muligheten. Jeg pakket ferdig bagen min, gikk gjennom hudpleierutinen min, stilte inn vekking på TV-en til klokka 08:00 og…Ble vekket av TV-en klokka 07:00. Haha, så det gikk jo som planlagt. Virret litt rundt i gangene, med den alt for tunge kofferten min, før jeg fant heisen. Jeg eier ikke retningssans. Når jeg kommer ut fra et hotellrom, er det som om å bli sluppet ut i en labyrint. Men jeg finner jo fram til slutt, da. Dessuten får jeg le litt av meg selv og det har man jo godt av.

Usminket spaserte jeg gjennom lobbyen og ut til taxien som stod som bestilt utenfor hotellet. Jeg foretrekker alltid å ta taxi, nettopp av den grunn at jeg mangler retningssans.

Sola skinte opp hele byen, glitret i sjøen og i øynene på folk. Det er noe med den første vårfornemmelsen. Er varsel om bedre tider. Om at sola skal returnere og tine opp de frosne kroppene våre, farger og dufter melde sin ankomst og alt bli mer levende. Får ikke gjentatt det nok, hvor utrolig fantastisk det var å kunne se dette igjen. Å kunne føle igjen. Føle glede. Føle at det var godt å være til. Slike øyeblikk skal vi leve for.

Vel fremme hos Norsk fotofagskole, ble jeg pent sminket av en flink makeup-artist og fikk kjenne mørk, varm kaffe vekke kroppen min. Snakk om kontraster. For bare en uke siden lå jeg likblek og gjennomsvett i en sykehusseng og ventet spent på at dagen skulle gå, slik at jeg skulle komme utenfor faresonen hvor organene mine enda kunne svikte. Jeg hadde satt så stor pris på å få gå på et toalett når jeg måtte på do og det å endelig få vaske seg. Nå satt jeg i en sminkestol. Livet er rart.

Timene fløy under fotoseansen. Skiftet flere antrekk, prøvde mange forskjellige positurer og uttrykk. Jeg hadde det så gøy. Trodde vi hadde brukt en drøy time, når vi i realiteten hadde brukt fire! Fikk se gjennom noen av bildene og åh, jeg gleder meg til å få se det ferdige resultatet. Veldig spent.

Etter en liten taxitur i solskinnet, var jeg tilbake på hotellrommet. Hadde avtalt med søster å gå ut og spise middag etter shooten (noe tungen og magen min gledet seg enormt mye til). Klokka var allerede fire, så jeg rakk bare å kaste av meg det antrekket jeg hadde på meg og slenge på et nytt, før jeg virret litt i gangene og til slutt fant veien ut dørene igjen.

Nå var sola på vei ned og det var så nydelig. Jeg har jo hatt mye vakkert fremfor øynene mine mange ganger i løpet av den siste tiden, men jeg har ikke klart å se det. Nå klarte jeg det. Det er umulig å forklare hvor godt det føles, å kunne føle noe igjen.

Det hadde vært dårlig med mat de siste månedene, men denne kvelden meldte matlysten sin ankomst og jeg spiste som en helt. Deilig å kunne nyte mat igjen! Det er trist når matlysten forsvinner fra deg, når du egentlig setter stor pris på god mat. Jeg kunne nok ha imponert en fullvoksen mann med matinntaket mitt denne kvelden.

Nå er det jo slik at jeg bli fryktelig fort sliten for tiden, etter alt kroppen og sinnet har vært gjennom. Så etter kosen ute, ville jeg bare slappe av på hotellrommet. Utpå kvelden fikk jeg besøk av min lille Christina, som jeg er så glad i. Det var alt for lenge siden sist vi hadde sett hverandre, så det ble et par gode klemmer da vi møttes, før vi gikk opp og slo oss til ro på rommet. Det å bare fjerne sminken, sette opp håret bort fra ansiktet, legge seg ned og bare skravle sammen med ei god venninne er noe av det koseligste som finnes. Det er så viktig med slike stunder. Man trenger ikke engang å snakke om de vanskelige tingene. Bare være der i samme rom og å vite at man kan være hundre prosent seg selv. Helt avslappet. Ingen maske, ingen fasade.

Søndagen viste seg å ankomme enda mer strålende enn lørdagen. Våknet til at et par pene solstråler tittet gjennom gardinene. Jeg liker å ikke lukke gardinene helt. Det er så mye bedre å våkne til et rom hvor litt lys får slippe inn.

Denne dagen gikk med til å gå rundt fra den ene kaffebaren til den andre. Å bare nyte det å ha god tid. Kjenne sola varme i ansiktet. Se på mennesker. Ta seg tid. Det var en veldig fin dag.

Trondheim er en fin by. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å komme dit igjen. Gleder meg allerede til neste besøk.

INSPIRASJON- VI ER FOR UNGE TIL Å VÆRE ULYKKELIGE

Denne bloggen er ingen såkalt rosablogg. Jeg har ingen ambisjoner om å leve av den. Den er en kanal hvor jeg kan få utløp for det som opptar meg. På godt og vondt.

Jeg er nøye på hva jeg deler, for mye hører privatlivet til. Legger man ut om absolutt alt, tror jeg man sitter igjen med både anger og et tungt sinn, heller enn lettelse. I tillegg kan man komme til å såre andre. Men jeg tror det er viktig at noen deler noe. Jeg skulle iallefall ønske at flere som hadde delt mer, den tiden jeg selv slet og var langt nede. Da jeg trodde at jeg var den eneste som hadde det sånn. Alle andre var jo så lykkelige, vellykkede?

Når jeg får privatmeldinger om at teksten min har beroliget noen, fått det til å gå opp et lys eller til og med hjulpet noen…Da er det virkelig verd timene med svette håndflater og ujevn puls, som følge av å ha trykket “publiser” etter å ha tømt hodet for tanker og omskapt dem til ord. Det betyr mye for meg å få slike tilbakemeldinger! Det føles nesten uvirkelig at noen skal ha funnet komfort i skribleriet mitt. Vi er så like, selv om vi er så ulike. Så mange som går og føler på de samme følelsene, men som føler seg helt alene om det.

inspirasjon1

I dag har jeg ikke tenkt å la tankene overmanne tastaturet. Jeg ville bare titte innom, takke for tilbakemeldingene og dele litt inspirasjon. Takk ❤

– Og du? Det er menneskelig å føle. Men heller enn spinne deg enda lengre inn i tankene dine, forsøk å tenk på hva som kan gjøre livet bedre. Hva er det som kan få deg til å føle deg bedre, lette byrden og gjøre smilet ditt og drømmene dine mer tilgjengelig? Lev i nuet, men forsøk å leve på en måte som vil gjøre fremtiden din bedre. Gjør det for deg.

inspirasjon2

Det går mye i “Sia” om dagen. Jeg har ventet på dette albumet lenge og ble ikke skuffet. Hun er en av de få artistene i dag, som jeg føler at faktisk mener noe med det hun synger.

Bildene i dette innlegget er hentet fra We Heart it. Du kan forresten følge meg her.

inspirasjon3

Til sist må jeg bare dele denne fantastiske sangen. Jeg har hørt den halvt ihjel i det siste, uten at det har gjort den mindre bra. Den passer både når jeg trener, gråter eller bobler over av glede! Den får meg både til å øyne håp og å kjenne meg sterk.