Borghild Terese Jørgensen

Naturlig forandring

Jeg trenger en ny vår, har jeg sagt.

Kanskje følte jeg lengselen etter varmere dager litt svakere der ute i skogen, med ski på beina og lav vintersol i ansiktet. Det eneste ørene mine kunne høre var knasende snøkrystaller og tanker som fløt litt lettere.

Jeg klarer ikke å skape fullstendig kaos inni meg, når uendelig med frihet og ro ligger rundt meg på alle kanter. Selv om jeg trives best om våren, finner jeg en slags trøst i de forskjellige årstidene. Naturen er under konstant forandring. Den står ikke stille. Endring og fornyelse er naturlig. Vi forandrer oss hele tiden vi også, bare litt mindre synlig. Nettopp fordi vi er en del av naturen, burde vi kanskje la forandringer skje litt lettere i oss også.

Forsøker å gi daglig næring til tanken om at det at jeg har det vondt nå, betyr at jeg er under en stor innvending forandring. Slik trærne slipper bladene om høsten, bakken legges under is og sne om vinteren og vaskes ren før en ny vår omsider bryter gjennom og gir nytt og friskt liv.

Tenk om vi hadde satt fyr på skogen hver vinter, fordi den så død ut? Man kan bare ikke gi opp. Våren er så vakker og sommeren lar oss nesten forglemme vinterens harde kulde.

Fortapt i en verden som ikke finnes.

Fortapt i en verden som ikke finnes. I en annen dimensjon, føles det som. Jeg er i alle fall ikke her. Hva er her. Forsøker å tenke på byen min. Se for meg gatene og havna, noe ekte. Men den lille, hyggelige byen er ikke det som ligger utenfor døra mi. Det er et sort hull av frykt. Alt jeg frykter, finnes der ute.

Menneskene jeg kjenner så godt, hvem er de egentlig. Fremmede som utgir seg for å være noen som kjenner meg? De ser ikke det samme som meg, er ikke av det samme som meg, befinner seg ikke i samme verden.

Flytende, svevende. Kommer meg ikke opp, kommer meg ikke ned, får ikke tak. Likt barnehender som griper etter en heliumballong de har mistet grepet på, griper jeg etter virkeligheten.

Det starter med en følelse av angst som kommer krypende. Sakte men sikkert kjenner jeg at angsten vokser seg større og sterkere. Dermed begynner jeg å stresse, samme hvor mye jeg forsøker å beholde roen. Stresset lusker alltid i buskene, holder seg to skritt bak angsten og slår til når engsteligheten har skiplet meg nok. Hjernen slår om takten. Spinner. Spinner ut av kontroll. Hjerteslagene blir hurtigere. Først føles kroppen alt for levende, som et sikringsskap med overspenning. Så blir sitringen erstattet av følelsesløshet, lammelse. Skjelvinger og frysninger iler gjennom kroppen. Føttene og hendene blir kalde. Følelsen i beina forsvinner. Bakken under meg blir urolig, lite fast. Vanskelig å holde balansen. Nå faller jeg inn i en annen virkelighet jeg aldri kommer til å returnere fra, tenker jeg. Alt blir så fryktinngytende at jeg ikke våger å holde øynene åpne. Forsøker å stenge omverdenen ute, men føler at jeg havner i en total kollaps hvor jeg sluker alt istedet.

Gjennom tårene kan jeg skimte hender som holder meg. Øynene mine våger å åpne seg nok til å se kroppen fremfor meg, men ikke opp til ansiktet. Tenk om jeg ser noe annet enn jeg forventer. Tenk om det er noen andre. Om jeg bare hadde klart å få øyekontakt, hadde jeg nok følt meg tryggere. Men tanken på å se et skremmende ansikt og hva som vil skje etter at jeg har observert det, får blikket mitt til å vike.

Foto: Tore Alvheim Foto

Den ene kvelden glapp jeg virkelighetsoppfatningen så kraftig, at jeg ikke lenger hadde en opplevelse av hva som var opp og ned. Et hode uten kropp. Ikke noe feste. Ikke gulv under beina, ei heller tak over hodet. Hendene mine blåholdt sofaen jeg satt på, uten at jeg følte at jeg satt på noe som helst. Turte ikke å åpne øynene. Måtte få et par beroligende lagt inn i munnen min og få vann tømt etter, ute av stand til å holde et glass på egenhånd. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ramle overende, dersom jeg slapp sofaen med den ene hånden.

I skrivende stund sitter jeg på en pinnestol, inntullet i et ullpledd. Et kubbelys står og brenner midt på eikebordet jeg sitter ved. Inn gjennom vinduet stråler det litt sollys. Heldigvis rekker et par av strålene fram, før sola forsvinner bak fjellene. Det er rolig her. Selvvalgt musikk og susingen fra varmepumpa er det eneste jeg hører, bortsett fra fjerne lyder fra byen på andre siden av sundet. Likevel føler jeg en indre uro. Er egentlig alt som det skal? Kommer alt til å ordne seg til slutt? Har jeg mistet noe av meg selv, på turene ut av virkeligheten? Kommer jeg til å forsvinne helt? Vil jeg noen gang få fungere som et vanlig menneske igjen? Går rundt med en følelse av at jeg har sett for mye av noe jeg egentlig ikke skulle ha sett.

Dessverre er det mange flere som har det slik. Dessverre, fordi jeg ikke unner noen å oppleve dette. Naturligvis finner jeg en viss trøst i å høre at det er normalt å ha slike opplevelser når man sliter med panikkangst og traumer. Det hjelper å høre om andre som har opplevd det samme og at det går an å bli helt bra fra det. Likevel er disse opplevelsene så fjerne fra tryggheten av tyngdekraften og så langt utenfor alle rammer jeg trodde vi hadde rundt oss, at jeg bare ikke kan forstå det.

Jord under føttene, himmel over hodet og et sinn i balanse. Alt jeg for tiden ønsker meg. Å aldri mer flyte opp-ned mellom en himmel og et hav som egentlig ikke eksisterer.

Foto: Tore Alvheim Foto

VIT DETTE

Om et menneske har kraften til å skade deg så stygt

har et annet menneske styrken til å gjøre det godt igjen.

Det er alltid summen av det hele

som avgjør alt.

Hverdagslykke. En varm følelse som stryker deg på innsiden og lar deg føle deg lykkelig, selv om ikke alt er perfekt. Hverdagslykken får smilet til å løsne opp den bekymrede rynken mellom øyenbrynene dine. Den stanser tårene dine og former munnen din til et smil, når du har grått nok. Hverdagslykken stanser tiden og lar deg “bare være” en stund, selv om du vet at du har tøffe utfordringer som venter på deg. Det er hverdagslykken vi burde jakte på, heller enn den overfladiske komplette lykke, som vi alle innerst inne vet er en illusjon vi aldri kommer til oppnå uansett. Livet vil alltid bestå av opp og nedturer. Hele følelsesspekteret vårt skal brukes. 100% lykke er ikke konstant. Men med ekte hverdagslykke kan du føle deg 100% lykkelig innimellom. Det er lykke det.

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.

DEN SOM LEVER

04:12

Undrer meg hvordan en myk madrass og ei god pute kan føles hard som betong. Tenker at jeg må snu meg over på ryggen, før jeg ligger skulderen min helt fordervet. Det blir med tanken. Om igjen og igjen. Tung som bly. Umulig å løfte en eneste kroppsdel. Skal jeg ligge slik i all evighet nå. Det føles slik.

Ønsker å kunne male med livlige farger. Varme farger. Alle du kjenner til og kanskje flere. Ønsker å kunne gripe fatt i noen av de vakre øyeblikkene som flyr forbi. Bare holde dem litt. De forsvinner alt for fort. Igjen står jeg med min dysterhet. Dragsuget som vrenger meg innover. Mørket jeg har forvillet meg inn i. Hvordan kunne jeg gå meg så vill. En liten tur kunne ha lært meg noe om livet og meg selv. Å miste retningssansen og veien tilbake har mest av alt vært ødeleggende.

Å, hvor jeg har lyst til å plukke blomster til dere. Sette sammen en herlig bukett. Speider utover enga. Det pleide å spire vakkert her, skjønner du. Akkurat nå kan jeg ikke finne så mye som et gulgrønt strå. Alt øyet treffer er grått. Grått etter alt som brant ned i fjor. Å, hvor jeg mye heller ønsker å spre glede til dere. Det var ikke aske jeg var på leting etter.

Om jeg ikke kan dele ut glede, kan jeg i det minste dele ut trøst? Si at,hei du, du er ikke alene. Jeg vet hvordan det føles. Vet hvordan det føles å svømme for langt ifra land. Vet hvordan det føles å drukne usett. Kan ikke love at alt blir bra. Det jeg vet er at jeg er i live til å skrive denne teksten. Du også, som sitter der og leser den. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at den eneste måten å få det godt på i livet, er å være i det.

FLYKTIG

Stirrer tomt framfor meg. Blanke ark og tusen tanker men ingen ord. Blikket glir ut gjennom vindusruten. Bølgene på sjøen nedenfor leiligheten ruller avgårde. Uendelig. Som tankene mine. Uten formål. Ingenting håndfast. Passerer. Kanskje føler jeg meg roligere av å se på havet, fordi jeg føler vi er like. Styrt av naturen.

KJÆRLIGHETSTATOVERING

“Out The Blue”

Out the blue you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me

Every day I thank the Lord and Lady
For the way that you came to me
Anyway it had to be two minds
One destiny

All my life’s been a long slow knife
I was born just to get to you
Anyway I survived long enough
To make you my wife

Like a U.F.O. you came to me
And blew away life’s misery
Out the blue life’s energy
Out the blue you came to me”

– John Lennon

Så har jeg fått gravert inn et hjerte i huden over mitt venstre ribben. Et hjerte hvor røde roser omkranser tre ord som sier mer enn tusen ord for meg. Denne tatoveringen representerer hva kjærligheten har betydd for meg, gjennom mitt livs hardeste kamp. Kjæresten min, som fikk det til å blomstre masse følelser inne i det tomme skallet mitt, har reddet livet mitt bare ved å være den han er. Om ikke det er verd en tatovering, når man allerede har tatoveringer og planer om flere, er vel ikke noe det. Det føles bare riktig.

Lenge leve kjærligheten.