Borghild Terese Jørgensen

Fortapt i en verden som ikke finnes.

Fortapt i en verden som ikke finnes. I en annen dimensjon, føles det som. Jeg er i alle fall ikke her. Hva er her. Forsøker å tenke på byen min. Se for meg gatene og havna, noe ekte. Men den lille, hyggelige byen er ikke det som ligger utenfor døra mi. Det er et sort hull av frykt. Alt jeg frykter, finnes der ute.

Menneskene jeg kjenner så godt, hvem er de egentlig. Fremmede som utgir seg for å være noen som kjenner meg? De ser ikke det samme som meg, er ikke av det samme som meg, befinner seg ikke i samme verden.

Flytende, svevende. Kommer meg ikke opp, kommer meg ikke ned, får ikke tak. Likt barnehender som griper etter en heliumballong de har mistet grepet på, griper jeg etter virkeligheten.

Det starter med en følelse av angst som kommer krypende. Sakte men sikkert kjenner jeg at angsten vokser seg større og sterkere. Dermed begynner jeg å stresse, samme hvor mye jeg forsøker å beholde roen. Stresset lusker alltid i buskene, holder seg to skritt bak angsten og slår til når engsteligheten har skiplet meg nok. Hjernen slår om takten. Spinner. Spinner ut av kontroll. Hjerteslagene blir hurtigere. Først føles kroppen alt for levende, som et sikringsskap med overspenning. Så blir sitringen erstattet av følelsesløshet, lammelse. Skjelvinger og frysninger iler gjennom kroppen. Føttene og hendene blir kalde. Følelsen i beina forsvinner. Bakken under meg blir urolig, lite fast. Vanskelig å holde balansen. Nå faller jeg inn i en annen virkelighet jeg aldri kommer til å returnere fra, tenker jeg. Alt blir så fryktinngytende at jeg ikke våger å holde øynene åpne. Forsøker å stenge omverdenen ute, men føler at jeg havner i en total kollaps hvor jeg sluker alt istedet.

Gjennom tårene kan jeg skimte hender som holder meg. Øynene mine våger å åpne seg nok til å se kroppen fremfor meg, men ikke opp til ansiktet. Tenk om jeg ser noe annet enn jeg forventer. Tenk om det er noen andre. Om jeg bare hadde klart å få øyekontakt, hadde jeg nok følt meg tryggere. Men tanken på å se et skremmende ansikt og hva som vil skje etter at jeg har observert det, får blikket mitt til å vike.

Foto: Tore Alvheim Foto

Den ene kvelden glapp jeg virkelighetsoppfatningen så kraftig, at jeg ikke lenger hadde en opplevelse av hva som var opp og ned. Et hode uten kropp. Ikke noe feste. Ikke gulv under beina, ei heller tak over hodet. Hendene mine blåholdt sofaen jeg satt på, uten at jeg følte at jeg satt på noe som helst. Turte ikke å åpne øynene. Måtte få et par beroligende lagt inn i munnen min og få vann tømt etter, ute av stand til å holde et glass på egenhånd. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å ramle overende, dersom jeg slapp sofaen med den ene hånden.

I skrivende stund sitter jeg på en pinnestol, inntullet i et ullpledd. Et kubbelys står og brenner midt på eikebordet jeg sitter ved. Inn gjennom vinduet stråler det litt sollys. Heldigvis rekker et par av strålene fram, før sola forsvinner bak fjellene. Det er rolig her. Selvvalgt musikk og susingen fra varmepumpa er det eneste jeg hører, bortsett fra fjerne lyder fra byen på andre siden av sundet. Likevel føler jeg en indre uro. Er egentlig alt som det skal? Kommer alt til å ordne seg til slutt? Har jeg mistet noe av meg selv, på turene ut av virkeligheten? Kommer jeg til å forsvinne helt? Vil jeg noen gang få fungere som et vanlig menneske igjen? Går rundt med en følelse av at jeg har sett for mye av noe jeg egentlig ikke skulle ha sett.

Dessverre er det mange flere som har det slik. Dessverre, fordi jeg ikke unner noen å oppleve dette. Naturligvis finner jeg en viss trøst i å høre at det er normalt å ha slike opplevelser når man sliter med panikkangst og traumer. Det hjelper å høre om andre som har opplevd det samme og at det går an å bli helt bra fra det. Likevel er disse opplevelsene så fjerne fra tryggheten av tyngdekraften og så langt utenfor alle rammer jeg trodde vi hadde rundt oss, at jeg bare ikke kan forstå det.

Jord under føttene, himmel over hodet og et sinn i balanse. Alt jeg for tiden ønsker meg. Å aldri mer flyte opp-ned mellom en himmel og et hav som egentlig ikke eksisterer.

Foto: Tore Alvheim Foto

TIDSMASKINEN SKAL KUN BENYTTES NÅR DET ER HØYST NØDVENDIG

Å være klar over hvem jeg er, uten å være i stand til å leve som jeg behøver for å være meg, viser seg å være mer smertefullt enn å ikke vite.

Føler meg som en fugl med avskårne vinger. Ute av stand til å være den jeg er ment til å være.

Synker gjennom meg selv. Gjennom gulvet, gjennom bakken. Bort fra virkeligheten. Pulsen senker seg. Pusten blir roligere. Glir bort. Befinner meg i et fint minne. En ridetur. Ser for meg halve rideturen i hodet. Føles nesten virkelig. Som om det er nå.

En rask, likevel svevende galopp. Skogsveien vi forflytter oss bortover er omkranset av høye, grønne trær. Om sola står høyt på himmelen eller om regntunge skyer henger over oss, spiller ingen rolle. Jeg er lykkelig uansett. Vi velger en avstikker fra den trygge skogsveien. Oppover mot fjellet. Jevn stigning et lite stykke, før den kronglete veien blir så bratt at hesten må klatre. Kraftige bevegelser, nesten byks. En pustepause. Jeg legger meg framover, hviler hodet mitt mot hestenakken og lar hendene gli rundt den svette brystkassen hans. Blodet bruser gjennom årene mine. Her har jeg det som fisken i vannet. Det er her jeg hører til.

Klatreturen går videre. Terrenget endrer seg. Løfter blikket og lar det flyte fritt, idet vi legger skogen bak oss og vandrer inn i et åpent landskap. En ørn letter fra et gammelt, dødt tre og begynner å seile i ring over oss. Leppene mine blir trukket opp til et smil. Hele hjertet mitt smiler. Her er det bare oss. Vi er alene her oppe. Hesten, ørnen og meg. Bare natur. Kanskje står et par dyr i skjul og iakttar den merkelige skikkelsen vi må oppfattes som for dem.

Vi når toppen. Hesten puster tungt. Et belønnende klapp på halsen. Han pruster. Fornøyd med egen innsats. Dalen viser seg fremfor oss. Hesten stopper av seg selv og skuer utover. Den som påstår at hester ikke bryr seg om vakker utsikt, skulle ha sett Star nå. Men det trenger de ikke. Ingen trenger å se oss. Vi er lykkeligst slik, uten noe å bevise. Vel vitende om at vi begge føler på den samme følelsen. Frihet.

Nåtiden innhenter meg, drar meg bort fra det fine minnet. Føles som et smell i hodet. «Dette var før. Det er dette du har mistet.». Hjertet hamrer i brystet. Det svir i hals og hode, som om jeg har svelget noe etsende. Om det er slik at jeg har mistet dette for godt, vil jeg helst dø, tenker jeg. Hvem er jeg, uten alt som gjør meg til meg. Tanken klistrer seg fast som lim. Jeg blir ikke kvitt den. Det er den eneste tanken jeg klarer å tenke resten av kvelden. «Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre…»

Svartere enn svart. Mørkere enn mørkt. Grums. Alt er grums. Innsiden min finnes ikke. Nummen. Hvem er jeg, kom dere unna. Slutt å være glad i meg, slik at jeg kan få stikke herfra.

Den nye dagen kommer likevel. Katten stryker seg inntil meg. Hennes store, runde øyne møter mine hovne, slitne. Et øyeblikk føles det som om hun ser rett inn i tankene mine. Det føles som hun oppfatter desperasjonen og maktesløsheten i øynene mine. “Hva i all verden skal vi gjøre?” spør jeg katten, som om jeg forventer at hun skal si “Jo, nå skal du høre her…” og gi meg en oppklarende leksjon angående håndtering av livet. Jeg synker sammen ved kjøkkenbenken. Katten klatrer opp på fanget mitt. Å sitte på kjøkkengulvet med en malende katt på fanget, føles som det mest fornuftige jeg kan gjøre akkurat nå.

Whatever Gets You Thru The Night

Skal jeg møte andre mennesker eller skal jeg ligge hjemme og stirre i veggen. Skal jeg ha det kjekt i godt selskap eller skal jeg grave videre på min egen grav?

Løper omkring meg selv. Roterer rundt min egen akse. Hodet spinner. Kroppen stresser. Skulle tro jeg befant meg midt i en krigssone. Ute av meg selv. Jeg henger ikke med. Må få fatt på mitt eget hode, slutte å sirkle, slutte å spinne. Så svimmel at stripene på duken fremfor meg danser med hverandre. Jeg kan ikke forlate huset sånn.

Et par hvite piller på tunga og et glass kaldt vann. Prikking i hodet. Et dypt åndedrag. Musklene slapper av. Hodet, kroppen, tankene og sjela har gjenvunnet kontakt. Hjertet slår langsomt. Ok, jeg blir med. Nå kan jeg være meg selv.

(I det minste til i morgen.)

NÅR NÅTID OG FORTID FORVEKSLES

Virkelighetsfjern.

Hva er jeg?

Redd for å miste vettet.

Jeg er sliten. Lei av å ha det slik. Lei av å ikke ha med meg hodet.

I det ene øyeblikket har jeg det greit. Tenker at livet tross alt er fint. Føler meg heldig. Så skjer det et eller annet som får det til å eksplodere i følelsessenteret mitt. Skal så lite til. Et ansikt som minner om et annet, en lyd, ei lukt eller et spesielt stemmeleie. I det samme øyeblikket som inntrykket treffer sansene mine, faller jeg. Som å gå med en ladet pistol rettet mot tinningen til enhver tid. Vel vitende om at den når som helst kan gå av. Like klar over at jeg ikke vil rekke å reagere før kula sitter i hodet mitt. Virkelighet, tid og sted blir uklart. Jeg befinner meg brått i fortiden. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker på hendelser som har skjedd. Jeg gjennomlever dem på nytt.

Om ingen drar meg ut av denne tilstanden, kan den vare en god stund. Filmen på lerretet innenfor øynene mine snurrer og snurrer. Hjertet hamrer og tårene renner i en jevn strøm. Kroppen føles like fjern som omgivelsene. Det eneste jeg kjenner tydelig er hodet mitt, som føles alt for trangt og alt for varmt.

Når jeg endelig innser at jeg ikke befinner meg i hendelsene som har satt seg i kroppen min, kan en følelse av trygghet begynne å spre seg. Samtidig som jeg gjenvinner pusten og er glad for at fortid er fortid og nåtid en ny, annen tid, kommer en ny følelse krypende. En følelse jeg forsøker å dytte på avstand. En redsel jeg tenker sitter ganske sterkt i de fleste av oss. Redselen for å bli gal.

Jeg har faktisk spurt et par profesjonelle rett ut, om jeg er i ferd med å bli gal. Når jeg glipper virkelighetsoppfatningen så kraftig som jeg gjør når jeg får flashbacks, føles det slik. Mister man vettet, mister man jo alt, tenker jeg. Det blir et totalt tap. Heldigvis har jeg blitt beroliget med at jeg hverken har mistet eller er i ferd med å miste vettet. Tvert imot er det helt normalt for oss som sliter med posttraumatisk stress å få slike opplevelser og tanker og følelser som følger med.

Gleder meg til å komme i gang med behandling. Har ventet så lenge. Gått på autopilot i et tåkete landskap. Gleder meg til å forhåpentligvis kunne finne tilbake til tryggheten i meg selv. Har ikke ord for hvor mye jeg savner å være en person jeg selv kunne stole på. Det gjør så vondt å plutselig føle seg så utrygg inne i seg selv. Grusomt å frykte sitt eget hode mer enn noe annet.

Stoler du nok på ditt eget sinn, til å føle at du er trygg for deg selv? Da vil jeg at du skal sette pris på det i dag.