Borghild Terese Jørgensen

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.

FRIHET

Boarding.

Jeg sitter rolig og venter på at folkemengden som skal samme vei som meg, skal minke litt. Alle har blikket festet framover. Alle ser ut til å vite nøyaktig hvor og hva de skal. Ikke jeg.

Gjennom kontrollen, ut døra…Flyet står og venter på meg. Meg med de ikkeeksisterende planene mine. En liten del av meg forsøker å stritte litt imot. Den delen må pent tie.

Beina mine bærer meg opp trappen og inn i flyet. Hilser på flyvertinnen. Hun tror nok at jeg vet hva jeg skal. Folk flest vet jo det, når de befinner seg ombord på et fly.

Går nedover midtgangen, møter noen blikk på veien. Smiler litt. Føler meg en smule ufokusert. Finner setet mitt og setter meg ned. Titter ut av vinduet og kjenner at det kiler i magen. Hva skal jeg, egentlig?

Takeoff,

så er vi i luften.

Det er litt tåkete, så jeg lar musikken jeg har plugget inn i ørene være underholdning nok, lukker øynene og forsøker å slappe av. Hvordan kan man egentlig slappe av, når man er på vei til et ukjent sted, helt uten mål og mening?

Ser ut gjennom vinduet. Tåken har lettet og en nydelig utsikt viser seg gjennom det lille, runde flyvinduet. Jeg beundrer utsikten, konkluderer nok en gang med at vi bor i et vakkert land. Et lite øyeblikk glemmer jeg at jeg er på vei mot…ingenting? En tanke slår meg; “Hva faen er det egentlig jeg holder på med?”. Må smile et litt skjevt smil, selv om sommerfuglene i magen min har tredoblet seg, “Jeg er jo ikke riktig god”.

Snur meg og lar blikket gli rundt i flyet. De fleste andre ser helt avslappede ut. Noen sover. De vet jo hva de er på vei til. Flyet er bare et fremkomstmiddel. For meg er flyturen en del av et eventyr. Mitt eventyr. Jeg kan jo like gjerne ta til meg og nyte hvert minutt av tiden her oppe i luften, i denne atmosfæren som føles så trygg her og nå. Har jo ikke peiling på hva som skal skje når jeg forlater dette flyet. Jeg snur hodet tilbake og vender blikket ut gjennom vinduet igjen. En ny følelse griper meg; “Så spennende dette er!”.

Myk landing.

Nok en gang sitter jeg rolig og venter til de fleste har kommet seg ut. Jeg har det jo ikke travelt. Selv om det kjennes slik ut inni kroppen min. Sommerfuglene i magen min danser med hverandre.

Inne på flyplassen er det som det pleier å være der hvor mennesker reiser kollektivt. Preget av tid. En blanding av stress og kjedsomhet henger i lufta.

Jeg ser på menneskene rundt meg. Kjenner lukten av parfymene til de som passerer. Så mange forskjellige dufter. Inntrykk. Forskjellige bekledninger, uniformer. Forskjellige liv. Kontraster. Så mange forskjellige ansikt. Noen er preget av for lite søvn. Noen har lengselsfulle blikk. Kanskje de savner noen, eller kjemper mot en klump i halsen, fordi de ikke ønsker å reise. Kanskje de til og med har mistet noen. Eller har kjærlighetssorg. Hvem vet. Andre er oppglødde og glade. Smil som nesten går rundt. Herlig å se. Mulig de skal på den ferieturen de har gledet seg så lenge til. Eller kanskje de er på vei til noen de ikke kan vente til å få klemme igjen. Jeg kan jo bare gjette.

For et virrvarr av følelser, spenning, forventninger, lengsel, glede og sorg på ett sted. Det skjer noe litt magisk og interessant, når så mange mennesker samles. Hvis man bare tar seg tid til å virkelig legge merke til det, da.

Jeg føler at jeg står midt i en storm, hvor vinden suser rundt meg, uten å direkte berøre meg. 

På vei for å hente bagasjen, merker jeg at en ro har spredt seg i kroppen min. Sommerfuglene har slått seg ned etter dansen. Istedenfor å stresse meg, har alle inntrykkene gjort meg rolig. Så mange mennesker, men alle bærer på sitt. Alle befinner seg i sitt eget hode og ser alt gjennom sine egne øyne. Vi er alle så like. Så opptatte av oss selv. Men sammen, likevel.

Jeg går med stødige skritt, ryggen er rak. Møter mange blikk. Smiler. Ja, jeg reiser alene. Nei, jeg aner ikke hva jeg skal. Men jeg føler meg hverken alene eller fortapt.

Så går det opp for meg;

man kan bli avhengig av følelsen man får av å gå alene midt i en storm.

I løpet av fjoråret var jeg på flere spontane eventyr alene, helt uten mål og mening. Men de endte alle opp med å gi meg mye mening.

Gleder meg til neste gang jeg sprer vingene mine og flyr på vei til…hva? hvor? Jeg aner ikke.