Browse Tag by statistikk
Ærlig talt, Hverdag, Ukategorisert

NÅR DØDEN BLIR ET ALTERNATIV

Vi blir opplyst om hvor mange det er som omkommer i trafikken hver år. Det er mye fokus på hvor mange det er som blir tatt av kreft eller andre fysiske sykdommer. Hvor ofte hører vi egentlig om hvor mange det er som begår selvmord? Eller som jeg heller vil si – blir drept av psykiske lidelser. Jeg følte nemlig ikke at det var jeg som forsøkte å drepe meg den kvelden. Det var ikke jeg, som elsker å løpe i fjellet og å stelle med hestene mine. Det var ikke jeg, som ler så kraftig at jeg mister balansen og som stille ønsker meg noe hver gang jeg ser et stjerneskudd. Nei, det var ikke jeg som forsøkte å ta livet mitt – det var depresjonen min.

590 mennesker i Norge tok i 2015 sitt eget liv. (Kilde: Dødsårsaksregisteret). 

590 mennesker. Individer med et bankende hjerte, en tenkende hjerne…1 menneske, 1 liv – ganger 590. Ifølge Folkehelseinstituttet kan man anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er høye tall. Spesielt for et lite og rikt land, med et i utgangspunktet godt helsetilbud. Verdens lykkeligste land…

I USA viser tall at det er flere som dør av selvmord, enn det er som dør i trafikken. Er ikke det verd å ofre noen tanker?

Det er viktig å se at dette ikke bare er tall. Det er døtre og sønner, kjærester, ektefeller, mødre og fedre, en venn…Noens noen.

Bloggen har ligget langt fremme i hodet mitt, helt siden jeg våknet opp omgitt av hvitt, full av ledninger. Smerten rev og slet i meg, både i kropp og sinn. Jeg hadde gitt opp. Herregud, jeg hadde gitt opp. Jeg hadde forsøkt å forsvinne. Jeg som skulle vise alle at dette skulle gå fint.

Skulle jeg bare stikke fra bloggen, som hadde holdt meg oppe så lenge? Den som hadde betydd mest for meg, i en forferdelig mørk og vond periode av livet mitt. Jeg tenkte det en stund. At jeg bare skulle forsvinne herfra, ikke komme tilbake mer. Jeg ante jo ikke hvor jeg skulle begynne, hvordan jeg skulle forklare eller hvor mye jeg skulle fortelle…

Men skulle ikke jeg kjempe for åpenhet? Skulle ikke jeg være den som fortalte den brutale sannheten, den som blottet innsiden min, for å kjempe for alle i samme situasjon? Da hadde det blitt for dumt om jeg skulle forsvinne, når det virkelig gikk skeis. For det gjorde det. Det ble svartere enn svart og jeg holdt på å dø av det.

Jeg har ikke tenkt å forlate skipet nå. Det tok litt tid for å bli sterk nok, men endelig er jeg tilbake. Jeg står her ved roret og er klar for å fortelle.

I løpet av den nærmeste fremtiden, vil jeg jobbe med å få ut tre forskjellige innlegg:

«Dagene før», «Kvelden» og «Dagene etter».

Dette er brutale saker. Det er tungt å skrive om og det er helt sikkert tungt å lese om, spesielt for de som står meg nær. Dersom du føler at dette blir for tungt å lese om, får jeg be deg om å ikke klikke deg inn hit, med hensyn til deg selv. For dette er en kamp jeg kjenner at jeg må kjempe.

For å unngå å bli fullstendig ødelagt av depresjonen og angsten, har jeg forsøkt å finne en mening i at jeg skulle få det så innmari vondt inni meg. Og midt oppi alt det vonde, har jeg funnet meningen med det. Jeg har blitt tildelt denne tunge depresjonen for å formidle. Jeg må bruke evnen min til å sette ord på følelser, til å legge opp til åpenhet og forståelse. Samfunnet har, slik jeg ser det, kommet seg litt over det med at det er tabu å slite psykisk. Men forståelsen mangler enda. Og det er helt forståelig! Dette er større enn oss og som med annen sykdom, kan vi ikke bare dytte det under en stol og forvente at det forsvinner. Det er vanskelig å forstå, til og med for oss som opplever det. Likevel er det slik at det er lettere å prøve å forstå, dersom noen forteller. Det skal jeg gjøre.

Den dagen jeg blir borte fra denne verdenen, om forhåpentligvis mange år og et levd liv, håper jeg at jeg har gjort noe som har endret noe. Jeg håper at jeg har klart å utrette noe som vil gjøre kampen for de som kommer etter meg, litt lettere. Jeg håper at flere kan åpne øynene og jeg håper at det blir slått mer ring rundt andre, enn det ble gjort rundt meg. Jeg ønsker at de som ber om hjelp skal bli hørt og at de som ikke ber om hjelp skal bli sett. Det er mitt største ønske. Jeg vet nå hvor fælt det er og jeg unner ingen å ha det så vondt.