Borghild Terese Jørgensen

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

SKRIVER DØDSATTESTEN MIN FORAN DE LEVENDE ØYNENE MINE

“Systemet har drept meg flere ganger, mamma, det er bare takket være dere jeg er glad i at jeg lever.”

Skal jeg skrive dette? Legetimer er private. Man vil helst ikke at samtalene som tar plass der inne, skal finne veien ut av rommet. Men jeg må skrive.

Jeg taler for meg. Men det er som å tale til vegger. Tomme rom. Får ingen gode svar. Jeg synger for full hals på en stor scene, til en tom sal. Ingen hører. De ser. De ser sminken, håret, smilet jeg klistrer på meg. Kjenner det faste håndtrykket mitt og møter et blikk som fremdeles kan glimte til med selvtillit. De oppfatter ikke. Lytter ikke. Er ikke interesserte. Lar meg skrike. Lar meg falle. Gå i tusen knas. Så, ingenting. Ingen til å ta imot, ingen til å samle sammen bitene. Klorer meg fast for bare livet. Ser dere ikke at jeg dør fremfor dere? Hører dere ikke det? Jeg forteller det jo høyt og tydelig.

Det er tre steder jeg løper til, når jeg føler meg urettferdig behandlet:

1. Mine nærmeste, som kjenner meg og som er glade i meg. De minner meg på hvem jeg er, gir meg trygghet og styrke.

2. Hestene mine, for ubetinget kjærlighet, bakkekontakt og ro i sjela. De er stort sett fornøyde med livet.

3. Bloggen min, som er stedet jeg får plass til å uttrykke meg. Her kan jeg skrive fritt og fortelle uavbrutt.

Etter dette halvåret, kan jeg si at jeg forstår at det rabler for noen. Kan levende sette meg inn i hvordan det kan klikke fullstendig for folk. Havner man først litt utenfor samfunnet, er det en tung motstrøm å svømme gjennom for å komme seg tilbake til fast grunn. Så snart du virkelig begynner å slite så mye at du ikke lenger klarer å leve et normalt liv, er det tydeligvis fryktelig vanskelig å bli tatt på alvor. Det tristeste er at det er de som sitter i stillinger hvor de egentlig skal være til hjelp, som er raskest ute med å stemple deg. Det er i alle fall min opplevelse etter å ha vært en ubetydelig kasteball i et halvt år.

«Vil du være så snill å bli med meg inn?» hørte jeg stemmen min si, tynnere og lysere enn vanlig.
«Selvfølgelig. Hvis du vil det.» Det å ha ei god venninne ved siden min, var det som tillot meg å samle nok mot til å møte opp hos legen. Enkelte dager føles det umulig å møte opp til noe som helst. Ofte må jeg avlyse planer. Oftere enn jeg klarer å møte opp. Det kan til og med være hyggelige planer, som å møte en venn.

Etter en halvtimes tid med venting, hører jeg navnet mitt. Sjangler nedover korridoren og inn på kontoret. Jeg skal jo ikke noe skummelt. Bare forlenge en sykemelding som helt åpenbart må forlenges, da jeg ikke har kommet noe lengre og fremdeles venter på behandling.

Inne hos legen forsøker jeg å være samlet, saklig. Forklarende og åpen. Fullstendig unaturlig å åpne seg for en fremmed, som enda ikke har gjort seg fortjent til tilliten din. Men ærlighet er det man kommer lengst med, har jeg alltid tenkt. Til nå den siste tiden, i det minste.

«Ja, hvorfor er du her da? Jeg vet ingenting om deg.»
Vet ingenting om meg, tenkte jeg. Dårlig utgangspunkt for noen med min sykehistore. Den kan ikke lett ramses opp på to minutter.
«I dag er jeg her hovedsakelig for å forlenge sykemeldingen min.»
Det er rimelig opplagt at jeg ikke er i stand til å jobbe nå, som jeg ikke engang er i stand til å gå på butikken for å kjøpe mat. Jeg kan få panikk hvor som helst, når som helst. Det skjer med jevne mellomrom. Hver eneste dag er en kamp mot angsten som forteller meg at absolutt alt er livsfarlig og depresjonen som forteller meg at jeg aldri kommer til å komme meg ut av det.
«Jeg kan ikke bare skrive ut en sykemelding til deg. Det skjønner jo du også.» sier han med en tone som får meg til å føle at jeg er der fordi jeg bare ikke orker å være ute i jobb. Jeg blir sjokkert.
«Har du ikke lest journalen min?» spør jeg. Kjenner at det vrenger seg i magen. Panikken stiger. Det går kaldt nedover ryggen min.  Hadde ringt legesenteret hjemme og fått de til å sende over journalen min, så det burde jo være i orden. Jeg kan ikke begynne å forklare alt på nytt. Det er for tungt og sårt.
«Nei, har ikke fått den. Eller fått tid til å lese den. Eller ja…»
Ikke fått tid til å lese den, gjentok jeg lydløst inni meg. Allerede nå kjente jeg at dette ble helt feil. Jeg følte meg ikke møtt på en måte jeg behøver å bli møtt på for tiden. Hadde byttet fastlege, fordi jeg ville ha en ny start. Fordi venteværelset på det gamle legekontoret mitt føltes klaustrofobisk og at området er fylt med alt for mange vonde minner fra den verste perioden i mitt liv.
Jeg måtte fortelle i korte trekk om hvordan jeg hadde gått på en smell, at jeg forsøkte å ta livet av meg og at jeg enda går og venter på å få behandling. Jeg la kortene mine på bordet, rev av plasteret og måtte la enda en fremmed person få pirke i sårene mine. Kunne like gjerne ha kledd av meg alle klærne og blottet meg for han. Slik følte jeg meg. Naken. Sårbar. Mindreverdig.
«Trives du på jobben?»
Jeg blir nesten trykket bakover i stolen. Hvordan er det relevant, slik situasjonen har blitt? Det er ikke slik at jeg møter opp her med en forkjølelse og ber om å få sykemelde meg. Ei heller med en lett depresjon eller murrende angst. Jeg sitter fremfor deg og forteller at jeg har falt inn i et så grusomt mørke, at jeg så vidt klarer å holde meg i live imens jeg venter på riktig behandling.
Men jeg samlet meg og svarte saklig.
«Ja, jeg trives veldig godt på jobb. Jobben har gitt meg mye. Det ble et av mine største nederlag, da jeg måtte innse ikke lenger klarte å jobbe på grunn av kropp og psyke i vinter. Jeg ser på det som et stort mål å komme meg tilbake på jobb en dag. Det er jo det jeg ønsker. Men nå er jeg alt for syk. Jeg går og venter på behandling. Inntil jeg har fått kommet i gang med terapi, har jeg ikke sjans til å leve et normalt liv.»

«Men skal du på jobb i morgen eller dagen etter?» Kjente ansiktet mitt lage et overrasket uttrykk, før jeg rakk å stanse det.
«Eh, nei, selvfølgelig ikke!» Jeg har ikke engang vært inne på kjøpesenteret jeg jobber på, etter at jeg møtte veggen i vinter. Jeg vet at jeg var kjent som en gladjente der inne. Jeg var blid, positiv og energisk. Jeg hadde stor lidenskap for faget og jeg likte å ha kunder. Med et smil om munnen, jobbet jeg gjennom dagene, ofte med tanken om hvor heldig jeg var, som fikk jobbe med noe jeg er så interessert i. Jeg stortrivdes og jeg vet at det vistes. Det skjedde mye på privaten gjennom sommeren, høsten og vinteren, men jobben holdt meg gående. Den fikk meg til å glemme meg selv og ga meg muligheten til å møte masse mennesker og å fokusere på noe som ga meg energi, fremfor å tappe meg for den. Jeg var kjent for å være blid. Fikk høre at jeg lyste opp lokalet. Det er nettopp derfor jeg ikke har vært der inne i ettertid. Fordi jeg ikke er meg. Jeg er ikke blid og jeg eier ikke energi. Jeg er trist og redd. Sliten. Jeg har lyst til å gjemme meg. Minst av alt lyst til å bli gjenkjent av de som kjente meg før. En liten stund oppfattet jeg alle andre som fremmede. Helt til jeg innså at det var jeg som hadde blitt en fremmed.
«Men du sa jo at du trives på jobb?»
Hva, har du ikke hørt noe av det jeg nettopp har fortalt deg, tenkte jeg.
«Jo, jeg trives på jobb! Men jeg er for syk til å jobbe, jeg har ikke sjans. Du og andre som jobber med syke mennesker ser oss ikke når vi ligger inne og har det som verst. Dere ser oss på de dagene vi klarer å samle nok krefter til å komme oss ut av huset. På de timene bruker vi gjerne opp alt vi har samlet.» Sier jeg, i et nytt forsøk på å bli hørt, imens klumpen i halsen går i oppløsning. Øynene fylles med tårer. Hodet prikker.
“Har du hatt kontakt med sjefen din imens du har vært sykemeldt?”
Kjenner et nytt stikk. Antyder han at jeg er en skulker, at jeg bare har sneket meg unna, droppet å møte opp på jobb?
“Ja, vi har hatt kontakt jevnlig gjennom perioden. Alle på jobb har vært veldig støttende og det har betydd mye for meg gjennom en ufattelig tøff tid.”

Klare ord. Sunkostjentene var herlige da livet var bra og de har vært gode etter at livet mitt falt i grus. Jeg føler meg trygg på at de vet at jeg mer enn noe skulle ha jobbet sammen med dem, i stedet for å halte rundt slik jeg gjør nå.
«Bor du sammen med noen eller har noen rundt deg til vanlig?»
«Jeg har en kjæreste…»

«Er han støttende og snill eller?»
«Ja! Han er helt fantastisk.»
Nok en gang følte jeg at vi pratet om noe irrelevant. Jeg hadde kommet for å fornye en sykemelding det aldri har vært noe spørsmål om jeg har behov for. Det har vært og er helt klart.
«Jeg må bare ha papir.» Jeg går ustødig over gulvet fremfor han og river av et par tørk med papir, for å tørke tårene som jeg ikke lenger klarer å holde inne. Jeg føler meg tråkket på. Igjen. Hver gang jeg og mine kjære klarer å lappe meg litt sammen, skal det komme en ny utenforstående og rive alt ned igjen. Folk ser, men kun på det ytre. Skal du se lengre inn, må du lytte. Det krever litt mer.
«Det ser jo ut som at du har en støttende venninne også, siden hun er med deg her i dag?»
«Ja, hun er helt fantastisk hun også. Men hvorfor, hva…» Det er ikke ofte jeg mister munn og mæle. Det gjør jeg nesten utelukkende når jeg føler at jeg ikke har noe mer å si. Når jeg har sagt for mye. Når jeg føler at det ikke er vits i å si mer, fordi jeg ikke har fått noen respons på det jeg alt har sagt.
«Hva bruker du dagene til, nå som du er sykemeldt?»
Jeg tittet opp på han. Hva er det han tror? At jeg surrer rundt og koser meg, lever livet? Eller at jeg er dønn lat og bare slapper av hele dagen?
Jeg svelger tungt, forsøker å få klumpen i halsen til å gi plass til stemmen min.
«Dagene mine går bare ut på å overleve imens jeg venter på å komme i behandling.»
Svarer jeg. Jeg forsøker å møte blikket hans. Blikket jeg møter er ikke beroligende. Han ser på meg med et blikk ovenfra og ned. Føler meg så liten. Jeg har alltid følt meg som et sterkt og oppegående menneske. Hjelpsom og trygg. Nå sitter jeg her og bryter sammen fremfor en fremmed mann og får ikke så mye som et støttende ord. Ingenting. Venninnen min sitter selv og kjemper imot tårene. Dette er så urettferdig. Angrer umiddelbart på at jeg åpnet meg for han i utgangspunktet. Han fortjente ikke å få et innblikk i mitt liv.

Jeg undrer meg hvor stødig dere hadde stått, om dere fikk prøve mine sko. Jeg undrer meg om dere hadde sittet i kontorstolene deres med nedlatende blikk og følelsesløse ord, dersom dere hadde båret på min bagasje, uten å ha fått hjelp til å stable den.
Jeg undrer meg hvor mange mennesker dere har ødelagt i løpet av karrieren og om dere er så dårlig utstyrt med empati at dere bare ikke bryr dere. Jeg vet at mange av de dere ser ned på i løpet av en dag, er nettopp mennesker som hadde kommet til å gitt dere en håndsrekning om der var dere som behøvde det.

«Hva skal du gjøre nå da?» Spør legen meg, som et nytt spark mot hodet.
Jeg ligger allerede nede. Føler meg mørbanket.
«Hva jeg skal gjøre nå? Jeg aner ikke. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre…»
Et par upassende spørsmål til og rullegardinen min går ned.
«Dette får jeg ingenting ut av.» Sier jeg hikstende og reiser meg raskt. Beina mine flykter. Jeg merker nesten ikke at jeg passerer folk, åpner dører og småjogger ut. Så blir jeg sittende og hyperventilere i en halvtime, imens tårene strømmer nedover kinnene. Jeg får støttende ord og en klem fra venninnen min, som jeg er så takknemlig for at var hos meg. Hun var med inn, fikk høre hvordan man kan bli behandlet. Hun har vært ved min side nesten hele livet, kjenner meg inn og ut. Vet det meste. Vet at jeg ikke er slik jeg ble fremstilt der inne. Vet at jeg har måttet tåle. Vet at jeg har gått gjennom mange mørke, kalde netter og stått gjennom mange stormer. En telefonsamtale med mamma, som gråt frustrert i den andre enden. Hun vet at jeg har vært sterk. Hun vet også at styrken min har tatt slutt og at jeg nå bare holdes oppe av alle jeg er glad i. Dersom mine nærmeste hadde sluppet taket, hadde jeg falt i døden. Det sikkerhetsnettet som skal være der dersom du faller, er der nemlig ikke. Jeg ser hvor slitsomt det er for pårørende å måtte dele av sin styrke til meg, for å holde hjertet mitt i gang. Jeg ser og forstår. Jeg elsker dere for det. Jeg hadde elsket dere uansett. Når jeg en dag gjenvinner styrken min, skal jeg støtte dere tilbake. Når livsgnisten er tilbake, skal jeg lyse opp livene deres. Det skal jeg love.

I mellomtiden skal jeg kjempe med all den styrken dere tilfører meg hver dag. Jeg overlever for dere. I tillegg til å overleve, skal jeg skrive og fortelle. Jeg skal ikke tie. Ingen skal målbinde meg. Jeg ønsker å kjempe for dem som ikke har så sterke og kjærlige mennesker til å holde dem i hånden. Dere er beundringsverdige. Jeg har stått på begge sider og jeg kan fortelle at livet krever mye mer styrke av deg når du føler deg svak, enn det gjør når du har det bra. Heldigvis er det helt sikkert mange som får god behandling, men at én person skal bli behandlet slik jeg har opplevd å bli behandlet når jeg har trengt hjelp som mest, er én for mye.

Når jeg skriver dette sitter jeg og trekker frisk luft, venter på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og tenker disse tankene:

Midt oppe i alt, er jeg glad for at jeg og menneskene som står meg nær er mennesker med gode hjerter, empati og styrke til å holde hverandres hender gjennom godt og vondt. Dere er fullkomne mennesker og jeg er ufattelig stolt av dere. Dere betyr så mye mer enn de som bare ikke forstår.

OMSORG

Klokken 10:13 befant jeg meg midt i Kaibakken. Med lange steg stresset jeg avgårde til den avstressende massasjen min. Sola tittet fram gjennom en smal sprekk i det blågrå skylaget på himmelen. For første gang på alt for lenge, kunne jeg kjenne en god følelse av å gå ute blant allmennheten. Likevel kjente jeg knutene i nakken min stramme seg. Virvelvindene av angst raste rundt under huden. Når jeg går rundt i byen, opplever jeg det ofte som om at noen har tvunget på meg en alt for stram genser og knytt den opp i tillegg. En slags tvangstrøye, det er det mine egne skuldre føles som, der jeg føler meg som verdens mest utsatte.

Klokken 10:15 gikk jeg stille inn dørene hos C spa Buddakan. Som å entre en annen verden, idet døra bak meg lukket ute larmen fra byen. Rolig atmosfære. Avslappende musikk, hyggelige mennesker og et pent, stilrent lokale. Først nå innså jeg hvor stresset kroppen min var. Hvor stresset den har vært veldig, veldig lenge. Når var egentlig forrige gang jeg følte meg avslappet helt innerst inne? Jeg har vært elendig til å ta vare på meg selv det siste året. Å ta vare på seg selv handler om så mye mer enn å trene og spise sunt. Du tar ikke vare på deg selv, om du plasserer sjela di i et tomt venterom, fordi du vil være uforstyrret av dine egne følelser imens du gjør alt du tror er riktig og nødvendig. Jeg åpnet døra til den forsømte sjela mi, den dagen jeg med bøyd hode innså at jeg ikke kunne leve uten at den var på plass. Siden da har den begynt å gro på plass inni meg igjen, litt etter litt. Jeg kunne kjenne den gro litt i dag også.

Etter en nydelig avstressende aromaterapi med ansiktspleie, gikk jeg avslappet og fornøyd ut i det harde dagslyset igjen. Dagslys kan føles brutalt. Når sola står på sitt høyeste, er det vanskelig å smyge seg usett nedover gatene som et spøkelse. Men jeg opplevde det ikke like brutalt nå. Jeg var i kontakt med mitt indre. Vannet hadde stilnet. Endelig fikk jeg en følelse av selvsikkerhet igjen. Jeg var alene, ikke redd. Usminket, ikke naken.

Å ha en kjæreste som viser meg omtanke og kjærlighet, hjelper til at jeg sakte men sikkert får et ønske om å ta vare på meg selv igjen også. Litt etter litt begynner jeg å venne meg til tanken om at jeg kanskje fortjener å ha det godt, jeg også.

Takk for en fin dag.

11PM. ALENE

Det blir for mørkt igjen

Jeg som lovte å si ifra

Si ifra om det ikke gikk bra

Mobilen full av ubesvarte anrop og meldinger

Venner som strekker ut sine hender

Hender jeg lovte å gripe om jeg nok en gang mistet fotfestet

Det er det som er med denne depresjonen

Tapper meg for energi før den slår til for fullt

Vil ha meg for seg selv

Ute av stand til å be om hjelp

Så kveler den meg igjen

alene.

(11pm)

Prøver på nytt igjen i dag.

Takk og lov for ord og blanke ark. Uten hadde jeg vært fortapt.

SETT FRA SIDELINJEN

Ser at verden går videre. Alt er ved det vanlige. Likevel ser jeg alt med nye øyne. En ny dag er ikke lenger en selvfølge.

Mørke tanker stjeler fremdeles mye plass og energi. Men jeg ser sola. Jeg hører fuglene kvitre. Noen små øyeblikk hver dag, streifer det gode følelser av glede, forventning og takknemlighet gjennom sinnet mitt. Disse øyeblikkene er verd mer enn gull og edelstener.

Jeg håper dere ikke tar det forgitt å føle glede. Å føle noe.

Jeg står for tiden på sidelinjen og ser verden rase forbi. Selv om man føler seg mer hjelpeløs fra sidelinjen, skaffer man seg lettere overblikk herfra. Håper jeg kan ta med meg det jeg lærer av å stå på utsiden, til jeg plutselig befinner meg midt i strømmen igjen.

Vi henger alle i en tynn tråd. Noe de fleste av oss ikke er flinke til å ofre noen tanker, når hverdagen er bra og livet lett. Plutselig kan alt snu. Mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på alt som kan gå galt. Mener at vi må verdsette det vi har, når vi har det. Det er ikke uten grunn at det ofte sies at vi ikke vet hva vi har, før vi mister det.

Tror det er viktig å sette pris på de små tingene, samme hvor klisjé det høres ut. Jeg mener; En lett bris over kinnet, bølgeskvulp, solgløtt, frisk luft, et smil fra noen du er glad i…Disse tingene som føles små, når planene er store og bakkekontakten liten. Om alt rundt deg kollapser, er det disse tingene som blir viktigst. Det er de små tingene som viser seg å være steinene det er trygt å gripe fatt i, når du skal klatre opp tilbake til livet.

Ah, I’d love to wear a rainbow every day,
And tell the world that everything’s OK,
But I’ll try to carry off a little darkness on my back,
‘Till things are brighter, I’m the Man In Black

~ Johnny Cash – Man In Black 

DU BEHØVER IKKE Å KRYMPE DEG, FORDI DU HAR DET TØFT

Det virker som en ganske så felles oppfatning blant kvinnen og mannen i gata, og ja, også blant helsepersonell, at mennesker som har det tøft skal gjemme seg i mest mulig usynlige klær, droppe den daglige vasken og minst av alt gidde å pynte seg. Nei, du… Jeg velger å bære meg med stolthet, selv om styggen på ryggen river og sliter i meg. Nekter å forfalle på alle områder, selv om det koster meg mer tid og krefter enn til vanlig. Jeg er ikke noe mindre nå, enn jeg var da jeg hadde det bra. Kanskje tvert imot. Det krever mye mer av meg å komme meg gjennom dagene nå, enn det gjorde da jeg svevde på en rosa sky i medvind. Når jeg i gode øyeblikk reflekterer litt rundt det, får det meg til å føle meg ganske så badass.

Kjapt spørsmål:

Se for deg et turfølge på 4, hvor kun 1 bærer sekk. Sekken er stor, tung og inneholder diverse som alle skal få nytte av i løpet av turen…Synes du den som bærer sekken er svakere enn resten, fordi vedkommende puster litt tyngre, tråkker litt langsommere og må mobilisere mer krefter for å gjennomføre turen?

 

Dagens ord fra meg skal bli få, men de lyder som følgende:

Ikke krymp deg selv, bare fordi andre forventer det. Vis dem heller at det går an å holde blikket løftet. Gi dem en positiv overraskelse.

Du er ikke et mindre menneske, selv om du kjemper en tøff kamp med og tidvis imot deg selv. Bær deg selv med stolthet.. Eller akkurat hvordan du vil.

 

DAGENE FØR

DEL 1/3 (Dagene før, Kvelden og Dagene etter). Alle bildene i innlegget er tatt fra disse dagene jeg skriver om her.

De siste månedene hadde vært fryktelig vonde. Alt jeg hadde følt var en blanding av sorg, tomhet, utmattelse og angst, uansett hva jeg drev med. Våknet hver dag med den samme følelsen jeg hadde sovnet med. Det føltes uutholdelig. Kroppen kjentes tung. Måtte bruke et par timer for å mobilisere nok krefter til å komme meg ut av senga, selv om jeg var lys våken og virkelig prøvde. For jeg la meg ikke ned for å gi opp. Jeg kjempet. Jeg skulle jo overvinne dette. Bli lykkelig igjen.

Sakte men sikkert hadde jeg mistet all livsgnist. Hadde båret på så mye, så lenge. Jeg var sliten. Fryktelig sliten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle orke mer. Det eneste skillet mellom livet og døden, var et lite håp. En liten flamme, som flakket og ble litt blekere for hver dag som gikk. Jeg begynte å bli redd for at den skulle slokne.

 

Øynene mine gled over horisonten, der hvor himmel møtte hav. Lyseblått gikk over i mørkeblått og rolig møtte urolig. Et slikt syn hadde alltid fremkalt mange følelser i meg. Nå følte jeg ingenting. Jeg forsøkte å føle noe, forsøkte å drømme meg bort i det endeløse synet. Men blikket mitt ble bare dratt nedover. Bort fra der himmelen møtte havet, ned til dit havet møtte hardt berg. Der hvor bølgene ikke fikk rulle lenger, men knustes til skum og forsvant i den store massen. Mistet sin kraft. Slik jeg hadde gjort. Jeg følte at jeg ble dratt ned mot dypet. Kanskje jeg bare skulle forsvinne der nede, slik bølgene gjorde. Kanskje det var slik det var ment. Det føltes som en invitasjon.

Det var ikke slik at jeg hadde lyst til å dø. Det var ingenting jeg heller ville, enn å leve og ha det bra. Jeg ønsket å oppleve og utforske, le og føle. Men det var nettopp det. Jeg følte ikke lenger. Ingenting annet enn vonde følelser og smerte.

Jeg løftet blikket og så mot sola. Den blendet meg. Sved i øyene. Lyset var for skarpt for meg på dagtid. Kveldene var for mørke og skumle. Alt imellom var tyngende.

Svimmelheten meldte seg nok en gang. Det prikket foran øyene mine og jeg måtte finne noe å støtte meg til, for å gjenvinne balansen. Den stakkars kroppen min hadde tæret på seg selv i det siste. Det ga meg ikke mening å spise mat. Hva skulle jeg med energi, jeg levde jo ikke uansett. Hadde ikke lyst til å fôre det som spiste meg opp fra innsiden. For nei, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte, enn så lenge. Var bare et sted å bo, for det som hadde bosatt seg i kroppen og sinnet mitt. Det var helt grusomt.

Tvang blikket mitt mot fjellet, der hvor jeg hadde tilbakelagt så mange fine turer. Både sammen med andre og alene. Kroppen min hadde vært så sterk, sinnet så entusiastisk. Jeg hadde løpt opp fjellsiden. Jeg var så sterk. Sterkere enn de fleste. Da jeg nådde toppen, hadde jeg sittet lenge og speidet utover horisonten. Drømt meg bort. Jeg hadde elsket hvert sekund, hvert åndedrag. Nå stod jeg på bakkenivå, tittet opp på det ruvende fjellet og mintes den jeg pleide å være. Jeg var borte. Allerede død. Som et fredløst gjenferd, mintes jeg et liv jeg pleide å ha. Et liv som pleide å være mitt. Et liv jeg pleide å elske.

Nå ble blikket mitt dratt ned i dragsuget igjen. Gleden min var borte. Den sprudlende personligheten min hadde forsvunnet. Jeg følte at jeg hadde en tumor i magen, som vokste seg større for hvert åndedrag. Ja, jeg hadde fysiske smerter. Utrolig at det går an.

Et par båter gled gjennom sundet i en jevn, rolig motordur. Sola ble reflektert i havet. Det glitret. Magisk. Dette var det peneste jeg visste. Men i dag var det der bare. Øynene mine så det, men kroppen og sinnet var på et helt annet sted. I en mørk kjeller eller på havets bunn. Et sted hvor hverken lys, farger eller følelser var å få tak i. Havet fikk vanligvis orden på tankene mine. Ikke i dag. Her stod jeg på et sted jeg elsket, med en person jeg elsket – og følte ingenting. Det var nå det for alvor gikk opp for meg, hvor dypt inne i depresjonen jeg virkelig var.

Jeg hadde tvunget meg opp hver dag for å stelle med hestene, selv om jeg holdt på å besvime av utmattelse og matmangel hver gang. Det kokte i hodet. Alt var så utmattende. Så tungt. Da jeg ikke var så dypt inne i depresjonen, kunne det hjelpe å klappe hestene, se en morsom film eller slå av en prat med noen jeg var trygg på. Nå maktet jeg ikke engang det. Å skulle snakke, var en kraftanstrengelse. Det brant i lungene, gjorde vondt å lage lyd. Alt ble for mye for meg. For intenst. Overveldende. Jeg lå bare som en ball i sengen. Visnet. Det føltes virkelig som jeg visnet. Maktet ikke engang å flytte blikket. Alt jeg kunne gjøre, var å håpe på å sovne, slik at jeg skulle slippe litt.

Jeg ville bare det.

Slippe.

Slippe å ha det så innmari vondt.

Men jeg hadde jo ikke lyst til å dø heller.

Det er et umulig sted å befinne seg på – der hvor du hverken har lyst til å leve eller dø.

Nei, jeg ønsket ikke å dø. Men jeg ønsket å slippe å kjenne at jeg forsvant fra meg selv. Å miste glede for alt jeg elsket, føltes som store og vonde tap. Jeg kunne kjenne at jeg forsvant litt mer for hver dag. Jeg var ikke lenger meg, så hvem var jeg?

Hver gang noen la armene sine rundt meg og ga meg en klem, følte jeg for å dytte dem unna og beklage. «Nei, du må ikke være glad i meg» følte jeg for å si. For hvem var jeg. Ikke den de var glad i. Ikke den jeg selv hadde lært meg å være glad i. Jeg var bare en kropp som var forgiftet av noe mørkt. Noe som sakte men sikkert hadde overtatt alt. Etset bort meg og erstattet meg med seg selv. Ingen kunne bli glad i denne mørke hva det nå var som bodde inni meg. Denne sorte røyken, som hadde startet som en røykbombe i kjernen av magen min og spredt seg rundt, forurenset blodet i blodårene, forgiftet lungene og svekket ryggraden min. Ikke minst hadde denne svarte røyken lagt seg som en hinne rundt øynene mine. Jeg var nesten overrasket over at øynene mine fremdeles hadde en klar grønnblå farge, for alt de kunne se var fargeløst og trist. Jeg så ikke lenger verden slik den var. Alt jeg kjente og var glad i, hadde endret form til noe ukjent og skremmende. Jeg savnet sånn å føle glede. Jeg savnet å kjenne sommerfugler i magen min. Magen min var bare helt tom nå. Jeg var helt tom.

På dette punktet hjalp det ikke engang å vite at folk var glade i meg og at jeg var fryktelig glad i dem. Det var for smertefullt. Jeg døde inni meg selv og ingen kunne se det.

Den eneste grunnen til at jeg klamret meg fast den siste uka, var fordi at jeg hadde en legetime på fredagen. Jeg hadde bedt om hjelp og hjelp skulle jeg få, tenkte jeg. Dette skulle gå bra. Jeg så et lys i enden av tunnelen.

Så jeg fortsatte å puste.

Del 2 «Kvelden» kommer neste fredag.

Målet mitt med å dele mine vonde erfaringer, er å forsøke å skape mer kunnskap rundt psykiske lidelser. Alt er skremmende før vi vet noe om det. Fordommer bunner som regel i mangel på kunnskap. Hadde ikke andre sykdommer også vært fryktelig skremmende, dersom vi ikke visste noe om dem? Til og med nordlyset skremte folk før i tiden, før forskning kunne fortelle oss hva det var og at det ikke var ute etter oss. Det er jo typisk mennesker, at alt som er fremmed er skremmende. Derfor vil jeg gjerne bidra med å sette ord på en dyp depresjon og dermed kanskje spre litt kunnskap rundt temaet og forhåpentligvis gjøre det litt mer håndfast for noen. Folk flest blir jo mindre skremt av det som er håndfast.

Slik beskriver Norsk Psykologforening depresjon:

Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer, og er noe annet enn den sorgen og nedstemtheten vi alle rammes av i løpet av livet.

Livet går opp og ned for de fleste av oss og det er normalt å være trist fra tid til annen. Det er også normalt å føle sorg når vi har mistet noe eller noen av verdi for oss. Depresjon derimot er en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen. Styrken varierer fra milde symptomer til alvorlig depresjon.

Depresjon gir kroppslige symptomer, som smerter og utmattelse, og psykiske symptomer, som negativ tenkning og følelse av håpløshet. Hos tre av fire ledsages depresjonen av angstproblemer.

En deprimert person opplever ofte seg selv som følelsesmessig tom, og kan føle at ingenting lenger betyr noe. Personen blir gjerne selvkritisk og fokuserer ofte på tidligere nederlag og egen utilstrekkelighet. Passivitet og ubesluttsomhet er også vanlig, likeså kroppslige smerter og ubehag.

Mellom seks og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid. En undersøkelse fra Oslo viste for eksempel at hver sjette person blir deprimert i løpet av livet. Depresjon rammer alle aldersgrupper, også de unge. Det er mest vanlig med milde til moderate depresjoner.

På grunn av utbredelsen har Verdens helseorganisasjon slått fast at depresjon er en av de ledende årsaker til sykdom i verden. Depresjon er en av de viktigste grunnene til arbeidsfravær, sykmelding og uførhet. Det er altså ikke bare store personlige lidelser og tap av livskvalitet forbundet med depresjon, men også omfattende økonomiske og samfunnsmessige omkostninger.

Kilde: http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-depresjon

Er ikke dette noe det er verd å prøve å tilegne seg mer kunnskap om, for de aller fleste av oss?