Borghild Terese Jørgensen

VINTERNATT

Kom, legg deg på ryggen ved meg. Se på stjernene.

La oss utvide horisonten. Se litt lenger. Se oss utenfra. Få et større perspektiv.

Har brukt stjernehimmelen som kompass så lenge jeg kan huske. Et kompass for mine egne verdier og oppriktige tanker. Stjernene hjelper meg med å sentrere meg, gjenvinne balansen og huske hvem jeg er. “Dere vet hva det er som er viktig”, tenker jeg. Så føles det plutselig godt å føle seg liten.

TIDSMASKINEN SKAL KUN BENYTTES NÅR DET ER HØYST NØDVENDIG

Å være klar over hvem jeg er, uten å være i stand til å leve som jeg behøver for å være meg, viser seg å være mer smertefullt enn å ikke vite.

Føler meg som en fugl med avskårne vinger. Ute av stand til å være den jeg er ment til å være.

Synker gjennom meg selv. Gjennom gulvet, gjennom bakken. Bort fra virkeligheten. Pulsen senker seg. Pusten blir roligere. Glir bort. Befinner meg i et fint minne. En ridetur. Ser for meg halve rideturen i hodet. Føles nesten virkelig. Som om det er nå.

En rask, likevel svevende galopp. Skogsveien vi forflytter oss bortover er omkranset av høye, grønne trær. Om sola står høyt på himmelen eller om regntunge skyer henger over oss, spiller ingen rolle. Jeg er lykkelig uansett. Vi velger en avstikker fra den trygge skogsveien. Oppover mot fjellet. Jevn stigning et lite stykke, før den kronglete veien blir så bratt at hesten må klatre. Kraftige bevegelser, nesten byks. En pustepause. Jeg legger meg framover, hviler hodet mitt mot hestenakken og lar hendene gli rundt den svette brystkassen hans. Blodet bruser gjennom årene mine. Her har jeg det som fisken i vannet. Det er her jeg hører til.

Klatreturen går videre. Terrenget endrer seg. Løfter blikket og lar det flyte fritt, idet vi legger skogen bak oss og vandrer inn i et åpent landskap. En ørn letter fra et gammelt, dødt tre og begynner å seile i ring over oss. Leppene mine blir trukket opp til et smil. Hele hjertet mitt smiler. Her er det bare oss. Vi er alene her oppe. Hesten, ørnen og meg. Bare natur. Kanskje står et par dyr i skjul og iakttar den merkelige skikkelsen vi må oppfattes som for dem.

Vi når toppen. Hesten puster tungt. Et belønnende klapp på halsen. Han pruster. Fornøyd med egen innsats. Dalen viser seg fremfor oss. Hesten stopper av seg selv og skuer utover. Den som påstår at hester ikke bryr seg om vakker utsikt, skulle ha sett Star nå. Men det trenger de ikke. Ingen trenger å se oss. Vi er lykkeligst slik, uten noe å bevise. Vel vitende om at vi begge føler på den samme følelsen. Frihet.

Nåtiden innhenter meg, drar meg bort fra det fine minnet. Føles som et smell i hodet. «Dette var før. Det er dette du har mistet.». Hjertet hamrer i brystet. Det svir i hals og hode, som om jeg har svelget noe etsende. Om det er slik at jeg har mistet dette for godt, vil jeg helst dø, tenker jeg. Hvem er jeg, uten alt som gjør meg til meg. Tanken klistrer seg fast som lim. Jeg blir ikke kvitt den. Det er den eneste tanken jeg klarer å tenke resten av kvelden. «Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre. Jeg klarer ikke å ha det slik så mye lengre…»

Svartere enn svart. Mørkere enn mørkt. Grums. Alt er grums. Innsiden min finnes ikke. Nummen. Hvem er jeg, kom dere unna. Slutt å være glad i meg, slik at jeg kan få stikke herfra.

Den nye dagen kommer likevel. Katten stryker seg inntil meg. Hennes store, runde øyne møter mine hovne, slitne. Et øyeblikk føles det som om hun ser rett inn i tankene mine. Det føles som hun oppfatter desperasjonen og maktesløsheten i øynene mine. “Hva i all verden skal vi gjøre?” spør jeg katten, som om jeg forventer at hun skal si “Jo, nå skal du høre her…” og gi meg en oppklarende leksjon angående håndtering av livet. Jeg synker sammen ved kjøkkenbenken. Katten klatrer opp på fanget mitt. Å sitte på kjøkkengulvet med en malende katt på fanget, føles som det mest fornuftige jeg kan gjøre akkurat nå.

ER DET FRED Å FÅ

Ny morgen. Våkner opp med tankekjør. Sola skinner, Ro ute, rolig inne. Kaos i hodet. Håpløshet. Nærvær. Hva er det som plager deg. Ingenting. Gråtkvalt. Smil. Tårer i øynene. Trygghet. Jeg elsker deg. Frykt. Hjernen tar fyr. Pust. Tenk rasjonelt, du forvirrer deg selv. Gi deg selv litt fred, virkeligheten er ikke så vond som du tror akkurat nå.

Redsel, kjærlighet, trygget, så forbanna lykkelig jeg er nå, så miserabel jeg tror jeg dør. Latter. Tårer. Opp og ned. Frem og tilbake. Pågangsmot, svakhet. Ingen balanse, kun ytterpunkter. Slitsomt. Det blir bedre. Det har allerede blitt bedre. Vær sterk. Vær svak. Vær ærlig. Ha tillit.

Dette skal gå bra. Livet skal gå bedre nå.

NEW YORK CITY

Ut gjennom de store hotelldørene. Ut i folkemengden. Øynene glir oppover høye bygninger. Gaten er fylt opp med tutende biler. Mennesker som alle ønsker å ta seg frem raskere enn det lar seg gjøre. En jevn strøm. Alltid noen som skal noe. Lurer litt på hvem dere er og hva dere er på vei til.

“Jeg er faktisk i New York” sier jeg stille inni meg. Lukker øyene og lager et stille øyeblikk for meg selv. Forsøker å samle alle inntrykkene til en helhet. Larmen, menneskene, luktene. Hånden til kjæresten min i min hånd. Et trygt blikk. Takk for at du gjør det mulig for en redd sjel å få oppleve dette. Hånd i hånd gjennom byen jeg halve livet har drømt om å besøke. Drøm blir til virkelighet og opplevelser til minner. En merkelig følelse, når du plutselig kan plassere deg i drømmen din. Som om det spirer blomster inne i magen, som sommerfuglene der inne får sette seg litt ned på.

Takk for nå New York.

JORDNÆR

Endelig noen bedre dager. Dypere åndedrag. Litt angst. Et langt blikk. Ro deg ned igjen, det går bra. Latter. Ubalanse. Stå på en fot, gjenvinne balansen og lande på begge. Et dypt åndedrag. Livet har faktisk sine fine øyeblikk, hvor det vonde blir fjernt, som en truende tåke i horisonten. Avstand. En pause.

Titter opp. Blå himmel. Puster ut. Håper tåken blir liggende der ute i horisonten. Litt til.

Endelig kom det noen bedre dager. Mulig det har noe og gjøre med at jeg klarer å spise mat uten å kaste opp alt igjen. Føler meg mer til stede. Mer påskrudd. Ikke like virkelighetsfjern, svimmel og spøkelsesaktig. Næring har så mye å si for det psykologiske. Hodet henger ikke med, om kroppen bare tærer på sin egen innside.

Papirer i orden, endelig litt hjelp, endelig bli hørt. Roer ned tankespinnet noen km/t det også. Et par mursteiner har blitt løftet fra toppen av hodet.

Dessuten hjelper det nok betraktelig på humøret at en tur til New York ligger og venter rett rundt hjørnet. Har alltid ønsket å tråkke nedover gatene i NYC og nå skal det skje. Gleder meg. Gleder meg til å lette fra bakken og fly avgårde.

Skal ikke rosemale bildet med å fremstille alt slik jeg ønsker at det skal være. Lå i senga halve dagen i går. Kom meg såvidt ut døra for å møte ei god venninne til en kaffeprat. Depressiv. Tungt sinn. Likevel, slik kroppen har vært fullstappet av panikkangst denne sommeren, setter jeg nesten pris på å være nedfor. Ikke misforstå, det er ikke godt å se svart. Etter all panikken, synes jeg bare det er bedre å mislike alt enn å være redd for alt. To ytterpunkter man helst ikke vil nå ut til, uansett.

Lyspunkter i hverdagen. De eksisterer. Setter stor pris på hvert eneste et. Ved å bli verdsatt, dukker de opp oftere, flere. Sett pris på lyspunktene dine. Store og små. De liker å bli lagt merke til.

SKRIVER DØDSATTESTEN MIN FORAN DE LEVENDE ØYNENE MINE

“Systemet har drept meg flere ganger, mamma, det er bare takket være dere jeg er glad i at jeg lever.”

Skal jeg skrive dette? Legetimer er private. Man vil helst ikke at samtalene som tar plass der inne, skal finne veien ut av rommet. Men jeg må skrive.

Jeg taler for meg. Men det er som å tale til vegger. Tomme rom. Får ingen gode svar. Jeg synger for full hals på en stor scene, til en tom sal. Ingen hører. De ser. De ser sminken, håret, smilet jeg klistrer på meg. Kjenner det faste håndtrykket mitt og møter et blikk som fremdeles kan glimte til med selvtillit. De oppfatter ikke. Lytter ikke. Er ikke interesserte. Lar meg skrike. Lar meg falle. Gå i tusen knas. Så, ingenting. Ingen til å ta imot, ingen til å samle sammen bitene. Klorer meg fast for bare livet. Ser dere ikke at jeg dør fremfor dere? Hører dere ikke det? Jeg forteller det jo høyt og tydelig.

Det er tre steder jeg løper til, når jeg føler meg urettferdig behandlet:

1. Mine nærmeste, som kjenner meg og som er glade i meg. De minner meg på hvem jeg er, gir meg trygghet og styrke.

2. Hestene mine, for ubetinget kjærlighet, bakkekontakt og ro i sjela. De er stort sett fornøyde med livet.

3. Bloggen min, som er stedet jeg får plass til å uttrykke meg. Her kan jeg skrive fritt og fortelle uavbrutt.

Etter dette halvåret, kan jeg si at jeg forstår at det rabler for noen. Kan levende sette meg inn i hvordan det kan klikke fullstendig for folk. Havner man først litt utenfor samfunnet, er det en tung motstrøm å svømme gjennom for å komme seg tilbake til fast grunn. Så snart du virkelig begynner å slite så mye at du ikke lenger klarer å leve et normalt liv, er det tydeligvis fryktelig vanskelig å bli tatt på alvor. Det tristeste er at det er de som sitter i stillinger hvor de egentlig skal være til hjelp, som er raskest ute med å stemple deg. Det er i alle fall min opplevelse etter å ha vært en ubetydelig kasteball i et halvt år.

«Vil du være så snill å bli med meg inn?» hørte jeg stemmen min si, tynnere og lysere enn vanlig.
«Selvfølgelig. Hvis du vil det.» Det å ha ei god venninne ved siden min, var det som tillot meg å samle nok mot til å møte opp hos legen. Enkelte dager føles det umulig å møte opp til noe som helst. Ofte må jeg avlyse planer. Oftere enn jeg klarer å møte opp. Det kan til og med være hyggelige planer, som å møte en venn.

Etter en halvtimes tid med venting, hører jeg navnet mitt. Sjangler nedover korridoren og inn på kontoret. Jeg skal jo ikke noe skummelt. Bare forlenge en sykemelding som helt åpenbart må forlenges, da jeg ikke har kommet noe lengre og fremdeles venter på behandling.

Inne hos legen forsøker jeg å være samlet, saklig. Forklarende og åpen. Fullstendig unaturlig å åpne seg for en fremmed, som enda ikke har gjort seg fortjent til tilliten din. Men ærlighet er det man kommer lengst med, har jeg alltid tenkt. Til nå den siste tiden, i det minste.

«Ja, hvorfor er du her da? Jeg vet ingenting om deg.»
Vet ingenting om meg, tenkte jeg. Dårlig utgangspunkt for noen med min sykehistore. Den kan ikke lett ramses opp på to minutter.
«I dag er jeg her hovedsakelig for å forlenge sykemeldingen min.»
Det er rimelig opplagt at jeg ikke er i stand til å jobbe nå, som jeg ikke engang er i stand til å gå på butikken for å kjøpe mat. Jeg kan få panikk hvor som helst, når som helst. Det skjer med jevne mellomrom. Hver eneste dag er en kamp mot angsten som forteller meg at absolutt alt er livsfarlig og depresjonen som forteller meg at jeg aldri kommer til å komme meg ut av det.
«Jeg kan ikke bare skrive ut en sykemelding til deg. Det skjønner jo du også.» sier han med en tone som får meg til å føle at jeg er der fordi jeg bare ikke orker å være ute i jobb. Jeg blir sjokkert.
«Har du ikke lest journalen min?» spør jeg. Kjenner at det vrenger seg i magen. Panikken stiger. Det går kaldt nedover ryggen min.  Hadde ringt legesenteret hjemme og fått de til å sende over journalen min, så det burde jo være i orden. Jeg kan ikke begynne å forklare alt på nytt. Det er for tungt og sårt.
«Nei, har ikke fått den. Eller fått tid til å lese den. Eller ja…»
Ikke fått tid til å lese den, gjentok jeg lydløst inni meg. Allerede nå kjente jeg at dette ble helt feil. Jeg følte meg ikke møtt på en måte jeg behøver å bli møtt på for tiden. Hadde byttet fastlege, fordi jeg ville ha en ny start. Fordi venteværelset på det gamle legekontoret mitt føltes klaustrofobisk og at området er fylt med alt for mange vonde minner fra den verste perioden i mitt liv.
Jeg måtte fortelle i korte trekk om hvordan jeg hadde gått på en smell, at jeg forsøkte å ta livet av meg og at jeg enda går og venter på å få behandling. Jeg la kortene mine på bordet, rev av plasteret og måtte la enda en fremmed person få pirke i sårene mine. Kunne like gjerne ha kledd av meg alle klærne og blottet meg for han. Slik følte jeg meg. Naken. Sårbar. Mindreverdig.
«Trives du på jobben?»
Jeg blir nesten trykket bakover i stolen. Hvordan er det relevant, slik situasjonen har blitt? Det er ikke slik at jeg møter opp her med en forkjølelse og ber om å få sykemelde meg. Ei heller med en lett depresjon eller murrende angst. Jeg sitter fremfor deg og forteller at jeg har falt inn i et så grusomt mørke, at jeg så vidt klarer å holde meg i live imens jeg venter på riktig behandling.
Men jeg samlet meg og svarte saklig.
«Ja, jeg trives veldig godt på jobb. Jobben har gitt meg mye. Det ble et av mine største nederlag, da jeg måtte innse ikke lenger klarte å jobbe på grunn av kropp og psyke i vinter. Jeg ser på det som et stort mål å komme meg tilbake på jobb en dag. Det er jo det jeg ønsker. Men nå er jeg alt for syk. Jeg går og venter på behandling. Inntil jeg har fått kommet i gang med terapi, har jeg ikke sjans til å leve et normalt liv.»

«Men skal du på jobb i morgen eller dagen etter?» Kjente ansiktet mitt lage et overrasket uttrykk, før jeg rakk å stanse det.
«Eh, nei, selvfølgelig ikke!» Jeg har ikke engang vært inne på kjøpesenteret jeg jobber på, etter at jeg møtte veggen i vinter. Jeg vet at jeg var kjent som en gladjente der inne. Jeg var blid, positiv og energisk. Jeg hadde stor lidenskap for faget og jeg likte å ha kunder. Med et smil om munnen, jobbet jeg gjennom dagene, ofte med tanken om hvor heldig jeg var, som fikk jobbe med noe jeg er så interessert i. Jeg stortrivdes og jeg vet at det vistes. Det skjedde mye på privaten gjennom sommeren, høsten og vinteren, men jobben holdt meg gående. Den fikk meg til å glemme meg selv og ga meg muligheten til å møte masse mennesker og å fokusere på noe som ga meg energi, fremfor å tappe meg for den. Jeg var kjent for å være blid. Fikk høre at jeg lyste opp lokalet. Det er nettopp derfor jeg ikke har vært der inne i ettertid. Fordi jeg ikke er meg. Jeg er ikke blid og jeg eier ikke energi. Jeg er trist og redd. Sliten. Jeg har lyst til å gjemme meg. Minst av alt lyst til å bli gjenkjent av de som kjente meg før. En liten stund oppfattet jeg alle andre som fremmede. Helt til jeg innså at det var jeg som hadde blitt en fremmed.
«Men du sa jo at du trives på jobb?»
Hva, har du ikke hørt noe av det jeg nettopp har fortalt deg, tenkte jeg.
«Jo, jeg trives på jobb! Men jeg er for syk til å jobbe, jeg har ikke sjans. Du og andre som jobber med syke mennesker ser oss ikke når vi ligger inne og har det som verst. Dere ser oss på de dagene vi klarer å samle nok krefter til å komme oss ut av huset. På de timene bruker vi gjerne opp alt vi har samlet.» Sier jeg, i et nytt forsøk på å bli hørt, imens klumpen i halsen går i oppløsning. Øynene fylles med tårer. Hodet prikker.
“Har du hatt kontakt med sjefen din imens du har vært sykemeldt?”
Kjenner et nytt stikk. Antyder han at jeg er en skulker, at jeg bare har sneket meg unna, droppet å møte opp på jobb?
“Ja, vi har hatt kontakt jevnlig gjennom perioden. Alle på jobb har vært veldig støttende og det har betydd mye for meg gjennom en ufattelig tøff tid.”

Klare ord. Sunkostjentene var herlige da livet var bra og de har vært gode etter at livet mitt falt i grus. Jeg føler meg trygg på at de vet at jeg mer enn noe skulle ha jobbet sammen med dem, i stedet for å halte rundt slik jeg gjør nå.
«Bor du sammen med noen eller har noen rundt deg til vanlig?»
«Jeg har en kjæreste…»

«Er han støttende og snill eller?»
«Ja! Han er helt fantastisk.»
Nok en gang følte jeg at vi pratet om noe irrelevant. Jeg hadde kommet for å fornye en sykemelding det aldri har vært noe spørsmål om jeg har behov for. Det har vært og er helt klart.
«Jeg må bare ha papir.» Jeg går ustødig over gulvet fremfor han og river av et par tørk med papir, for å tørke tårene som jeg ikke lenger klarer å holde inne. Jeg føler meg tråkket på. Igjen. Hver gang jeg og mine kjære klarer å lappe meg litt sammen, skal det komme en ny utenforstående og rive alt ned igjen. Folk ser, men kun på det ytre. Skal du se lengre inn, må du lytte. Det krever litt mer.
«Det ser jo ut som at du har en støttende venninne også, siden hun er med deg her i dag?»
«Ja, hun er helt fantastisk hun også. Men hvorfor, hva…» Det er ikke ofte jeg mister munn og mæle. Det gjør jeg nesten utelukkende når jeg føler at jeg ikke har noe mer å si. Når jeg har sagt for mye. Når jeg føler at det ikke er vits i å si mer, fordi jeg ikke har fått noen respons på det jeg alt har sagt.
«Hva bruker du dagene til, nå som du er sykemeldt?»
Jeg tittet opp på han. Hva er det han tror? At jeg surrer rundt og koser meg, lever livet? Eller at jeg er dønn lat og bare slapper av hele dagen?
Jeg svelger tungt, forsøker å få klumpen i halsen til å gi plass til stemmen min.
«Dagene mine går bare ut på å overleve imens jeg venter på å komme i behandling.»
Svarer jeg. Jeg forsøker å møte blikket hans. Blikket jeg møter er ikke beroligende. Han ser på meg med et blikk ovenfra og ned. Føler meg så liten. Jeg har alltid følt meg som et sterkt og oppegående menneske. Hjelpsom og trygg. Nå sitter jeg her og bryter sammen fremfor en fremmed mann og får ikke så mye som et støttende ord. Ingenting. Venninnen min sitter selv og kjemper imot tårene. Dette er så urettferdig. Angrer umiddelbart på at jeg åpnet meg for han i utgangspunktet. Han fortjente ikke å få et innblikk i mitt liv.

Jeg undrer meg hvor stødig dere hadde stått, om dere fikk prøve mine sko. Jeg undrer meg om dere hadde sittet i kontorstolene deres med nedlatende blikk og følelsesløse ord, dersom dere hadde båret på min bagasje, uten å ha fått hjelp til å stable den.
Jeg undrer meg hvor mange mennesker dere har ødelagt i løpet av karrieren og om dere er så dårlig utstyrt med empati at dere bare ikke bryr dere. Jeg vet at mange av de dere ser ned på i løpet av en dag, er nettopp mennesker som hadde kommet til å gitt dere en håndsrekning om der var dere som behøvde det.

«Hva skal du gjøre nå da?» Spør legen meg, som et nytt spark mot hodet.
Jeg ligger allerede nede. Føler meg mørbanket.
«Hva jeg skal gjøre nå? Jeg aner ikke. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre…»
Et par upassende spørsmål til og rullegardinen min går ned.
«Dette får jeg ingenting ut av.» Sier jeg hikstende og reiser meg raskt. Beina mine flykter. Jeg merker nesten ikke at jeg passerer folk, åpner dører og småjogger ut. Så blir jeg sittende og hyperventilere i en halvtime, imens tårene strømmer nedover kinnene. Jeg får støttende ord og en klem fra venninnen min, som jeg er så takknemlig for at var hos meg. Hun var med inn, fikk høre hvordan man kan bli behandlet. Hun har vært ved min side nesten hele livet, kjenner meg inn og ut. Vet det meste. Vet at jeg ikke er slik jeg ble fremstilt der inne. Vet at jeg har måttet tåle. Vet at jeg har gått gjennom mange mørke, kalde netter og stått gjennom mange stormer. En telefonsamtale med mamma, som gråt frustrert i den andre enden. Hun vet at jeg har vært sterk. Hun vet også at styrken min har tatt slutt og at jeg nå bare holdes oppe av alle jeg er glad i. Dersom mine nærmeste hadde sluppet taket, hadde jeg falt i døden. Det sikkerhetsnettet som skal være der dersom du faller, er der nemlig ikke. Jeg ser hvor slitsomt det er for pårørende å måtte dele av sin styrke til meg, for å holde hjertet mitt i gang. Jeg ser og forstår. Jeg elsker dere for det. Jeg hadde elsket dere uansett. Når jeg en dag gjenvinner styrken min, skal jeg støtte dere tilbake. Når livsgnisten er tilbake, skal jeg lyse opp livene deres. Det skal jeg love.

I mellomtiden skal jeg kjempe med all den styrken dere tilfører meg hver dag. Jeg overlever for dere. I tillegg til å overleve, skal jeg skrive og fortelle. Jeg skal ikke tie. Ingen skal målbinde meg. Jeg ønsker å kjempe for dem som ikke har så sterke og kjærlige mennesker til å holde dem i hånden. Dere er beundringsverdige. Jeg har stått på begge sider og jeg kan fortelle at livet krever mye mer styrke av deg når du føler deg svak, enn det gjør når du har det bra. Heldigvis er det helt sikkert mange som får god behandling, men at én person skal bli behandlet slik jeg har opplevd å bli behandlet når jeg har trengt hjelp som mest, er én for mye.

Når jeg skriver dette sitter jeg og trekker frisk luft, venter på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb og tenker disse tankene:

Midt oppe i alt, er jeg glad for at jeg og menneskene som står meg nær er mennesker med gode hjerter, empati og styrke til å holde hverandres hender gjennom godt og vondt. Dere er fullkomne mennesker og jeg er ufattelig stolt av dere. Dere betyr så mye mer enn de som bare ikke forstår.

DAGENE KOMMER OG GÅR

Balanserer forsiktig rundt. Ser dagene passere. Fokuserer fullt og helt på å holde meg på beina. De slitne beina. Har ikke overskudd til å falle og reise meg mer. Å balansere på denne måten, livredd for å snuble, er ikke å leve.

Klappet hestene mine ute i solskinnet i dag. Følte den myke pelsen deres under fingertuppene mine. Det var fint. Jeg er så lei av papirer og styr. Lei av mine egne problemer. Deilig de stundene jeg glemmer det hele om situasjonen min. Om så bare for noen sekunder. Det er dyrebare stunder. Lykkelige øyeblikk.

Kjærligheten til de to hestene mine stikker så dypt. Blir varm så snart jeg får øye på dem. Gleder meg til jeg får nok energi til å skape enda flere fine minner sammen med dem. Frisk luft og hest, det er jo det som er livet.

EN SOLSKINNSDAG

De gode dagene…

Jeg skal tappe disse gode følelsene, latteren og smilene på glass, lagre dem på et trygt sted og finne dem fram når himmelen oppleves tung og truende.

Midt oppi alt det tunge, føler jeg så dypt og inderlig at jeg er velsignet med så mange gode, fine mennesker i livet mitt. Størst av alt er kjærligheten. Kjærligheten til alt som får hjertet til å blomstre.

PANIKK

Hjertebanken. Følelsen av at rommet krymper. Krymper til et rom jeg ikke lenger får plass i. Gulvet som gynger når jeg forsøker å bevege meg over det. Svimmelheten. Hodet som suser eller piper. Uvirkelighetsfølelsen. Feber. Kvalme. Følelsen av å skulle besvime. Kvelningsfornemmelser. Det glovarme hodet. Magen som vrenger seg. Åndenød. Kuldegysninger gjennom kroppen. Dødsangst. Redselen for å bli gal.

Redselen for neste panikkanfall…

Hverdagen.

Jeg har ikke lenger kontroll over angsten. Angsten har kontroll over meg. Jeg er livredd. Burde snart motta en pris for antall panikkanfall jeg har kommet meg helskinnet gjennom i løpet av de siste månedene.

“Bare hold ut. Hold deg fast. Kom deg gjennom det. Overlev.”