Borghild Terese Jørgensen

GRAVIDOPPDATERING UKE 26

På tide å fortelle om hvordan det går med den voksende magen. Da jeg nylig hadde blitt gravid, syntes jeg det var spennende å lese om andre sine erfaringer. Gjerne uke for uke. Etterhvert som magen har vokst, har det hele bare føltes mer og mer naturlig for meg og at kroppen selv har hatt så god kontroll på det som skjer, at behovet for å lese andre sine historier har avtatt. Jeg har bare seilt med vinden som har ført meg fremover gjennom denne nye, spesielle opplevelsen. Men jeg har skjønt at mange, særlig de som ikke har vært gravide selv enda, er nysgjerrige og har tusen spørsmål. Så her kommer en liten gravidoppdatering fra meg.

Uke: 26+5. Er altså i uke 27 om to dager. Tiden flyr. Ifølge appen jeg bruker, skal babyen nå veie over en kilo og være ca like lang som et LP-cover. Sannsynligvis enda større nå, som jeg er i slutten av uka.

Kjønn: Gutt.

Liv i magen: Jeg kjenner mye liv gjennom hele dagen. Sparkene har blitt en god del kraftigere i løpet av de siste par ukene. Av og til kan han sparke så hardt at jeg skvetter eller stønner, haha. Man kan til og med se det på utsiden av klærne mine. Magen spretter litt rundt omkring. Jeg synes det er helt vidunderlig å kjenne sparkene. Det kan være litt forstyrrende, men det får det bare være. Det er så koselig og betryggende. Jeg synes det er mer avslappende nå som jeg kjenner mye bevegelse enn da jeg tidligere i svangerskapet gikk og kjente etter. Det eneste som er litt ekkelt, er når han snur seg slik at magen buler ut på den ene siden og føles alt for trang. Det er rare greier.

Plager: Ingen. Kan kjenne det litt i korsryggen dersom jeg står veldig mye eller går langt på hardt underlag, men det går over igjen. Ingenting juicy å meddele her altså. Jeg er heldig.

Forandringer på kroppen: Navlen buler litt utover og puppene vokser. Magen har vokst raskt den siste måneden. Ellers ser jeg ingen forandringer på kroppen. Ved forrige kontroll hos jordmor hadde jeg gått opp ca 4 kilo siden før svangerskapet. Nå regner jeg med at det har tilkommet et par kilo til, men det er stort sett bare magen som blir større. Det hadde ikke plaget meg om jeg hadde blitt litt rundere i kantene ellers heller, men jeg er glad for at jeg slipper å plutselig måtte bære på mye ekstra vekt.

Søvn: Bortsett fra at jeg må opp og tisse om natta, sover jeg stort sett godt. Spesielt til meg å være. Før jeg ble gravid slet jeg veldig med søvn og kunne ende opp med å gå så godt som søvnløs i ukevis. Det er deilig å føle seg trøtt om kvelden og å vite at jeg stort sett får sove når jeg legger meg. Det lille vidunderet har gjort mye healing på denne kroppen.

Cravings: Her må jeg nok en gang skuffe folk. Jeg har ingen cravings og har heller ikke hatt det på noe tidspunkt. I starten følte jeg meg nesten litt snytt, fordi det har hørtes litt morsomt ut når gravide har fortalt om de merkelige matvarene de plutselig har fått lyst på. Men jeg merker ingenting til det. Har det heller slik at mye mat jeg egentlig liker, smaker litt rart. Jeg sliter mer med å få i meg nok mat, enn med at jeg skal få i meg for mye…

Tanker nå: Tenker at jeg er heldig, at det er et lite mirakel og at jeg skal fortsette å nyte svangerskapet til det fulle. Hadde ikke trodd at jeg kom til å like så godt å være gravid. Jeg elsker det, rett og slett. Kunne ha vært gravid hele tiden. Innimellom kan jeg få stikk av utålmodighet, men det er bare fordi jeg gleder meg til å møte den lille. Ellers har jeg meldt meg på yogakurs for gravide og har begynt å bli spent på dette. Kropp og sinn i balanse er alfa omega uansett hvor man er i livet, men det er få situasjoner hvor man er så tilknyttet jorda og sin egen kropp som under et svangerskap, så her vil jeg fokusere så godt innover som mulig.

Ellers hentet jeg en pakke full av babyklær fra Mole på posten i dag. De var så fine at jeg nesten begynte å gråte. Viser de frem en dag snart.

SEKSUALISERING – Å LEVE FOR Å VÆRE DEILIG

La meg tune inn på temaet: Seksualisering.

Først og fremst; Hvorfor skriver jeg dette?

Jeg skriver det fordi jeg selv søker svar på mine egne rare, vonde reaksjoner på tilsynelatende “ingenting”. Hvorfor får jeg høy puls, en slags tyngende følelse som trykker kroppen min ned i underlaget og behov for å kaste opp, når det jeg reagerer på er så lite og ubetydelig at jeg selv nekter å tro at det er det jeg reagerer på? Hvorfor får jeg denne ubehagelige reaksjonen, når ingen rundt meg gjør det?

For det andre skriver jeg for de jentene og kanskje guttene som har det på samme måte. Jeg føler meg som den eneste, men jeg vet godt at jeg ikke er det. Det er vondt å føle seg så overfølsom for noe som florerer rundt deg over alt.

Jeg var ei populær jente. Allerede i barneskolealder fikk jeg mer oppmerksomhet fra guttene enn de fleste. Jeg var smart, men jeg var først og fremst pen. Dette fulgte meg gjennom årene. Folk lo, kalte det et luksusproblem. Ja, så var det et luksusproblem. Det reelle problemet begynte å få grobunn da jeg begynte å måle min egen verdi ut ifra hvor mye oppmerksomhet jeg fikk fra det motsatte kjønn.

Opp gjennom årene grodde dette mer og mer fast i min identitet. Jeg kommer fra en trofast familie med sunne verdier. Å være dum og deilig var langt ifra hvordan foreldrene mine hadde oppdratt meg til å være. Dette hadde jeg ikke med meg hjemmefra. Jeg fikk det utenfra. Jeg tok noe som kunne ha vært en fordel og lot det heller spise meg opp.

Jo eldre jeg ble, jo verre skulle det bli. Jeg lot meg bli objektivisert. Jeg omgikk folk som lærte meg at hjernen min var uviktig. Det var kroppen, ansiktet, håret og den appellerende oppførselen som utgjorde min verdi. Hjernen min var, om noe, mer i veien. Jeg lærte meg tidlig at det å si imot ville få konsekvenser i form av sårende kommentarer og nedlatende oppførsel. Selv om jeg aldri har klart å underkue den kjappe munnen min helt, holdt jeg den mer og mer lukket. Jeg orket bare ikke å bli såret mer.

En stor del av livet mitt dreide seg om å være deilig for menn. Denne delen vokste seg større og større. Jeg mistet meg selv mer og mer. Jeg visste at jeg innerst inne var den rolige, litt beskjedne jenta som mest av alt elsket naturen og dyrene. Jeg visste at jeg innerst inne var på søken etter trygghet og stabilitet. Jeg visste at jeg var smart nok til å leve helt annerledes. Likevel gjorde jeg det stikk motsatte av alt jeg følte jeg burde ha gjort. Jeg oppsøkte utrygge situasjoner og jeg fikk betale for det, i form av at jeg fikk et nytt skår i sjelen for hver gang. Jeg følte meg som ei dukke. Var jeg ikke pen eller spennende nok, kunne jeg like gjerne kastes. Da var jeg ikke verd noen ting. Jeg gjorde ting som var langt utenfor min komfortsone, tilsynelatende frivillig, fordi jeg visste at jeg ville være en skuffelse dersom jeg ikke gjorde det. Tvangen jeg følte kom i form av førende hender og følelsen av å ikke ville skuffe. Det å bli sett på og behandlet som en skuffelse, er vel noe av det de fleste av oss gjør det vi kan for å unngå. Å ha forventninger hengende over deg, som du vet kan falle i hodet på deg og smadre deg, gjør noe med grensesettingen. Du pusher grensene.

Sex handlet kun om gutten. Kan du tenke deg følelsen av å ha en stor kropp over deg som gynger, stønner og svetter imens du selv ligger der og føler ingenting? Når han når klimaks og du samtidig når punktet hvor du bare føler deg litt død. Oppbrukt. Slik skulle sex opp gjennom ungdomsårene bli.

Det hele nådde sitt høydepunkt da noen benyttet seg av kroppen min mot min vilje. En slik episode hvor du føler at store deler av deg bare dør og forsvinner imens det pågår. Om jeg anmeldte? Nei. Jeg dusjet huden sår, gråt meg tom hver dag og latet utad som om ingenting hadde skjedd. Jeg dro på jobb, smilte og stod på som jeg pleide. Det endte i et uhåndterlig panikkanfall. Ble sykemeldt i to uker “grunnet utbrenthet” og kom tilbake igjen. Så fortsatte jeg bare slik. I en transe. Jeg benektet det. “Det der skjedde ikke meg”.

Jeg hadde fått menn helt i vrangstrupen. Jeg hatet dem. Og jeg hatet meg selv. Nylig leste jeg en artikkel i et kvinnemagasin, hvor jenter fortalte om det å bruke sex som selvskading. Jeg kjente meg så godt igjen. Det var slik det ble. Det foregikk helt til det sa fullstendig stopp av seg selv. Jeg var helt utkjørt. Utkjørt av å ikke bli sett som et helt menneske. Til og med da jeg lå i senga mi, gråt og tilsto for et par bekjente at jeg hadde det helt grusomt, fikk jeg bare beskjed om at de ville “se meg”. Telefonen fikk skli ned fra sengekanten og lande i gulvet. Jeg orket ikke dette mer. Ingenting betydde noe mer. Jeg hadde blitt den dukka som før bare hadde vært en del av meg.

Husker hvordan jeg satt innelåst på et hotellbad, gråt og hvisket desperat inn i mobilen til ei venninne, imens et annet menneske befant seg rett på andre siden av døra. Det hadde skjedd for mye på ei helg. Hvem var jeg og hvem var disse mennene som fikk meg til å lure på hvem jeg var?

Nok var nok. Jeg ville ikke ha noe mer med menn å gjøre. Noen gang, trodde jeg.

Det er først nå som jeg befinner meg i et trygt og stabilt forhold, at jeg merker nøyaktig hvor dype spor dette har satt i meg. Jeg synes det er vanskelig å skulle tro på at jeg er mer enn en kropp. Jeg sliter med å tro på at jeg ikke når som helst vil bli forkastet, til fordel for en ny dukke (som selvfølgelig også vil forkastes etter kort tid). Ethvert element i hverdagen som underbygger de litt forskrudde tankene mine om at kvinner bare skal være her for å være deilige for menn og at enhver mann gjerne vil ha alle disse kroppene, fremfor å se hvert enkelt menneske, gir meg en tomhetsfølelse som gir meg lyst til å gi opp hele menneskeheten. Men jeg vet jo bedre, når jeg tillater meg selv å gjøre det.

“…And if He felt He had to direct you
Then direct you into my arms” – Nick Cave & The Bad Seeds – Into My Arms.
Slik følte jeg det da jeg havnet i armene til min nåværende kjæreste, samboer og snart barnefar. Han så hele meg og for meg føltes det helt merkelig. Han lærte meg om tillit og han viste meg at min nytelse var like viktig for han som hans egen. Sakte men sikkert lot han meg finne tilbake til meg selv igjen. En transformasjon jeg trodde var utenfor rekkevidde for godt. Senest i går kveld lå jeg slik jeg liker aller best å ligge, omfavnet av de lange armene hans, med ansiktet trykket inn i brystkassen hans. Det føles som verdens tryggeste sted. Da jeg lå slik i går kveld og samtidig kjente babyen sparke i magen, tenkte jeg at jeg bare ville ligge slik for alltid.

Seksualisering vil eksistere så lenge vi mennesker gjør det. For folk flest sees det sannsynligvis ikke som et stort problem. Men for oss som har tatt skade av det, føles det som stadige stikk i siden. Næring til stemmen i bakhodet som sier “Ser du, det er slik. Alle er slik”.

DET ER GREIT Å IKKE HA DET GREIT

Uten forvarsel skyller den over meg. Den kjølige bølgen av undergravde følelser. Fortrengte minner. Følelsen av å være utilstrekkelig. En som aldri får det helt til. En mørk, ubønnhørlig bølge som brer seg over meg og trykker meg ned. Livet er mange hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne ha forventet nå. Men det er perfekt på min måte. Jeg har det bra på min måte. Av og til har jeg det ikke så bra, men det er en del av livet mitt. Jeg vet at jeg får puste igjen når jeg får svømt til overflaten. Men jeg vet også at det alltid vil komme nye bølger og at noen vil være kraftigere enn andre.

Jeg har det med å legge press på meg selv på alle områder det er mulig å legge press på seg selv. Også når det gjelder å ha det bra. Dermed blir jeg skuffet når det ikke går. Så blir det enda tyngre med skuffelsen på toppen av tankene som er vonde nok fra før.

En velsignelse jeg har fått, er verdens vakreste bukett av mennesker i livet mitt. Jeg vet jeg sier det ofte, men jeg kan ikke få sagt det nok. Når en melding som dette dukker opp i innboksen, uten at jeg selv har tatt kontakt først, vet jeg at jeg har noen som fortjener plassen sin i hjertet mitt. Jeg må bare dele denne. Jeg fant trygghet i den da jeg fikk den og jeg finner trygghet i den hver gang jeg tenker på den. Kanskje er det noen der ute som ikke er like heldig med vennekretsen sin som jeg er og som kan ha godt av at jeg deler denne meldingen. I så fall, les den og ta den til deg som om den var sendt til deg, for jeg sender den til deg nå. Det finnes så mye styrke og trygghet i aksept. Når man ikke alltid klarer å akseptere seg selv, er det uvurderlig med venner som viser at de aksepterer deg som du er.

“Du foressten. Jeg har tenkt på å sende deg melding tidligere.
Men jeg vil bare si at jeg vet du føler en del forventninger nå som du er gravid og skal ha baby. Og kanskje er du redd for at du skal bli dårlig noen ganger. Kanskje du ikke er redd for det. Jeg vet ikke. Men likevel så vil jeg bare si at det er greit vet du. Du har vært gjennom mye, og det forsvinner ikke på et blunk (sannsynligvis aldri som du sier selv). Selv om hverdagen nå ikke kan sammenlignes med for et år siden. Så det er lov. Det er lov å ha noen skikkelige nedturer. Og det er lov å ringe meg hvis det kommer til det at du trenger selskap hjemme. (Det er vel en fordel om jeg er hjemme samtidig da hehe). Men du skjønner. Jeg passer på dere. Alltid ❤ Og dårlige dager kommer, men gode dager kommer også. Og jeg er der på alle de dagene.”

Altså…Jeg blir tom for ord og full av varme.

Jeg må lære meg at det er greit å ikke alltid ha det greit.

KAN DERE SLUTTE Å SPØRRE OM JEG ER REDD FOR Å FØDE?

Jeg åpner et par trøtte øyne og ser rett inn i den sterke morgensolen, som skinner inn gjennom soveromsvinduet. Vi får sola inn vinduet så fort den titter over horisonten og vinduet vårt er nakent. Klarer ikke å bestemme meg for om det hadde vært godt med gardiner eller ikke. På en måte hadde det nok vært greit å ikke våkne av soloppgangen hver morgen. På den andre siden synes jeg det er veldig deilig å våkne slik. Jeg har ikke lyst til å stenge den vakre, håpefulle soloppgangen ute. Den gir meg ro.

Som regel blir jeg liggende litt etter at jeg har våknet. Jeg blir liggende og kjenne på livet i magen, for jeg er ikke den eneste som våkner med sola. Noen har startet med morgengymnastikk lenge før jeg får leet en muskel. Magen spretter opp og ned. Av og til kan det føles som babyen slår kollbøtte inni der. Jeg legger en hånd på magen og det føles som om vi kommuniserer med hverandre. “Jeg vet at du er der”. Å bli gravid har vært en slags jording for meg. Aldri før har jeg vært så flink til å leve i nuet. Jeg er tilstede i kroppen min. Søker mot den lille, lukker øynene, stryker, puster og smiler. Jeg nyter denne stunden. Og det er det jeg vil prate om nå…

Jeg rakk såvidt å bli gravid, før jeg fikk spørsmål om jeg gruet meg til fødselen. For å være helt ærlig hadde jeg knapt tenkt på fødselen, da jeg var noen uker på vei. En fødsel føltes veldig fjern. Først skulle jo alt gå bra. Vi skulle vokse, knytte bånd og leve sammen slik en god stund først. Først får man en gratulasjon, så får man spørsmål om fødselsangst. På den måten trekkes man raskt fra den ene enden av skalaen til den andre. Fra pur glede, den typen man kjenner stryke varmt under hudoverflaten, til det tenkende hjørnet med tusen spørsmål og et snev av frykt. Jeg vet selvfølgelig at de som spør ikke mener noe vondt med det. Det er en nysgjerrighet for noe som er annerledes og ukjent. Jeg har følt på det selv. Men vær så snill å bare la være. Dersom en gravid er redd, er det bedre at de får ta det opp selv om de vil prate.

Gjennom hele svangerskapet har jeg følt meg helt rolig. Da den lille sjelen fant kroppen min, var det som om beina mine traff bakken. Jeg ble jordet. Sterk. Jeg har levd for hver dag og jeg har hatt kjærlighet for det voksende livet hele veien. Selv da jeg kastet opp dagen lang i mange uker. Ikke en eneste gang har jeg villet endre på noe. Det har føltes vidunderlig og magisk hele veien. Så, jeg elsker babyen vår og det er en fødsel jeg må gjennom for at vi skal få møte han. Jeg forstår at det kommer til å bli smertefullt. Jeg har forstått at jeg kan komme til å føle at jeg nesten ikke vil klare det. Men jeg tenker ikke så mye på det nå. Hvis man tenker på varigheten av en fødsel, er den betraktelig mer kortvarig enn et svangerskap. Jeg velger å nyte svangerskapet og ta fødselen når den kommer. Jeg forbereder meg både fysisk og mentalt. Men det er ikke på grunn av frykt. Det er fordi jeg vet at jeg må gjennom det og jeg vil være best mulig rustet når det hele setter i gang. Kanskje er man mer tilbakelent og litt naiv som førstegangsfødende. Vi vet jo tross alt ikke helt hva vi har i vente. Men la oss nå være det. Unn oss å nyte svangerskapet og å se på fødselen som noe som kommer til å gi oss verdens fineste premie. La de som er engstelige få prate om det og la oss som ikke er engstelige få lov til å være slik.

Jeg kommer til å komme med en bokanbefaling til gravide etterhvert. En bok som har gjort meg ekstra rolig og sentrert og som jeg vil anbefale videre, slik at enda flere får gleden av den.

EN FØLELSESLADET FOTOSHOOT

Sminkekosten strøk lett over øyelokkene mine. Makeupartisten hadde myke hender og myk stemme. Alt føltes behagelig. Snakk om at livet kan være kontrastfylt. For bare et par dager siden hadde jeg blitt utskrevet fra sykehuset. Der hadde jeg ligget koblet til 8-10 forskjellige ledninger. Jeg kunne ikke bevege meg mer enn en meter utenfor senga, for å tisse på en dostol ved behov. Timene hadde sneglet seg avgårde, tankene hadde både stått stille og rast rundt på samme tid. Ventetid får en helt annen betydning når den går ut på å vente på å komme over den trygge grensen av faren for leversvikt. Jeg trodde jeg hadde mistet alt og alle. Jeg trodde livet som jeg kjente det kom til å være over for godt. Det kunne ikke være en vei tilbake fra dette…

Jeg møtte opp på tom mage. Bodde på Scandic Nidelven, med sin godt beryktede frokost. Men jeg klarte ikke å gå ned til spisesalen. Ikke forstyrr-lappen fikk henge på døra. Angsten holdt meg inne på rommet helt til taxien stod klar rett utenfor hotellinngangen. Alt fokus var rettet mot det jeg skulle gjøre og disse skylappene var nok helt avgjørende for at jeg skulle klare å gjennomføre. Det var lenge siden jeg hadde fått spørsmålet om å stille som modell og seansen hadde vært planlagt i flere måneder. Livet hadde fått tid til å brekke meg i mellomtiden. Jeg hadde ikke hatt noen god oppladning før jeg skulle stå fremfor kameraet. Men kanskje ble bildene mer uttrykksfulle slik. Blåmerker, bandasjer og uttrykk…Alt var ekte. Ekte og sårt innenfra og ut.

Timene raste avgårde. Jeg glemte den tomme magen. Glemte tid og sted. Følelsene mine, som hadde ligget innesperret alt for lenge, fikk sive ut gjennom fremtoning og blikk. Jeg følte at jeg fikk fram det jeg følte. Og jeg følte mye.

Det er med blandede følelser at jeg ser på – og deler disse bildene. For det første er de fra en tid jeg aller helst vil glemme. Et kapittel jeg har lyst til å røske ut fra boken min. Samtidig er det et kapittel med stor betydning. Et brutalt vendepunkt. Det andre som gjør det vemodig å se på bilene, er at jeg nesten ikke kan kjenne meg igjen. Blikket, den manglende gløden…alt. Det er ikke meg lengre. Men det var meg. Det kommer jeg ikke fra. Når alt dette er sagt, må jeg si at jeg er stolt over disse bildene. Jeg er stolt over at jeg kom meg dit. Stolt over at jeg klarte å gjennomføre, tross alt. Jeg synes bildene ble uttrykksfulle og fine. Jeg vil takke både makeupartisten og fotografen for en fantastisk fin dag og et resultat jeg er fornøyd med. Dere fikk meg til å føle meg komfortabel og verdifull.
Og Kamilla, takk for at du trodde på meg.

Foto: Kamilla Waagen

SOLKYSS MED SALT SMAK

Innlegget inneholder annonselenker.

Åh, disse dagene. Solvarme kinn. Salt i håret. Små sandkorn på leppene. Gleden over å løpe rundt i et lett plagg på kroppen. Et like stykke stoff, som det eneste som ligger mellom huden og den friske sommerluften. Slike dager kunne ha vart for evig.

Kjolen jeg har på meg på disse bildene finner du HER (annonselenke).

Det er noe med kombinasjonen av sand, sjø og sol som gjør så innmari godt for det indre.

Synes denne kjolen er så fin. Men den passer nok bedre for de som ikke er gravide, hehe. Jeg jukser mye med tape, sikkerhetsnåler og saks for å få klærne til å sitte riktig for tiden. Nekter jo å gå over til klær som er beregnet på rugemaskiner som meg. Da blir det et par knapper som sprettes og sømmer som gir etter. Men jeg gir ikke etter.

Blir påminnet om hvor heldige vi er som bor her, når kveldssola leker med omgivelsene.

Håper dere nyter dagene.

HJEMMELAGET RABARBRASYLTETØY

Follow my blog with Bloglovin

Vil påstå at vi bor på et fantastisk deilig sted nå som det er sommer. Jeg koser meg her, rett og slett. Våre nærmeste naboer er en liten flokk kyr, vi har god plass utenfor på alle sider av huset og bor bare en fin liten rusletur unna ei romslig sandstrand. Går barbeint hele dagen og føler egentlig at jeg er på et feriested. Det er deilig å føle seg tilfreds med hjemmet sitt. I tillegg til alt, vokser det flere spiselige vekster utenfor og for noen dager siden fikk vi forsyne oss av rabarbraen i hagen.

Katten vår, Alma, surrer alltid rundt oss når vi holder på med noe utendørs.

Usikker på antall kilo rabarbra vi endte opp med, men det var ikke få. Vi frøs ned halvparten og lagde syltetøy av resten. En koselig aktivitet som vil gi glede lenge fremover. Tenk å kunne ta opp hjemmelaget, syrlig rabarbrasyltetøy når vinteren ligger kald over oss. Kortreist og økologisk!

Oppskrift og fremgangsmåte:

* 1 kg rabarbra
* 500 g sukker
* 2 kanelstenger
* Evt litt chiafrø

1. Skyll rabarbraen, skjær av de tørre tuppene og skrell av skallet.
2. Skjær opp rabarbraen i biter på ca 2 cm.
3. Legg bitene i en bolle og strø over sukker. La dette stå natten over, da vil du se at sukkeret har blitt til væske. (En annen metode er å tilsette 1 dl vann og koke opp med en gang, men jeg foretrekker denne måten).
4. Tøm alt over i en stor kjele og tilsett 2 kanelstenger. Kok opp og la det koke i en times tid med omrøring av og til. Følg med til du får den fargen og konsistensen du selv ønsker.
5. Avkjøl og hell over på glass. Kan også fryses, pass bare på så glassene ikke er for fulle.

Tips: Dersom du synes at syltetøyet er for rennende etter avkjøling, kan du tilsette litt chiafrø. Det sveller ut og binder syltetøyet, uten at det påvirker smaken.

MED HAVET SOM NABO

Innenfor synsfeltet mitt nå finnes en bukett roser, et brennende telys, en kopp varm kaffe med melk og katten som surrer rundt og gjør seg kjent. Vi fikk dyrene våre hit i går. Det gjør virkelig noe med et hjem. Et hjem uten kjæledyr er så tomt, kaldt og stille i forhold til når du har disse søte, små pelsdottene surrende omkring deg. Hjertet mitt har alltid banket ekstra for dyr og det kommer det nok alltid til å gjøre.

Fikk også møtt Christina igjen i går. Sola hadde stått høyt på himmelen hele dagen, men da vi var klare for å ta oss en tur ut sammen, kom selvfølgelig tåka. Ulempen ved å ha havet som nærmeste nabo. En ulempe jeg er villig til å se forbi, da godene er så mange flere.

Vakre Christina. Denne lille jenta er så vakker, sterk og god. Jeg verdsetter og respekterer folk som har opplevd mye kjipt fra andre, men ikke blitt bitter og slem av den grunn. Å beholde et godt hjerte til tross for at det har blitt mye herjet med, krever enorm styrke. Evig glad i deg!

Nå skjønner jeg hva kjæresten min mener med at jeg smiler med hele ansiktet, hahaha.

Gårsdagens antrekk passet nok temperaturen bedre tidligere på dagen. Men det var sommerlig og lett og jeg er villig til å late som at været var det også. Blazeren finner du HER (Annonselenke). Kjolen er dessverre utsolgt, men den kjøpte jeg hos Nelly.

DU KOMMER TIL Å BLI VOKSEN

Husker hvordan jeg i tenårene pleide å tenke med gru på det å bli voksen. Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig enn å leve et voksenliv. Så viste det seg å være det beste som skulle skje meg. Å bli voksen.

Kjære deg. Som barn la du din lit i deres hender. De voksne. De visste jo best. De kunne og skulle ordne opp. De skulle passe på deg, vise deg rett og galt. Som tenåring lærte du deg at de voksne ikke var så store helter likevel. Et sted midt mellom barn og voksen, kaver du etter å bli respektert og forstått. Det kommer til å bli bedre.

Kjære deg. Du kommer til å vokse opp. Du kommer til å innse at ikke alle vokser opp i samme tempo som deg. Noen forblir barn, andre blir hengende igjen i tenårene. Men du kommer til å bli voksen. For du har sett, du har lært. Du har følt det på kroppen. Du har sett for deg og ønsket deg hvordan en voksen skal være. Du kan bli den.

Så pust. Rett blikket fremover. Snart er du voksen. Du kommer til å komme deg på beina. Du kommer til å klare å ta vare på deg selv. Du kommer til å stå opp for deg selv og slutte å godta å bli dårlig behandlet av andre voksne. Du kommer til å starte ditt eget liv. Du kommer til å få noen å selv være voksen for.

Husk dette.